Sjur Gabriel

av Amalie Skram

V

Sjur Gabriel vidste ikke sin arme Raad. Tidt og ofte havde han bandt paa, at han aldrig mere vilde ha Oline med paa sine Byturer, men ligesaa ofte var han kommen til den Erkjendelse, at det var endda galere at la hende bli hjemme.

For Oline kom sig afsted allikevel.

Naar hun fik Drikkelysten paa sig, var hun ikke til at styre. Saasnart Manden var borte, tinged hun sig mod Løfte om at ro, mod Erlæggelsen af et Mælkebøtte, eller hvad det nu kunde være, Følge med en forbifarende Baad. I Byen solgte hun saa den Fisk, hun i Hemmelighed havde fisket Natten i Forvejen, og drak sig fuld for Pengene.

Ofte hendte det saa, at hun blev siddende i en Bondestue eller drev omkring i Gaardene og langs Strandgaden saalænge, at der intet Baadfølge var at faa hjemover. Hun maatte saa ta Landevejen, som bar afsted over Stok og Sten og snaue Fjeldet, – ikke at tale om, at den næsten var dobbelt saa lang som Sjøvejen.

Saa kom hun dinglende hjem til Hellemyren om Natten eller ud paa Morgensiden og fik som oftest Bank hos Manden, der var oppe med Solen, hvis hun da ikke, hvad undertiden hendte, var bleven ædru af Strabadsen eller havde ligget i et Fjeldskar og sovet Rusen ud, saa hun kunde gaa lige til sit Arbejde. Da nøjedes han med at spytte og tvie og bande hende paa Afstand.

Undertiden var hun drukken uden at ha været i Byen. Det var, naar hun havde set sit Snit til at stikke udover Fjorden til Salhuset med en eller anden Baad, der skulde nordpaa. I Salhus var der nemlig Landhandleri med Udskjænkning af Øl og Brændevin. Men da det som oftest var forbundet med Vanskeligheder at komme hjemover igjen, greb hun ikke gjerne til denne Udvej.

I Sommermaanederne, da Sjur Gabriel aldrig fisked, fordi han maatte passe paa som en Smed for at faa indbjerget de fattige Høsmulerne, var Oline i Reglen nødt til at undvære Brændevin. Af og til fik hun jo rigtignok en slurk hos Kari Træet, en ældgammel Vilkaarskone paa Nabogaarden, men dels var det saa yderlig vanskeligt at faa Anledning til at stjæle sig over til Træet, og dels var det saa lidet, Kari gav, at det ingen Virkning havde paa hende. At snige sig til Byen eller bort til Salhus, mens Sjur Gabriel var paa Gaarden, voved hun ikke.

Men naar saa Høsten kom, og Manden atter begyndte at drive Fisket, tog hun sin Mon igjen og rømte fra Hus og Hjem ved den første den bedste Lejlighed.

Kom hun Sjøvejen tilbage, var hun altid aldeles drivende drukken. Der var Fortællinger om, at hun paa disse Hjemture i Fremmedfolks Baade var overstadig lystig, sang og trallede og lo og fortalte, saa de havde sin Møje med at holde Styr paa hende. Naar de saa satte hende af ved Hellemyrsnøstet, gik hun sjanglende og smaasnakkende, leende og snublende opover Bakkerne. Hun gav sig god Tid og satte sig ofte ned paa Stene ved Vejkanten. Kom der Folk forbi, snakte hun til dem og gav sig i Følge med dem uden at ænse, om det bar frem eller tilbage, mens hun vaste om Alverdens Ting, som ingen svarte paa.

Aldrig saa snart fik hun dog Øje paa Sjur Gabriel, før hun blev stum som en Fisk. Hvor overstadig drukken hun end var, glemte hun aldrig sin Frygt for Manden.

Det hendte ogsaa, at hun havde tat saa meget til sig i Byen, at hun sovnede undervejs og maatte lempes op paa Nøstetiljerne, hvor hun saa blev liggende, til Sjur Gabriel eller en af Børnene fandt hende.

Forresten gik det op og ned med hende. Undertiden kunde hun holde sig ordentlig seks, syv Uger ad Gangen – ogsaa paa de Tider, hvor Manden jevnlig var borte. Men saa pludselig fik hun en Raptus, der stod paa i ugevis, strøg sin Vej, saa tit hun kunde, og drak sig værre fuld end nogensinde.

Tilsidst slog Sjur Gabriel fast i sine Tanker, at det var bedst at ta hende med paa Fisket og til Byen, naar han kunde regne ud, at hun skulde ha sine Togter. Saa kunde der da ialfald spares det, hun gav ud til Vederlag for Skydsen, for ingen skulde bilde ham ind, at nogen var saa dum at la hende faa det frit. Naar hun fulgte med ham, var der jo ogsaa en Mulighed for, at han kunde passe lidt paa hende, skjønt hun, som han sa, «smat væk so ein Aal millom Næverne paa han.» Og saa var der jo desuden det, at hun gjorde god Nytte baade med at ro og fiske, saa længe hun var ædru.

Dette var udpaa Høsten. Vinteren kom med Mørke og Snekave, Styggevejr og alskens Ufjælge. Den gik sin slidfulde, sendrægtige Gang, og Dagene beyndte atter at længes.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Sjur Gabriel

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Sjur Gabriel (1887) er første roman i serien. Det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel driver gården Hellemyren, rett nord for Bergen. De lever under harde kår, og Oline tyr ofte til flaska.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.