Dagen efter kommer brevet.
Benjamin står på midtskibet og skraper maling, da annenstyrmann vinker på ham. – Brev til dig, sier han, ja, den kjærligheten.
– Han rekker frem en brandgul konvolutt. Men Benjamin nøler med å ta imot den, han stirrer med stive, dødsredde øine på papiret i annenstyrmanns hånd. Han tør ikke gripe det, han har ikke lov å kalle det for sitt, å Gud, hvor han nu forstår hvad Sivert mente.
Dette brev er like hjemløst som budskapet til Anton, å tusen ganger mer.
Det er en skjelvende bønn, et bristende smil av godhet et menneske har sendt sin egen morder.
Intet kan gjøres om igjen, brevet er ikke lenger hans.
Øinene viker ikke fra det silkete, lille papir, han står som lammet foran annenstyrmann.
– Hvad fanen er dette? hører han den annen si, det er da jækli til tid du må bruke for å ta imot et brev. Dra dig forut og les det!
Men vær kjapp.–
Benjamin tar brevet, forsiktig som han er redd for at den gule flammen skal brenne ham. Så går han forut. Han legger brevet foran sig på bordet og stirrer på det.
Hennes forte, morsomme gutteskrift skjever bortover konvolutten, og frimerkene er muntert satt op og ned, det er tre for mange, en meningsløs rad bortover.
Men det er kommet for sent, det skulde ha kommet den dag da han skalv av lengselsfull fryd. Han har ikke ustraffet sittet i sumpen og ridd på hennes fine, hvite nakke.
Men nu forstår han så vel alle de tilfeldigheter og uhell og misforståelser som gjorde at brevet ikke kom frem i rette tid, ja det vilde ha vært rent uforståelig om brevet var kommet før, synes han.
Hvad står det vel i brevet? Han aner noe ømt og vidunderlig – små ord som skulde ha flagret inn i hans hjerte og blomstret der.
Nu vil de falle på stengrunn, nei, de blir glødende gnister i et åpent sår.
– Det er fanen ikke for sent! sier han plutselig – hvad i all verden mener du, hvad er det du hisser dig op til? Ikke ta det så forferdelig høitidelig. Vær fornuftig og pisk dine nerver til ro og gjør den eneste ting du skal: Åpne brevet.
Men hendene skjelver mens han bryter det.
Kjære, kjære Benjamin – vet du at jeg ligger her i sengen og skriver til dig, alt er så hvitt og nyfødt omkring mig, teppet, stolene, veggene, alt. Jeg føler mig som en bitte liten englesmåpike. Jeg er så deilig trett og svak liksom. Nei, det er ikke noe alvorlig, bare en hyggelig liten hjemsøkelse, som snart går over.
… Men nu synes jeg at jeg fortjener en snild liten stund med dig.
A Benjamin, du vet ikke hvor jeg har savnet dig, hadde vi det ikke deilig de tre døgnene i våres, det er bare så underlig lenge siden. Det var så trist at du skulde reise, jeg var virkelig så forferdelig bedrøvet.
Du skulde vært her nu, Benjamin, her er så deilig. – Jeg ligger og ser hvor løvet gynger sommergrønt utenfor og på solstripene som faller inn i all denne hvitheten min. Det faller en søt, liten stripe på sengen, og akkurat nu legger jeg hånden på den, den blir så varm og gjennemsiktig. Kan du skjønne hvorledes hånden er, Benjamin?
A, du skulde ha vært her nu, kjære, kjære gutten min, og jeg skulde ha strøket dig over håret.
Men jeg glemmer jo rent å spørre hvordan du liker dig til sjøs.
Er du forferdelig lettmatros? A ja – du har vel din fulle hyre likesom jeg har min. Er Capetown deilig? Du går vel omkring og soler dig og ser på søte, små negersmåpiker, men bedra mig ikke altfor hardt, er du snild.
Vet du noe vidunderlig? Tenk jeg skal reise til Paris i august og være der et år. Er du ikke glad? Men nu må du skynde dig hjem og være god mot mig den stunden jeg har igjen. Så skal jeg ikke glemme dig og knuse dig når jeg kommer tilbake og kan fortelle om at «det aller morsomste ved Paris er sånne små steder, hvor de almindelige turister ikke kommer.» Kjenner du typen?
Men vet du, Benjamin, nu er jeg så forferdelig trett at jeg vil si farvel til dig. Kjære, kjære gutten min, ich bin so froh in dich, som min lille søster sier.
God natt! Jeg kysser dig akkurat nu, og når du får dette brevet, skal du kysse mig igjen. Vil du love det?
Din Eva.
Benjamin buer sine lepper til et kyss, et uendelig blygt og rørende kjærtegn. Så smiler han, men der er en klump i halsen, en tåre skjelver nedover kinnet.
Kjære, kjære Eva, hvisker han, at du er glad i mig, selv efter dette – – –
Jamen hun vet jo ingenting. – Nei, det hjelper ikke, en solskinnsglitrende sjø har brust inn i hans hjerte og gynger så lyst der inne. Alt er blitt så hvitt og skinnende, verden er bare et forvirret smil, og mer må han ikke vite.
Han reiser sig og begynner å vandre omkring i ruffen. Han løfter armene over hodet og ler mot en innbilt sol, han er så ung og lykkelig. Så rart at et bitte lite brev kan gjøre så meget.
Å, det er ikke noe brev, det er en kjær og grenseløs verden som er seilet ned omkring ham, det er fuglekvidder og grønne trær og hvite, drivende sommerskyer.
Det er alt som er purt og skjønt, det er Eva …
Det er opstandelsens morgen, og mørket ruger ennu på jorden.
Da bruser solen frem gjennem natten, en skinnende, blå himmel svever over alt, og den opstandne selv legger sine armer om hans hals og hvisker: kyss mig, Benjamin …
Der er ikke synd mer, der er ikke sorg, hans sinn er gyllent av påskemorgenens under.
Ingen sten er veltet fra graven, intet er skjedd undtagen et brev.
Det trenges ikke at noen skal tro det, det er bare i Benjamin miraklet er skjedd, men like selsomt er det, og like vidunderlig.
Å nei, det er tusenfold mer, en stump papir har gjort mer enn bøkenes bok, har gjort ham så hvit og god.
Han skal begynne et nytt liv, helt til døden skal han sone det onde han har tenkt om Eva, det lave han har gjort. Hun skal huske hvert år som et uendelig fint og ømt kjærtegn, hun skal aldri vite at hun blir gammel, hans kjærlighet skal føre henne på en brusende deilig vei mot solnedgangen. Og hvis hun dør, må også hans hjerte stanse i samme stund. Slik skal han elske henne.
Ingen i verden skal ha en kjærlighet som hun.
Benjamins hjerte velder sig ut og blir grenseløs i sin ømhet, og han takker Eva i meningsløse, svimle ord. Å Gud, hvor lykkelig han er, så glad, så glad.
Det tar i døren, og Benjamin farer sammen.
Det er Sivert.
– Å, er du her, Benjamin, sier han underlig forlegen, jeg trodde ikke her var noen.
Han gir sig til å rumstere blandt koppene borte i skapet. – Nei, jeg finner den ikke, sier han halvhøit.
– Vet du, Sivert, jeg fikk brev i dag, sier Benjamin med ett.
Nei gjorde du det? Sivert vender sig, og ansiktet stråler. Jeg er så glad, Benjamin, jeg var rent redd for dig, du blev så forferdelig trassig. Og nu kan jeg si dig det, jeg hadde ingenting å lete efter i skapet, jeg kom bare inn for å lese brevet fra Birgit. Jeg måtte plutselig inn og se det; jeg kan det jo utenat, men det var noe jeg likesom ikke husket!
Sivert roter under puten og finner frem sitt brev. Så setter de sig ned ved hver sin ende av bordet og leser brevet om og om igjen …
Men endelig trekker Sivert klokken frem og sier med et sukk: JNei, nu får nok jeg tørne ut og jobbe litt, ellers kommer de inn og henter mig. Bare bli sittende du, de merker ikke at én er borte. Nei, du skal bli igjen, sier Benjamin, det er mig som har sittet lengst.
– Ikke tale om, svarer Sivert, jeg har lest mitt meget oltere enn du. Du fikk jo ditt nettop.
– Da går vi begge, sier Benjamin.
Så gjemmer de brevene bort og går ut igjen til arbeidet. Chiefen står like utenfor døren, han er i landgangsklær, og flere strimler med avispapir rundt haken vitner om at han nylig har barbert sig.
Benjamin skal akkurat dulte i Sivert og vise ham blodsporene. Da sier chiefen utålmodig inn til fyrbøternes ruff: Kommer du ikke nu, Lille Bekhardt?
Ingen svarer.
Så går chiefen selv inn i ruffen.
Sivert og Benjamin står igjen og undrer sig, hvad har chiefen å gjøre her forut, hvad er det han skal med Lille Bekhardt?
Chiefen kommer ut igjen, han holder kullemperen hårdt i armen og må nesten slepe ham med sig. Lille Bekhardt er sløv i ansiktet av en angst og fortvilelse som Benjamin aldri før har sett. Han stritter voldsomt imot.
– Jeg vil ikke, stønner han, jeg vil ikke på hospitalet. Å, jeg kan jobbe lenge ennu, jeg behøver ikke lønn, men ta mig ikke bort. Hjelp mig, Benjamin! I Jesu dyre navn, hjelp mig! Jeg vil ikke bort fra «Mignon», jeg vil ikke ligge igjen og dø, mens dere andre stikker til sjøs og går hjemover. Hjelp mig, Benjamin – vil du ikke?
Å, ditt forbannede lokk! Gid du må råtne som jeg og bli et stinkende dyr. – Hold kjeft, sier chiefen hårdt og skubber ham ut på dekket. Lille Bekhardt vender sig i et siste vilt stønn. – Velkommen efter! geiper han.
Så går han villig med.
Sivert og Benjamin står tilbake og ser efter den tynne skikkelsen som dingler bortover dekket.
All glede er borte. Og en nagende angst, en grufull anelse dukker igjen op i Benjamins sinn.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.