Rikka Gan

av Ragnhild Jølsen

III.

Paa den anden Side Sjøen var Latter og Dans. Der redes i Optog paa bekransede Heste. Og der jagtedes i græsgrønne Djævledragter. Ja, der stod en Glans af Herbyherligheden viden om, og Folk i Omegnen vilde helst ikke snakke om andet.

Bare Rikka Torsen gav ingen videre Agt paa den iaar. Hun gik noget sløv og tanketom og brød sig med ingenting. – Og det var hende slet ingen Glæde, da det en Dag udpaa Forsommeren hændte, at to unge Damer der over fra kom for at hilse paa hende. Det var den ene af Jomfruerne fra Herby, – som hun jo kjendte fra før. Og det var en ung Dame, hun drog Kjendsel paa fra det muntre Følges Besigtigelse af Gan, for hendes fine og stolte Ansigts Skyld.

Efter en Stund at have snakket og leet satte denne unge Dame sig paa Stentrappen og tog sit Sytøi frem.

«Det er noget, jeg maa ha færdigt,» sagde hun og undskyldte sig smilende. – De andre smilte ogsaa. Rikka Torsen vidste ikke, hvorfor hun blev saa varm i Øieblikket.

«Det maa være morsomt saant noget,» sagde hun og strøg med Haanden over Silken. – Men om den unge Dame ikke heller vilde sidde et andet Sted end der paa Trappen, hvor det blæste?

«Tak. Det er ligegodt overalt,» sagde den anden lyst. «Det maa gjerne blæse.»

Jomfru Rikka syntes, det var det underligste unge Menneske, hun i sine Dage havde seet – denne, som kom for at hilse og saa leende gav sig til at sy derude paa Gaardstrappen. – – Rikka Torsen saa rigtignok ikke ganske nogen Sammenhæng deri. – Men den fik hun, da hun selv og Jomfruen fra Herby gik ud i Haven for at se efter nogen sjeldne Blomster, som skulde gro der.

«Er hun ikke yndig, Katarina,» sagde hun. «Og saa rar du! – Nu har hun sikkert foresat sig noget, som skal ske, hvis hun faar syet saa og saa langt – noget om ham naturligvis» – og Jomfruen nævnte et Navn, som Rikka Torsen forstod maatte være Navnet paa den unge Mand med den skjønne Mund. – «Han er ogsaa saa forelsket i hende,» fortalte den unge Pige videre – «han følger hende som en Page – – og han er ogsaa herlig, Kai, naar han er forelsket – Øinene brænder og ler.»

«Og Munden?» spurgte Rikka Torsen.

«Munden? – Aaja, Munden ler vel ogsaa, tænker jeg.»

«Og brænder?»

«Aa sagtens, Riketta. – Ogsaa noget at spørge om forresten! – – Men du – hun – ja, du saa det jo – bare hans Navn nævnes, reiser hun Hovedet som en Blodshest for Signal.»

Rikka Torsen bøied sig og tog et Straa op fra Jorden. – «Er de forlovede, de to?» spurgte hun.

«Aa hvad – spørge om saant, naar de begge. – – De har det vel hos sig selv endnu; men alle ved det.»

«Saa skal de vel holde Bryllup engang?» – Rikka Torsen følte med en Slags Vellyst, hvordan hun for hvert Spørgsmaal ligesom vred en Kniv rundt i sig selv.

«Katarina siger, hendes Bryllup skal staa paa Herby,» fortalte den anden. «Hun selv vil ha Kjole af rød Silke, siger hun – og Brudepigerne skal være i rosenrødt Flor. – – Hør, Riketta – nu synger hun! – Har hun kanske ikke en deilig Stemme?»

De to unge Piger blev staaende og høre. Og Sangen toned ung og klar mellem Gans gamle Huse.

«Sagtens kan hun synge,» afbrød pludselig Rikka Torsen, «naar hun er saa lykkelig. – Og er saa det noget at tilbede et Menneske for,» kom det halvt haanligt, «at Lykken er dumpet ned paa det?»

«Men kjære dig, Rikka.»

«Jeg siger, hvad jeg vil,» sagde Rikka Torsen, høit og irriteret, idet de nærmed sig den unge Dame paa Trappen. «Gider jeg gaa paa Taa og tage med Silkehansker som I?» – og hun lo haardt. – Den unge Dame paa Stentrappen fór lidt sammen og saa op.

«Nu har jeg syet det, jeg skulde,» sagde hun saa og reiste sig smilende. «Aa, slig en vakker Dag, Jomfru Rikka!» Og hun retted og strakte sine slanke Lemmer.

«Kan være,» sagde Rikka Torsen, – «for den, som ser det.»

«De ser det da, Jomfru Rikka?» sagde den unge Dame forundret.

«Nei, jeg ser bare Graaveiret, jeg,» svarte Rikka Torsen bittert. «Sort Sorg og sort Nat. – Jeg hører ikke Lyset til, jeg, ser De, – og har aldrig – saa synes jeg nu – følt andet end tungt i Livet.»

Den unge Dame havde rullet sit Sytøi sammen. – «Det gjør mig ondt for Dem, Jomfru Rikka,» sagde hun deltagende. «Jeg vilde gjerne, at alle skulde se Livet som jeg.»

– Kort efter tog de to unge Piger Afsked, og Frøken Katarina gik derfra med en stor Kvast gule Liljer i Hænderne. – Men nede i Bakken saa hun sig tilbage og frøs lidt:

«Hvad er det med hende, du?» spurgte hun Veninden. «Hun er uhyggelig; men alligevel liker jeg hende.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Rikka Gan

Rikka Gan ble utgitt i 1904 og var Ragnhild Jølsens andre roman.

Handlingen er lagt til Gan gård på begynnelsen av 1800-tallet. Gården er et sagnomspunnet og dystert sted som har tilhørt familien til hovedpersonen Rikka Torsen i generasjoner. Når gården må selges til den rike Mattias Aga må Rikka ofre drømmer, kropp og sjel for at slekten kan fortsette å bo på gården. Både gården og Rikka er i ferd med å gå i oppløsning.

Stemningen i romanen er preget av uhygge, og det overnaturlige og det irrasjonelle spiller sentrale roller. Romanen er således i slekt med den gotiske romanen, en sjanger som hadde sin storhetstid i England på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. Mary Shelleys Frankenstein (1818) er et godt eksempel på denne sjangeren, og man kan finne gotiske trekk i en rekke kjente senere romaner som f.eks. Stormfulle høyder (1847) av Emily Brontë og Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1886) av R. L. Stevenson. I Norden kan man finne gotiske trekk hos forfattere som Karen Blixen og Hans E. Kinck.

Det er vanlig å lese Rikka Gan i lys av forfatterens eget liv. Ragnhild Jølsen ble født på en storgård i Enebakk, men da farens fabrikk gikk konkurs måtte slektsgården selges. Jølsen, som var svært knyttet til stedet, tok konkursen og flyttingen tungt.

Se faksimiler av Rikka Gan i bind I av Samlede skrifter fra 1923 (NB digital)

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.