Forkortelsesliste

Roald Amundsen førte denne dagboken under deler av en lengre polarekspedisjon, som han på et senere tidspunkt kalte «Den norske Sydpolsfærd med Fram 1910-1912». Målet var å erobre den geografiske sydpol før den britiske Antarktis-ekspedisjonen ledet av Robert Falcon Scott nådde fram.

Slededagboken er delt inn i to deler. Første del er fra et tidlig forsøk i september, andre del er fra den endelige turen fra vinterbasen Framheim inn til Sydpolen og tilbake, fra 20. oktober 1911 til 25. januar 1912. Amundsen gir i dagboken beskrivelser av landskapet de ferdes i og av observasjoner de gjør underveis.

I denne utgivelsen er det også tatt med en tredje del: En innlimt notis fra Kristian Prestrud som ledet en mindre ekspedisjonen til King Edward VII Land mens Amundsen var på vei til polpunktet. Amundsen fant denne på tilbakeveien i et depot, den 22. januar 1912, fire dager før de nådde Framheim.

"/> Innledning ved Harald Dag Jølle | Bokselskap

Slædedagbok for turen til Sydpolen

av Roald Amundsen

Innledning ved Harald Dag Jølle

historiker, Norsk Polarinstitutt



Med Amundsens dagbok til Sørpolen

«Endli kåmm vi da avste». Det passet godt å sitere Roald Amundsen denne oktoberdagen i 2011. For endelig sto vi her. I Hvalbukta. 100 år og 11 dager etter at fem menn og 52 hunder forlot Framheim. Og vi – Vegard Ulvang, Stein P. Aasheim, Jan-Gunnar Winter og undertegnede – var ute i samme ærend som pionerene. Vi ville til Sørpolen. Vi skulle følge Amundsen de 1311 kilometer fram til 90 grader sør. Og vi skulle bli de første til å repetere hele hans rute; de første til å bli nummer to. Forhåpentligvis ville vi rekke jubileumsfesten på Sørpolen 14. desember 2011 – 44 dager fram i tid.

Det har skjedd mye på 100 år. Utrolig mye. Utstyret, kommunikasjoner, navigasjon – lite kan sammenlignes med det de hadde på begynnelsen av 1900-tallet. Pionerene reiste inn i det ukjente. For satellittgenerasjonen er det vanskelig å sette seg inn i det mentale universet til Amundsen. Jo, vi kan forstå at mye sto på spill: Amundsen måtte komme fram før konkurrenten Robert Falcon Scott. Og vi kan skjønne at han var stresset over alt han hadde ansvar for. Hadde han beregnet nok proviant til folk og bikkjer? Var utstyret i orden og tilpasset godt nok? Ville de overleve bresprekkene? Ville de finne en farbar vei opp til innlandsisen? Men det er umulig å tenke bort det vi vet – og vi visste akkurat hvor vi skulle. Vi hadde detaljerte kart, flyfoto og ruta lagt inn på GPS-en. Og selv om vi følte oss litt små da flyet forlot oss her ytterst på Rossisen, visste vi at det fantes en omverden der ute. En omverden som i det minste ville forsøke å berge oss om noe skulle hende. Et slikt sikkerhetsnett var utenkelig for de fem karene som spente opp hundene og krummet nakken i oktober 1911.

Men selv om mye har skjedd på 100 år, er mye veldig likt i Antarktis. Isen er her fortsatt, kulda, den margsugende motvinden og den overveldende naturen. Og fortsatt er dagboka til Roald Amundsen den beste veileder når du skal ut og gå på ski fra Hvalbukta til Sørpolen.


Den endeløse Rossisen

«Pludsli fallt dær ett stort stykke a åverflaten å åpnete ett uhyggeli gap like ve sleen – stort nåkk till å sluke åss alle» (20. oktober). Amundsen hadde ikke kommet langt før han festet denne opplevelsen til papir. Og det var dette «svinerie» vi fryktet mest av alt. Rossisen er en flytende isbre, en såkalt isbrem, som skjuler talløse sprekker og bunnløse hull. De var her i 1911. Og de er her fortsatt: «Di styggeste dannelser vi har funnet hær, ær store, svære hull, så store i vidde, at di jærne kunne huse Fram og meget med den» (1. november). Men også her hadde vi et hjelpemiddel Amundsen aldri kunne ha sett for seg. Vi hadde studert satellittbilder og merket oss de verste sprekkområdene. Og i kombinasjon med Amundsens posisjoner, observasjoner og beskrivelser kunne vi legge ruta utenom de farligste stedene.

Rossisen er like voldsom som for 100 år siden. I utstrekning like stor som hele Frankrike. Og flere hundre meter tjukk. De første 700 kilometer av turen gikk med til å krysse denne flytende iskolossen fra kysten og inn til foten av det antarktiske fastlandet.

For de som måtte lure: Våre dager på Rossisen så ganske like ut. Samme utsynet dag ut og dag inn: kvitt, blått og flatt – og, med fare for å banne i naturkatedralen, ganske kjedelig! Samme ensformige pulktrekking. Inne i hetta, overlatt til egne tanker den neste timen. Så en kort saft- og sjokoladepause. Før du er inne i hetta igjen. Åtte økter om dagen.

Amundsens ekspedisjon hadde så mange flere elementer. De kjørte noen formiddagstimer og tilbakela 3–4 mil. Så måtte hundene hvile, men dagsetappen var tilbakelagt. Ikke at vi på noen måte tror det var en enkel sak å komme seg til Sørpolen i 1911. Men de gjorde så mye forskjellig. Imponerende mye forskjellig: Bygde varder, ordnet depot, tok geografiske posisjoner, fôret hunder. Slaktet hunder, for den saks skyld. Og de gikk ikke på ski med en tung slede etter seg. Amundsen beklaget seg rett og slett da han var ferdig med Rossisen: «Det føltes helt uvant at gaa paa ski, skjønt jeg nu hadde tilbakelagt 620 km. paa dem. Vi hadde snørekjørt hele veien og var nu lite trænet».Amundsen 1913, b. 2, s. 37 Slik sett minner moderne polferder mer om måten Scott gjennomførte sin ekspedisjon på – enn på Amundsens oppvisning i polar effektivitet.

Men vi kunne ikke klage: «Fårtsatte i samme glimrenne vær», skrev Amundsen 27. oktober, «Blikkennestille & klart. Slett & fint uten en skavvel. Ypperli føre». Beskrivelsen oppsummerer hele vår ferd over Rossisen. Med noen få unntak hadde vi blå himmel de første fire ukene av turen. Her var vi heldigere enn Amundsen.



Sydpolen 2011

På veg mot «Folgefånnen» eller «Axel Heibergs bræ» som Amundsen senere døpte det store brefallet de gikk opp til innlandsisen.
Foto: Norsk Polarinstitutt



Fjellverden

«Det var et storartet panorama som aapnet sig», forklarer Amundsen i sin reiseberetning.Amundsen 1913, b. 2, s. 43 Og han overdrev ikke. Fjellkjeden som avløste den endeløse issletta, gjorde selv den mest blaserte Himalaya-klatreren blant oss stum av beundring. Her sto de på rekke og rad. Fjell som reiste seg tre-fire tusen meter opp av isen. Fjell ingen hadde sett før de fem karene kom hit i november 1911 – «Antageli ær disse fjelle di Slikste fjelle – synlie – i værden», skrev Amundsen i dagboka. Det var bare å sette et norsk stempel på landskapet: «Den SEgåenne fjellkjede har jei kallt Kong Håkons fjelle. Di mot NEgåenne – Dronning Mauds. Bukten, som disse to danner – Kronprins Olavs bukt» (17. november).

Amundsen fant en veg mellom disse majestetiske toppene. Det vil si, han sendte Olav Bjaaland og Helmer Hansen på rekognosering: «HH & Bj. hadde funnet udmærket vei frem åpåver breen». Det store ismassivet kalte de «Folgefånnen». Til vestre lå «Håkonshallen». Til høgre «Olavsfjell» – «mektige Ruggar som rek væl sine 15000 f.», i følge Olav Bjaaland.Bjaaland 2011, s. 127 Men disse navnene kom aldri lengre enn til dagboka. Det gjorde heller ikke prosaiske navn som «Store Bikube» og «Iglutåppen». I Amundsens bok Sydpolen har «Folgefånnen» blitt til «Axel Heibergs bræ» – oppkalt etter en av Amundsens, og norsk polarforsknings, største mesener – og er i dag det mest kjente stedsnavnet i området.



Sydpolen 2011

«Håkonshallen» som ble til “Don Pedro Christophersens Fjeld”.
Foto: Norsk Polarinstitutt


Det symboltunge «Håkonshallen» døpte Amundsen til «Don Pedro Christophersens Fjeld». Det var neppe noen av de fem skiløperne som tenkte på denne norske godseieren i Argentina da de slet opp bakkene her. Men da «Fram» kom tilbake til Hvalbukta for å hente ekspedisjonen, kunne kaptein Thorvald Nilsen fortelle at en Don Pedro hadde sikret ekspedisjonen fra konkurs. Det minste han kunne få i retur, var et av de stolteste fjellene på hele ruta til Sørpolen. Den høyeste toppen, derimot, var reservert en Amundsen sto i enda større takknemmelighetsgjeld til. «Olavshøi» ble til «Fridtjof Nansens Fjeld».

Slikt hadde vi å tenke på da vi strevde oss opp det store brefallet – og ble mer og mer imponert over vegvalget til pionerene. Riktignok hadde det ikke vært lett å «finne vei uta den uhyre kaotiske fårrvirring, såm omjir åss». Vi, derimot, kunne lene oss på Amundsens beskrivelser og sirkle oss opp mellom «Uhyre isblåkker, mektie gap å svære revner» (20. november).


Slakteren

Oppe på selve platået, den antarktiske innlandsisen, gjorde vi en stor sving utenom «Fandens bre». Amundsen hadde advart oss: «Gap i gap – svelg i svelg må gåes runnt». Men vi slapp ikke unna det vanskelige føret: «jennemskåret a stenhåre, knivspisse fokskavler». Heller ikke de «vållsåmme kastevinne», som Amundsen refererer til 22. november. Han hadde kommet til «Slaktern», hvor de hadde tatt livet av «24 a våre tapre kammerater»; kammerater som hadde sikret ekspedisjonens suksess: «Kåmm så å si, att hunner ikke ær brukbare hær. På 4 dage har vi rukket fra kysten til plateauet». Og det er imponerende! Når du selv har slitt deg opp «Folgefånnen» forstår du virkelig hvilken bragd dette var. 3000 høgdemeter bratt motbakke i vanskelig, ukjent terreng med tunge sleder.

Men nå hadde de fleste hundene gjort jobben. I ekspedisjonens regnestykke var det aldri beregnet nok fôr til at alle skulle komme hjem igjen. De skulle snarere selv fungere som proviant. «Vi har hat di delikateste bikjekoteletter till middags», skrev Amundsen i dagboka, «Sell spiste jei 5, men måtte da slutte da dær ikke var mer ijenn. Mine kammerater fannt nåkk retten like vellsmakenne» (22. november). I 2011 var kostholdet atskillig enklere. Frysetørret mat med mye fett. Dag etter dag.


Kong Håkon VII’s Vidde

Amundsen hadde spilt høyt. Den norske staten, norsk vitenskap, Nansen og rause foretningsmenn hadde støttet ham. De hadde satset tid og penger på at han skulle til Nordpolen. Uten å konferere med noen, hadde han lagt turen via verdens sørligste punkt. Han hadde forklart avstikkeren med at han var presset økonomisk. Foredrag og bøker fra en suksess i Antarktis ville sikre økonomien til en vitenskapsferd nordover, var Amundsens begrunnelse til støttespillerne. Men han kunne ikke være sikker på hvordan budskapet ble mottatt i hjemlandet. «Ta ikke for haartt paa mig», hadde han skrevet bedende til Nansen fra siste havn. «Jeg er ingen humbugmaker, nøden tvang mig. Og saa ber jeg Dem om tilgivelse, for, hvad jeg har gjort. Maatte mit kommende arbeide hjælpe til at sone, hva jeg har forbrutt».R. Amundsen til F. Nansen 22.8.1910, NBO, ms.fol. 1924:5:3

Med dette utgangspunktet kunne ikke Amundsen tape mot Scott. Og det er klart at gutta i 1911 var opptatt av kappløpet: Som Sverre Hassel skrev i si dagbok: «Var man ikke de første ved Sydpolen, kunne man likeså gjerne holde seg hjemme.»Hassel 2011 Og det er en lettet Amundsen som pustet ut på polpunktet, uten spor av engelskmenn: «Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk!»

I 2011 foregikk også et kappløp. Men det hadde vi konstruert selv. Vi konkurrerte mot ei hundre år gammel dagbok. Vi ville rekke fram på samme dato som Amundsen. Det sto lite på spill, om du ser det hele i perspektiv, men der og da føltes det viktig nok. På polpunktet sto en stor delegasjon med statsminister Jens Stoltenberg i spissen og ventet på oss. Vi ville ikke komme for seint til den festen. Riktignok hadde vi kommet seinere i gang enn Amundsen, på grunn av vanskelige flyforhold, men ellers hadde vi lite å skylde på, her vi gikk det remmer og tøy kunne holde. Føret var like elendig som for Amundsen: «En slædefærd gjennem Sahara kunde ikke budt paa daarligere glideflate», skrev han treffende i boka fra ekspedisjonen.Amundsen 1913, b. 2, s. 74 «Fiskelim» brukte han som bilde i dagboka.

Vi rakk fram, for seint til festen, men før midnatt 14. desember. Vi klarte å holde følge med Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Helmer Hanssen og Roald Amundsen over målstreken. «Dette var større enn innspurten i Albertville», datt det ut av skiløperen vår da vi stormet inn til et ventende pressekorps på den store amerikanske forskningsbasen som i dag ligger på 90 grader sør.

Det var en annen ro her i 1911. «Sudpolen rak me ½3 i dag. Trøyte og soltne. Gud skje tak for me naa hev mat nok for tilbaketuren», skrev Bjaaland mens han tenkte på de hjemme: «Ja viste du mor og du Saamund og du T. og Svein og Helga og Hans, at eg nok sit her paa S.polen og skriv, so kom de væl till at feste for meg. Her er slet som paa Morgedalskjønni og godt skiføre».Bjaaland 2011, s. 131 I 2011 oppdaterte vi bloggen og ventet på flyet som skulle frakte oss hjem til jul.

Etter tre dager med geografiske beregninger spendte pionerene på nytt opp sledene og startet på den lange tilbaketuren: «Å så farvel, kjære pol – vi sees nåkk ikke mer», noterte Amundsen i dagboka. 100 år senere er det vanskeligere å være like sikker på at vi ikke kommer tilbake.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Slædedagbok for turen til Sydpolen

Forkortelsesliste

Roald Amundsen førte denne dagboken under deler av en lengre polarekspedisjon, som han på et senere tidspunkt kalte «Den norske Sydpolsfærd med Fram 1910-1912». Målet var å erobre den geografiske sydpol før den britiske Antarktis-ekspedisjonen ledet av Robert Falcon Scott nådde fram.

Slededagboken er delt inn i to deler. Første del er fra et tidlig forsøk i september, andre del er fra den endelige turen fra vinterbasen Framheim inn til Sydpolen og tilbake, fra 20. oktober 1911 til 25. januar 1912. Amundsen gir i dagboken beskrivelser av landskapet de ferdes i og av observasjoner de gjør underveis.

I denne utgivelsen er det også tatt med en tredje del: En innlimt notis fra Kristian Prestrud som ledet en mindre ekspedisjonen til King Edward VII Land mens Amundsen var på vei til polpunktet. Amundsen fant denne på tilbakeveien i et depot, den 22. januar 1912, fire dager før de nådde Framheim.

Utgivelsen er en del av Nasjonalbibliotekets kildeskriftserie NB kilder. Det edisjonsfilologiske arbeidet er utført av Anne Melgård, hun har også skrevet forordet om Amundsens sydpolekspedisjon og dagboken. Historiker Harald Dag Jølle har skrevet innledning om sydpolekspedisjonen i 2011 og hvordan de da brukte Amundsens dagbok som veileder underveis.

NB kilder 6
ISBN: 978-82-7965-256-4 (digital utgave, bokselskap.no), 978-82-7965-257-1 (epub), 978-82-7965-258-8 (mobi)

Les mer..

Om Roald Amundsen

Roald Amundsen var polarforsker og ekspedisjonsleder. I 1903-07 var han den første som seilte Nordvestpassasjen, sjøruten mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Båten het «Gjøa», og Amundsen og mannskapet brukte nærmere fire år på turen (inkludert tre overvintringer). I 1911 ledet han den første ekspedisjonen som nådde det geografiske Sydpolpunktet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.