Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

VII.

Disse fremmede blev i settlementet en dags tid efterat de kom tilbake fra letingen. Den morgenen de skulde fare, var det mørkveir med skodde, og saa kom de sig ikke avsted fra morgenen av; men ved middagstid blev det oplet,oplet] klarvær det saa ut som om det skulde klarne, – og saa fór de.

– Hvor skulde de hen? – Nei, det visste ikke manden, men det var naa bortimot James RiverJames River] ei elv lengre vest, den renner gjennom både Nord- og Sør-Dakota og renner til slutt ut i Missouri River. Fra 1870-tallet og framover bosatte norske innvandrere seg stort sett i det området av Dakota-territoriet som lå mellom Sioux River og James River. ensteds.

«Vet du naa hvor du skal finde James River?» spurte han Per Hansa.

Det visste vel manden. Elven laa her vest, og der var bare at fare til han kom dit! Siden fik han da spørre sig fram! –

Han Per Hansa sa ikke noe; men det grøste i ham.

Konen hadde opført sig stille siden de kom tilbake; hun holdt sig for sig selv og var svært føielig naar de snakket til hende. Like før middag kom 77hun paa, at hun maatte bytte klær; og saa vasket hun sig og var længe ute i vognen; da hun kom ind igjen, hadde hun tat paa sig det bedste hun hadde; det saa all right nok ut, der var bare for meget av det. – Da de fór, sat hun slik tilstaset ved siden av den ældste gutten, som kjørte.

Manden hadde mange taksigelser før han kom sig avsted. – Bare han naa kunde finde igjen naboene, og ho Kari blev bra igjen, kom det nok til at rette paa sig for ham òg. – Det var en strid verden, men det rettet sig vel, – de skulde rigtig ha tak for alt de hadde gjort mot ham og hans, – ja Herren velsigne dem for alt de hadde gjort! – Tonen var endnu like syngende, graaten laa like nær som den kvelden de kom.

– Vognen seg avsted, manden tufset og skutrygget foran, de to kjørene slængende efter. – Toget drog vestover; derute stod der noen skybanker, men det kunde jo være efter det mørkveiret som hadde været. –

Ho Beret hadde ikke fred paa sig inde da de fór; haanden skalv naar hun tok efter noe; hun kjendte sig saa ussel at hun knapt kunde staa. Alt i ett maatte hun ut og se efter vognen; og da bakkedraget skjulte den for hende, tok hun vesle-barnet paa armen, And-Ongen i haanden og gik op paa haugen; der satte hun sig til at følge vognen. – Hun var glad fordi disse menneskene endelig var kommet sig avsted, men kjendte sig skamfuld ogsaa, fordi hun ikke hadde nødet dem til at bli længer. Hun saa det naa: de skulde slet ikke ha reist idag. – Saan er jeg nu blit, tænkte hun. Her er folk i en stor nød, og jeg er glad ved at se dem kaste sig ut i en endda større! – Hvad skal de no gjøre inat naar uveiret kommer over dem, – han tufset og lite tess, hun tullete av sorg? – Og kanske hun blir borte inat? – Gode gud for elendighet!

– Vognen sneglet sig længer ind i det hemmelighetsfulde 78derute; det saa ut som Vidden holdt paa at suge den i sig. Tilsidst gik toget i ett med uendeligheten, sank og var ikke mer. Hun trodde hun saa den endnu, men var ikke sikker; det kunde likesaa gjerne være en død græsdott, som vinden rørte ved. –

Hun tok barna med sig og gik hjem, tungt og lutende, kjendte hun vilde graate.

Hjemme gjorde hun sitt arbeide, stelte det som skulde stelles med.

Han Per Hansa og guttene holdt paa at lægge op nyland; de arbeidet visst haardt naa? De var saa kvasse i maalet naar de ropte paa oksene. – Hun kjendte slik trang til at glæde noen, og saa tok hun av de faa grynene hun hadde og kokte gryngrøt, – guttene var saa glade i den.

Mot kveld blev luften tung og kvalm; der stod skybanker ute i vest; det blev kanske regn til natten. –

Da de hadde ætt kveldsmaten maatte han Per Hansa til han Hans Olsa, og samraades med ham om byreisen de skulde gjøre før skuronnen kom; guttene maatte faa være med bortover. – «Bare gaa,» sa hun og var svært modig i røsten, tok de to mindste barna og satte sig paa vedhaugen for at vente. Men saa var der noe som ikke vilde la hende være ifred, – og hun tok barna med sig op paa haugen, satte sig der og saa utover.

Tungsindet fra i eftermiddag var ikke blitt bedre. Derute fór naa disse menneskene og somlet. – Stakkars mennesker! – Stakkars den moren! – En av deres laa nu her østpaa etsteds. – Ingen kunde finde ham. – Hvordan kan naa Vorherre tillate mennesker at tulle sig saa sørgelig bort? – Det var likesaa umulig at befolke disse strækninger som det var at øse havet tomt! – Herregud – folk fæstet da ikke bo midt ute paa et endeløst hav! – Var det ikke trollskap, at folk kunde bli saa forblindede? – Her 79sat naa hun, mange, mange tusen mil fra sine, midt ute i dette endeløse. Der fór nu disse menneskene og tullet ute under skyene, drev som spaaner for vind og strøm.spaaner] spon eller små flak; i den engelske versjonen står det: «like chips on a current» – Nei, det er vel saa at menneskene maa forgaa ved sin egen galskap, tænkte hun. Men det var saa forfærdelig at al tanke blev svimmel av det.

– Hun stirret vesti himmelen; omkring hende sank dæmringen. – Der var en skybanke derute; den høinet sig. Hun maatte se paa den. Den fik form og skikkelse; den hævet sig op av selve Vidden, naadde langt opover himmelen, stod stor utover prærien.

Hun saa længe paa den.

– Og naa saa hun ansigtet! – Ja var det ikke et ansigt? Dette svarte som tok skikkelse – jovisst var det et ansigt? Naa saa hun det tydeligere.

– Det var et stort uhyre av et ansigt, mørkt og vældig. – Der var næse og mund og øine langt inde i noen mørke huller; – men øinene laa igjen. – Og der var en mund, et uhyre av et gap bare det aapnet sig. Haken gik ned i prærien, – kjakene videt sig ut som et skjørt.

– Graasvart og magert, men saa vældig stort! Laa der ikke et glis over ansigtet?

Og det var alle steder, alle steder. – Hun skalv saa hun maatte ta i græsset. – Men det gav hende en slags betagende tilfredshet ogsaa. Her hadde hun altsaa løsningen paa gaaten, – hun hadde jo visst det hele tiden, at slik kunde det ikke gaa med mennesker, hvis alt gik ret og rigtig til. Hadde ikke hun kjendt at det levet kanske, – naa saa hun det ogsaa.

Hun sat der, og det vældige omgav hende paa alle kanter. – Ansigtet stod der. – Naa kunde hun kjende det aande. Naar den munden aapnet sig og tok til at suge, maatte det bli forærdelig!

– Det var jo det jeg visste, at her var ikke sted for mennesker, mumlet hun, tok barna og skyndte sig hjem uten at se sig omkring.

80– Guttene kom støiende ind; faren straks efter. – Hun kunde høre paa fotlaget, at naa var han i godlag igjen.

«Nei hvad er det du har fundet paa ikveld? Har du hængt for vinduet? – Du Beret, du Beret!» – Han saa paa hende; øinene blev smaa og skinnende. – Han tok kaatt efter hende; og saa vilde han lægge sig straks.

«Aa, det føltes bare saa rart herinde,» sa hun haardt, kjendte harmen koke i sig, – end at han kunde orke at tænke paa slikt naa. – Men saan var det vel naar menneskene blev forgjort!

Siden kunde ho Beret ikke bli kvitt ansigtet, især mot kveld, naar skymningen faldt paa; da gik hun ikke ut oftere end det var nødvendig; for da var ansigtet rent levende og kom saa nær. Men hun merket det om dagen ogsaa; det kunde være stor dag med tindrende solflom, og det stod der, – bak straalene og dagen merket hun det – uformelig, vældig! Det var over dem og om dem; men sterkest der vest. Øinene fik hun aldrig se, bare hullene under brynene – store, store huller som blev helt svarte derinde.

– Hun kunde gaa der om dagene og gjøre sit arbeide, og der kom paa hende en skjælven saa sterk at hun maatte sætte sig.

– Hvordan skal vel dette ende? tænkte hun.

Nei, hun gad ikke fortælle han Per Hansa om det; det var nok, at hun gik her og var ræd. Det var vel bare bra hvis han ikke saa det.

Men hun syntes hun merket at andre ogsaa blev vár ansigtet. – Ja hvordan kunde de undgaa at se det, – det stod jo lyslevende foran dem? – Der la sig taushet over dem stundom, om kvelden naar de stod ute, – aajo de saa det nok, de òg!

Hun hængte for vinduet hver kveld naa enten han var hjemme eller ikke, for da blev det bedre – syntes hun. Først spaste han med hende om det, sa kaate ting, blev kjælen og lavmælt. –

81– Men saa lo han ikke mer.

Det maa være forfærdelig for et menneske at være saa ræd, tænkte han, – er dette bare frygt? –

Han passet nu godt paa at hjælpe hende med alle ting han kunde hjælpe hende med.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.