Vannet skyller frem og tilbake, frem og tilbake over dørken hvor Benjamin ligger i en døs. Nu og da tar skibet en overhaling, så han seiler bort i skottet, og en stripe av brenning syder omkring ham.
Litt efter litt sanser han sig, han skimter et bord over sig i halvmørket og forstår at han er i messen på midtskibet. Plutselig husker han sjøen som slo over ham, brølende som draugen selv, for å ta ham med sig utover. Hvorledes er han kommet her, og hvor er de andre?
Han arbeider sig besværlig op, klærne henger fast til kroppen som iskalde, slimete igler, og hjernen er fylt av et tungt, grått sus. Men han merker til sin egen forundring at han er uskadd.
I det samme han kommer på benene, stuper skibet over på siden, det er som skottet faller ned over ham, og med et brak tørner han mot døren på den andre siden. Så sparker døren ham fra sig og sender ham tungt over bordet. Som en full mann raver han ut i gangen og stolprer ut på dekket. En voldsom slingring tar fatt i ham og slenger ham nedover mot rekken – like i fanget på Mannaen som står på hjørnet av midtskibet nede i le, sammen med annen styrmann.
– Nu må du ta tørn, Benjamin! sier han bare, gå ikke overbord før det er nødvendig. Risør slo kloen i dig sist du seilte bortover dekket, en gang får være nok.
– Vi har annet å passe på, sier annenstyrmann, – hvis du absolutt må overbord, så gjør det uten å hefte oss andre.
Så gir de sig til å stirre op i luften igjen. Oppe på salingen står Risør, klemt inn til masten av stormpresset, det er som et under at den svaiende skikkelsen høit der oppe i det rykende rum, hvor sjø sprøitet slikker hvislende op efter ham, ikke rives av gårde og tilintetgjøres av uværet. Hver gang det er en slags stans i orkanbygene, våger han sig ut fra masten, et øieblikk har han armene fri, så slenger et nytt stormkast ham inn igjen.
Nu forstår Benjamin hvad han gjør der oppe: Den ene av bommene har slått sig løs i forreste fortøining, og den veldige trestokk suser med redselsfull kraft frem og tilbake i brønnen. I lange, hvinende sving hugger den gjennem den kokende sjø. Som en besatt fra helvete farer den om der nede og smeller mot jern og tre. Hvert øieblikk det skal være, kan den slå hull i luken, og sjøen vil velte inn i «Mignon». Risør står der oppe og prøver å slakke bommen ned fra bomløftet, så den stanser sine fryktelige hugg ned mot luken.
En ørliten stund kan han se sitt snitt til å arbeide, så går en ny sjø løs på skibet. Som en horde avsindige tigrer med utspilte klør og fråden skummende om kjeften, springer bølgen løs på «Mignon».
Skibet reiser sig op for å møte den og verger sig et bevende øieblikk som en guttunge når han står redd med hånden for ansiktet: Ikke slå!
Men sjøen stuper innover rekken, brønnen blir borte, bommen der nede løftes i været og suser som et gult lyn nedover luken. Det braker mot treverket, og annenstyrmann hvitner i ansiktet: «Neste gang …» hører Benjamin at han hvisker.
Men Mannaen er sprunget op på rekkverket, og i et byks er han langt på vei opover bardunen mot masten. Benjamin hopper op efter ham, men før han har fått entret et tak, slår styrmannen kloen i benet hans: Hvad skal du der efter? skriker han. Er det plass til allverden der oppe, din ræv? Se å dra dig ned på dørken hvor de andre er. Jeg vil ikke se dig mer, så meget du vet det.
Han føiser Benjamin bortover dekket, og vender igjen øinene mot den fresende uværshimmel, hvor Mannaen slingrer opover langs en dirrende bardun.
Benjamin sjangler fortumlet bortover dekket, kastet frem og tilbake mellem skottet og rekken.
Det er ikke greit å være ombord på «Mignon» i dag, tenker han med et grøss og bauter sig forsiktig frem over dekket. I dag er skibet ingenting, en flytende jernsplint som kastes frem og tilbake av brenningen.
Luken til byssen står og smeller i slingringen, og inne på dørken skimter han tre skikkelser i mørket. I sotete, gjennombløtte filler ligger fyrbøtervakten sammenkrøpet i en klump, med nevene knyttet som de ennu holdt om skuflen eller sleisen. De grå, grimete ansikter ligner askeslagg, – å, det er ikke bare kull som skibet fortærer; også mennesker slenges inn på fyren og blir til aske for å holde skibet i gang.
Et lavt stønn brister ut fra en halvåpen munn, ingen har krefter til mer.
De er ikke blitt avløst, for åttevakten har ikke våget sig akterover på bommen. Derfor slet de sig til døde, til matrosene endelig blev sendt ned for å ta deres plass. Det er dit ned Benjamin skal nu.
En overhendig slingring sender ham inn i stokhullet, og langsomt begynner han å kjempe seg nedover leideren. En sur røk velter op mot ham, men gjennem den ser han noen skikkelser springe som gale under sig.
En fot vann ruller over dørken, og hver gang sleisene rykkes ut av fyren, faller asken ned i oversvømmelsen med en fresende lyd, mens en grå damp ryker op av vannet.
– Op i baksen! skriker Narvik til ham gjennem bulderet, men han har råd til et smil: Du er jo hjemmevant der.
Benjamin springer over dørken så vannet sprøiter omkring ham og kullklumpene knaser under føttene.
Forut i fyrbøternes ruff sitter åttevakten rundt bordet sammen med Oskar.
– Det er ikke rådelig å våge sig over dekket i dag, sier Gustav og appellerer for tiende gang til de andre.
– Ikke tale om! sier Oskar, det vilde være ren tusseskap.
Det blir stille igjen rundt bordet, så lyder det igjen: Ingen kan vente at vi skal springe over bommen, slik det ser ut i dag.
– Var det likt sig! sier Oskar.
Plutselig hører de et brøl oppe fra en køie, så de skvetter op fra benken.
– Hvad i hule helvete sitter dere her efter? Hvorfor er dere ikke på dørken? Det er Kjokkemens som er våknet.
– Tørn ut og se på brønnen, svares der mutt.
Kjokkemens farer ned fra køien og fyker ut i gangen. Et øieblikk efter står han igjen inne i ruffen: Sånne uslinger! sier han, vil dere dra dere ut og løse av. Bommen kan gås på.
– Gå selv du, mekrer Oskar og er storartet på åttevaktens side, er det ikke dig alene som pleier å fyre skuten?
– Ut herifra, skriker Kjokkemens, det lukter matros av dig! Som en jaget rotte smiter Oskar ut døren.
Igjen vender Kjokkemens sig til de andre fyrbøterne: Går dere, eller går dere ikke?
– Hvad raker det dig? spør Gustav og blir sittende.
– En sånn forbanna lumpning som dig er vel glad til å få andre til å jobbe for dig, svarer Kjokkemens, og du kan dra til helvete, men oss andre raker det at firevakten sliter sig ihjel nede på dørken. Hvis ikke dere går, går jeg.
Han slenger svetteduken rundt halsen og går ut i gangen En stund efter ser de ham lande velberget på midtskibet, – Vi får vel friste vi og, mumles der.
– Ikke vær dumme! roper Oskar.
Kjokkemens løper bortover dekket, han skreier til siden og kjemper sig op, og sjøene soper ham med sig et stykke, men endelig står han borte ved stokhullet. I det samme han skal gå inn, får han se de tre halvdøde skikkelsene inne i byssen.
– Er dere ikke på dørken? skriker han inn til dem, men det er ikke et spørsmål som noen gider å svare på.
– Ja men hvem er på dørken? roper Kjokkemens videre.
– Matrosene, hviskes der inne fra mørket.
Matrosene! Med et sprang er Kjokkemens inne i stokhullet og begynner å entre nedover.
– Hvad gjør dere her? skriker han høit oppefra.
– Noen må holde skuten i gang, svares der fra dørken med en hånlatter.
Vannet står i en sprut om Kjokkemens da han hopper ned fra leideren.
– Jeg skal lære dere, hyler han og triver sleisen fra Narvik, dra dere op på dekk igjen og bland dere ikke op i vår jobb. Han svinger den lange jernstang som en gal mann, så den hviner gjennem luften, og driver matrosene foran sig mot leideren. – Op med dere! brøler han og støter til Leif med sleisen, så han farer opover med et vræl.
Du likte nu å bli hjulpet på dørken, da Gustaven var sjuk! roper han ned til Kjokkemens.
– Ja, fordi Benjamin er en liten drittgutt, som ikke gjør fra eller til, svarer fyrbøteren, men jeg tåler ikke allting av matrosene. Da fyrer jeg heller skuten selv.
Så åpner Kjokkemens lemmen under en av kjelene.
– En drittgutt, sa du? roper Benjamin oppe fra baksen, nu kan du være drittgutt selv! Han slenger skuflen fra sig og springer ned på dørken.
I det samme øieblikk slår Kjokkemens kloen i ham og bærer ham sprellende bortover mot leideren.
– Det var ikke så forbanna ment, sier han sakte, og tar derefter sitt mon igjen: Vil du dra dig op herifra, og det fort!
Men nu er det blitt liv oppe i leideren, det er åttevakten som har tatt mot til sig og kommer for å ta sin tørn.
En liten stund efter sitter matrosene i byssen med hver sin rykende kopp kaffe. Fyrbøterne som lå der, er blitt drevet forover av Kjokkemens, og kokken har ved et eller annet Guds under fått kjelen til å holde sig over fyren til kaffen kokte.
– Skål da, karer, sier annenstyrmann, vi har hatt litt av hvert å stå i i morges: livbåter og løpske bommer og tussete fyrbøtere!
Når dere er ferdig her, kan dere tørne inn. Her er ikke mer å gjøre, og dere har vel fortjent en hvil. Skipperen sier forresten at cyklonen trekker sig vestover nu.
Benjamin sitter med sin kopp i neven og stirrer ut i den grå, skumfykende morgen, og tenker at det var såvidt. Et sekund spilt, og han hadde ligget etsteds nede i det kokende dyp, med saltvannet sprengende gjennem hele sitt legeme.
Ingen kunde ha hjulpet ham, fra skibet hadde de vel stirret ut og ynket ham. Men når mennene var ferdige med arbeidet, vilde de ha tumlet inn i byssen og drukket kaffe som intet var hendt. Og en grenseløs glede og takk velder sig ut i ham, fordi han får være med skibet, mens det går videre.
Karene drikker og riktig gasser sig; så stiger de igjen ut på dekket.
En anelse av sol lyser bak skyene.
Det er som en Gud sitter etsteds og ser en blek, spøkelsesaktig solskive seile op av havet langt borte i en annen verden, og han fanger den i sitt speil og kaster en liten lysflekk bort på østhimmelen.
Hunden Santos står i døråpningen og bjeffer velkommen tilbake, da mennene kommer springende bortover bommen. Den sanser sig ikke av bare henrykkelse, men springer dem i møte ut i brenningen.
Da velter en sjø sig innover brønnen og feier den med sig. De ser at den kjemper tappert mot overmakten, men i denne frådende malstrøm er den dømt. Potene slår hjelpeløst gjennem vannet, den kom mer ingen vei.
Da er det Sivert og Benjamin samtidig springer ut fra bommen efter den. Sjøen går til livet på dem, de kaster sig fremover mot strømmen og kjemper sig langsomt bort til hunden. Benjamin får grepet den i nakken, men da slås benene bort under ham, en frådende skumskvavl kaster ham ned i et grågrønt dyp, men han slipper ikke Santos.
Plutselig merker han en hånd hugges ned i nakken på sig, Narvik har fått tak i ham da han seilte av gårde forbi bommen. Et stykke bortenfor haler Mannaen Sivert op efter hårluggen.
– Skulde man sett slike barnsunger, sier Mannaen forarget.
– Nei, du sier noe, nikker Narvik, og begge de to eldre er hjertelig fornøid med barnsungene som står og pruster av smil og saltvann.
Endelig kan mennene stampe inn i ruffen med Santos dansende mellem sig; da springer Oskar hurtig op fra benken og begynner å halte umåtelig.
– Jeg kikket foten, skriker han andpusten til dem. – Det var det som var.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.