Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XIII

Et par dager efter er stormen over dem. En hylende cyklon borer sig ned i sjøen og flenger den op i raseri, bølgene steiler sanseløst mot himmelen og stuper ned igjen med et brak mens luften skingrer av gårde av sjørokket.

Annenstyrmann tørner dem ut da klokken er fem. – All hands on deck! skriker han inn døren. Vi må berge livbåtene.

Han står i full sjøhyre, og vannet flommer nedover de glinsende klær. Ansiktet er kobberrødt av stormen og sprøitet.

På et sekund er ruffen en fortumlet vase av menn og støvler og oljeklær. Oskar som er kommet ombord uten sjøklær, hopper i den første forvirring op i Leifs nye, prektige Lofotstøvler. – Det er mine, skriker han uten at noen har sagt et ord, vi skal berge livbåtene, har vi tid til å kjekle om slikt?

Så styrter han ut gangen efter annenstyrmann. De andre følger. Leif er grønn i ansiktet, men han biter tennene sammen, det er en tapper kar. Og litt efter litt gir sjøsyken sig, fordi han ikke har tid til å ha den.

Det er ennu ikke dag, men et svakt, ullent lysskjær farver himmelen i øst. Mennene trenger sig sammen bak annenstyrmann i den åpne dør. Et voldsomt sprøit av storm og sjø velter mot dem inn i gangen. Utenfor er dekket forsvunnet, men et havstykke koker hvitt og sydende i brønnen mellem bakken og midtskibet. Av og til retter skibet sig op og velter sjøen av sig ut i det tordnende hav hvor den har hjemme, og da stiger bommene op som veldige gule tømmerstokker over den frådende malstrøm. Et minutt kan de kanskje ligge en hårsbredd over vannene, så feier en ny forferdelig bølge innover skibet, og bommene styrter igjen ned i dypet.

– Vi får friste bommene, karer! skriker annenstyrmann innover gangen og slenger sig lynsnart op på bommen. Narvik, Leif og Pedro springer frem og følger ham.

Mannaen holder de andre tilbake. – Nei vent, dere skal vente, skriker han, nu har vi en ny sjø straks.

Vidunderlig sikre løper de fire menn bortover den glatte, runde stokk. I veldige sprang jumper de over på bommen aktenfor, men sjøen kommer da de er midt på den. En veldig hvislende mur reiser sig på styrbord side, den står og vakler et øieblikk, så mister den balansen og stuper som et skred nedover skibet.

Imens springer mennene bortover bommen. Hjertene kleber sig fast i brystet hos dem som ser på. Risør hvisker Jesus, milde Jes – da blir ordet revet fra hans lepper. De tre første når bort til midt skibet og får klamret sig fast til rekkverket der, da bølgen feier inn over bommen. Men Pedro har ennå noen skritt igjen. Sjøen soper ham med sig. Men da den gule, glinsende stokk igjen dukker op av hvirvelen, ser de et par armer som knuger omkring bommen, et hode, en skulder. Som et lyn er Narvik der ute, han griper fatt i Pedros arm og sleper ham inn på midtskibet. I samme sekund faller en ny sjø nedover brønnen. Men Pedro lever, en arm beveger sig, han reiser sig langsomt op, og styrmannen støtter ham akterover.

– Å gudskjelov, gisper Mannaen, jeg trodde ikke han skulde greie det. Nu er det vår tur.

Han står og speider utover for å finne det rette øieblikk.

– Nu er det vår tur, en svimmel angst gyser gjennem Benjamin.

Jeg klarer det aldri, jeg klarer det aldri, sier han atter og atter til sig selv. Han kan ikke stå stille, han vil allerhelst styrte ut med en gang for å få gjort en ende på det. Han ser på Siverts ansikt, det er blekt av morgenlyset, men øinene er fylt av iver og vilje. Men han forstår at Oskar er redd inntil døden, de store, brune øine flakker hjelpeløst omkring i det gustne, fortrukne ansikt. En anelse av sympati for den andre redde strømmer op i Benjamin.

– Bare spring like efter mig du, Benjamin, sier Mannaen, så går det fint.

– Jeg springer bak dig, sier Sivert, det skal gå bra.

Benjamin takker dem med et fort blikk, så spennes nervene igjen så de er nær ved å briste.

– Nu! skriker Mannaen plutselig og hiver sig op på bommen.

Benjamin tumler ut efter ham, og i neste øieblikk har han den smale, sleipe rundingen under føttene. Han planter sine øine et stykke foran på bommen og springer efter Mannaen.

Det koker som i en heksekjel under ham, sjøen sprøiter op over støvlene, men han tør ikke være redd, han vet bare at han skal og må nå frem. Plutselig stanser han, den første bom er ferdig. Mens han slenger sig over på den andre, ser han et sekund omkring sig. Brønnen går som en foss, og utenfor raser havet fullt av galskap og velde.

Det er som en verden av svaiende berg er begynt å tørne sammen og velte sig ned i en brølende avgrunn for å opstå som mørke, fryktelige uhyrer som slikker himmelen med sitt hvite skum.

Benjamin springer bortover den siste bom. Han føler at han skal klare det, han er sikker på sig selv, å dette er å være til!

Det er som stormen fyller ham med en vill rus. Jeg lever! skriker han ut i uværet og springer videre med leende øine.

Da plutselig merker han at han glir, et svimmelt gufs isner gjennem ham, han heller ned mot det skummende dyp. Men i samme øieblikk føler han to jernharde armer omkring sig, de holder ham fast til han igjen står sikkert på bommen. Videre! skriker Sivert bak ham.

Og han springer videre, men nu er det likesom midtskibet bestandig trekker sig tilbake. Endelig får han tak i rekkverket, han klynger sig fast et overlykkelig sekund, så hjelper Narvik ham over.

En underlig skjelven risler gjennem ham, han orker nesten ikke stå opreist, han smiler krampaktig. Sivert og Risør kommer hakk i hæl over rekkverket på le side, da en sjø –, den som kunde ha blitt deres sjø, knuses nede i brønnen.

Benjamin griper efter Siverts hånd for å takke for hjelpen, og vennen sier: kyss mig! som riktig er.

Nu er alle kommet over, Kristiansund har rortørn, ingen mangler, jo Oskar.

En kald redsel stryker gjennem dem: Er Oskar druknet?

Men plutselig begynner Mannaen å le, og latteren smitter. Borte i den åpne dør står Oskar og fekter med armene.

Han peker på sjøen og sig selv, og ryster voldsomt på hodet.

– Å dra til helvete, skriker Mannaen, når du er så forbanna redd.

Oskar lusker inn i ruffen. Annenstyrmann kommer tilbake.

– Det er gode greier det, karer, sier han fort. Pedro har fått et hull i hodet, men skipperen har lappet det all right igjen. Så var det livbåtene. Hvor er Oskar? Forut? Javel, vi gir fan i ham.

Mennene kjemper sig frem efter ham bortover det steilende midt skib og klatrer op på båtdekket. Her oppe står stormen enda mer svimmel og veldig om dem enn før, de ser bare tre fortapte verdener, poppen, midtskibet og bakken som dukker op av redselen, ellers er alt, himmelen og havet, en rå og grusom krig av rummets dyriske makter, hvor fjelltopp boler med fjelltopp og avgrunnene roper på hverandre.

Mennene surrer båten fast til davitene med wirer og hiveliner, de arbeider fort og febrilsk, ingen kan vite når sjøens ondskap kan ramme dem.

Da skriker annenstyrmann med ett: Hold dere fast, hold dere fast, for Guds skyld!

En fryktelig sjø, den frykteligste av alle sjøer, står et øieblikk og stirrer vondt ned på dem. Benjamin kaster sig ned på dekket og klamrer sig fast til sprinklene på skylightet ned til byssen. Han har ingen annen tanke på jorden enn: hold fast, hold fast, hold fast.

Så styrter en svartgrønn foss nedover ham, et brak smeller gjennem den brølende brenning, et fryktelig press rykker ham bort fra sprinklene, jeg drukner, tenker han, men uten redsel.

En grønn skog suser gjennem hans tanker, så blir alt mørkt.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.