Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

I.

100– Junidag og dirrende sol … Bølgende skygger av lette skyer henover en uendelig grøn slette. Sol og bølgende skygger og ikke andet den hele dag.

Over præriene henimot settlementet ved Spring CreekSpring Creek] Rølvaags fiktive navn på stedet der Beret og Per Hansa og de andre i følget slo seg ned kom en gammel cartForfatternote: Cart = tohjulet enspænder vogn.cart] kjerre skranglende, av utseende forældet, av helse saa skrøpelig at den saa ut som den vilde sige istykker ved den næste græstuen den kom til.

TraverenTraveren] hesten foran passet nøie til kjøretøiet: langskanket og skranglet, mager og storknoket, saa man kunde tælle hvert ben. Oprindelig hadde farven kanhænde været lysegraa, skjønt det var det umulig at sige naa længer: dette skidne, gulbrune rustne, kunde ha været baade det ene og det andre. Av det som visst engang hadde været en frodig manke, hang der naa bare fattige tavser igjen. Over frembogene reiste sig en stor pukkel; naar dyret strakte halsen, mindet det om en drommedar. Men det hadde altsaa været hest engang, skjønt det nok var meget længe siden. –

Manden oppe i sætet var av mer ubestemmelig alder end baade hest og kjøretøi. Han kunde være bare fem og firti, men likesaa godt fem og seksti. Var det ikke for skjegget og førheten, vilde en helst gjætte paa det første; for ansigtsuttrykket var ungdommelig, øinene svært glansfulde og spillende, hadde noe gutteagtig i friskheten. Men skjegget tydet bestemt paa høiere alder; det begyndte ved ørene og bandt krans rundt haken, det var tæt og stridt 101og kunde vel være én tomme langt; den oprindelige lyse farve var naa sterkt isprængt med graat. – Klærne vidnet ogsaa om høi alder hos manden; især frakken, som hverken var frak eller trøie, men et klæsplag av sort tyndt tøi, som sat løst og rummelig. Det var meget for langt til trøie, men ikke langt nok til at være frak. –

Hesten hadde naa diltet, carten ristet og skranglet, manden dultet og nynnet saa længe og langsommelig at torvhyttene nordved Spring Creek begyndte at stikke hodet op av jorden. Det var ikke for tidlig heller, det hadde alt tat til at kvelde. – Et par hus av træ – ett stort og firkantet, det andre mindre med høi gavl – hadde længe været synlige. De stak saa rart av mot det nakne flate landskapet at en faldt i tanker om de virkelig hørte hjemme herute. Manden i vognen syntes forresten ikke at bry sig om dem. Efterhvert som synet fik det travlere med gammene, blev nynningen hos ham svakere og kom mer rykkevis.

– «Hm – hm, her har vi dem altsaa! – Læg dig nu bare godt i, King!» kom det opmuntrende ut av skjeggekransen: «Vi maa se at grave os fram før folk lægger sig, ser du.. Hal ut, sier jeg dig, hal ut!» –

Solen var allerede nede da hesten endelig stanste like foran døren paa en av gammene. Manden blev sittende.

«Er her folk?» satte han i med sterkt maal.

Der lød støi derinde. En før, arbeidesslitt, rødskjegget mand kom farende ut, en rund kone trillet efter, begge tygget mat; manden tørket sig om munden; de stod der og saa paa den fremmede.

«Jeg spør om her er folk?» sa manden; indenfor skjeggekransen laa der et stort smil.

«Aa fan, er du norsk!» ropte rødskjeggingen glad.

«Saa, saa, dere har den karen paa disse kanter?» Manden nede paa marken fik sig et par alvorlige 102øine. «Har dere mer mat end dere trænger tilkvelds, og rum for en hest som har travet hele dagen?»

Han ventet ikke paa svar, kastet tømmene paa marken og steg ut, strakte sig og slap et suk. – «Saa stiv man blir av denne ristingen! – Hvad heter du, manden min?»

«Jeg heter Syvert Tønset, – hvad slags kar er du paa lag?» Tønset’n kom meget nær og saa granskende paa den fremmede.

«Har du mat i huset, mor?» henvendte denne sig til konen uten at ænse manden, han tok en stor, slitt vadsæk ut av carten og satte ned paa marken.

«Du vet det, at hvissom du vil ta tiltakke –,» sa ho Kjersti langsomt, men holdt pludselig inde; hun gik like bak ryggen hans Syvert, fik haanden fram under forklædet og nappet ham i ryggen: hun hadde set nøie baade paa den fremmede og vadsækken og faat som en anelse –!

Tønset’n hadde for travelt til at lægge merke til hende.

«Jeg spør,» sa han med stor værdighet, «hvad slags kar er du, og hvad farer du med, – er du ute og ser dig om efter land?»

Den fremmede satte hændene i siden, saa de to i ansigtet og sa alvorlig:

«Jeg er prest, forstaar du; og du, min gode mand, skulde ikke staa her og bande fremmedfolk op i ansigtet! – Og naa spør jeg: faar jeg være hos eder inat?»

«Jøsses mig!» undslap det Tønset’n; det var som om non hadde puffet til ham i maven.

«Nei a mig!» jamret ho Kjersti; «jeg mener han er gærn, – er han prest? – Ja han kan bare spise det slaget vi har –!»

«Sørg ikke for det du, mor! – saa tar vi hesten da.»

Tønset’n var blitt saa myk i buksene, bare levende iver som vilde hjælpe, han var fuld av prat, men 103turde ikke slippe sig til. Men hesten fik han naa stelt baade godt og vel og maatte tilbake et par ganger efterat de var færdige og gi den mer halm at ligge paa. – Presten hadde meget at spørre om, og de gav sig god tid ute.

Tønset’n kom ind i gammen med presten, satte stol foran øverste bordenden og bad ham sætte sig borttil. – Der var lagt hvit duk paa bordet, og dækket med overlag meget mat til at være bare til én person; der var rømmekolle og flatbrød, søt melk og kokte egg; der var kaffe og godbakelse; men endda syntes ho Kjersti det var for lite at by slikt fremmedfolk paa, – naa stekte hun et par eggepandekaker, for gudsketak, de mankerte da ikke mat! – Hun hadde skyndet sig at rydde og pynte; det saa hyggelig ut inde i gammen; presten stod og saa sig om og undret sig.

Men saa satte han sig tilbords og forsynte sig, skrøt av rettene, og tok til sig som et sundt menneske, som har sultet længe.

Tønset’n blev staaende midt paa gulvet og snakke med presten; der var kommet alvor og salvelsesalvelse] høytidelighet over alt han sa. Ho Kjersti holdt sig borte ved ovnen i mørket og hørte paa; hun agtet næsten mer paa han Syvert end paa hvad presten hadde at si, – han blev saa let ivrig, stakkar, og kunde lite med at snakke med saa fine folk! Hun saa presten forsyne sig, og kjendte velsignelse falde over sig ved at han tok saa godt for sig av rettene. Aa nei saa pent som han snakket om maten hun hadde laget! – Og saa pratet han saa gemenslig,gemenslig] alminnelig der var ikke lignamentlignament] antydning til præken i hans mund. – Bare om almindelige ting pratet han og han Syvert – om forholdene herute, om avling og utsigter, om drift og bruk. – Tønset’n kom ret som det var, ind paa fremtiden; han var sterkere optat av hvordan det skulde bli end av hvordan det var, – det kunde han fortælle presten om. – Og presten gav mange gode raad, saan maatte 104de stelle sig med det, slik med det! – Presten vilde ha greie paa hvordan det stod til med folks kristelige liv. Tønset’n rømmet sigrømmet sig] klarte stemmen, snakket tydeligere og sa sterkt, at det kjendte han mindre til; slikt var det vel vanskelig for en farmer at dømme om! Og saa begyndte han straks at spørre presten om hvilken vei han var kommet og om han hadde set mange settlere paa de kanter; og det gav ham anledning til at fortælle om hvordan det hadde set ut heromkring da han for seks aar sidenfor seks aar siden] dersom det er gått seks år fra de flytta ut til Dakota-territoret, så er året 1879. Men Tønset’n kan sikte til at han var her først og tok ut land. Seinere i romanen får leseren vite at dette dreier seg om sommer og høst 1877. først kom vestover, og han blev saa veltalende at det var vanskelig at stanse ham – ho Kjersti visste, at naa var det farlig! –

Endelig la presten fra sig.

«Ja ti naa stille, min gode mand, naa skal vi takke Vorherre for dagen!»

«Javel ja!» – Tønset’n snøt sig sterkt; han visste ikke hvor han skulde gjøre av sig, satte tommelfingrene i bukselinningen og blev staaende sammensunket fremme paa gulvet. – Ho Kjersti seg ned paa vedkassen, tok forklædet og tørket øinene, – hun skulde rigtig likt at be han Syvert gaa og sætte sig; men kom sig ikke til.

Presten begyndte straks, foldet hændene og gav sig til at prate med én de ikke saa, men som maatte være nær. – Presten snakket ikke høit, og det lot som han var svært godt kjendt med ham; han talte lunt og koselig, mest som med en kjær kjending som hadde gjort uventede gode ting mot ham. Han takket for dagen de naa var færdige med og aldrig fik se igjen, bad ham utslette al synd som idag var begaat, i naadens store hav. Han bad længe for folket herute, det huset han sat i, og meget for manden her stod, som var saa fæl til at bande. Paa en eller anden maate maatte han komme til ham, og kraftig minde ham om hvad han hadde sagt om den synd i sin lov. Han bad ham ikke være for streng med disse menneskene; her hadde de vildret og vanket omkring i lange tider – herute i verdens 105store ørk, uten hyrde og tilsyn og det var vel ikke saa greit for dem. – Saa sa han amen, blev sittende taus en stund, med foldede hænder. Lyset paa bordet kastet et gult skjær over ansigtet; rammen omkring blev det rikeste sølv. – Der laa fuldt av stor fred over rummet.

Saa reiste han sig.

«Gudskelov og tak for god mat!»

Tønset’n snøt sig vældig igjen, snudde sig braatt og gik ut av gammen.gammen] lite hus med tak og vegger av jord eller torv, helst brukt av samer i eldre tid, men her brukt om torvhus på prærien

Ho Kjersti sat paa vedkassen og snufset.

Presten kom bort til hende og tok i haand.

«Det var en velsignet god mat du hadde, mor – tak og stor pris skal du ha for den!»

«Aa ja, – aa ja,» vugget hun paa hodet; haanden syntes hun ikke hun kunde slippe.

Tønset’n kom straks ind igjen; – dette gik ikke an, han maatte faa forklare sig, – det var slet ikke saa galt med ham som presten trodde, – han skulde bare høre naar non av de andre satte i! – Men straks han stod foran presten, blev det bare hark, og saa fik han det ikke til.

Presten gik borttil vadsækken, tok først ut en vældig stor pung, og saa en lang pipe; den rensket han med stor omhu og stoppet forsvarlig.

– «Naa tror jeg nok litt røkelse skal smake velsignet liflig. – Nei bli naa sittende, mor!»

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.