Skibet går videre

av Nordahl Grieg

VII

Så hender det ingenting mer.

Benjamin sitter nede i det veldige lasterum og pikker rust med de andre. I over en uke har avgrunnen jamret sig under rustpikkens rasende slag. Fra morgen til kveld går et haglvær av brun, moden rust ned på dørken.

Ellers blir rummet et hellig, ukrenkelig sted når skibet stikker til sjøs. I dets moderlige skjød pleier det tynge en dyrebar byrde av gyllen, glinsende mais fra præriens himmelvide åkrer, av kalde kullklumper fra grubenes dyp, og brune, duftende bønner, som er modnet i tropenes dampende sol.

Men nu blir luften sønderrevet av korte, ilske smell, og tomrummet svømmer av et boblende, lunkent halvmørke. Men en smal, gul solstripe ruller rastløs over dørken i takt med det slingrende skib, og høit oppe hvor dekkslukene er tatt bort, lyser en skarp firkant med blendende, blå himmel.

En fuktig stripe med tykk rust forteller at utenfor er det noe som heter sjøen. Hvorledes skulde de vite det ellers?

Benjamin lar rustpikken dilte inn mot skibssiden i et vemodig tempo – slik er det altså å være til sjøs.

Til sjøs er vel forresten et sterkt ord, det er nok sant hvad Narvik sa forleden at ombord på lastebåtene er mennene mer sjauere enn sjømenn. På seilskutene er sinnene optatt av vær og vind, der tas varsler av blåsten og bølgene; men dampskibet går bestandig videre, mot eller med stormen, i sin urokkelige kraft.

Havet er ikke lenger en tumleplass for svulmende, hvite seil. En smal renne kunde klare sig lenge for steambåtene. Men havet ligger fremdeles med sine dyriske drifter, mer meningsløst enn noensinne, et veldig og redselsfullt billede på livets fullkomne dårskap.

Det er mer enn sommer nu, men hvor er sommerens sødme? En dag er det ganske stille, den neste storm, men de samme grenseløse masser av enfoldig saltvann er alltid tilbake. Hvad nytter det hele. Havet hisser sig op til et hylende raseri, skibet forliser, menneskene blir sjøsyke, men hvorfor? Når det så er ferdig med sin rasende selvbeføling, legger det sig atter til hvile for å samle krefter til nytt uvær, og gynger sin veldige vom i kvalme, blekfete dønninger, mens det ser mer idiotisk ut enn noensinne.

Men gjennem det skiftende vær går skibet bestandig videre på sin blinde gang, uavvendelig som skjebnen. Solen stiger og synker, stjernene fødes og dør, men skibet går videre med tunge, jevne stempelslag, uten å kunne beseire den evige krets av himmel og hav.

Ingen tror for ramme alvor at de noensinne skal komme til land mer. Ja, Benjamin tror knapt nok at han noensinne får komme op fra lasterummet. I begynnelsen var det lettere, da var det tre sikre måter de kunde stikke op og lure han av på. De kunde drikke vann eller tre av, eller knekke rustpikken. Nesten alltid fløi det en mann op eller ned leideren på egne eller naturens vegne. Tørsten plaget dem overhendig, naturen var ustanselig over dem, og hammerskaftene knakk som fyrstikker. Men nu hadde den helviten til båtsen funnet på å fylle kaffekjelen med vann og ta den med ned om morgningen, så nu fikk de ikke lov til å være tørst engang ombord på denne drittskuten! Og nye hammerskafter blev brakt ned i rummet fra tømmermannssjappen, ikke engang den gleden skulde de få ha. Så var det bare naturen igjen, men selv den kunde ikke blodsugeren la være i fred.

De kunde ha det så koselig der forut, fire mann på rad og rekke, sigarettene blev funnet frem, og ti minutter er vel ikke noen tid? En tung tobakkssky veltet sig ut gjennem alle åpninger dagen lang. Men en dag var det blitt slutt på det og. Anton var kommet op fra dørken og vilde inn, men det blev vel nei! Tror du jeg sitter tilsammens med dig, skrek fyrbøtere og matroser derinnefra, du får nok sitte alene under stjernene!

Skipperen hadde hørt levenet og gitt båtsen et ord, så nu var det nesten ikke råd å komme op lenger, og alt som hygge het var iallfall spolert. Engang i forgårs hadde Benjamin sneket sig op i tømmermannssjappen med filen sin, det var ikke måte på hvor sløv den var. Men det fikk han ikke stor glede av. For hvem satt vel der og lurte han av uten båtsen selv.

Jeg skal slipe filen din selv, skrek han med en gang, kan vi sitte her hele sjappen full?

La nu gutten dreie stenen for dig, sa Fliseguri, jeg har i hvert fall annet å bestille.

Så fikk Benjamin fem minutter i ro og mak, og båtsen begynte å bli koselig og fortelle om den tid han var båts på Englandsruten og fikk tjans med de fine damene på første plass når de var sjøsyke.

Men plutselig skottet han urolig ut på dekket og fór op med et rykk. Se å dra dig ned og jobb, sa han, skipperen kan komme på oss hvert øieblikk, og kan vi sitte her hele sjappen full?

Slukkøret måtte Benjamin entre ned igjen, men båtsen blev igjen, helviten.

Men ikke engang slike ting hender lenger, ingenting hender lenger. Det er som ansiktets trekk blir etset ut til en tom, grå deig. Dag efter dag skjer det samme, skjer ingenting.

Underlig at mennesker som ser hele sin dag foran sig, gider å leve den. Det er da mer enn nok å se den, å vite av den. Men et dyrisk sløvt instinkt bøier oss hver dag under åket, og vi går og går til våre dagers ende «for å holde maskineriet i gang».

Vi står hver ved vårt hjul og sliter og svetter og holder det i gang, larmen hyler utover’ kloden til vi er trette inntil døden, så synker vi ned, og nye hender griper grådig efter hjulene og sveiver videre som gale, bestandig videre, men hvorfor?

Og triumferende vil de svare alle som én: vi holder maskineriet i gang.

Ringen er sluttet, dårskapen fullkommen. Hei for et urverk av skjebner som tikker og snurrer til ingen verdens nytte, og er så livende redd for å gå i stå. Men menneskene spiser og sover sig krefter til for å klare sin vakt, på «Mignon» som overalt.

Hver dag er en evighet. Fra frokost til kveld er en avstand Benjamin ikke fatter. Middagshvilen lyser som et forjettet land som bare kan nås efter firti år i ørkenen. Han øiner hvilen foran sig i synsk klarhet, men allikevel er han dømt til å sitte og pikke sig frem over gjennem den trege tid.

Hvad må ikke jødene ha lidt, som trasket omkring i den brennende sol under tunge byrder mens de trette føtter gled i den løse sand. De så sitt land nær ved, deres tanker krummet sig som tigrer på sprang mot Kanaan, men Herren lot dem vandre i firti år, og stirre sig gamle og grå bak en skranke av meningsløs tid.

Plutselig farer Benjamin sammen, det går glass på broen. Rustpikken tier et øieblikk, han hører det tydelig. Ding-ding! Ding-ding! Å kjære, bare et lite, et aldri så lite slag til, trygler han. Men nei, intet mer, stillheten ruger.

Klokken er bare ti, herregud, enda to timer til klokken tolv. Benjamin ser rundt på kameratene, også de lar de sløve, grå ansikter lute inn mot skutesiden et øieblikk. Ennu to timer igjen. Så stryker Risør sig med ett over pannen, han løfter armen og lar rustpikken hvine inn mot jernet. Levenet er sluppet løs igjen, larmen som skal vare fra evighet til evighet.

Benjamin undres om det er sant at han engang levde et liv hvor hver dag hadde sitt eget ansikt?

Engang har han visst gått nedover gaten: en mann han kjenner nikker til ham og roper noe i forbifarten, men er ikke det livets mening og mål? Piker går arm i arm forbi, og han føler den ramme, fordervede duft av pudder og parfyme i et rått gys inn til ryggraden.

Sørgmodige hestehoder, automobiler, sporvogner, fottrin, mennesker – nettop nu, nettop i dette sekund lever de i gaten! Men nei, skibet går videre, ingen menneskelig makt kan nå land på mange døgn. Her er han innesperret, hvis han ikke gjør ende på det og slår hodet i mas mot skutesiden.

Selv husene – de står stille på hver sin side av gaten, så grå og nyttige, men tro dem ikke! Et hus brenner ned, en grushop er alt som er igjen, men et stenkast oppe i den tomme, tåpelige luft har der engang sittet to mennesker og vært lykkelige over et hjem. En fiolin har klaget ut i det stille rum, en kvinne har ledd, et liv er blitt til der oppe hvor alt er luft og ingenting. Er det ikke et eventyr, hele det liv vi kaller grått?

Årstidene veksler, blomster og blad spretter og visner, sneen faller og tør, året og landet stiger og synker i en uendelig mangfoldighet, så hjertet aldri blir trett. Alt som Gud har skapt er såre godt; men havet har han ikke skapt.

Benjamin hungrer efter å få kaste sig på sitt ansikt og bore det mot mulden og kjenne våren svulme mot sin hud.

Våren! – Herregud, det er først i juni hjemme nu, luften bruser og blåner av sol, skikkelsene reiser sig op i den klare dag, og ansiktene blir vakre av vår. Småpikene går nedover gaten med løv i armen som unge mødre med forårets førstefødte, og det er som deres legemer svaier i rytme fra et fjernt orkester.

Og om kvelden lyser de drømmende hvite gardiner i værelsets blå mørke, og hjertet blir fylt av en skumrende tretthet, til det brister som en klase syriner en juninatt.

En mild, dyp stemning gror i ham, og frem av den blomstrer Eva. Hver dag kommer hun til ham når sinnet er beredt. De går på morgenens veier, de sitter i den stille stuen, hun er så nær, så nær. Han føler hennes armer rundt sin hals, og den blide sødme i hennes kyss. Kjære Eva!

Plutselig merker han nesten i smerte at det er blitt stille i rummet. Bare hans egen rustpikk lyder spinkelt og forsakt i sin ensomhet. Pedro, som sitter ved siden av ham, presser uendelig forsiktig en forbuden sigarett inn mot skutesiden for å slokke den, og stikker den så op under luen.

Det er båtsmannen som kommer entrende ned leideren. Hans skygge tegner sig mot den smale solstripen som ruller frem og tilbake over dørken. Han hopper ned fra de siste trin og nesten springer bortover mot ribbene, hvor de arbeider. Hans skritt klinger hult i det uhyre rum, hvor plutselig alt er blitt stillhet og forventning.

Hvad er det? Skal det tas fatt på annet arbeid eller hvad?

Alle sitter spent og utålmodig. Over båtsmannens ansikt ligger et besynderlig uttrykk, et smil av undselig lykke. Han gir sig ikke tid til å stanse, men roper ivrig og forpustet op til dem:

Anton har slått sig ihjel!

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.