Skibet går videre

av Nordahl Grieg

I

Et skib kommer inn på havnen og stanser en stund på sin vei fra hav til hav.

Ilden slokner på dørken, maskinen stamper i stå med sine oljeglinsende stempler, og propellen slår et krampaktig, skumhvitt slag som en døende fisk med sporden. Et siste grep om rattet, og skibet svinger langsomt inn mot kaien. Mange trosser av stål og hamp tjorer det til land og gir det i jordens og menneskenes vold.

Lastebilenes larm durer i skibssidens plater, og gaten kaster sin søle og sine skygger der hvor oseanenes ensomhet har brust i dager og netter, der hvor de blå sjøer nynnet om sine lengsler og solrenningen sitret i jern som ennu var vått efter stormen. Nu skyller byen sin brenning rundt skibet.

Vinsjene braker, lossekranene slår sine klør ned i det åpne lasterum og slenger sitt rov inn på land. Bryggenes menn, hvis ben er blitt små og krumme under tunge bører, er de som hersker over skibet. Men om kvelden blir alt stille, og bare skibets egne er tilbake ombord. Men i flokk og følge drar de på land, havnen kaller på dem, under gangen kaller på dem med sin rustne latter. Utpå natten raver de ombord med sine piker. Men noen går fra borde, bøid under en grå sjøsekk, og de kommer aldri igjen.

Neste dag er skaren allikevel fulltallig når den går i land til sin rus. For nye menn går raskt inn i de ledige plasser, kryper op i de tomme køier og finner sig de samme kvinnfolk som dem som gikk i land og glemtes. Slik skal det være, livet har det travelt. I en døv og blind rangel går dagene til skibet igjen skal stikke til sjøs.

Men en gang står et ungt ansikt i mørket nede på kaien, det er en ny mann som intet vet. Han stirrer op på den veldige verden av jern, som skyter op foran ham, og undrende spør han: Hvad skjuler skibet, hvad er det?

Og dette er hvad han aner:

Det er et pakkhus som flytter sig fra havn til havn og stundom mot skjønne kyster. Et samfund av liv, som har svartnende kløfter og juv, men også berg i morgenrøden. En molok, som knaser skjebner mellem sine jernkjever, og derpå vender ansiktet rolig mot ensomheten, som intet var hendt. Alt dette er skibet, og tusen ganger anderledes og mer. Og han lengter mot det og frykter det.

Bak ham blinker byen med myriader av lys, og ett av dem er ham uendelig kjært. Men skibet reiser sig foran ham, mørkt og stille som døden. Byen og skibet, det synes ham i natt som han velger mellem livets lykke og livets eventyr.

Benjamin Hall går ombord på skibet.


Intet menneske er å se på dekket. En lykt henger ensom og forlatt ved rekken og lyser med en matt flamme bak det sotete glasset. Ellers er alt stummende mørkt, klokken er to.

Han stiger ned leideren fra midtskibet og begynner å famle sig forover. Lasterummene er åpne, og et svimmelt gufs slår op fra de veldige dyp. Luker og wirer ligger slengt overalt.

Endelig finner han frem til den trange, belgmørke gang forut under bakken. Han søker med hendene langs veggen, får endelig tak i en klinke og vrir rundt. Døren går op.

En kvelende, råtten stank slår imot ham, så han nesten blir dårlig. Det er halvmørkt i rummet, det er såvidt lampen kan brenne med et sykt lite bluss inne i den tykke dunst. Men efter en liten stund ser han at det sitter fire menn rundt det lange bord som nesten fyller ruffen. Bak dem på styrbord side løper en dobbelt rad av køier, og de fleste er skjult bak skitne, fillete gardiner. Men i en køie ser han to halvnakne kvinnfolk, de vender sig og ser søvnig på ham.

En stillhet bryter løs i rummet, og Benjamin hører der er liv bak gardinene, et stønn, et knurr, en ed. Men mennene ved bordet sitter ubevegelige og stirrer på ham som kom inn.

– Jeg er den nye lettmatrosen, sier Benjamin hurtig, og hans ord vakler uventet og hjelpeløst ut i luften.

En av mennene spytter eftertenksomt, Benjamin lærte senere at det var båtsen.

– Det er gode greier det! sier han, du kan ta den akterste over køien. Du får se å kaste ut den gjesten som ligger der.

Benjamin vender sig mot den køien som skal være hans og trekker gardinen til side. Et berg av nakenhet snur sig fra veggen, to vassblå griseøine plirer godmodig mot ham inne fra et blekfett ansikt, og en bred, grov munn åpner sig i et smil med sorte flekker.

– De må være så snild å komme Dem ut, sier Benjamin sakte. Det er min køie.

– Jeg trodde du kom med kaffe på sengen, svarer piken og stryker ham over håret.

En hylende styrtsjø av latter slår sammen over den nye, og det er som hele rummet braker med i den veldige morskap. Benjamin greier ikke riktig å le med og føler sig uendelig forvirret og skamfull.

– Nei, du får nok tørne ut, Maja! sier båtsen til slutt, alt må ha en ende, og vi stikker til sjøs i morgen allikevel.

Maja gjesper umåtelig og slenger føttene besværlig utfor køiekanten. Da hun er kommet ned på dørken, vender hun sig mot Benjamin.

– Hold speilet for mig er du snild, sier hun og smiler sitt vennlige, nesten moderlige smil mot ham.

– Nu skal jeg gjøre mig deilig, ser du.

Hun ordner sitt fete, tjafsete hår, mens Benjamin holder speilet så godt han kan.

Da det er tilendebragt, setter han sig bort på benken til de andre, mens Maja kler på sig.

Bordet er tilsølet med slimete fiskerester som bivrer ekkelt av soda. En skitten blikktallerken er fylt til randen med en kvalm blanding av saftsuppe og smeltet smør.

– Dere skulde sett annenstyrmann i dag, begynner plutselig en av de fire, matrosen Oskar, som har mål som en geit og øine som en tispe – Han satt inne i lugaren med forloveden sin, og strøk henne nedover ryggen, jeg kunne se allting utenfra. Så knekker hun plutselig sammen og begynner å grine: Reis ikke, sier hun. Min egen mann, sier hun. Min mann! Bæ-æ-æh!

– Pass dine egne saker du, Oskar, sier et langt, bronsebrunt ansikt under lampen. Slikt raker hverken dig eller oss andre.

Det blir dyp stillhet.

– A kyss mig, prøver Oskar, men tausheten stanser ham.

– Narvik har rett, sier båtsen langsomt og grundende.

Den fjerde ved bordet, en ung, hvithåret gutt, nikker i eftertanke: Narvik har rett.

Og bak en gardin lyder som et svakt ekko: Ja, Narvik har rett …

– Hun var søt den piken til annenstyrmann, sier Maja og setter stråhatten på sig. – Jeg traff henne nede på kaien og hun spurte om veien til Mignon. Vi slo følge ombord, og hun hilste så pent til farvel – Tusen takk for Deres bryderi, sa hun. Annenstyrmann er også en fin, pen kar, vi er fra samme byen. Ja, ja, farvel da, gutter, takk for nu og velkommen tilbake!

Så forsvinner Maja ut døren.

– Hun er all right, Maja, sier den hvithårete, som de andre kaller Sivert, skjønt han er døpt Nikolai. Det er nu greit å ha en pike ombord hver bidige natt og vite at hun er ens egen!

– Ja så sier vi det, sier båtsen og skuler bort på ham med en flir

Men Sivert legger ikke merke til det. Han er ivrig av noe og blir på forhånd rød av hvad han vil si: – Kan dere huske den frelsessoldaten, som ble med ombord forrige kvelden? Han satt og spiste kveldsmat mellem Maja og mig. Jeg går i mesterens fotspor, sa han, slik satt Han til bords med toldere og syndere. Og det var skjøger lik Maja som Jesus elsket. Så strøk han henne over håret med de tynne, fuktige fingrene. Dig skal tilgis meget, fordi du har elsket meget, mente han. Det var en rar kar, tilføier Sivert hurtig og blir helt blodrød av stillheten.

Oskar fniser bak hånden, og båtsen spør om det var derfor Sivert holdt sig med Maja, men Navik nikker tilfreds mot ham.

Da reiser en av pikene i overkøien sig op og støtter sig på den tatoverte armen. Hun har et rått, herjet ansikt, og en gul skorpe efter et sår bremmer underleppen. På den ene skulderen er tusjet inn ordene «Din Artur», og Benjamin synes plutselig at det er dem som taler med skamløse, blå lepper.

– Ta nu tørn, Sivert, sier hun hånlig. Maja skal snart inn på «huden».

Sivert farer op.

– Der løi du, ditt forbannede lokk, skriker han.

Piken bare ler stille og spottende.

Den andre piken reiser sig hurtig op. – Det er ikke sant, Sivert. Ikke vær redd du. Du kan holde den skitne kjeften for dig selv du, Normanna.

Normanna velter sig over på siden med en snerring. – Pass dig nu, Gunhild, hveser hun og setter neglene i skulderen på henne, så hun remjer av smerte. Køien er med ett som et ormebol, de vrir og bukter sig, hugger efter hverandre og hvisler i raseri.

Båtsen springer bort og sliter dem løs. – Slutt med det tøiset der oppe, skriker han. Dra dere på land begge to. Dere har ingenting å gjøre her efter de Haugesunderne deres reiste. Opsigås!

Pikene hopper småbannende ned på dørken og slenger noen plagg på sig. Båtsen driver dem ut foran sig, og det blir stille i ruffen.

Narvik, som har sittet og spikket på en liten båt, legger sine ting sammen.

– Det er tid å køie, god natt, karer, sier han vennlig og forsvinner bak sitt forheng.

Oskar tar også til å tørne inn. – Vær sikker på at båtsen blir hengende med Normanna i kveld, betror han de andre. Han eller Artur, bæ-æ-æh.

Så sitter Sivert og Benjamin alene igjen ved bordet.

Hivende åndedrag stiger allestedsfra. Rundt omkring lyser sovende ansikter i det gustne lampeskjær. Med åpne munner og øine som er opsvulmet av søvn glir mennene bort fra livet.

Sivert smiler underlig blekt mot den andre: – Så du er den nye lettmatrosen. Jeg er også lettmatros. Det er mig som er Sivert.

– Jeg heter Benjamin.

– Det er litt rart å være ombord i førstningen, ikke sant? Men her er ikke alltid slikt grisehus som nu. Det er de fordømte Hauge sunderne som har dratt kvinnfolk ombord, og de er reist hjem. Jeg har forresten også vært hjemme en tur, to dager. De hadde bygd på en etasje på huset, og alt skal males hvitt. Nei, det er et helvete å ligge under land, her blir skittent og svinsk overalt. Det blir bedre i morgen når vi kommer til sjøs. Hun Normanna er riktig full av fan. Hun har en forbannet kjeft. Ja, det blir meget bedre i morgen.

Plutselig bøier han sig frem mot Benjamin og hvisker lavt: Tror du Maja er sjuk?

Benjamin vet ikke hvorfor, men med en urokkelig sikkerhet må han svare: Nei, jeg er viss på hun ikke er det.

– Ja, ikke sant: Hun Normanna er riktig en helvetes merr. Hun bare løi som alltid. Jeg skal si dig –

Sivert bråstanser og ser sig forundret rundt i luften. – Nei, det er visst på tide å køie, sier han og smiler. God natt, Benjamin.

– God natt, Sivert.

Plutselig vender Sivert sig mot ham og sier fort: – Det er greit at man må ha sig kvinnfolk til sjøs, ikke sant?

Det kniser stille fra en køie, og Sivert stikker hurtig op bak sin gardin.

Benjamin finner sin skibskiste borte i et hjørne oppe på et rot av sjøklær og støvler, hvor det lukter ramt av fett og terpentin. Han drar sine sengklær frem og slenger de gamle ut av køien.

Det er bare en hullet og fæl madrass med høi revnende ut alle vegne.

Hvor underlig at dens eier engang kom ombord med en ny madrass for å leve sitt liv på skibet. Der oppe har et annet menneske ligget og tenkt og drømt i måneder, det var hans lille verden ombord. En gammel, ferdig madrass er alt som er igjen. En annen legger sine tepper til rette og lever der oppe inntil også hans time slår. En ny mann sparker minnene om ham til side. Liv og skjebner går ut og inn ruffen, men skibet skifter ikke.

Det er det evige. –

Han ordner køien og tar av sig klærne, de blå klærne som virker så fine og rene i dette råtnende hullet. Han legger dem forsiktig sammen, likesom med et bluferdig kjærtegn og senker dem ned i skibskisten.

Det er som han begraver noe av sitt eget liv. Bare for to timer siden satt han i de klærne sammen med Eva, det er så uvirkelig, en hvit og skjønn drøm som visst en annen har drømt. Og minnene siger inn over ham med sin kjære sødme, med duft og stjerner og kyss under blå syriner. For første gang i hans nitten år er kjærligheten kommet ham i møte, og det er bare tre dager siden, bare tre dager har han levd, men det er år av herlighet. Hennes øine glimter så bløtt av rav, hun heter Eva og er vidunderlig.

Nu skal skibet skille dem.

Han finner frem arbeidsdrakten og henger den op på gardinsnoren, slik som alle de andre har gjort.

Så går han til køis.

Det er som han ligger nede i en sort, stinkende brønn, men høit oppe ser han en stjerne blinke, så mild og god.

Han våkner ved at døren blir åpnet.

– Å nei, jeg tør ikke, hvisker en redd nordlandsstemme ute i mørket.

– Å til helvete! svarer en grov mannsrøst, ikke gjør dig kostbar.

En høi, kraftig kar kommer inn og nesten sleper en ung pike med sig. Han har et usedvanlig vakkert, men hårdt og simpelt ansikt. Men hun er liten og sped, med rødbrunt hår og store, grå øine flakkende forskremt i det søte, fregnete ansiktet. Det er noe så rørende og hjelpeløst fint ved fregnene, de hører en liten pike til.

– Jeg er så redd, hvisker hun. Det er første gang jeg er ombord på en båt. Det er det jeg aldri har vært før, skjønner du.

– Allting må ha sin første gang, sier han og smiler, her kan da være like greit som andre steder.

– Å nei, nei, her er lys og her er mennesker.

Hun ser sky på Benjamin.

– Skap dig ikke så jævli, men kom til køis, kommanderer hennes venn.

– Ja straks, straks, men vær snild og slukk lyset først, jeg er så redd, sier hun, og det skjelver i stemmen.

I det samme blir det larm ute på gangen, to stemmer brytes med hverandre, og døren blir slått op med et smell.

Det er to fyrbøtere som kommer sjanglende inn.

Den ene er forferdelig full.

Nu skal vi pinadø vise de satans matrosene hvad slags karer de er, mumler han og raver fremover.

Med ett retter han sig op og blir stående stiv som en støtte. Hans blodsprengte øine buler sig ut som de måtte briste, og munnen åpner sig mimrende. Armene synker ned ved siden, – han ser ut som en mann som øiner helvete, men ikke tror det.

Med et hest stønn famler han sig fremover mot den unge piken. Hun ser den mørke skikkelsen komme truende mot sig, hun klatrer fort op i køien og gjemmer sig bak gardinen.

Benjamin hører henne klynke lavt.

– Hvad skal du med henne? skriker fyrbøteren, mens han vakler fremover, la henne gå.

– Hvad satan har du med piken min å gjøre, spør den andre rolig og stirrende.

– La henne gå, sier jeg.

– I helvete heller, svarer matrosen. Dra dig inn i fyrbøtergjengen du Anton og kom ikke her og plag skikkelige folk.

Da løfter fyrbøteren en svak, skjelvende hånd, og med et klasklar han den synke ned på matrosens ansikt.

– Din satan, hvisker han.

Et fryktelig neveslag sender ham med et brak mot bordet, så stuper han ned på dørken.

I neste øieblikk griper matrosen ham og sleper ham ut av rulten. Den andre fyrbøteren følger efter. Et par minutter efter kommer matrosen tilbake.

– Hvad satan har han med min pike å gjøre, sier han henvendt til de sovende menn. Han var jo døddrukken. Nu ligger han ute på dekket og gråter og spyr. Hvad fan skulde han bort i henne efter, si mig det. Han ser spørrende på Benjamin, men denne svarer ikke.

Han er syk av skam over sig selv, men hvad vet vel jeg, hvad kan vel jeg gjøre? undskylder han sig.

– Nu kommer jeg straks, mumler matrosen op til henne bak gardinene.

– Men slukk lyset først, vær så smid, ynker hun sig.

– Hold nu kjeft en liten stund, hveser han mot henne og slenger selene bakover skulderen.

I det samme kommer Antons kamerat til syne i døren.

– Din fordømte dritt der du står, skriker han. Du var fan sa kjekk som slo en full og hjelpeløs mann, du synes vel det, Ålesund?

Så senker han plutselig stemmen til et hvisk: Men du skulle ikke slatt allikevel. Anton ligger ute på dekket og gråter. Han sier at hun er søsteren hans, søsteren hans hører du.

– Å dra til helvete, knurrer Ålesund og klyver op i køien.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.