Neste dag da arbeidet er slutt, kommer styrmannen bort til karene.
Dere får bli ombord! snuser han, ingen har lov å gå i land, vi går klokken ti. Så går han selv fraborde …
– Det skal bli greit å komme i sjøen, sier Mannaen.
– Ja, så var det, medgir Kristiansund.
– Det er nu så rart med det, mumler Risør, og bare han selv vet hvor inderlig han mener det. I hele går var han den eneste som satt ombord, han våget sig ikke utenfor ruffen, sanseløs av redsel for å møte henne igjen, den unge lady med de milde, grå øinene.
Benjamin går forut og tar på sig de blå klærne.
– Hvad er det du gjør? spør Sivert, skal du på land? Benjamin nikker.
– Men i Herrens navn, hvad er det som går av dig? Du får sparken slik som du bærer dig, – i går også. Du må piketre ta tørn, Benjamin!
Benjamin svarer ikke.
– Det er rett, sier Mannaen, gi fan i de drittgubbene på midtskibet du, Benjamin. Skal du tilsammens med kvinnfolk?
Da smiler Benjamin et smil som får Sivert til å skrike: Hvad er det Benjamin, hvad går det av dig. Du er så aldeles forandret, du er så blek og rar i ansiktet. Er du syk?
Benjamin svarer ikke.
Heller ikke i dag blir han stanset, ikke et menneske ser at han kommer ned på kaien.
De må jo tro at jeg er gal ombord, tenker han, men det er vel også det beste. Han går opover mot det store, grå hus, hvor lysrekla mens sorte jernsirkler reiser sig i naken, heslig velde mot kveldshimmelen.
Angsten sitter i en bløt, bølgende stripe nedover hele brystet, håndleddene er så avmektige og svimle. Men han biter tennene sammen, nu skal det ha en slutt.
Dr. J. Ferrier Robertson, 10 – 1, 4 – 6, han går inn døren. Gangen er nylig vasket, det lukter av såpe og fuktighet, trappetrinnene er gjennemsurklet og mugne av vann. Han tar trappen i et par trassige byks, og hjertet banker vanvittig da han skimter det samme skilt i annen etasje. Han rykker døren op og går inn. Det er ingen i venteværelset, han ånder lettere, så kommer han inn med en gang. En søt, ubestemmelig anelse av jod og nafta ligger tungt i luften og fyller ham med sin dumpe redsel.
Døren inn til legens kontor blir åpnet. – Den neste, snøvler en stemme innefra. Et rødt, opsvulmet ansikt kommer frem i døren, et par store, stive øine krenger mot patienten over brillene. Et par tynne striper med hår ligger klebet fast til forhodet. Alle skomakere har slikt hår, tenker Benjamin med skyggen av et smil. Er det siste gang han smiler?
Døren lukker sig bak ham …
Benjamin står igjen ute på trappen, ennu damper den av rengjøring. Ansiktet er kritthvitt med store svettperler bristende frem på pannen, munnen henger åpen, blikket er tomt og dødt. Han setter foten ut i luften og famler efter trinnet under. Slik går han ned trappen.
Allikevel, allikevel …
Han har ikke trodd det, han håpet bestandig det skulde ende godt.
Nu er alt forbi. Doktoren sa bare det ene, redselsfulle ord, Lille Bekhardts ord, men det var nok til å drepe ham. Nu er det ingenting mer, forbi, forbi. Verden gikk under, å ja, å ja. Han rugger på hodet som en gammel mann.
Han er falt aldeles sammen, knærne skjelver under ham, hele legemet dingler. Av og til legger det sig et åndssvakt smil rundt munnen. Spenningen den siste uken hadde vært for sterk, nu er flammen sunket i hop, og alt er blitt aske.
Han kommer ut på gaten og vakler langsomt op til det lille buskads hvor han satt i går. Benken står der ennu. Ingenting er hendt. Menneskene går forbi, bilene, sporvognene. Forbi, forbi. Solen lyser ennu over «Lions Head», dens stråler er så gylne og milde. Benjamin lukker øinene, lokkene blir et blekrødt rosenblad som gjennemstrømmes av et blødt, saktmodig lys. Og plutselig dukker et vers han har lest engang op i hans erindring. Slik husker han det:
«Kyss mig på øinene, sol, skjønt jeg fortjener det ei. Mellem de lukkede lokk baner sig tårene vei. Milde, medlidende kyss streifer mig nensomt og blidt Kyss mig på øinene, sol, skjønt jeg har syndet så tidt.»
Og mens han sitter der i solskinnet, pipler tårene langsomt nedover kinnet. Han er så hjelpeløs ung og ulykkelig, han er så skjelvende matt av livets voldshånd. Han er bare nitten år, et bløtt, lite stykke maimuld allikevel.
Lenge, lenge sitter han på benken. Godt, så får det skje. Rolig som et lam skal han gå til slakterbenken. For fars og mors og Evas skyld skal han dø, å ja, å ja.
Hvad var det doktoren sa: Ikke ta det så tungt, det retter sig nok – ikke tro det, Benjamin, ikke tro det. Du har sveket Eva en gang før, gjør det ikke oftere. Du sviker henne hvis du lever. Hun ligger i sitt hvite rum, hun er syk og trett, men ingenting i verden er så hvitt som det rummet. Og derfor må du dø, ser du, derfor er det.
Kan du føle at jeg tenker på dig nu, Eva, at min sjel kysser dig til farvel. Jeg skal dø, kjære, kjære du. Men er der et liv efter døden, skal jeg elske dig videre, elske din sorg til lykke, din gråt til smil. Det skal dufte av roser om dig, det skal drømme av fioliner, det skal skjelve av gyllent lys. Slik skal ditt liv være, fordi jeg elsker dig.
Ingenting forlanger jeg igjen, bare at du stundom smiler og prøver å huske mig: han var ganske kjær …
Du skal ikke vite mer, du skal bare blomstre i et paradis, hvor synden og sorgen aldri kommer inn.
En overjordisk hvit stemning velder ut i Benjamins forpinte hjerte. Det er ham som bærer all verdens skyld.
Men der er ingen mysterier, han er ingen Guds sønn, det er bare en ung gutt som sitter på en benk nede i Capetown, et stakkars lite menneske som skal dø.
Solen er sunket i havet, mørket faller over jorden, men Benjamin sitter der ennu.
Plutselig rykker det i ham. «Mignon». Han ser på klokken. Den er blitt halvti, han må ombord. Han reiser sig og går nedover mot havnen. Hvorfor? Like godt der som noe annet sted. Og han vil se havet og stjernene før han dør.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.