Rikka Gan

av Ragnhild Jølsen

IV.

En Sankthanskvæld gik alle Husfolkene paa Gan afsted for at se Midtsommerbaalene brænde.

Bare Jon Torsen og hans Søster blev tilbage.

– Jon Torsen gik tilsengs. Og Jomfru Rikka blev siddende paa sin vante Plads ved Vinduet. Ikke det, der vendte ud til Sjøen, langsmed hvilken alle de røde Baal skinned, – men et, der vendte mod Gaardspladsen og Solnedgangen i Nordvest. For – «Begtønderne, de svidde i Hjertet, de,» tænkte Rikka Torsen. – Hun havde ogsaa nok bare af Røgen, slig den seg sig ind i Brystet paa hende og samled sig der til en tung og trykkende Knytneve. Og Rikka Torsen stønned dumpt Gang paa Gang, som hun sad der.

Noget som et hvidligt Slør gled bortover i Bakkelierne. Og Sankthanshimmelen straaled, som gav den Genskin af alle Verdens Baal. – Jo, nu blev der leet og hvisket, – vidste Rikka Torsen. – Nu dansed Heksene. Nu sad der Krøblinge ved hellige Brønde. Nu kunde lægende Urter samles. – For ingenting holdt Alnatur tilbage inat – til Bredden skjænked den af sit yrende Liv – for alt og alle – kun ikke for Rikka Torsen; for hende havde den forskudt.

– Som hun sad der Rikka Torsen, tænkte hun ogsaa paa den unge Dame som havde sidet derude paa Stentrappen, – og paa hendes lyse Tilværelse i Modsætning til Rikka Torsens mørke. – – Og altimedens blegned og slukned Sankthanshimmelens glødende Farver.

Da – som hun endnu sad der fik hun en Fornemmelse af at der kom nogen, – og hun strakte sig ud af Vinduet.

«Sesaa,» mumled hun, idet hun fik se, – og den kjendte Følelse af Ubehag kom over hende. «Der er det sandelig, Følget fra ifjor.» – De kom da ogsaa som dengang, to og to i Række. Men der dreied de raskt om Hushjørnet. – –

«De tar det anderledes iaar,» tænkte Rikka Torsen, da hun samtidig opdaged et andet Følge, der kom imøde fra det andet Hushjørne. Og syntes hun, de var nogen gode Narre, som stopped op der ude paa Gaardspladsen og neied og bukked sig til Jorden, før de gik hinanden forbi. – «Saa var det godt, jeg slap at snakke med dem,» tænkte hun. – Men hun blev meget forbauset, da hun ikke før havde sat sig ned, før de atter kom tilbage – og atter mødtes midt ude paa Gaardspladsen. Denne Gang hilste de rigtignok ikke, men stansed, og lo umaadelig. – Som de skiltes, bemærked Rikka Torsen, at der foran hvert Følge gik en rank, ung Kvinde i en meget gammeldags Dragt. Og Følget forresten havde store Hatte paa og ganske korte Skjørter eller Bukser.

«Dette var da en underlig Leg,» tænkte Jomfru Rikka. «Hvorfor gaar de her istedetfor at se Sankthansbaalene brænde? – Men kommer de igjen endnu engang, vil jeg raabe til dem.» – Og ikke før havde hun tænkt det, før de kom for tredje Gang – hastig gaaende om hvert sit Hushjørne – og mødtes midt ude paa Gaardspladsen. Men denne Gang hverken hilste de eller lo. Vred Hænderne istedet, graat og hulked. – Saa skiltes de som før, og det ene Følge kom strygende forbi Rikka Torsens Vindu.

«Vent lidt,» fik hun saavidt sagt. «Faar jeg se paa jer?» – Men ingen vented. Ingen saa meget som vendte Hovedet om mod hende.

Rikka Torsen forundred sig adskilligt over dette. Og da de ikke kom tilbage for nogen fjerde Gang, reiste hun sig skyndsomt for at se dem nedover Havebakken. – Da kunde hun rigtignok ikke fatte, hvor de var blevet af. Saa dem ingensteds. – Der paakom hende en Lyst efter at vide noget nærmere om dem, og hun skyndte sig ud.

Det skumred derudenfor, og Husene kasted dybe Skygger. Langt paa den anden Side Sjøen gløded et Par røde Baal. En indestængt Ko brølte en eneste Gang nedifra Fjøset. Men det underlige Følge saa hun intet mere til. Rent som sunket i Jorden var det baade med Latteren og Graaten. Og tilslut syntes hun, Stilheden blev saa stor, at den suste efter dem.

Som hun da atter kom ind, og Rummene forekom hende mørkere end før, faldt en stor Utryghed over Jomfru Rikka. Det kom for hende, som kunde hun hvert Øieblik vente de to Følger ind ad hver sin Dør. Hun frygted at se deres lyse Dragter derinde og høre Latteren og Graaten. – Og den stærke Rikka Torsen begyndte at skjælve i Rædsel:

«Herre du Gud, Herre du Gud – frels mig for dem – Herre du Gud!» Hun gik baglængs ind paa sit Værelse og kasted sig næsegrus i Sengen:

«Herre du Gud!» – –

– Da Fernanda Torsen kom hjem fra Sankthansfesten, fandt hun sin Svigerinde liggende paaklædt derinde i Kammeret.

«De kom,» sagde hun, – og Fernanda trodde, hun talte over sig – «de kom igjen og igjen» – hun lyste op mod hende med alt det skrækslagne hvide i sit Ansigt:

«Først ler de,» sagde hun. «Siden graater de.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Rikka Gan

Rikka Gan ble utgitt i 1904 og var Ragnhild Jølsens andre roman.

Handlingen er lagt til Gan gård på begynnelsen av 1800-tallet. Gården er et sagnomspunnet og dystert sted som har tilhørt familien til hovedpersonen Rikka Torsen i generasjoner. Når gården må selges til den rike Mattias Aga må Rikka ofre drømmer, kropp og sjel for at slekten kan fortsette å bo på gården. Både gården og Rikka er i ferd med å gå i oppløsning.

Stemningen i romanen er preget av uhygge, og det overnaturlige og det irrasjonelle spiller sentrale roller. Romanen er således i slekt med den gotiske romanen, en sjanger som hadde sin storhetstid i England på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. Mary Shelleys Frankenstein (1818) er et godt eksempel på denne sjangeren, og man kan finne gotiske trekk i en rekke kjente senere romaner som f.eks. Stormfulle høyder (1847) av Emily Brontë og Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1886) av R. L. Stevenson. I Norden kan man finne gotiske trekk hos forfattere som Karen Blixen og Hans E. Kinck.

Det er vanlig å lese Rikka Gan i lys av forfatterens eget liv. Ragnhild Jølsen ble født på en storgård i Enebakk, men da farens fabrikk gikk konkurs måtte slektsgården selges. Jølsen, som var svært knyttet til stedet, tok konkursen og flyttingen tungt.

Se faksimiler av Rikka Gan i bind I av Samlede skrifter fra 1923 (NB digital)

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.