S.G. Myre

av Amalie Skram

XXIV

Petra hadde ligget hele Ugen. Den Nat Fru Smith døde, havde hun paadraget sig en Forkjølelse, som forværred hendes Tilstand.

Paa Begravelsesdagen stod hun op om Morgenen og prøved at ta Del i Husgjerningen; men hun følte sig saa mat og syg, at hun ud paa Formiddagen maatte gaa tilsengs igjen. Hun græd, da hun la sig tilbage paa Puden. I alle disse Dager havde hun ikke set et Glimt af Smith. Hvis han nu heller ikke hørte til hende iaften, naar han kom fra Møllenpris, hvor Begravelsesselskabet stod hos Gamlefruen, vilde hun op og faa fat paa ham, om hun end var aldrig saa ussel.

Udenfor Huset om Eftermiddagen gik Kokkepigen og Gangkonen med nye Sørge-Stikketørklæder og fejed sammen Eneren, hvormed Gaden havde vært strøt til Begravelsen. I Kontorerne var Jalousierne sat for som paa Søn- og Helligdage, og ovenpaa stod alle Vinduerne aabne.

Oppe paa Salen midt ud fra Tværvæggen med Familjeportrætterne stod mellem de høje Myrtetræer, hvor den døde havde vært fremlagt, den lange Baare dækket af Lagen, som laa hen ad Gulvet, med Buketter i Hjørnerne. En Bakke fuld af Kranser var stillet hen paa en Stol, og ud over Gulvet var der drysset stilketøse Blomster og Epheublade. Paa Spejlkonsollerne og Smaabordene laa der hvide Klæder med halvbrændte Vokslys i Sølvstager, og ved Vinduerne hang de hvide Forhæng ned som Vimpler i stille Vejr.

Stuepigen i sort og hvidprikket sirtses Sørgekjole kom ind og begyndte at pille Blomsterne fra Gulvet op i sit Forklæde. Derpaa hældte hun dem ned i en Stenkolle med Vand, tog Lagnerne af Bordene og la dem sammen.

«Det var daa svært for en Liglugt,» Madam Lind viste sig i den aabne Dør med sort Tylls Hattekappe og ny Sørge-Damedug, «og det enddaa Vindøgene har staat aaben saa længe.»

«Eg har heller aldrig set et Lig saa forandret,» bemærked Stuepigen. «Havde det enddaa vært paa Sommertiden.»

«Ok ja. Alt Kjød er Hø og alt Menneskets Herlighed som Græssets Blomstrer; men i Opstandelsen skal vi fremstaa med forklarede Legemer. Eg synes, eg ser Fruen min, naar vi samles for Lammets Trone. Daa vil hun seie Tak for sidst te gamle Madam Lind,» hun snøfted i sit sammenlagte Lommetørklæde.

«Ja, stakkes Fruen. Gud var go’, saa ga’ hinner saa’n let Død,» Stuepigen tørred Øjnene med Forklædesnippen viklet om Pegefingeren.

«Sovnet hen saa et Baren, sa Doktoren. Men nu gaar eg paa Kjerregaar’en,» Madam Lind tog Bakken med Kransene. «Naar Stine er færdig med te sope Gaten, kan hun jo komme op og hjælpe hinner – det var sandt, eg sku’ be fra Jomfruen, at hun ikkje maatte glømme te ligge i Aamen op hos Kunselen.»

– «Sover hun, Jomfru?» Madam Lind tog Petra i Skulderen. Hun var paaklædt til at gaa ud med Paraply og sorte Bomuldshandsker.

Petra vendte sig om fra Væggen. «Er det Jer, Madam Lind. Ka er Klokken?»

«Seks, sku’ eg næsten tru paa Dagslyse’.»

«Saa I ska afsted nu, Madam Lind?»

«Ja, nu er min Gjerning fuldbragt i dette Hus. Di har vorre her etter Kisten min og en Korg fuld af Klær. Resten henter eg med Kjører, naar eg har faat lejet meg et Værelse.»

«I faar det hyggeligt, Madam Lind, saa mange go’e Møbler I fører med Jer.»

«Aa ja. Kunselen har vorre pén i sin Omtanke forre meg. Men naar de’ nu ska hete seg, at eg faar en opredt Seng, kunde han gjerne git meg en Overdyne i Stedet for det gisne Stoppetæppe’. Men det er Gamlefruen.»

«EllersEllers] rettet fra: Ellrs (trykkfeil) saa har I jo faat Lov te ta alt, ka saa sto’ paa Værelse Jeres.»

«Og saa kreperer det mig, at di ikkje har havt et eneste Støkke af Fruen sit Linned tilovers forre meg. Kem sku være nærmere te det end saa meg? Og ka ska det ligge der og mugne etter. Men det er ogsaa Gamlefruen, for det var hinner, saa sorterte det. Hun er saa grisk paa kver en Fille, enddaa saa søkkenes rig hun er.»

«Her bler tomt i Huse’ etter Jer og Fruen, Madam Lind.»

«Frue faar Dokker nok igjen, tænker eg, men Madam Lind kan Dokker skyte en kvit Pind etter, skjønt ingen kan vite. Hun er istan’ te ble’ liggenes den nye Fruen ossaa. Ok ja, Guds Vilje ske! Greter hun?»

«Det er saa rart med saa’nne Omskiftninger,» sa Petra og pudsed Næsen.

«Ka er Verden og Jordelivet and’t? En Rejse gjennem Jammerdalen fuld af Møjer og Forandringer. Men bare vi alle engang kunde treffes udi Paradis. Det ska vi be om seint og tidlig, Jomfru Frimann.»

«Den saa bare var der alt,» hvisked Petra.

«Tiden flyver som Sandskorn, saa drøpper. Om en liden Stund skulle I ikke se mig, og atter om en liden Stund skulle I se mig, siger Frelseren. Men nu faar eg ha meg afste’. Farvel daa.»

Petra tog hendes fremrakte Haand med begge sine. «Farvel, Madam Lind, og Tak for den Tid, vi har vorre sammen.»

«Hun ska sjøl ha Tak. Vi er rigtig kommen godt ud af det med kverandre. Vorherre være hos hinner, Jomfru.»

«Ak ja, Madam Lind.» Petras Taarer faldt paa Madam Linds sorte Bomuldshanske.

«Se indom te meg, naar hun har Lov om Søndagen, ikkje nu mens eg bur hos min Dotter, men siden naar eg er kommen paa egen Haand.»

«Tak, Madam Lind.»

«Saa ska vi snakke om gammelt. Forøvrigt saa kommer eg her kver Maanedsdag og henter Pansionen min. Farvel.»

Petra laa og græd Time efter Time. Dagslyset var forsvundet, og Mørket faldet paa. Det var saa underligt at skilles fra Madam Lind; hun tog liksom med sig et Stykke af hendes Liv. Alle disse mange uforglemmelige Dager saa fulde af Angst og Fryd og af Frygt og Haab. –

Petra ønsked sig i Madam Linds Sted. Bare Aarene var gaat, saa hun var færdig med Livet og kunde række sine foldede Hænder mod Himlen og sige af Hjærte: Verden var bedsk og tornefuld, men din Naade har vært mig nok; tag mig nu til Dig, o Gud. Tilsidst syntes hun, at saadan var det. Gammel og mæt af Dage laa hun her og vented paa sit Endeligt. Hun hørte Pigerne stelle og snakke i Kjøkkenet, varsomt og dæmpet, som om Liget endnu var i Huset. Det lød til hende som fra en anden Verden. Som i Drømme saa hun Stuepigen komme ind med Aftensmaden og tænde Natlampen.

Og efterhaanden blev alt stille. Petra sank hen i en Døs. –

Uhret borte ved Ovnen slog 10, og Slagenes skingre Lyd kaldte Petra med et Ryk tilbage til Virkeligheden. Nu maatte Smith snart være der. Fra Gamlefruen kom de aldrig sent og især paa en saa’n Dag.

En Stund efter gik det med Gadedøren. Petra lytted. Jo, det var ham; der hørte hun ham i Trappen. Siden Fruen døde, tog han langsommere Skridt. Aa nej, han kom nok ikke ind til hende i Aften heller. At hun et Øjeblik havde kunnet tænke det. Netop nu, Fruen var borte, vilde han vise hende – –. Hun forstod det nok.

Eller kanske det bare var nu i Begyndelsen. Madam Lind sa, at det havde tat svært paa ham. Det var jo ikke saa underligt, Dødsfald i et Hus havde jo altid en sørgelig Indflydelse. Hun fik nu se, hvorledes han blev, naar den værste Sorgen var over. Kanske kunde han endnu vende sit Sind til hende. Han havde vært saa snil og klappet hende saa pent den Kvælden inde i Kontoret. Naar han nu gik der som en enlig Enkemand, og ingen anden havde –. «– Frue faar Dokker nok igje –,» det var som en Kniv trængte ind i Petras Hjærte. – Hvor skulde hun saa finde et Hul saa sort og mørkt, at hun kunde skjule sig i det?

Der slog Klokken 11. Saa, nu var der ingen Tvil mere, for nu vidste han, at Pigerne for længe siden var gaat til Ro, saa han ikke risikerte at møde nogen, især nu, Madam Lind var ude af Huset. For en Lettelse det maatte være for ham, at hun var vække.

Monstro om han sad oppe endnu; hun havde hverken hørt ham sætte Støvlerne ud eller slaa Vand i Vadskekummen. Kanske havde det bare vært Indbildning, da hun syntes han kom.

Petra krøb frem af Sengen og kasted nogle Klædningsstykker om sig. Hun maatte ha Vished. Paa Strømpelæsten og med skjælvende Knæer sneg hun sig den vante Vej gjennem Stuerne. I Trappen maatte hun et par Ganger staa stille og holde sig i Rækværket. Det var vist denne Begravelsesdunsten, hun fik ondt af, denne kvalme Em af Ener, og af raadne Blomster og Ligkistelakering. Huset maatte sæbevaskes fra øverst til nederst.

Paa det øverste Trappetrin satte hun sig lidt for at samle Kræfter. Ingenting at høre fra Smiths Værelser. Ikke en Lyd.

Hun rejste sig og nærmed sig Døren, bøjed sig saa ned og keg ind Nøglehullet.

Et Stykke fra Divanbordet til højre i Værelset sad Smith i en Lænestol foroverbøjet med et Skilderi mellem Hænderne, der skjulte det meste af hans Ansigt for Petra. Paa Bordet bag ham brændte et Lys i en Messingstage. Petra saa bort paa Spejlposten, hvor Billedet af Fruen i Brudedragt plejed at hænge. Saa var det altsaa det, han sad og betragted. Syg og segnefærdig listed hun sig ned igjen.

– Smith blev siddende længe med Billedet mellem Hænderne. Af og til gled over hans Kind en Taare, som han hurtig visked bort. Der dukked op saa mange Minder fra hans Ægteskabs første Aar, da Lina var sund og frisk og straalende vakker. Saa skjælmsk og munter hun havde vært. Alle de Ganger, hun havde gjemt sig bag Pianoet, naar hun vented ham op fra Kontoret, og var kommen farende med et overgivent Bøh, naar han lod, som han ikke kunde finde hende, og havde kastet sig om hans Hals med sin klare, tætte Latter. Og naar hun sad og spilled paa Luth og sang sine Smaasange med den bløde Barnestemmen i Mørkningen om Vinteren, før han gik ud. Men allersødest var hun næsten, naar hun gjorde sig Ærind ned paa Kontoret for at se, om han var alene, saa hun kunde røve et Kys. En eneste Gang havde de vært Uvenner i Anledning af en Balkjole, som han syntes var for udringet. Han var gaat ind til sig selv og havde lagt sig paa Sofaen for Natten, men saa var hun kommen listende paa Tøfler og i Underskjørt og havde slynget de bare varme Arme om hans Hals og lovt, at hun aldrig mere skulde ta den Kjole paa. Ja, al den Lykke han havde nydt med hende.

Han la Billedet bort og læned sig tilbage paa Stolen med Hænderne under Nakken, og Udtrykket i hans Ansigt blev mørkt og bittert.

Han tænkte paa Sygdommen, paa Fødselen af Barnet, der nær havde kostet hende Livet, og han sa sig selv, at det vilde vært bedre, om hun da havde faat gaa bort. Disse mange lange Aar, hun havde ligget der, hjælpeløs og ubevægelig. Og saa kom det atter over ham, dette dumpe, fortvilede Nag, som han i mangen en Stund havde vært et Bytte for. Aa, at han dog aldrig skulde faa Sikkerhed for, at det ikke var ham, som var Skyld i hendes Sygdom. Men det begyndte den Gang, hun blev frugtsommelig, kort efter Hjemkomsten fra de fem Maaneders Udenlandsrejse, da han uventet stod i Stuen, og hun besvimed af Glæde i hans Arme. Lægen havde jo rigtignok sagt, at han var helbredet, da han rejste fra Hamburg, men Mindelser havde han dog havt i Vinterens Løb og gaat og kurert paa sig med disse tyske Kviksølvgrejer. Aa, denne Tvil, som han saa tidt havde kjæmpet mod, især i de første Aar, da hun laa der og blev lammere og lammere. Siden havde han slaat sig til Ro og tænkt det var umuligt. Aldrig havde han hørt, at Lamhed kunde bli Følgen af saa’nt noget. Og Doktoren havde ikke havt Mistanke, ikke et Spørgsmaal, ikke et Ymt var han kommen med. Men derfor kunde det godt være; Doktoren var saa’nt Fæ!

Syndens Straf var dog forfærdelig. En eneste Times Letsindighed og hele Livet lagt øde. Ikke alene hans eget, men ogsaa hendes, hun den rene, uskyldige Kvinde, som havde git sig hen til ham med saa stor en Kjærlighed, Legeme og Sjæl, alt havde hun git ham.

«Aa Gud tag denne Kalk fra mig!» han for op med et stønnen Suk og slog fra sig med Armene.

«Lina,» hvisked han saa og vendte Ansigtet opad, «kan Du se din Hermann i denne Stund, saa véd jeg, Du tilgir ham, selv om han er skyldig,» han græd med en Lyd, som ligned Hikke. «Nu er Du salig hos Gud, og din udløste Sjæl er idel Kjærlighed. Vend ikke dit Ansigt bort fra mig, men lad mig se Dig smile til mig, som Du gjorde det sidste Gang jeg bøjed mig over Dig, da Du laa der og stred med Døden, uden at jeg vidste det.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om S.G. Myre

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

S.G. Myre (1890) er tredje roman i serien. Sivert har gått i land og fått arbeid hos kjøpmann Munthe i hjembyen. Men skammen over forfyllede slektninger henger fortsatt i.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.