Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XII

Lille Bekhardt og Benjamin kravler op leideren og sjangler plutselig ut i den flammende sol. De har nesten glemt at det finnes annet enn mørke, og pupillene skrumper lynsnart sammen med en matt smerte.

Men en skygge av blåst rører sig her oppe på det åpne dekk og risler som et kjølig kjærtegn gjennem deres forpinte legemer.

– Å Herregud! stønner Lille Bekhardt, jeg trodde det aldri skulde bli slutt på den vakten, – at fire timer kan være så lange. Kan du begripe at Kjokkemens orker. Først hadde han sin egen vakt fra tolv til fire i natt, så tar han Gustavs, og nu fortsetter han uten å puste med sin egen. Jeg hadde dødd om jeg hadde blitt der nede et minutt til. Ikke det at jeg er så trøtt, men det er det forbannede øiet. Det banker og hamrer og stikker og er fullt av verk og fanskap. Jeg lurer på hvad det kan være, å det gir jeg vel fanen i.

De sleper sig forover og går hver til sitt. – Der har vi jo fyrbøteren, roper Risør mot Benjamin, skuten har gått så fort siden du var på dørken, at det var rent fælent.

Benjamin stuper ned på sin plass, men han er så sliten at han orker ikke å spise.

Han sitter bare og stirrer på de andre med tomme, sløve øine, et skjevt og sørgmodig smil.

– Du må spise, sier Sivert og er bekymret for ham.

Benjamin bare smiler, det er så besværlig å tale. Så reiser han sig tungt og går ut i vaskerummet for å være i fred.

Han får klærne av, kroppen er sort av kullstøv. Han begynner å vaske sig, det går langsomt i dag, men litt efter litt kvikner han til, porene åpner sig og gisper efter luft, vannet flommer nedover lemmene med en kjølig styrke i sitt følge.

Sivert stikker hodet inn av døren. – Du må pinedød spise, sier han bare og forsvinner igjen.

To glass er alt gått, og mennene er tørnet til igjen.

Benjamin rusler inn og heiser sig op i køien, hele kroppen verker av tretthet, og om syv små timer skal han på’n igjen.

En tung døs lukker sig over ham, han drømmer han er i helvete og at Satan roser ham for god fyring. Av og til summer en stemme, noen trin dunker inne i hans bevissthet, så blir det atter stille, men nu er han igjen nede i bunkersrummet, kullene rasler nedover ham, han står under spruten i South Shields, en redselsfull dusj av sort sten, han synker ned, han kjemper imot, men kullene begraver ham, alt blir mørke.

Lille Bekhardt forsøker å grave ham ut, men han kan bare bruke den ene arm, den høire hånd holder han for øiet.

– Nei Benjamin, vil du ikke op? sier han, og det tåpelige ved dette spørmål forundrer Benjamin så at han våkner.

Lille Bekhardt står over ham.

– Du må tørne ut og ete nu, sier han, om en halv time skal vi løse av. Dette blir den siste vakten din, i morgen skal donkeymannen på dørken, det har chiefen bestemt. Det kan den reven ha godt av, han står jo bare nede i maskinen og gjør aldri et håndtak.

– Hvorledes går det med øiet? spør Benjamin og reiser sig op i køien.

– Å til helvete, svarer Bekhardt, det er noe som slites i sund bakenfor, noe som filer langsomt inne i hodet. Men det går vel over.

Jøsses. Det gir sig nok. Men du. Vet du hvad chiefen sa: Det er gode greier det, Bekhardt, dørken trenger dig. Da får vel jeg jobben efter Anton, tror du ikke? Dørken trenger dig, sa han Det er hundre kroner mer om måneden, dem kan jeg legge op til maskinistskolen, – Lille Bekhardt vet nok hvad han vil.

– Ja, det blir bono som Pedro sier, nikker Benjamin og jumper ned på dørken. Hvorledes er det med Gustav?

– Å fy fanen, han ligger inne og spyr så fælt at. Han kommer ikke på vakt i kveld, men i morgen skal han nu på dørken, død eller levende, som chiefen sa. Du Benjamin. Dørken trenger dig, det betyr ventelig bare én ting, ikke sant?

– Det er greit, svarer Benjamin avgjørende og knytter skolissen. Er det baccalao til kvelds?

– Ja, har de annet her ombord, spør Lille Bekhardt forarget og rusler inn i sin egen ruff.

En stund efter driver de tre vaktkamerater akterover dekket.

Kjokkemens går til sin fjerde vakt i dag, men han lar sig ikke merke med det. – Akkurat som dette har noe å bety, svarte han da chiefen sa at make til gasta kar …

Det er ennu fryktelig varmt, men kveldsblåsten puster med en slags svalhet innover dekket. De daffer langsomt bortefter, de har god tid, glass går ikke før om ti minutter.

Oppe på midtskibet stanser de et øieblikk utenfor stuertens lugar for å kike inn ventilen. Han sitter på køiekanten og stirrer sløvt fremfor sig, det er som hele det røde, oppustede ansikt tar del i å stirre på ingenting. Whiskyflasken står innen rekkevidde. Slik har han sittet kveld efter kveld siden han fikk grøtbakken i hodet. Nei, det er ikke greit for en mann å ha for meget å tenke på i sjøen.

Mens de står slik og speider på tå, kommer salongboyen plutselig styrtende imot dem.

– Kom, kom, roper han, vet dere hvad: en av hønene har fått kyllinger, dere må komme og se.

– Hvad er det han kalver sig efter, sier Kjokkemens, men blir allikevel med akterover til poppen.

Her har skipperen noen høns gående for å ha friske egg og ferskt kjøtt i sjøen. De har bestandig vært gjenstand for grenseløs hån og forakt hos alle forut. Engang stjal Oskar en fin-fin høne, som han slengte overbord en mørk natt. Det er slik skipperen skal ha det!

Men nu har en høne fått kyllinger.

Ja se. I månestripen tumler der omkring noen gule små nøster, det piper og klynker så rørende fint.

– Nei, Herregud da, sier Lille Bekhardt ganske beveget.

– Så reint uskyldige de er, mumler Kjokkemens,

Et mysterium er skjedd: Det er som selve skibet har født. Frem av denne hårde verden av jern, som er så fryktelig mot sine mennesker, som dreper så skamløst og grusomt, frem av dette nakne, nære jern er der grodd noe levende, noe sart og hjelpeløst.

Benjamin tar en av de små nyfødte forsiktig op i sin hånd. Det sitrer så inderlig angst mot hans hud, det er så bløtt et lite liv, han kan ikke stå imot, plutselig tar han den lille skjelvende klump og presser den varsomt mot sin munn.

En uendelig ømhet velder op i ham, en hvit lengsel svulmer gjennem hans hjerte.

Og med ett vet han at det er Evas øine han har under sin munn, hennes øielokks fine, deilige varme, som bever.

I det samme smeller åtte glass på broen. Kjokkemens stryker den kylling han står med forsiktig over dunene og legger den ned på dekket til dens små brødre og søstre.

Nu må dere pinedød komme, karer, sier han og løper bortover dekket.

Benjamin og lille Bekhardt springer efter ham.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.