Skibet går videre

av Nordahl Grieg

IX

Mennene rører nesten ikke middagen den dagen. En grufull stillhet slår matrosene i møte da de kommer op fra rustpikkingens larm. Med en gang de treder over terskelen forut føler de et klamt åndepust fra dødens vær strøke gjennem sine hjerter. Tause og beklemte treder de inn i ruffen. Der inne sitter alle fyrbøterne. Ellers er det bestandig krig på kniven mellem de to verdener på begge sider av gangen, en gjensidig grenseløs forakt. Det hender sjelden at de besøker hverandre, men i dag er det merkelige skjedd, og ingen undrer sig over det.

Fyrbøterne sitter bleke og forskremte omkring på benkene, ennu med et gjenskjær av det redselsfulle i øinene. Gustav taler. Han virker forferdelig ophisset, han vrir hendene og blikket ber for sig.

– Nei, det var ikke min skyld, stønner han, jeg ante ingenting, så suste det noe sort i luften, og blodet sprutet op på mig, se blodflekkene. Men jeg forstår ikke hvorledes han falt, kanskje han snublet eller det var varmen som gjorde det, det var ikke min skyld.

– Er det noen som sier at det er din skyld da, Gustav? spør Narvik og fester sine rolige, blå øine på fyrbøteren.

– Nei, ikke akkurat det, nei, det er ingen som sier det, jeg skulde gjerne se den som våget det. – En liten tross blusser op i Gustav, så slokner den igjen. – Men Anton og jeg var uvenner, å, det var mig som hadde urett, jeg sa at var der mange som han, blev det ikke værendes på jorden, å Gud, Gud!

– Ja, det sa du, Gustav, bevidner Kjokkemens inne fra mørket.

– Å pass dig selv du, akkurat som du var bedre. Vi var like gale alle sammen, ingen talte til Anton, ingen vilde svare ham. Bare fordi han var god og ikke vilde krangle. Og nu har Gud straffet oss, og Anton er død, å milde Jesus, hjelp mig – – – –

Vi var kamerater på vakten i to år, ingen av de andre har vært så lenge ombord som vi, bestandig var vi venner, det var bare nu, og så skulde dette hende. – Å Anton, Anton, at du er død.

– Det er blitt så rart og tomt inne hos oss, sier plutselig en liten kullemper, det er likesom så uhyggelig.

– Det er så besynderlig rart at han aldri skal sitte og spise mer, sier Kjokkemens.

– Ja, og at han aldri skal ligge oppe i køien sin, mener en annen fyrbøter.

De beflitter sig alle på å tale fint og la være å banne, derfor lyder deres ord så forunderlig keitet og hjelpeløst.

– Men mest rart blir det nu aldri å ha ham på vakten mer, sier den lille kullemper.

Men da farer Gustav op: Nu kan du ta tørn, Lille Bekhardt, det var vel mig som var lengst på vakt sammen med han Anton, i to år var vi kamerater, hvad vet vel du? Å, vi har hatt meget moro sammen, vi har vært sjelden gode venner, ja det er sikkert vi har. Og nu er han død, jeg er alene på vakten, ja, jeg regner ikke dig, sier han plutselig ilsk til den andre.

– Har Anton stått ombord så lenge som to år? spør Mannaen.

– I to samfulle år, svarer Gustav, nu er jeg den eneste som er igjen av dem som mønstret på den gangen. Hvor er de henne? Joan døde av lungebetendelse i New York, Slaskejens blev lagt inn på hospitalet i Port Said, da var han så godt som ferdig. Kristian fikk en sleis i hoften den gangen i Livorno, å, de er borte alle sammen, slått i hjel og ødelagte og forsvunne på de to årene, nu var det bare Anton og mig som var igjen ombord.

Og nu er han død, jeg visste ikke ordet av det, så suste det noe sort gjennem luften, det var såvidt jeg fikk springe unda, det var på hekten. Neste gang kommer vel turen til mig, og så er ingen mer tilbake –

Ingen mer tilbake, ingen mer.

Her er en gjeng som er slettet ut av skibet.

Skulde deres gå samme vei?

Benjamin stirrer omkring sig. Og en anelse pløier sig med ett ned i skjelvende dybder av hans sinn, en dunkel stemning av skjebne rumsterer der nede, så brister en gåtefull boble av angst, og hjertet er stille som før.

– Anton skal begraves i ettermiddag, forteller Sivert, jeg kommer nettop fra broen. Annenstyrmann sitter og syr presenning til liket.

Han skal lese bønnen når vi senker ham. Skipperen vilde ikke, han kom op og sa: Jeg er så skrøpelig i troen, at jeg synes det faller naturligst at De annenstyrmann leser bønnen.

Annenstyrmann undslo sig først, men slik blev det.

– Ja, jeg har hørt at skipperen ikke skal være kristen, sier Mannaen, og der løfter sig straks forargede røster: Ja, han er troendes til litt av hvert!

– En så forbannet hedning, mumler Oskar, og hans brune øine bugner utover av harme.

– Nei, hør nu, karer, sier plutselig Narvik, den rolige og rettferdige, hvis fortid og skjebne alltid er et mysterium for Benjamin. – Skipperen er en lei kar, det er sikkert, men han kan da være hedning så meget han vil for oss, det er vel vi også, hvis det er det det gjelder.

En mutt stillhet opstår i ruffen.

– Nei så fan om jeg er, buser Gustav plutselig ut, jeg tror da at Jesus har frelst mig.

– Ja, der tar du feil Narvik, lyder det fra flere, vi tror da.

Matrosene pleier ellers bestandig å følge hvor Narvik går, men nu står de og nøler.

Oskar gammer sig over at den forgudede for en gangs skyld står alene: Ja, jeg tror nu iallfall på Gud, det vil jeg ha sagt, sier han.

Narvik smiler og ser på ham.

– Jeg synes ikke dere pleier å arte dere som kristenfolk, sier han bare.

– Ja men dette forstår du ikke, sier Gustav, vi banner og bruker oss, og kanskje gjør vi som den forlorne sønn og lever blandt dårlige kvinner, men Jesus han døde for oss, vi blir Guds barn til slutt. Hvis vi ikke trodde det, hvad blev der så igjen av oss. Nei, her må du ikke snakke, Narvik. Det er jo det rene tullprat.

– Gustav har rett, mumler fyrbøterne. Her tarv du ikke snakke, Narvik.

Men dette blir for meget for matrosene, de tåler ikke å høre de fordømmandes fyrbøterne bruke sig på deres ruffs eldste.

– Det kan nu være delte meninger om det, sier Mannaen forsiktig og begynner å svikte sin Gud med måte. – Jeg har hørt mangfoldige bra folk som har gitt Narvik rett.

– Det er nu rart at dere plutselig er blitt så jævli fromme, sier Sivert. Jeg kjenner ingen som bruker Guds navn så løsaktig som dig, Gustav.

– Å, hold kjeften din, du din drittgutt, skriker Gustav op, din veslejesus.

Han holder plutselig inne, og Sivert lar høre en lav fnisen. De andre matroser må også dra på smilet, og Gustav raser.

De aller fleste av mennene liker ikke dette at Narvik vil ha dem til hedninger, men det evige spørsmål med eller mot Jesus er plutselig blitt et av de mange stridspunkter mellem matroser og fyrbøtere, godt man får være game, og en voldsom ordstrid bryter løs.

Risør sier nettop: Tror du ikke Jesus hadde annet å gjøre enn å dø for en skarve fyrbøter, da styrmannen kommer til syne i døren.

Han kaster et forbauset blikk på de ophissede ansikter som gløder mot hverandre inne i den halvmørke ruff. Så sier han: Nu får dere komme, karer. Nu skal vi senke Anton.

En skamfull stillhet senker sig over mennene. Tause og forlegne reiser de sig og følger styrmannen.

Ute er det skyet over, en tung, lunken luft bugner av regn. Men ennu lyser solen, den faller i skrå, sølvbleke billedbibelstråler nedover sjøen, og det er som Gud Herren selv vil rusje på dem for å dømme levende og døde.

Skipperen og alle offiserene står alt på midtskibet. På en luke ligger liket i et norsk flagg, med tauer ferdig til å senkes ned. Maskinen er stoppet et øieblikk, skibet ligger stille og duver sakte i de blanke dønninger. Rundt omkring gråner det veldige hav, og her ligger en av deres egne for å gis i dets vold. Alt er glemt, nu rører døden ved deres hjerter og fyller dem med den frykt som er dunkel som mulden og dyp som den.

– Dere får ta ham da, karer, sier styrmannen. Narvik og Mannaen løfter flaggbylten mellem sig og bærer den bort til rekken.

Så treder annenstyrmann frem og leser Fadervår. Mennene står med lutende hoder mens de lytter til orgelklangen i de skjønne, uforståelige ord. Et minne rører sig i deres hjerter, et dunkelt sus svulmer. Sivert er på gråten, men han står allikevel i et stort, skinnende smil, han må alltid smile når han er i begravelse.

Bare Pedro er utenfor alle ting, han står og ser bort for sig mens han piller sig vemodig i nesen.

I et glimt husker Benjamin at han har oplevd dette før, han har stått på dekket og lyttet til de ordene en annen gang, mens det samme hav knurret lavt av lyst på lik – – – –

Det rører sig en fjern erindring i hans sinn, en ubegripelig stemning, et mysterium som atter bruser tilbake til mørket hvor det har hjemme.

– Ti ditt er riket, makten og æren i all evighet, amen.

Annenstyrmann treder tilbake. – La gå, karer, sier han lavt, – men vakkert, fir ham vakkert. Så senker Narvik og Mannaen liket ned mot sjøen. En tung dønning hever sig lengselsfullt, og med en bløt, surklende lyd lukker den sig over Anton.

Mennene slakker tauet i et rykk, og en grå, heslig presenning glir ut av flagget. I det samme får Benjamin se en gulbrun skygge, som lusker frem gjennem vannet, – flere kommer efter og vender sitt skjeve, redselsfulle smil opover. Det er haiene som lukter rov. De svømmer bort til den grå presenning og kjæler for den. Men Narvik heiser op igjen det norske flagg. Enn ikke det får Anton ha med sig ned i havet.

Det skriker i Benjamin at slik er døden, slik og ikke anderledes. Flagget kan brukes, det er pent og nytt, heis det op og la kadaveret råtne, «til muld skal du vorde» – – –

Men Anton skal ikke få lov å bli muld engang, en grå presenning ligger og gynger der nede i dypet til haiene får slitt hull. Og litt vil flyte ut og blande sig med det grenseløse osean.

Men kanskje blir det en drøm tilbake, en fattig anelse av stakkars Anton i de blå bølger som bruser innover mot Senegambiens palme kyster, når negrene styrter sig ut i brenningen med jublende rop på solen, på solen!

I det samme klemter maskintelegrafen på broen, propellen begynner å arbeide, og hver går til sitt.

Det er bare en fyrbøter mindre ombord, åtte i stedet for ni, det retter sig snart, skibet går videre.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.