Benjamin raver inn i ruffen og legger sig op i køien. Tanken er lammet, han forstår ingenting lenger. Ikke brev, nei, der var ikke noe brev til ham. Han er syk, han har falt på en frossen vei, og hans ansikt er gnuret av blod og sand. Men Eva som lovte … Jeg skal skrive hvor glad jeg er i dig, hadde hun sagt den siste kvelden. Og nu var der ingenting, ingenting.
Litt efter litt stiger der en grenseløs bitterhet mot Eva op i ham. Han husker alt hvad han har hørt om henne, han ser uhyggelig skarpt hver enkelhet i deres tre dager. Og for første gang forstår han hvorledes hun virkelig er. Det er ham som har diktet en skjønn drøm og kalt den Eva, selv er hun ikke til. Hun selv er bare en ung pike, som har sans for det pussige, livets små ting! Tre dager sammen med en ung mann som skal til sjøs, det er nettop et point for henne.
– Hvor skal du hen, Eva? spør moren. Å, det er denne lettmatrosen min, svarer hun, nu er jeg en sjømanns brud, ser du. Og hele familien nyter hennes små kvikkheter om lettmatrosen min.
Men en uke efter er Benjamin glemt, ferdig, forbi – en ny venn får henne til å krype sammen i sin seng efter en vill avskjed i haveporten.
Igjen lyder noen halvglemte ord og en geil liten latter i Benjamins øre. Hennes farvelscener skal ikke være blottet for temperament, har jeg hørt.
Klin bare vekk, hun om det; han river henne ut av sitt hjerte og tramper på hennes trekk. Han har vært en morsom liten petit i hennes liv, i et par døgn har han fått hennes kjønn til å beve, slik som hun vil i årets trehundreogfemogseksti dager.
I helvete heller.
Han tar kvelertak på henne til hun blir blå og heslig; så ler han rått og sparker i taket. plutselig stanser foten, han blir liggende som stivnet. For der nede på bordet ligger det et brev som ikke er åpnet. Salongboyen har kanskje narret ham allikevel og lagt brevet nedenfor hans køie? Det er ingen av de andres, alle de fire lykkelige har for lengst brutt sine brev. Kanskje – – –
Et håp flakker gjennem hans hjerte, han kneler ned for Eva. Jomfru Maria, hvisker han. Så strekker han sig ned fra køien og griper brevet med skjelvende hender.
Men det er ikke til ham.
Allikevel slenger han det ikke fra sig i raseri, han står og leser adressen flere ganger, og en sår smerte griper ham. Med tynne, store bokstaver av en rørende skjønnskrift står de ord og skjelver på den lille, blå konvolutt. Fyrbøter Anton Olsen, Norskt skib Mignon, Kapstaden. Men oppe i hjørnet står det en bønn over en bølgestrek: Bedes eftersendt.
Ingenting i verden er så hjemløst som dette brev, Benjamin glemmer sin egen elendighet og stirrer fortapt på et budskap som aldri kan nå frem og aldri bli eftersendt. Et lite menneske har sittet mange tusen mil herfra og skrevet sammen sin sorg eller glede til en bror som var den eneste hun kunde trøste sig til.
Men adressaten er ukjent, der flyter noen trevler av en grå presenning etsteds ute i Atlanterhavet, og brevet driver av gårde som et stakkars lite snefnugg og har ingen mening, intet mål. Bedes eftersendt …
I det samme kommer Sivert inn døren, ansiktet stråler. – Det er fra Birgit, sier han bare, du vet jeg har ikke lov til å være glad, men jeg kan ikke la være. –
Så kryper han op i køien og leser brevet for tiende gang med et overlykkelig uttrykk i det lyse ansikt.
Benjamin føler misunnelsen lure i sitt hjerte. Sivert fikk brev, men ikke han.
Og igjen blir han grepet av sanseløs harme, han søker et bittert lite ord som kan ødelegge Siverts glede, men vennens smil gjør ham skamfull. Kain kan ikke drepe Abel i dag – –
Så går han ut på dekket til de andre. De sitter i solskinnet som før, lammet av skuffelsens bitterhet. Risør sitter for sig selv og risper med neglen i presenningen, om og om igjen. Benjamin går hen til ham.
– Du fikk brev? spør han stille.
Risør hånler. – Det var en regning som blev eftersendt, sier han med sammenbitte tenner, jeg skal drepe den karen som har sendt den videre.
– Det var en dårlig spøk, sier Benjamin, men blir litt gladere til sinns fordi Risør ikke fikk ordentlig brev.
– Du kan så si, mumler Risør og risper videre.
– Men vet du om Narvik fikk brev? spør Benjamin efter en liten stund.
– Han er borte på midtskibet og mønstrer av, svarer Risør. Han fikk visst gode nyheter. Ja, noen skal det og.
Det er en skygge av bitterhet mot Narvik i hans tone, for første gang siden han kom ombord.
Så løfter han plutselig stemmen og skriker utover dekket: – Nei, kom an på land, karer! Nu gir vi fanen i denne drittprammen en stund.
– Ja, kom an, svares der av fyrbøtere og matroser.
Så rusler de inn for å bytte.
De finner klærne frem fra kister og skap, der børstes og bankes og bannes over møllene, nei, slik kagge som «Mignon» skulde man aldri gå ut med. De farer rundt i underbukser og leter efter kraveknappene, hvem i svarte fanen har tatt dem, de lå her for et minutt siden. Pedro rusler rundt med sin barberkniv og tar skjegget av de andre, og de dunker ham i ryggen til takk: Pedro bono, fiin, fiin dritt – – –
En bølge av gjensynsglede velder op i Benjamin da han løfter sine blå klær op fra kisten, de er et forunderlig levende minne hjemmefra, fra en annen verden. Men så husker han siste kvelden han hadde dem på, og han skriker lavt som fikk han et piskeslag – – – Men nu skal det ha en slutt, han skal myrde minnet. Han skal tråkke det ned i sølen og gå kald og hård forbi.
Endelig er mennene ferdige, de står og børster hverandre og ser forundret inn i sine små lommespeil. Alle har de blå klær og brune støvler, det er det som skal til, og de er nesten sjenerte, så fine er de. Så rusler de bort på midtskibet for å hente sine penger hos styrmannen.
– Dere skal på land og få dere kvinnfolk nu? sier styrmannen og snuser forståelsesfullt – hvor meget skal dere ha da, karer?
Matrosene nøier sig med fem pund hver, men inne hos chiefen hører de fyrbøterne forlange både ti og tyve.
Så rusler hele gjengen på land. Det er alle sammen forut, undtagen Sivert, Narvik og Gustav. Narvik er inne og pakker, Gustav sitter oppe i køien med en andaktsbok, men Sivert står ved rekken og ser de andre gå fraborde.
– Ikke gå på land vel, sier han til Benjamin, vi sitter heller om bord og pisker eggedosis.
– Nei, så fanen, svarer Benjamin og begynner å gå nedover fallrepstrappen. Bli du heller med i land.
– Nei, svarer Sivert, jeg blir ombord og leser brevet mitt. Plutselig ser han bekymret på vennens ansikt. Så sier han nølende: – Du kan gjerne få lese det, du også, hvis du vil.
– Det er ikke mitt brev, svarer Benjamin kort og går ned i båten. De tar til å ro innover mot kaien, men Sivert står igjen på skibet og roper efter ham: Vær forsiktig Benjamin, pass dig – –
Leif sitter i båten og plystrer skingrende falskt av glede over sitt brev. – Jeg hadde aldri trodd å skulle høre hjemmefra, sier han, ellers pleier jeg fanen ikke ha tur. Det må vi ha oss en drink på.
De andre sier ingenting.
Endelig står de på bryggen og har fast land under føttene for første gang på tredve døgn. Maskinens larm durer ennu i deres hoder med hårde stempelslag, ensomheten der ute i sjøen spøker ennu forvillet i øinene, det er akkurat en rangel som skal til for å døive den.
De står en liten stund uvisse og undgår å se på hverandre. Byen syder omkring dem, fremmede mennesker skynder sig forbi, sporvognene klemter, bilene svupper bortover asfalten, syklene sjangler om hverandre i rasende fart. De er bare en liten klynge blåkledde menn i det fremmede. Ingen kjenner dem, ingen elsker dem, de har ikke fått brev, men er blitt grusomt skuffet, og den ukjente by tordner omkring dem. Men de er kamerater, de er gjengen fra «Mignon» som er på land, det er hvad de er. Og for første gang føler Benjamin at disse menn er hans eneste verden. Han er forrådt hjemmefra og fremmed i Capetown, så er det bare dem tilbake. Benjamin er kommet under skibets liv, han er game med sine kamerater i godt og ondt. Sjøen har fått enda en mann i sin vold.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.