Skibet går videre

av Nordahl Grieg

X

Himmelen luter over vannene, og store, sørgmodige dråper synker med et fjernt sus ned mot den blekblanke sjø. Men plutselig begynner regnet for alvor, det pisker, det flommer, det sprøiter og syder, det kommer fra luften og fra sjøen selv, hele verden er forvandlet til regn, til ukjente hav, som er satt op og ned.

Benjamin springer inn i gangen forut for å komme i ly. Han har hengt en stund ved rekken og stirret som bergtatt utover sjøen. Den har fått en ny og fryktelig mening, så full av stumme redsler, av dødens navnløse tålmod.

Han blir stående et øieblikk i døråpningen til fyrbøternes ruff – der inne er tungt og trist som i dødens hus. Her har ulykken gjort det voldsomste inntrykk, et gapende hull i rekken stirrer på dem overalt.

Hvem er den neste? Hvem er den neste som skibet skal slå ihjel? spør deres bleke, urolige ansikter inne i det tause mørke.

Av og til famler et ord ut i stillheten.

– Ja, en kjekk kar var Anton.

– En god kamerat.

Og en rugger på hodet og sier langsomt: Men nu er han borte.

Stillheten trykker igjen.

– Husker du den gangen i Rødehavet, jeg skal ta vakten din, sa Anton.

– Ja, alltid var han snild og villig. Men igjen lyder stemmen inne i mørket som et fryktelig omkved på alt: Og nu er han borte …

Gustav ligger urørlig oppe i sin køie og stirrer op gjennem taket med store, kokte øine.

– Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere, hvisker han.

Inne i Benjamins egen ruff er stemningen mindre uhyggelig, men også her er det tilintetgjørelsen som spøker blandt dem.

Stormnetter og skibbrudd og døde kamerater, det er selve sjøens saga som lever i matrosenes ruff i kveld, og hver har sitt å berette.

Selv Narvik rives med av denne mørke, brusende strøm av minner som stiger op i deres sinn, veldig som havet i flod.

– Engang forliste jeg i Stillehavet med en passasjerbåt, sier han, og øinene stirrer gjennem Risørs ansikt til noe langt borte, jeg var sammen med en kamerat av mig, Mac Gregor het han. Vi kom fra Yokohama på vei til Frisco. Så var det en natt vi støtte på et under vannsskjær, bunnen blev revet op, og vannet fosset inn. Det var stille og fint vær, men der brøt ut panikk ombord. Alle styrtet mot båtene, et par mennesker blev trampet i hjel, det var fryktelig å se på. Mac Gregor og jeg stod sammen på broen, der var ingenting å gjøre for oss, passasjerer som vi var.

Det var en råtten historie, der var ikke nok båter, noen måtte bli igjen. Det blev slik at tyve stykker stod tilbake ombord.

Det var underlig å se båtene ro vekk, vi skimtet de hvite ansiktene langt der nede, så slukte mørket dem. Vi stod ved rekken og lyttet til åretakene som plasket utover sjøen, det blev så besynderlig ensomt da vi ikke hørte dem mer. Vi merket at båten gav sig under oss og trodde alle vår siste stund var kommet. Livbelter fantes ikke, og radiotelegrafisten hørte ingenting. Da sier Mac Gregor plutselig til mig: Har du en sigarett? Han var voldsomt ophisset, prøvde å smile, kunde ikke.

Jeg gav ham en sigarett og tendte en selv. Jeg kom med ett til å huske at vi kvelden før hadde talt om skibbrudd og hvad vi vilde gjøre når vi var tilbake på vraket.

– Jeg vilde røke min siste sigarett, sa Mac Gregor. Jeg husker ikke hvad jeg sa. Nu var det gått troll i ord, nu stod vi forlatt på et synkende skib. Plutselig vender Mac Gregor ansiktet mot mig, det var aldeles likblekt.

– Nu røker jeg min siste sigarett, sier han og prøver igjen å smile. Men så brister det et skrik ut av ham. – Ja men for hvem, for hvem, det er jo ingen som får vite det, skriker han.

Han slenger den halvrøkte sigaretten bortover dekket, og før jeg forstod det, springer han over rekken. Vi hørte et plask nede i mørket, så var det ikke mer. –

Det er dødsstille i ruffen.

Narvik sitter med hodet støttet på knyttneven og stirrer urørlig frem for sig, det er som selve ansiktet er et forstenet minne. Så ser han sig med ett forundret om, hvor er han, hvad har han her å gjøre? Så reiser han sig og går bort til køien og legger sig. Gardinen trekker han for.

Mennene sitter uvisse rundt bordet, de er fulle av spørsmål, hvorledes blev han reddet selv, og når hendte det? Men Narvik er ikke av dem som man spør.

En efter en gjør de som han og kryper i kassen. Men Benjamin kan ikke køie sig, det er ikke mulig å stanse eventyret.

Å, måtte bare «Mignon» forlise, tenker han, så skulde han da få vite hvad han var verd, om han holdt mål eller blev funnet for lett. Men det aner ham at han kommer til å ligne arme Mac Gregor som gjerne vilde dø med en storartet gestus, for senere å kunne fortelle det mellem gode kamerater.

Ruffen blir ham for trang, han må ut og måle sin motstander, sjøen. Sivert rusler ut med ham.

I gangen stanser de et øieblikk utenfor fyrbøterne. Oppe i køien har Gustav reist sig op på armen, de skimter såvidt ansiktet i det svake lys som siver inn ventilen.

– Joan er død, sier han, Slaskejens er død, Kristian fikk en sleis i hoften, alle er døde som har vært ombord. Og Anton, han var så snild, så grei, riktig en staskar var han …

Men nu er det andre ting som fyller Benjamin: menn som ikke slår sig ihjel, menn som dør.

Ute har regnet gitt sig, himmelen har igjen brust op, og kveld solen faller over dekket. Men plutselig slokner den i havet, og tropenes dype natt faller ned som en gardin. Stjernene funkler frem, de står tett i tett oppe i den sorte kuppel. En usigelig mild blåst svulmer gjennem rummet.

De driver en stund på dekket. Maskinen banker med en bløt og vennlig larm etsteds inne i mørket. Lanternenes røde og grønne lys blusser under de hvite stjerner, og morilden seiler i blekgylne funker langs skutesiden. Av og til dunker en bitte liten lyd mot dekket, en flyvefisk har sprunget efter lysene.

Plutselig sier Sivert noe, uendelig langsomt og grundende. Det er vel natten og passaten som har bragt tanken hen på de evige ting.

Og dette er hans ord:

– Er det i grunnen en Gud til? Narvik har fart meget, ser du – –

Benjamin skal til å svare, men da skjer det noe: etsteds langt ute i den kullblå natt brister det frem en gyllen stripe, den lever, den lyser, den flyr mot «Mignon», den skummer full av herlighet, av sølv og gull og perlemor. Da stanser den plutselig like foran skibet og begynner å bukte sig der, som en komet med hundre stjerner i sitt slep.

Det er en springer som leker rundt baugen. Det er all livets skjønnhet og mot og overmot, som står innover hjertet i den gylne stripen. Åndeløse står de og stirrer på bølgenes venn til glass går. Da må Sivert på broen, og Benjamin driver akterover med ham, fortapt i en hvit stemning. Så er han alene i den hellige natt.

Et overjordisk, fjernt fiolinspill sitrer gjennem sfærene, og han selv skjelver med. Det er som hans hjerte får drikke av stjernenes vin. Han står ved relingen og stirrer ned i den funklende vei som skibet bestandig trekker efter sig. Nye masser av hav velter hvert sekund op under propellen og lyser i mørket en liten stund. Så lukker havet, det uendelige og ufattelige, sig atter. Men en ny malstrøm fødes bestandig bak skibet mens det går videre.

Er livet anderledes? Vi lyser en stakket stund som morild før vi slettes ut og vender tilbake til den mørke sjø. Men et nytt kjølspor er alltid lykkelig over å følge skibet.

Hør maskinens sang! Også den er som livet. Det slag dér som lød i dette sekund, det var dig. Du hørte det ikke – mange slag har maskinen hamret siden da. Nu er det slag som var ditt liv forlengst dødd bort. Maskinen hamrer videre – nye slag, nye skjebner veltes ut i natten, men vær ikke håpløs: også ditt bitte lille skjøre slag har engang tikket ut i det endeløse rum og kanskje hatt et rørende spinkelt ekko, før det taptes i ødet.

Alt forgår, men skibet går videre, bestandig videre, med nye kjølspor og nye stempelslag.

I kveld aner Benjamin hvad skibet er.

Hvad betyr de skjebner det skjuler, de teller ikke i natt. I neste nu vil andre liv drive skibet frem mot morgenens og kveldens røde, og de fra i natt er forsvunne og fortapte.

Skibet bruser frem gjennem dager og netter, Anton senkes i sjøen, mennene forlater det, andre kommer ombord for igjen å gå bort, alt og alle skifter, men intet er hendt: skibet går videre.

Skibet er som jorden, og jorden har tusen skib. Og hvad er jorden uten en stjerne i denne natt? Hvor underlig at jorden er en stjerne blandt de tusen stirrende stjerner, den frodige, tåpelige jord er en stjerne som stirrer igjen.

Blad visner, liv dør, millioner av døde begraves hvert ar, men hjemmets egen jord er en stjerne som går videre på sin tause, uavvendelige gang.

Så en natt står en mann og en kvinne ute på en fjern klode.

Da synker plutselig et stjerneskudd nedover den dype fløielshimmel.

– Se stjerneskuddet, sier han. Hvor vakkert det var. Og det betyr visst lykke, lykke for oss to, tror du ikke det var det stjerneskuddet betydde?

Hun svarer ikke, men legger sig inn til ham og ser op på sin egen mann. Øinene lyser så bløtt av rav, så lukker de sig under hans kyss, og det er som begges hjerter kunde briste av lykke.

Men stjerneskuddet var jorden som sloknet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.