Hele gjengen forut sitter i fyrbøterruffen og spiller kort. Det begynte med poker, men det gikk for trått. De vilde ha en fort, brutal avgjørelse av penger og spenning. Derfor er de gått over til halvtolv.
På gulvet står en sinkpøs og skummer av sterkt øl, og alt i ett øser de krusene op. Men en efter en må mennene melde blank, det er smått med penger den siste dag under land. Til slutt er det bare fire igjen som spiller – Mannaen, Oskar, Kjokkemens og han engelskmannen som kom ombord efter Narvik. Det tegner til rått spill, elleve pund i sølv og sedler ligger alt på bordet. Oskar gir, og mennene griper lynsnart efter kortene og holder dem tett op for ansiktet, så ingen skal få et glimt.
Engelskmannen står for to pund. Oskar slår op halvtolv. Fire nye pund i banken, og engelskmannen er blank. Like efter sprekker Mannaen for tre pund. Nu er det atten pund i banken. Stokken er blitt tynn, det er bare to ganger igjen, så kan Oskar ta alt inn.
Det er åndeløs spenning i ruffen. Alle henger utover bordet for å se. De fleste er fabelaktig drevne i halvtolv, de kan nesten beregne kortenes rekkefølge i stokken, for den endres merkelig lite hver gang der vaskes.
Kjokkemens har tapt fire pund, nu har han bare ett pund igjen. Det er seksogtyve i banken.
Oskar deler ut, det er siste gang rundt. Mannaen vinner seks pund, så er det turen til Kjokkemens.
– Å la mig få rasket! sier han likegyldig. – Jeg står på banken. Kaldsvetten bryter frem på Oskars panne, de brune øine sprenger ransakende mot Kjokkemens, så sier han: Nei – det er ikke rett. Du har ikke mer enn ett pund, du kan ikke betale når du taper. Du får ikke kort.
– Å hold kjeft! hyler fyrbøtere og matroser i munnen på hverandre. Rett eller urett – det vet de ikke lenger, de vet bare at de vil se Kjokkemens tape alt eller vinne alt.
Oskar tør ikke nekte lenger. Forsiktig stryker han et kort av stokken og legger det op. Det er en nier.
En lang stund høres bare de dype åndedrett i ruffen, alle stirrer på den kløver ni.
Vil han stanse der eller gå videre?
Oskar virker fryktelig opspilt, hendene fingrer nervøst med kortleiken, mens han skiftevis ser på nieren og Kjokkemens. Så tar han en beslutning. Enda et kort legger han på bordet. Alle øine løfter sig fra kortet til Kjokkemens, et sukk av spenning brister fra alle som én.
Det er en toer. Oskar har vunnet, han har elleve.
Da er det Kjokkemens skriker: Han jokset, jeg så det. Og armen farer ut efter Oskar, han vræler høit av angst, sliter sig løs og styrter ut døren.
Kjokkemens springer over bordet efter ham. De andre velter efter.
Oskar og Kjokkemens er kommet ut på dekket, men de andre blir stående i en rasende mølje ute i den trange gang og kan ikke komme løs. De skubber hverandre, de sparker og slår, og plutselig er de oppe i et vilt slagsmål der i mørket, fyrbøtere mot matroser. De hører et høit, skingrende brek utefra, det er Kjokkemens som har fått tak i Oskar. Da sprenger Mannaen sig fremover, hans kjempekropp presser de andre veldig til side, hans fryktelige never går som en dampslegge nedover mennene, en fyrbøter synker i hop, en annen skriker av redsel og styrter ut på dekket. Veien er fri. Mannaen bykser over dørterskelen, og en lavine av kjempende og hylende menn følger ham.
Kjokkemens står nettop og rister Oskar, som er falt sammen som en bylt, og kvier sig for å slå – da er Mannaen der. Han slipper sitt rov og vender sig mot den nye. Men i samme øieblikk er hele vasen av slagsmålets menn hvirvlende over dem som en cyklon.
Mennene slår som gale, de er besatt av hat og hevnlyst, det er op gjørets time som slår i deres slag.
Fyrbøterne husker Anton, deres døde kamerat, og de vet at det var Ålesund, en av de helvitene på den andre siden av gangen, som dro hans søster ombord. Nu skal det hevnes.
Hvert ondt ord, hver krenkelse velder op i dem og fosser gjennem blodet, og nevene farer ut og svinger i vanvidd til de får den søte stans mot fremmed kjøtt.
De bryter og skaller og biter med alle havnens gemene knep, og til slutt styrter de i en floke av armer og ben ned på dekket, hvor de slåss videre.
Kjokkemens og Mannaen kjemper som gale for å komme løs, de har bare ett begjær – å nå hverandre, men et tusenarmet kryp slingrer sig om dem og holder dem nede. Oskar ligger aller underst og skriker vilt. Han skimter en naken fot foran sig og hugger tennene i. Men foten vrir sig løs og sparker tilbake, så blodet står i en sprut ut nesen på Oskar.
De sparker, de klorer og flerrer klærne av hverandre til de er halvnakne, de er over hverandre som villdyr, og hele tiden stønner de om nåde, hyler de av smerte, knurrer de efter blod.
Men borte på midtskibet står en mann og stirrer på slagsmålet med et underlig smil. Det er stuerten. Han er full og husker bare en eneste ting i verden: en grøtbakke Kjokkemens la over hodet hans engang. Skammen og hatet har ligget og sydet i ham alle de lange dager og netter i sjøen til hele hans liv er blitt en skjensel uten hevn. Nu er hans time endelig kommet.
Han springer bort i byssen, griper et spett og stikker det inn i fyren.
Han holder det der til det blir rødglødende. Så løper han forover mot mennene. Mannaen og Kjokkemens har kjempet sig op, de står og stirrer på hverandre et olmt sekund, før det bryter løs. Det er kongene blandt fyrbøtere og matroser, som skal tørne sammen, som lengter efter å drepe hverandre til sin ruffs ære.
Da kommer stuerten farende, han springer bak på Kjokkemens og løfter det glødende spett; så lar han det hvine ned mot sin fiendes hode. Men Mannaen er styrtet frem, hans hånd farer lynsnart op og griper om spettet.
Et kort, fryktelig brøl stiger op fra dekket, jernet har brent sig inn gjennem kjøttet, inn gjennem benet og ut igjen. Spettet faller ned med et brak. Blodet står som en sortrød foss ut av Mannaens høire hånd. Han raver fremover og løfter sin venstre hånd mot stuerten.
Men han kan ikke mer, han stuper ned på dekket, det rykker i ham, så blir det stille.
Men Kjokkemens er som lynet over stuerten, han griper ham og løfter ham op, de hører et vræl av angst, og Kjokkemens bærer ham bort til rekken og kaster ham i sjøen.
I det samme er politibilen på kaien, og konstablene stormer ombord. Men skipperen stanser dem på midtskibet, de lytter til ham og hilser.
Da de kommer frem på dekket, er alt stille. Det står en klynge menn rundt en mørk, livløs skikkelse og ser på blodet som strømmer ut fra den sorte, forkullede hånd. Politimennene bærer ham mellem sig ut til bilen. Så suser den av gårde til legevakten.
Alle tanker om hat og hevn er været bort, de fatter ikke sin galskap lenger. Det står bare noen blodige og forslåtte og fillete menn langs rekken og stirrer efter en bil som ruller bort. Kjokkemens ligger oppe på bakken og gråter.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.