Sjur Gabriel

av Amalie Skram

VIII

Da de nærmed sig Hellemyrshuset, hørte de Olines gjennemtrængende Skrig. Gjennem Ruden saa Sjur Gabriel, at der var tændt Lys derinde. Han gik raskere til, Kari humped efter saa godt hun kunde, og et Øjeblik senere var de i Stuen.

Oline laa paa Knæ foran Bænken med Ryggen til de indtrædende. Hun fægted med Armene og slog Hodet mod Væggen. Ved Siden af hende stod Ingeborg og holdt hende paa Ryggen.

Kari tog Skjørtet af sig, sa til Sjur Gabriel, at han skulde hjælpe hende og fik Oline løftet op fra Gulvet. Saa gjorde hun Tegn til ham, at han skulde sætte sig paa Bænken og ta Oline paa Fanget. Med Nød og næppe fik hun Oline anbragt, som hun vilde. Sjur Gabriel støtted sig op mod Væggen og havde al sin Kraft behov for at holde paa hende. Hun var som rasende af Smærter, bed sig selv i Armene, vred sig til Siderne, hev sig bagover og rev Sjur Gabriel i Haaret, mens hun udstødte langstrakte Jammerhyl.

Kari nikked med sin Heksenæse og mumled, at det snart vilde komme. Hun knæled ned foran Oline, smøged Skjørterne op om hende og undersøgte, om Fostret laa rigtigt. Saa bad hun Ingeborg om noget til at ta imod Barnet med.

Ingeborg, hvis Ansigt var opsvulmet av Graad, trak Kipen med Barnetøjet hen til hende. Kari roded i den og fandt et Stykke Flanel, som hun bredte udover sit Fang. Saa forlangte hun en Saks, noget smeltet Talg og to Bøtter. I den ene skulde hun ha varmt Vand, sa hun til Ingeborg, og bad hende ha det i Beredskab.

Veerne fulgte Slag i Slag. Saasnart Smærterne tog af, faldt Olines Arme slapt ned, Øjnene lukked sig, det sveddryppende Ansigt blev ligblegt og gled bagover mod Sjur Gabriels Bryst. Hun syntes at falde i Slummer.

Men hun havde kun Fred et Minut ad Gangen.

Saa tog hun til paa den forrige Vis, værre og værre, eftersom Tiden led.

Kari trak Flasken frem fra Brystet og bad Ingeborg om en Kop. I den heldte hun noget af Indholdet og fik Oline til at drikke det. Sjur Gabriel kunde lugte, hvad det var, men han gjorde ingen Indvendinger. Han vidste, at det ansaas for godt at gi Barselkvinder Brændevin.

Det lod ogsaa til, at Drikken havde en oplivende Virkning paa Oline. Hun fik sin Samling tilbage og spurgte efter Lars-Adna. Men straks efter knytted hun Hænderne og satte i et Skrig saa vildt og forfærdeligt, at Sjur Gabriel rysted og bæved. Flere fulgte paa, og tilsidst endte det i et hæst, umenneskeligt Brøl.

Sjur Gabriel kunde mærke paa Karis Bevægelser, at der foregik noget, og i samme Øjeblik hørte han det nyfødte Barns spæde, klagende Røst. Kari snapped Saksen, bøjed sig dybere forover ind mod Olines Legeme. Saa slang hun Saksen fra sig, slog Flanelstykket om Barnet og rakte det til Ingeborg, som satte sig med det paa en Skammel og svøbte Nederdelen af sit Skjørt udenpaa det.

Der dansed ildrøde Prikker foran Sjur Gabriel. Han kneb Øjnene til sig og følte en varm Fugtighed paa sine Kinder.

«Nu lover alle Gud,» sa han med høj Røst og drog et dybt Lettelsens Suk.

Oline hang i hans Arme som en livløs Masse, mens Kari fortsatte sit Arbejde med hende.

«No lyt me faa hedne i Seng,» sa hun saa til Sjur Gabriel og rejste sig med Anstrængelse. «Eg meina, ho æ søvna!» udbrød hun saa og trak hurtig Flasken frem igjen, greb Koppen og skænked i. Hun maatte med Magt aabne Olines Læber, der var tæt sammenknebne, for at faa hende til at synke Brændevinet.

Som forrige Gang gjorde det Oline godt. Hun aabned Øjnene og saa sig mat om.

Da hun mærked, at hun var forløst, folded hun Hænderne og brast i Graad.

«Gud Fader aa Gud Saan skje Tak!» gjentog hun flere Gange.

Sjur Gabriel letted hende op, idet han holdt den ene Haand om hendes Skuldre og den anden under Knæerne, og bar hende bort i Sengen.

Kari fulgte efter, fik trukked Skjørtet af hende, surred hendes Mave ind i en lang, ulden Linne, stak et dobbelt sammenlagt Drejelstykke under hende, dækked hende til og gik hen og tog Barnet, der peb ynkelig.

Sjur Gabriel havde været ude efter det varme Vand, som han slog i Bøtten.

Kari stak Barnet ned i Vandet, skylled det, tørred det af i Tøjstykket og begyndte at klæ det paa.

«Æ da ei Jenta?» spurgte Oline fra Sengen.

«Gut,» svarte Sjur Gabriel, endskjønt han tilsyneladende ikke havde set paa Barnet. «Stor og velskapt.»

«Gut att – ja, ja, Gud Fader aa Gud Saan skje Tak fyre altsammen!» sukked Oline.

Da Barnet var færdigstelt, ligned det et Tolvskillingsbrød, det var omvundet med et Svøb. Det smaa, røde Ansigt var indrammet af en ulden Hue, knyttet under Hagen. Det skreg uophørlig.

«No lyt Du spissa eit Gran,» sa Sjur Gabriel, da Kari havde faat Barnet til at ta Brystet. Han havde sat Mad frem.

«Du ska inkje køsta Deg,» sa Kari og skjelte til Bordet.

«Aa joumen lyt Du smakka paa da nykjidna Smøre, korsomer,» paastod Sjur Gabriel. «Aa her æ Sidlasupa. – Spissa no mæ ho æ varm.»Forfatternote: Aa jomæn maa Du smage paa det nykjærnede Smør, alligevel, og her er Sildesuppe. – Spis nu, mens den er varm

«Da behøves inkje,» mumled Kari, idet hun satte sig.

Sjur Gabriel maatte flere Gange gjenta sin Opfordring og for melig stikke hende Skeen i Haanden, før hun begyndte at spise.

Ingeborg stod borte hos Moren. Hun kunde ikke bli træt av aa betragte sin nye Bror.

«Dei pelle Fingrane – dan vesla Nasaa – han hev Negl! Eg meina, dar æ Haar onne Lui hass!»Forfatternote: De smaa Fingre – den lille Næse – han har Negle. Jeg tror, der er Haar under Huen hans udbrød hun med Mellemrum.

Da Kari havde spist, rejste hun sig. «Tak,» sa hun og tog med nogle stive, skrunklete Fingre Sjur Gabriels Haand.

«Velbekomme Spissen,» svarte han.

Derpaa rakte hun Fingrene til Ingeborg og til Oline, skjønt hun var indsovnet, sa det samme til dem og fik det samme Svar.

«So lyt eg vel rusle att,» sa hun saa, hvorpaa hun samtidig gisped og rapte og endte med et: «Jisses skje Tak! Høir, kor nydeleg mæt eg æ.»

Sjur Gabriel stod med noget fladt i Haanden, indsvøbt i et sort Silketørklæde med brandgule Border. Da han vikled det op, viste det sig at være en Bankbog. Af den fremtog han nogle smudsige, omhyggelig udglattede Ortesedler, idet han væded Fingrene mellem Læberne.

«Sjaa her,» sa han til Kari, som havde slaat Skjørtet om Hodet og stod færdig til at gaa. «Ein, to, tre, fire, fem – da vert Daln.»

«Da vert so,» svarte hun.

«Sjaa ette, ka Du hev fengje, dabmæ eg inkje bedræg Deg,» vedblev han og saa ufravendt paa Sedlerne.

Hun førte dem tæt op til Øjnene og lod Fingrene glide gjennem dem.

«Jou, dat æ rektig nøg.»

Saa rulled hun dem sammen og stak dem indenfor Klærne oppe ved Halsen.

«Ja, saa faar Du ha farveel og Tak fyre meg.»

Hun rakte ham atter de knortede Fingre.

«Du faar sjøl ha Tak.»Tak.»] rettet fra: Tak. (manglende anførselstegn)

Saa gik hun hen til Sengen og bød Farvel og Tak til Ingeborg. Oline, som atter var indslumret, blev uden Barmhærtighed vækket igjen.

«A, ja – ja, da gaar ymse te i Værne. Høvmot staar fyre Fadl,» mumled Kari med et ondt Sideblik til Sjur Gabriel, idet hun humped ud af Stuen.

Fjerde Dagen derefter stod Oline i Kjøkkenet, tynd og slunken, og stamped Grødgryden borte i Gruen. Kinderne var graablege og indfalne, Læberne tørre og gule. Omkring Øjnene, der stirred med et kummerfuldt Udtryk, laa blaasorte Ringe. Foran hende, i et Tørklæde, der var knyttet sammen om Halsen, hang den nyfødte og diede hendes Bryst. Magne laa og grov inde i Kakkelovnen og mored sig med at strø Aske paa Gulvet. Smaa-Adna sad paa Stuedørsstokken og storskreg. Ingeborg gik og bar Mad til Grisen. Jens og Nils var med Faren og fisked.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Sjur Gabriel

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Sjur Gabriel (1887) er første roman i serien. Det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel driver gården Hellemyren, rett nord for Bergen. De lever under harde kår, og Oline tyr ofte til flaska.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.