På Sct. Jørgen

av Amalie Skram

XIII.

Om aftenen da Else havde spist, og vilde ta sit arbejde blev der banket på hendes dør, og en førladen, statelig dame med et bredt stortskåret ansigt og tyndt gråsprængt hår kom fort ind i stuen.

100«Må jeg hilse på Dem?» spurgte hun, og brast ud i en dæmpet latter.

«Ja,» sa Else betuttet. Hun havde sét et glimt af damen et par gange før, vidste at hun bôde på den store koridor, og at hun hed fru Winther. «Vil De ikke sætte Dem?»

«Hvor skulde jeg sætte mig?» Damen lo igjen, så hun rysted. «Her er jo så snævert at en ikke kan gå forbi Dem. Det skulde da være i sengen.»

«Jeg kan jo flytte gyngestolen op til sofaen,» foreslog Else, men blev dog stående med hånden på gyngestolens ryg.

«Alting er rundt,» sa fru Winther, og pegte på gaskuplen, og alting går rundt, rundt, rundt,» hun lo igjen med sin dæmpede, stærke latter; øjnene fyldtes med vand, som løb ned langs de brede, røde kinder.

Else vidste ikke hvad hun skulde svare, og forsøgte at le lidt med.

«Og vil De tænke Dem til,» vedblev fru Winther, «nu har Eriksen fundet på at jorden også skal være rund. Jeg véd ikke hvad De synes!» fru Winthers latter blev nu så voldsom at hun stønnende måtte holde sig på maven.

«Ja men jorden er jo rund,» forsøgte Else, da fru Winther omsider hørte op at le.

101Hun havde neppe udtalt, før fru Winther påny brast i latter. «Flad som en pandekage, hvad? Skal vi sige det,» hun tørred sine øjne, og pusted ud efter anstrengelsen med at le så meget.

Else ønsked at hun vilde gå. Hun vidste ikke hvad hun skulde svare eller gjøre med dette menneske.

«Kan De li’ at jeg kommer ind til Dem, hvad? Opmuntrer det Dem, hvad?» spurgte fru Winther efter nogle øjeblikkes taushed, og så kom atter latteren sprudende.

«Vil De ikke også besøge mig?» forsatte hun lidt efter. «Jeg har et meget bedre værelse. Uf det der,» hun trådte nærmere, og greb med en uvillig grimace i Elses hækletøj. «Sådan noget stas har de også sendt mig – det skulde adsprede mig» – atter lo hun. «Men jeg siger tak for mig. Den slags adspredelser skal jeg ikke ha noget af.»

Nu svarer jeg ikke et ord, tænkte Else. Så må hun da vel gå.

Fru Winther blev stående en stund og så på Else; hendes ansigt dirred af tilbagetrængt latter. Else tog hækletøjet fra komoden, og la det på bordet, flytted nervøst på gyngestolen, 102trak sit lommetørklæde op, la det pént sammen på sit knæ og putted det atter i lommen.

«De er morsom at tale med,» sa med ét fru Winther, mens latteren atter spruded af hende. «Min yngste søn Peter på 7 år, er såmæn ligeså underholdende.» Så gik hun.

Gudskelov, pusted Else, og satte sig til at hækle. Men snart lod hun arbejdet synke. Tårerne blænded hendes øjne, så hun ikke kunde se maskerne, og drypped på hæklenålen. Ordene: min yngste søn Peter, havde bragt tanken om Tage op på overfladen i hendes indre. Hvordan mon han havde det? Og hvad tænkte han om dette at hans mamma aldrig mere var derhjemme?

«God aften», det var frk. Schrader.

Else satte sig over på sengekanten, og bad frk. Schrader ta plads i gyngestolen.

«Altid ved sit arbejde. De er et flittigt menneske. Hvad, har De siddet og grædt?»

Else tørred øjnene, og nu først brød gråden løs for alvor. Frk. Schrader søgte at berolige; bad hende ikke være ude af det, og forsikred, at hun vilde føle sig bedre tilmode efterhånden.

«Men tror De ikke, overlægen lar mig rejse om en ugestid eller så?»

Det gav et lidet ryk i frk. Schrader, men 103hurtig tog hun sig sammen og sa: «Det har aldrig hændt, at patienter har vært her kort en tid.»

«Ja men når jeg nu ikke er sindssyg,» gråd Else.

«De kan måske alligevel ha godt af at være her, fru Kant,» frk. Schrader vugged sagte frem og tilbage i gyngestolen, mens hun stødte spidsen af sin lille højvristede fod mod gulvteppet i takt med stolens bevægelse.

«Nej!» råbte Else. «Jeg har ikke godt af at være på et sted, hvor jeg pines og lider. Nej, nej! Der er ingen, som påfører mig pine og lidelse her,» fortsatte Else da hun blev vâr frk. Schraders misfornøjede mine. «Tro endelig ikke at jeg mener det. Tværtom. Dere er alle så uendelig snille mod mig. Men alligevel. Bare det at jeg umulig kan komme til kræfter sålænge jeg ikke sover. Og for at sove må jeg føle fred i mit indre. Og for at føle fred må jeg være på et sted, hvor jeg er med min gode vilje.»

«Vi har dog havt mange fornuftige patienter, som har vært glade ved at være her», sa frk. Schrader. Så fortalte hun hvordan det var gået med den og den på en så livlig og malende måde, at Else følte sig fængslet.

104«Og så længes jeg så forfærdelig efter barnet,» bemærked Else, da frk. Schrader taug.

«Barnet kan besøge Dem. Jeg skal sige det til overlægen.»

«Nej tak! Jeg vil ikke se barnet mens jeg er her.»

«Men hvorfor dog ikke?»

«Fordi det vil volde mig en tidobbel smerte, når jeg så skal sige farvel til ham igjen. Og desuden, jeg vil ikke at han skal ha dette minde om at ha besøgt sin mor på galehuset, når han blir stor.»

«Nå, nå,» trued frk. Schrader.

«Men imorgen vil jeg skrive til barnepigen, og bé hende sende mig et brev, og fortælle mig om ham,» sa Else.

«Skriv heller til Deres mand fru Kant.»

Else trak utålmodig på skuldrene, og slog ud med hånden. Så fortalte hun om fru Winthers besøg, og ytred sin frygt for at hun skulde komme igjen.

«Det tror jeg næsten ikke», sa frk. Schrader. «Hun plejer altid straks at bli kjed af folk, og holder sig mest for sig selv.»

Ja mig blev hun vistnok grundig kjed af, tænkte Else.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om På Sct. Jørgen

Romanen På Sct. Jørgen er en fortsettelse av Professor Hieronimus, begge ble utgitt i 1895 og er basert på Skrams egne erfaringer med behandling av psykiske lidelser.

Maleren Else Kant har kommet seg vekk fra den autoritære overlegen Hieronimus, men er fremdeles innesperret på «sinnsykehus». Møtene med medpasienter gir henne styrke til å kjempe for egen selvfølelse og frihet.

Skrams «sykehusromaner» er først og fremst en kritikk av legers misbruk av makt og autoritet. Men de kan også leses som et oppgjør med den naturalistiske diktningen, som kom til kort overfor fremstillinger av psykiske lidelser. Bøkene skapte en voldsom debatt i samtiden.

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.