Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

VIII.

201Utenfor trappen stod framparten av en slæde guttene hadde trukket dit; de hadde forsøkt at trække høi paa den op til huset; det var en klumset, tung farkost, hjemmegjort og jernbeslaat; den var saa tung at guttene ikke kunde bruke den og hadde latt den staa der. – Han Per Hansa hadde set den idag, og ærgret sig over at guttene hadde sat den igjen efter sig. Han kom naa ut, og det første øinene hans faldt paa, var slæden; han sprang borttil den, rev den med et voldsomt ryk op av sneen og kastet den langt borti en snedrive, saa bare den ene meien stak op –

«Se saa!» mumlet han.

Men saa var det som om sinnet randt av ham; men ansigtet var endnu blekt. – Skiene stod op mot væggen, der han hadde sat dem; han tok dem paa, – stod en stund, satte saa staven i og gik. – Øst i settlementet et stykke bodde to telemarks-gutter som var kommet for et par aar siden. De var flinke skismeder og forstod sig paa hvordan ski skulde lages. I fjor vinter hadde de arbeidet sig hver sit par med paabindinger og staver, – det var stasski, og naa før jul hadde guttene gjort to byturer paa dem.

Til disse guttene tok han Per Hansa veien. Om en times tid kom han tilbake igjen og bar ett par ski paa skuldrene; det andre gik han paa, – ingen av skiene var hans egne.

Ho Beret gik att og fram paa gulvet i stor ophidselse efterat han strøk ut av kjøkkenet. – Her har jeg visst stelt til et sørgelig spektakel, tænkte hun. – Jeg vet jeg sa for meget, – men hvordan skulde jeg fare aat? – Noen maa avsted, – jeg har ingen anden at snakke til? – Naa saa hun han kom tilbake med skiene og skjønte straks alt og blev glad. – Det er klokt av ham at ta skiene, – 202noe fornuftigere kunde han ikke ha fundet paa. – Undres paa hvem han tenker at faa med sig? – Dette skulde han fundet paa i formiddag, – jeg og gluntan kunde vel set til feet. – Jeg maa skynde mig at lage til en kaffetaar, saa han faar noe varmt i sig før han gaar, – de naar no forresten ikke langt idag! – Hun satte kaffekjelen paa og gav sig til at dække bordet. – No ska jeg gjøre det rigtig pent for ham og lægge duk paa, – saa han kan no se, at jeg vil bare det som godt er! –

De to største guttene arbeidet med at lage en gang under sneen mellem fjøset og grisehagen, – den sidste laa aldeles nedsnedd. Dit gik han Per Hansa først. – Han gav sig god tid til at snakke med guttene, og da han ikke syntes de var opmerksomme nok, tok han skiene av og gik ned i gangen. Han sa, at han naa kom til at ta sig en tur bort, og det var ikke sagt hvor snar han blev, – kunde han naa lite paa de vilde se godt efter alle ting? – Guttene hadde det travelt og ænste ikke stort paa hvad han sa, – han kunde bare gaa, de skulde nok se efter! Og saa arbeidet de videre, og kom i trætte om hvor længe det vilde ta dem før de naadde grisehagen.

Han forlot guttene, tok skiene med sig og gik ind paa granariet;Forfatternote: granary = kornhus, et slag stabbur.granariet] lager for korn etter treskinga, fra engelsk «granary» der hadde han talg liggende, smurte det ene parret godt ind og stak en talgklump i lommen; paabindingen maatte han ogsaa stelle paa før han gik.

Mens han arbeidet med dette, kom han Peder Seier stabbende og varskudde, at naa hadde ho mor kokt kaffe, – ho sa, han maatte komme ind før den blev kald. –

«Hau hau san!» – Det begyndte at lyse i øinene paa faren. – «Sa ho mor det?»

«Ho sa han var færdig.»

Han Per Hansa hadde faat paabindingen som 203han vilde ha den, stod og saa sig om efter et rep til at bære det andre parret i.

«Bad ho dig si det?»

«Ho sa, ho sa – kom straks – sa ho!»

Faren saa paa gutten. – «Du har saa lite paa dig, Permand!» sa han mykt og lavt og kjendte med haanden paa det ene kindet og maatte med det samme stikke fingeren nedi den bløte varme halskroken. – Gutten skrek; faren lo – «Hm – hm – kald som en istap, – du maa pakke dig ind paa timen! – No ho mor har kaffen færdig?» –

Han Per Hansa bar gutten ut og satte ham varlig ned, gik saa ind efter skiene; det ene parret bandt han paa ryggen, det andre satte han paa sig.

Gutten ventet –:

«Kjæm du, far?»

«Pak deg no bære ind med deg!» sa faren haardt, – «e kjæm vel om en stund!» – Saa rettet han sig op, og satte vottene paa.

Men saa husket han pludselig noe:

«Du Permand!»

«Ja?»

«Der ligger et nøste med hyssing i kammerset, det kan ho mor gi dig, – no maa du bære være flenk og ha alt trøsket til jeg kommer igjen!»

«All right!» ropte gutten og stabbet ind.

Han Per Hansa ventet til gutten var indom døren, tok saa en stav i hver haand og gik. – Stod der ikke et ansigt i glaset?

Han saa ikke mer op mot huset. – Han kom forbi der hvor guttene grov, hørte dem prate, vilde snakke til dem en gang til, men det blev ikke til noe, – han skjøv sig vestover. – Noe drog i ham, – det var som han hadde bissel paa, – én hang haardt i den ene tømmen. – Han maatte bøie hodet framover for at faa magt over ham, – «nei ikke no! – Ikke no!» mumlet han bittert og tørket øinene med votten.

204I kjøkkenglaset stod ho Beret og saa efter ham. De gode øinene blev store og spørgende. Tænkte han ikke at komme ind, – hadde no han Permand glemt at si det! – Han kom da vel ind? – Og her hadde hun stelt saa godt til for ham! – Nei dette gik ikke an, – hun maatte faa vite hvem han tænkte at faa med sig! –

Ho Beret skyndte sig til døren, aapnet og sprang ut paa trappen, vilde rope, – det gik umulig an, at han reiste slik! – Men han var alt kommet et langt stykke, vestavindsgufsen stod bent paa. – Øinene randt straks i vand, saa hun knaapt saa ham der borte. – Vindflager kom fykende ut av det endeløse graa og sopte sneen med sig, og den danste hit og dit, la sig og fauk op igjen. – Snart var han ikke til at skimte længer gjennem føiken. – Vindsuget var saa kaldt at det trængte ind til marv og ben. –

Han Per Hansa kom indom hos han Hans Olsa og sat en stund ute i kammerset og pratet med ham. Ordene faldt faa og langt imellem. – Han Per Hansa hadde ikke noe at si, og syntes ikke han hadde noe her at gjøre. Han reiste sig om en liten stund og sa, at han fór naa, hvad slags færd det blev, visste han ikke. – Lyktes det, skulde han ha presten med sig, – no maatte han bare være flink og kvile sig saalænge, – han hadde ingenting at syte for!

Han Hans Olsa famlet efter haanden hans og vilde slet ikke slippe den; han var som et barn som har tigget længe og endelig faat sin vilje –:

– «Jeg turde ikke be dig, sir du!» forklarte han; – «for jeg visste jo du vilde hjælpe straks han blev farendes, – saan har du altid været, – no vet jeg jeg faar sove!»

Ute i kjøkkenet hadde ho Sørine dækket bordet og skyndte sig at skjænke i kaffen. Da han kom ut og skulde gaa, nødte hun ham til at sætte sig borttil og faa sig en taar før han gik.

205«Ska det no vera kaffe her òg? – Aanei,» mumlet han og slængte paa hodet, «det faar no være nok for idag!»

Dermed gik han ut.

Da han hadde faat skiene paa, rettet han sig op og blev staaende og se hjemover mens han trak paa sig vottene. – Han kunde saavidt skimte huset derborte. – Dette hvite omkring vokste, – steg, – fløddeflødde] stige, vokse som sjøen ved flo op. – Der kom føikhvirvler som stod høit over taket, sommetider blev huset borte.

– Han slap et tungt suk, drog med vottene over øinene og gik.

Han tok peiling av husene og landskapet, og la kursen som han mente han fik holde, – det var vel ikke saa farlig, – han hadde været einvinda i hele dag og holdt sig vel! –

– Og saa tænkte han ikke mer paa kursen, men blev gaaende og grunde paa om det var galt at han ikke hadde gaat ind og drukket kaffen naar hun hadde gjort sig umak med at lage den til. – No ska du se hun gaar der og græmmer sig over at jeg er sær, – da er hun traurig og har saa liten taalmod med gluntan, – men der ska en vâr hand tel med slike høgliva følongerfølonger] folunge – det forstaar ho ikke! –

Tankene blev ved at komme, mykt og varmt og han smaalo til dem –:

– Du kan vera viss paa ho faar han Permand til at huske mig i kveldsbønna si ikveld om han ikke sanser paa det selv, – det skulde være artig at høre paa dem!

– – Han seg avsted med jevne drag, kjendte ender og gang efter vinden, billedet slap han ikke – det skulde være artig at se paa dem, aa du Permand, du Permand! – Det maa no bli en gastagasta] gjæv og flink kar av dig som blir holdt saa godt til! –

– Skymningen og føiken tok ham mer og mer, mørket sank fort naa; mer sne faldt, – føikkruller kom, hvirvlet sig om, klisset sig til ansigtet, – ingen 206fare, – han var da einvinda, – hjemme stod intet paa! – Og no læste ho mor kvældsbønna med han Permand! – Gaa bare, – gaa bare!

– – –

Omtrent midt paa strækningen mellem ColtonColton] liten by i Sør-Dakota, folk bosatte seg her på slutten av 1870-tallet og James River, reiser der sig noen smaa bakker. – En og anden settler hadde allerede begyndt at bite sig fast heromkring.

Oppe i et av disse dragene stod der en gammel høistak. En nysettler hadde slaat noe av grovhøiet nede paa lavlandet og sat det op oppe i bakken. Men saa hadde han fundet ut, at dette høiet ikke var videre tess som fór, og saa var stakken blitt staaende. – En dag sommeren efter at han Hans Olsa døde fór noen gutter og ræk kringom prærien og lette efter en flok ungfe som var kommet paa vidvanke. De kom forbi høistakken herute og blev ilde ved. Paa vestsiden sat der en mand paa huk, – med ryggen mot sækken. – Dette var midt paa varme sommeren, men manden hadde to par ski, – det ene laa paa jorden ved siden av ham, det andre var surret fast til ryggen. – Manden hadde en tyk bindingslue trukket godt nedover øinene og store votter paa hændene; han holdt en stav i hver haand.

– For guttene saa det ut som om manden sat her og kvilte sig mens han ventet paa passende føre. – Han stirret ende foran sig, bent vestover. – –I manus (NB Ms.4° 2250, 208c) hadde Rølvaag først en forklarende epilog (i håndskrift) der han forteller at Hans Olsa døde den «femte natten efterat han Per Hansa fór». Han hadde også en kort oppsummering: «Her ender optegnelsene om disse menneskene vestved Spring Creek og om deres deltagelse i det største landnåm i historisk tid.» Denne epilogen strøyk han før manus gikk til setting.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.