Sjur Gabriel

av Amalie Skram

XVI

Da Sjur Gabriel naadde Byen, var Klokken 7. Han la til ved Skudesvigbryggen, for Distriktslægen, han skulde søge, bodde paa Sandvigsvejen. Under hele Turen havde han ikke mælt et Ord og rodd, saa det fossed om Baadstavnen. Nils og Magne havde ogsaa tat i alt, hvad de orked. Da de la Aarene ind, drypped Sveden af dem alle tre.

Sjur Gabriel havde ikke Held med sig. Distriktslægen var bortrejst, og den, han blev vist til nede paa Øvregaden, var i Middagsselskab. Derfra gik han til en tredje, der bodde paa Torvet. Ikke hjemme. Den fjerde, han kom til, var ude i Praksis. Den femte var gammel og træt og taalte ikke at ta ud paa Sjøen saa sent om Aftenen. Og allevegne spurgte de ham, hvorfor han ikke vendte sig til ham, det hørte til at rejse, Distriktslæge Pedersen i Sandvigen.

Sjur Gabriel kunde ha hylet af Fortvilelse. Det grov og naged ham inde i Brystet, og hele Tiden syntes han, han hørte Vesle-Gabriels rallende Aandedræt i sine Øren. Det stak og svidde i Svælget, og han havde en Fornemmelse, som om der var strødd Sand paa Tungen.

Da han kom til det sjette Sted nede i Vejten, blev han vist ind i en Bagstue, hvor han midt foran sig saa Ryggen af en Mand, som sad bøjet over Bordet og skrev med Hodet mellem to brændende Lys. Det varte en Evighed, syntes Sjur Gabriel, før han retted sig op, drejed sig halvt i Sædet og spurgte, hvad godt.

Sjur Gabriel forklarte sit Ærinde.

«Hm,» sa saa Doktoren uden at lægge Pennen fra sig. «Det er en lang Vej. Klokken er straks 9.»

«Du ska faa ein Speisedale,» sa Sjur Gabriel, der var bleven staaende borte ved Døren.

«En Specidaler – ja, ved Du hva, min goe Mand, det er ingen Betaling for slik en Strabads paa aaben Baad –»

«Du ska faa to, bære Du ve kobma trakst.»

«Hvorfor gaar Du ikke til Pedersen–Distriktslæge Pedersen i Sandviken? – Det er jo ham, som er Doktor paa de Kanter.»

Saa fortalte Sjur Gabriel, at Pedersen var bortrejst, og at dette var det sjette Sted, han var bleven vist til, og endte med at sige: «Du ska faa to Speisedale, to aa sytti Skjeling – da æ alt, ka eg heve – bære Du ve kobma trakst.»

Doktoren la Pennen fra sig og rejste sig.

«Der blir vel ingen anden Raad – naar det er saadan fat –. Fanden til ækkel Tid –. Hvor har Du Baaden din?»

«I Skutevikjen.»

«Jysses bevare mig – i Skudevigen! Nu har jeg aldrig hørt paa Magen! Hvorfor lægger han ikke til ved Triangelen, naar han vil ha ordentlige Folk med sig? – Traske helt ud i Skudevigen –»

Under disse Sætninger, som undslap ham med Mellemrum og blev mumlet halvhøjt hen i Luften, havde han ombyttet sine Tøfler med et Par Støvler og trukket Overfrak paa.

«Styg Lyd i Halsen, sier han – vanskeligt for at puste –.» Han trak ud en Skuffe, tog noget op og putted det i Lommen. Saa stak han til sig en Medicinflaske, greb sin Hat og sa til Sjur Gabriel, at det var bedst, han gik ud og fik fat paa Gadedøren, før han slukte Lysene.

Kort efter var de paa Gaden.

Det var en smuk Aften. Himlen var skyfri, og det faldende Tusmørke havde endnu ikke faat Bugt med det svindende Dagslys. De gik afsted i Taushed. Sjur Gabriel foran med lange Skridt, næsten løbende. Hver Øjeblik vendte han sig om og saa efter Doktoren. Denne havde Møje med at følge ham. Han raabte til ham, at han ikke maatte sprænge ham.

«Da hasta,» svarte Sjur Gabriel uden at sagtne sine Skridt.

Da de naadde Baaden, fandt de Nils og Magne sovende, den ene siddende sammenrullet paa en Tofte med Armene om Hodet, den anden liggende agterud. Sjur Gabriel raabte til dem, at de skulde sætte sig til Aarene, og et Minut efter havde de stødt fra, og var paa Hjemvejen.

Sjur Gabriel rodde med en Kjæmpes Kræfter. Hver Gang Doktoren agterud slog Ild paa sit Fyrtøi for at tænde sin Pibe, saa han, at Ansigtet foran ham var mørkerødt, og at Øjnene var sprængte og lyste som graagule Gløder.

Han begyndte at udspørge ham nærmere om Barnets Sygdom, om hvor længe det havde varet, og hvordan det havde artet sig.

«Det høres, som det kunde være Strubehoste,» sa han saa, da Sjur Gabriel havde git Svar, og ved sig selv tænkte han: «Ungen er færdig, den.»

«Han hosta inkje,» sa Sjur Gabriel.

«Nej, de hoster ikke med Strubehoste,» svarte Doktoren.

«Han æ vel faarlæ, dan Sjukdommen?» sa saa Sjur Gabriel med en Stemme, som brast over.

«Ja, det er et Svin af en Sygdom!» udbrød Doktoren.

Sjur Gabriel var taus et Par Minutter. «Trur Du inkje, du kan hjælpa han Guten min?» arbejded det sig møisommelig frem over hans tørre Læber.

«Vi faar se, min goe Mand – vi faar se, hvad en Aareladning kan gjøre.»

Siden blev der ikke vekslet flere Ord mellem dem. I Taushed la Sjur Gabriel til ved Hellemyrsnøstet, betyded Nils, at de skulde gjøre Baaden fast i Nøstetiljerne og skyndte sig opover Bakkerne. Doktoren, som af Sjur Gabriels Svar i Baaden forstod, at der var Fare paa Færde, anstrengte sig af yderste Evne for ikke at sinke ham. Da de var en ti–tolv Skridt fra Hytten, traf et besynderligt Skrig deres Øren.

«Hva–for–noe! Galer Hanerne paa denne Tid paa disse Kanter eller hvad er det?» spurgte Doktoren studsende. Sjur Gabriel blev ved at gaa uden at svare. Det snørte sig sammen i Brystet paa ham, og han fik en Fornemmelse i Halsen, som skulde han kvæles, mens det sortned for hans Øjne.

I den aabne Kjøkkendør stod Smaa-Adna og græd. Hun gik afvejen for Faren og Doktoren uden at spørge eller tale.

Inde i Stuen sad Oline og rokked med Overkroppen og pilled paa sit Forklæde. Paa Bordet brændte et Talglys, stukket ned i en Flaske. Doktoren tog Lyset, gik hen til Sengen og saa paa Barnet, som nu laa stille og pusted tungt, mens Brystet gik op og ned. Han rakte Lyset til Sjur Gabriel og bad ham holde det, saa han kunde se, gav sig derpaa til at føle paa Barnets Haandled og Fødder og trak tilsidst det ene Øjenlaag op for at betragte Pupillen.

«Der er intet at gjøre,» sa han sagte, idet han retted sig op. I det samme trængte det forrige Hanegal ud af Vesle-Gabriels rallende Strube, vildere, skarpere, langvarigere end det forrige, med en hjærteskjærende Klang av Jammer og Klage. Oline slog Hænderne om Hodet. Doktoren bøjed sig ned over Vesle-Gabriel.

«Kadn du inkje hjælpe han Guten min?» spurgte Sjur Gabriel, der stod stiv som en Støtte med Lyset i den fremrakte Arm.

«Her kan intet Menneske hjælpe,» svarte Doktoren mørk. «Det er snart forbi.»

Sjur Gabriel gav Lyset til Oline.

«Har han havt disse Skrig længe?» spurgte Doktoren.

«Et Par Timers Tid,» mente Oline. «Men dei æ vorte værre aa værre.»

Sjur Gabriel bøjed sig over Gutten, der pusted svagere og svagere. Med ét rakte Vesle-Gabriel Armene i Vejret, fakked Faren om Halsen, saa paa ham med et gjenkjendende, dødstræt, angstfuldt Blik, og, idet det forrige Skrig atter brød ud af ham, løfted han sig, idet han satte Hælene haardt imod og skjød Brystet højt i Vejret, vred sig til Siderne og faldt saa tilbage med lukkede Øjne. Hans Ansigt var askegraat med blaa Striber under Øjnene og badet i Sved. Munden stod aaben, og en Mængde Skum vælted ud over Læberne. Han laa lidt og pusted næppe hørlig, Øjnene aabnedes vidt, og Pupillerne flakked urolig. Saa drog han et langt, pibende Suk, der kom en krampagtig Skjælven i Ansigtsmusklerne, som flytted sig ned over hele Legemet. Saa strakte han Lemmerne og blev ganske stille.

Doktoren la Tommelfingeren paa hans Øjne og trykked dem til, klemte saa Munden sammen.

«Det er forbi,» sa han og flytted sig bort fra Sengen.

Sjur Gabriel folded Hænderne, holdt dem op over sit Hode og sa med høj Røst: «Nu lover alle Gud!» – de selvsamme Ord, som var undsluppet ham hin Nat, da han hørte Vesle-Gabriels første, spæde Skrig. Han tænkte i dette Øjeblik kun paa, at Gutten var forløst fra sine forfærdelige Lidelser, og det strøg gjennem hans Sind som en Svalelse.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Sjur Gabriel

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Sjur Gabriel (1887) er første roman i serien. Det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel driver gården Hellemyren, rett nord for Bergen. De lever under harde kår, og Oline tyr ofte til flaska.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.