XXIII

Kveldssolen skråner over dekket, og karene har forlengst fått utskeining, men ennu er det bare Benjamin som har stukket på land.

I dag som de andre dager gikk han ensom nedover landgangen. Hvorhen visste ingen, kanskje ikke han selv engang.

Resten av matrosene sitter i ruffen og ser på Santos: Hunden er blitt syk.

Den rører ikke mat mer, den ligger bare og piper mens den slikker sig på ryggen om og om igjen. Hårene røter av, og små, væskende bylder svulmer frem på den nakne hud.

– Hvad er det som går av dig, Santossen? spør mennene og er fulle av bekymring for den. De glemmer helt å gå på land, men sitter rundt på benkene og stirrer på den vesle stakkaren.

– Du må pinedød ikke bli syk for oss, Santos!

Santos stirrer bare på dem med sine brune, fromme øine.

– Du skulde holdt dig her ombord, sier Kristiansund, og ikke gått op i de grisete smugene, så hadde du ikke blitt dårlig.

– Det hadde vært trøttsomt for Santossen å stå ombord hele kvelden, mener Mannaen og tar hunden i forsvar.

– Men dette går ikke, sier Risør endelig, nu tar jeg og går i land med Santossen, og ser å få noe å smøre den med.

– Rett gjør du, Risør, sier de andre. Så rigger Risør sig til og vandrer på land med hunden på armen. Lite aner gjengen på «Mignon» hvilket strålende eventyr han går i land til. *

Risør må lete lenge før han langt oppe i byen finner et apotek. Han går inn og viser Santos frem borte ved disken. – Malo, sier han og snakker engelsk.

Apotekeren ser flyktig på hunden og begynner å forklare at den må til dyrlege – prøv Brown i Kings Street!

Risør stirrer hjelpeløst på ham og skjønner ingenting. Han peker enda en gang på Santos og sier «salv».

Da er det at en ung dame kommer ham til hjelp. Hun har stått ved skranken et stykke bortenfor og sett på den troskyldige, unge sjøgutten og hunden hans.

Nu kikker hun litt på byldene, og ryster på hodet til Risør. Så er det likesom hun tar en beslutning. – Hunden kan bli med hjem til mig, sier hun til apotekeren. Kusken vår har slikt lag med dyr.

Risør forstår omsider at damen vil ha ham og Santos med sig og følger lydig efter henne ut på gaten. Hun prøver å si en vennlighet til ham, mens de skynder sig nedover fortauet, og han nikker henrykt og forstår ikke et ord. Så går samtalen i stå.

– Hvor vakker hun er, tenker Risør, og stjeler sig til å se på henne fra siden.

Munnen er så rød og fin, øinene er grå og milde, og huden lyser hvit under det rike, rødbrune håret. Lange, grønne øredobber gir ansiktet en nesten utilnærmelig ro.

Det er ikke fritt at folk vender sig efter det underlige paret, men Risør merker det ikke. Slik er hun å gå med.

Endelig kommer de til en stor, hvit villa; de er fremme. En stuepike lukker op, og damen sier noe til henne, så forsvinner hun selv inn gjennem en stor hall.

Risør står og stirrer efter den vakre, høie skikkelsen, til piken endelig får trukket ham med sig ut i kjøkkenet. I en drøm merker han at Santos blir tatt fra ham; det er kusken som skal prøve å doktorere på hunden ute i stallen.

Stuepiken kommer med te og kaker; men Risør sitter ytterst på stolen og er så sjenert at han nesten ikke kan røre maten. Men hvor blir hun av, tenker han hele tiden. Av og til ser han sig beklemt rundt i kjøkkenet, å, der er fint, ja rent for en sal å ligne …

En halv time går, og kusken bringer Santos tilbake, innsvøpt i et gammelt deksel. Risør takker så godt han kan, det er vel på tide å gå.

Så det blev slik at han ikke fikk se henne igjen. Underlig fattigslig rusler han bortover kjøkkengulvet mot døren.

I det samme er hun der. Hun har byttet drakt, en sort, dypt utringet silkekjole glinser om hendes slanke legeme, og Risør står stum av hennes prakt, da hun rekker hånden frem.

– Goodbye! sier hun og smiler.

Så står Risør igjen ute på gaten. Det er blitt belgmørkt, men hvite og farvede lys seiler forbi ham mens han går nedover mot havnen. Santos ligger og sover under dekslet; ja sov du, Santos, sier han stille.

Hennes grå øines tusmørke fyller ham ennu med sitt under, og hennes håndtrykk inne i hans grove arbeidsneve.

– Så du hvor vakker hun var, Santos? spør han engang og letter på teppet. Så vakker, så vakker, du.

Da Risør kommer inn i ruffen på «Mignon», blir han helt fortumlet av skrikene som slår imot ham.

– Vi så dig, vi så dig! skriker kameratene, hvorledes kom du dig i lag med den fine damen?

Først nu forstår Risør hvilken ære som er blitt ham til del, han smiler smigret og legger Santos fra sig oppe i køien.

– Det er nu en lang historie det, sier han.

Men Mannaen vil ha greie på det med engang.

– Fikk du dig noe? brøler han.

Risør glipper med øinene mot ham – hvad er det Mannaen mener?

Så går det langsomt op for ham hvad kameratene tror, og Risør kan ikke for det, en følelse av mektig stolthet fyller ham, og han hører sig selv si: Det var ikke fritt for! Sørsmålene hagler nedover ham, og litt efter litt får historien sin form.

– Bli med mig hjem, sa hun. Jeg så gjorde. Hun hadde det fint hos sig, kan dere tro, mannen er borgermesteren her i byen, å, der var flerfoldige gyngestoler og heklede tepper på bordene og fine billeder på veggen.

Hun fant frem glass, og vi til å drikke på vin. Så fikk jeg en arm rundt livet på henne, der vi satt i sofaen, og dere vet alle sammen hvordan det kan gå, sier Risør og ser beskjedent ned foran sig.

– Ja, du Risør, du Risør! sier Mannaen og ser beundrende på ham.

– Du er nu basen, mener Kristiansund og skryter veldig av ham.

– Og så madammen til selveste borgermesteren, bæ-æ-æh, breker Oskar.

– Ja, han Risør han kan nok sine ting, mumler de hver og en mens de går til ro.

Risør har tatt Santos med sig op i køien, men hvad det nu kan være, han får det ikke til å sove i kveld. Lenge ligger han våken og stirrer frem for sig.

Plutselig knuger han Santos inn til sig og presser sitt fregnete fjes inn mot dens syke hud.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.