Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XVI

Land, land!

Det lyder et rop fra dekket, og karene styrter op fra kveldsmaten. De stormer ut gjennem gangen bort til rekken, hvor Mannaen står og jodler av fryd. Se, se, skriker han, og mennene speider der hvor han peker. Sjøen strekker sig endeløs omkring med dønninger som er blanke av kveldssolen. Alt er som ellers, men allikevel – – Der er skjedd noe, et eller annet sted ligger noe ukjent, en selsom anelse som forvirrer det vante billede av himmel og hav. Ja, der –! En fin, blå dis svever så gjennemsiktig fjern langs horisonten, der er mysteriet, den deilige uro i det grenseløse øde.

Det er Afrika, eventyret som gnistrer av farver og svimler av mørke, en blek, liten skyggestripe som tegner sig mot det veldige, levende hav. Bak denne kyske rand i kimingen bugner livet i sin flammende mangfoldighet. Det synger i krålen, hvor banjoen klager under palmene, det tasser nede i mangroven, der lyser et ensomt bål under Rhodesias hvite stjerner. Fjellene reiser sig mot den sitrende, blå luft, og flodene svulmer av gårde mellem dunkle, susende jungler. En assagai blinker i måneskinnet, en kvinne går mellem hyttene i middagsheten, mens unger dier av hennes brune, hengende bryster. Men ute i den store, forblåste ørken ligger en kongeløve og sliter i en ung okses lår, mens blåsten danser gjennem dens blodete manke.

Benjamin blir underlig svak og skjelvende av alle disse vidundere som ligger og venter på ham der inne bak den kvelende sjø. En vifte av fryd blir slått op i hver fiber av ham, det er selve livets sang som bruser veldig gjennem alle hans årer! Han synes at denne stund må være sterkere enn døden, den må stå i glødende ildskrift og vidne lenge efter hans eget liv er slokt.

Afrika, Afrika! Hans egen ungdom bever gjennem ham med undren over dens meningsløse rikdom og skjønnhet.

De lange dager i sjøen, de nagende tanker, alt er brust bort, og tilbake gynger der bare en blodrød glede som spiler sine vinger mot den fjerne kyst i solnedgangen. Og han takker skibet, det sterke og gavmilde, for all denne herlighet.

Kameratene står og blusser av den samme ville henrykkelse som han selv, øinene stirrer fortapt inn mot det blå, og ansiktene skinner i forklarelsens smil. De kan ikke snakke, men av og til stønner en frem det ene ord: Afrika! Så blir det igjen stillhet, blikket drikker grådig inn den dyre vin som så lenge har vært dem nektet. Hver og en tror så usvikelig sikkert at landet der inne har noe i vente nettop for ham, en selsom overraskelse som vil storme inn i hans liv og fylle alt med sitt underfulle lys. Der inne ligger meningen med deres tilværelse, de vet ikke hvad, de føler bare dunkelt at stripen der inne reiser sig over miraklet.

De henger langs rekken, ubevegelige av å stirre, helt til natten faller på. En angst rører sig i Benjamin, da alt er blitt mørke. «Mignon» bruser fremover gjennem en sjø hvor alt er som før, der er ingenting som forteller at de er nær land. Er det hele bare en drøm, skal han våkne ute i det grå tomrum, hvor dager og netter flyter utover og blir en sørgmodig flate av ingenting?

Men neste morgen da han styrter ut på dekket, stanser han som blendet.

Så nær, så nær reiser kysten sig, arret og full av herlig virkelighet, op mot den gnistrende blå luft. Det luer av gule sandstrimer, det sortner av kløfter og skar i de brune fjell. Han skimter den hvite knipling av skum langs den endeløse strand, og et lite skrøpelig seil som nikker der inne på de leende bølger. Og morgenen står så skinnende og sval over verden at det er som det første gry da alt var såre godt – – –

Benjamin har arbeid nede i poppen, men hvad bryr han sig med det. Han stikker hodet op over den åpne luken hvert øieblikk for at ingenting av denne dagenes dag skal gå til spille. Nye fjell og sletter seiler frem langs kysten, og alle er de et eventyr. Men plutselig åpner der sig en bukt inn i landet, en ny farve av sjøens vidunderlige blå stråler mot ham. Og der inne reiser Taffelbergets brede og skjønne isse sig over Capetown!

Benjamin aner allerede husene inne i den fine skodde som ligger lavt under fjellet, han skimter skibene på havnen.

Et svakt sus blir båret ut til ham, det er byens våknende larm, dens tusentungede kor som duver utover med morgenbrisen!

– Se til å dra dig ned og jobb, din ræv, skriker styrmannen borte fra midtskibet, og Benjamin dukker leende ned i poppen. Men en liten stund efter stikker han igjen hodet op. En veldig fullrigger stryker tett forbi «Mignon» på vei ut i åpen sjø. Lydløst fører den sin eventyrlige arkitektur bort over bølgene, det minst jordiske som menneskehender har skapt, en blendende hvit drøm som bruser like op i himmelen. Og selv det øde osean som Benjamin ofte har hatet så hjertelig, får en mening ved seilskibets prakt. Så forsvinner det bak pynten.

Men byen dukker frem av tåken, et kirketårn reiser en spøkefull finger over hustakene, gatene skjærer sig inn mot Taffelbergets fot, og bilene suser frem og tilbake langs kaien. En hvit motorbåt kommer skummende utover havnen, den søker «Mignon», «ut med en ende, din ræv!» skriker styrmannen, og Benjamin slenger leideren ned. En mann i hvit tropeuniform entrer ombord og trykker skipperen i hånden, og det er som en stor og merkverdig ære er blitt «Mignon» til del. Han stiller sig ved siden av rormannen og gir knappe, små ordrer: Hard starboard. Steady. Good.

De glir langsomt forbi en veldig slette som strekker sig ned mot sjøen fra havnebyen.

Den er svidd kortstubbet under den brennende sol, men ennu er en drøm av grønn friskhet over den, som fyller Benjamin med en salig rus. Noen unghester velter sig der inne i lek, og det er som han kjenner den søte, svette lukt fra de blanke hestebuker dampe sig i møte. En gutt vasser inn i fjæren, og Benjamin føler en forunderlig interesse for ham, det er en ny skjebne efter tredve døgn blandt de samme mennesker på det samme hav. Husene der inne skjuler gåter som han brenner efter å bli kjent med – der bak de stripete markiser sitter vel unge piker i hvite sommerkjoler med hjertet fylt av kjære mysterier. Og plutselig er Eva nær; det er henne han aner inne i alle haver, henne og ingen annen. Om noen få minutter skal han være sammen med henne, de skal ha en snild stund, som hun pleide å si, for der inne i byen etsteds venter brevet på ham.

I det samme styrter ankeret i sjøen, reisen er slutt, «Mignon» er fremme. Skipperen går straks fraborde sammen med losen. Han går efter post, forteller salongboyen …

Og så legger ventetidens angst og spenning sig tungt over skibet. De har vært seks uker borte fra Norge, og meget kan være skjedd både av godt og vondt.

– Jeg får vel fanen ikke noe brev, sier Mannaen og kjæler for skjebnen.

– Nei! sier Risør – det gjør vel ikke jeg heller. Også han vet at Gud lønner den ydmyge.

Flere av de andre mumler også at de venter ingen post, men allikevel sitter de stumme av forventning og speider efter at skipperen skal komme tilbake. Sivert er blitt hvit i ansiktet. – Jeg har aldri vært så redd som nu, hvisker han til Benjamin. Og en underlig angst trykker sig sammen også i Benjamin, men på en annen måte. Om der ikke er brev til ham! Fra far og mor er det kanskje ikke, det får så være, men fra Eva! Hvis der ikke er brev fra Eva, det som han fablet og drømte om i alle de lange dager, det som har besatt ham – –

Han kan ikke sitte stille på luken lenger, men vandrer rastløs omkring på dekket.

– Sett dig, for satan! skriker Leif plutselig mot ham, han er fra sig av feber efter brevene. – Jeg blir syk av å se dig gå sånn.

Benjamin setter sig, og det blir dødsens stille på «Mignon»s dekk. Pedro er den eneste som er uberørt. – Capetown mykje bono, sier han og gjesper velvillig innover mot byen. De andre ser forbitret på ham, «hold kjeft, din dago,» skriker Oskar, og i dag tar ingen Pedros parti. Plutselig reiser Narvik hodet, det skarpe, brune ansikt værer ut i luften. – Der har vi skipperen, sier han rolig, men det er allikevel en liten dirring i stemmen. Mennene styrter bort til rekken. Langt inne kommer en båt roende utover, uendelig langsomt nærmer den sig.

– Ikke skubb til mig, skriker Risør og puffer Oskar til side.

– A, du får ikke noe brev allikevel, hveser Oskar mot ham.

– Det raker ikke dig, din svekling, svarer Risør og måler Oskars spinkle legeme med rå forakt.

Båten kommer op langs skutesiden, og skipperen går ombord. Han gir en liten pakke til salongboyen og går inn til sig selv. Men salongboyen kommer forover mot dem. Igjen skyter den dødelige redsel op i Benjamin – sett det ikke er noe brev. Nei, umulig, å, det er det ikke tale om. Men sett – – Og plutselig begynner Benjamin på noe som ligner en bønn, å Gud, la det være gode brev til mig, bare ett eneste!

Nu er du rolig, sier han truende til sig selv, hvad nytter det å be nu. Ingen bønn kan skaffe dig noen post, hvis ikke brevene er skrevet og sendt hjemmefra for tre uker siden. Nu har Gud ingenting å si – enten har salongboyen brev til mig eller han har det ikke, nu er det ikke noe som kan forandres i hans hånd. Men Gud, å, la der være brev – – –

Salongboyen er kommet ned til forbrønnen, og karene styrter mot ham. – Er det brev til mig, nei, til mig, hyler de i munnen på hverandre.

Salongboyen løfter sin hvite hånd i været – Rolig, folkens, sier han mildt, bare rolig.

– Ikke pin mig lenger, skriker Leif, er det brev til mig?

– Kom med brevene, din satan, sier Mannaen hest.

– Å, ta du det bare med ro, sier salongboyen med et overbærende smil, som gjør Mannaen grå i ansiktet. Med et lavt stønn synker han ned på luken.

– Av matrosene er det bare brev til, la mig se – salongboyen blader langsomt gjennem den redselsfullt tynne bunke – til Narvik, Sivert, Leif og Risør.

Benjamin griper salongboyen i armen så den andre skriker. – Hvor er mitt brev? sier han hårdt, du vil skremme mig, du har gjemt det. Skynd dig, eller jeg dreper dig.

Salongboyen vrir sig løs og dasker efter Benjamin med sin fete, bløte hånd.

– Slik en guttunge, sier han forarget. – Nei, nei, nei! så meget du vet det! Det er ikke noe brev til dig.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.