Sorte svaner

av Anna Munch

AKT I

9Et kabinet eller boudoir, rigt udstyret. I forgrunden til venstre et stort speil. Til høire bord, chaiselongue, lænestole. Gulvteppe, portierer etc. Udgange i mellemgrunden til begge sider.
Gennem den opslaaede mellemdør i baggrunden ser man ind i spisesalen, hvor bord dækkes med blomster, frugtopsatser, sølv og glastøi. Et par piger med hvide forklæder og hvidt haarsæt er i arbeide. Agnes Reinhart, noget bleg, med mørke øine og rigt, sort haar, ses fra og til.


    Ellinor Lützen (ind fra venstre. Hun er lys cendrée, i elegant baltoilette, bærer en æske blomster. Gaar hen foran speilet og prøver den ene efter den anden i haaret og nedover kjolen. Om lidt, utaalmodig)

Nei! (raaber) Agnes, Agnes!


    10Agnes (indefra)

Ja. (Kommer.)


    Ellinor

Jeg faar det ikke til. Jeg ved ikke hvilke jeg skal ta engang. Du faar hjælpe mig, Agnes.


    Agnes

Ja, vent lidt. De holder paa at flytte konsolen derinde, og jeg er bange for den store vasen.


    Ellinor (prøver og sukker utaalmodig. Ryster paa hodet)

Ingenting klær mig idag. (Til en pige, som gaar gennem rummet) Hent pudder til mig, Pauline. Kvasten, ved du, og det rosa. (Pigen gaar.)


    Agnes (lidt efter, ser paa hendes prøven)

Tar du den sort? Det passer vist ikke.


    11Ellinor

Nei, hvad skal jeg ta da? Den saffrangule her? Jo, ser du ikke, det er en «dristig sammensætning». Til det grønne? Men uf, en blir saa bleg. Nei, hjælp mig, du har god smag. Disse da? Prøv nedover kjolen. (Hun gir hende et par kvaster, Agnes begynder at fæste. Pigen kommer med pudderet, Ellinor begynder at pudre sig) Saa ja. Og haaret haaret. Der, du! lige bag øret, saa! (gir hende blomster, hun har sat sig, Agnes fæster) Hvad skal du ha paa?


    Agnes

Det er vel ikke saa meget at vælge imellem.


    Ellinor

Den lysegraa silke? Efter din mor? Ja, du har jo rigtignok trukket i den adskillige gange. Men den klær dig … (trøstende) Pyh, det er ikke noget at bry sig om.


    12Agnes

Det gjør jeg ikke heller. Jeg er allergladest i den kjolen. Men forresten kommer jeg vist ikke til at pynte mig iaften. Jeg vil helst ikke være inde.


    Ellinor (vender sig og ser paa hende med store øine)

Ikke være inde? Naar din egen forlovelse skal deklareres!


    Agnes

Nei, kan du ikke sidde stille, Ellinor, jeg blir jo aldrig færdig med dette …


    Ellinor

Ja, se her (rækker hende en blomst) Det mangler bare den paa skulderen nu. Saa. (igen) Ikke være inde? Jeg tror, du er gal. Forlovelsen da?


    Agnes

Jeg er ikke forlovet.


    13Ellinor

Naa! Og denne selvsamme dag har mama sagt, at forlovelsen skal offentliggjøres iaften.


    Agnes

Det er vel ikke forsent endnu at faa det forandret.


    Ellinor

Jo, ved du hvad. Og jeg kom endda til at fortælle det til Emmy i formiddag.


    Agnes

Saa faar du sige til Emmy, at det ikke blir.


    Ellinor

Nei, du er god. Og tænk, Hellesen, hvad siger han?


    Agnes

Jeg har aldrig lovet Hellesen noget.


    14Ellinor

Jasaa?


    Agnes

Det er han selv, – ja, og din far og mor, som har taget det for givet, at det skal saa være.


    Ellinor

Nei, nu har jeg aldrig –


    Agnes

Han gik jo her bestandig. Og har gaat her saa længe, jeg kan huske. Jeg skønte ikke, at det var det. Har ikke havt noget imod ham heller. Men nu har jeg det, og det blir aldrig, nei aldrig … (noget knuget) De skal ikke faa mig til det, før skal jeg …


    Ellinor

Nei, naturligvis. Ingen tvinger dig. Det var bare noget sent, mener jeg. (Dreier og 15vender sig foran speilet, retter paa sit slæb etc.) Ja, jeg er ligeglad, jeg. Det faar du ordne med mama. Men for en staahei det blir.


(Konsul Lützen ses inde ved spisebordet, han trækker propper af vinflasker, sætter paragouter paa. Om lidt, i døren) Agnes! Hjælp mig lidt her, du.

(Agnes gaar ind.)

    Fru Lützen (ind, grande toilette. Hun er omkring de 50, endnu smuk.)

Ved du, Ellinor. Oberst Bjerrings har sendt afbud; ligesaa Morells, generalkonsulens.


    Ellinor

Det var jo kedeligt. Han er saa dekorativ, Bjerring.


    Fruen

Morells skal være reist herfra idag. Man siger, de er blit tildels ruinerede 16gjennem sønnen. Han maa til udlandet og rette paa sagerne.


    Ellinor

Sønnen, løitnant Morell? den nydelige løitnant Morell? Han med alle de galante eventyrene?


    Fruen (trækker paa skuldrene)

De var regnet for uhyre rige.


    Ellinor

Jeg dansed med ham paa et bal i vinter, og han har gjort visit her. Han var chic! Men de sa, han havde en kostbar elskerinde. Det er naturligvis hende, som har ruineret ham.


    Fruen

Hys, tal ikke saa djervt, barn, hvor lærer du det? Damer siger ikke saadant.


    17Ellinor

Aah! End du og papa … Og de andre, naar de sidder og hvisker i selskaber. (Ler) Men se paa kjolen min, mama.


    Fruen (mønstrer hende)

Jo, du er bra. Ganske bra. Har Agnes hjulpet dig?


    Ellinor

Ja.


    Fruen

Det er sandt. Agnes, bestilte du isen?


    Agnes (i døren)

Ja.


    Fruen (retter paa et draperi)

Bare vi nu faar den i rette tid. De er saa umulige. Nei, se her! Garneringen er 18gaat løs et langt stykke. (Raaber ind) Agnes! aa, kom her med naal og traad.


    Agnes (kommer om lidt, konsulen noget efter. Agnes syr paa garneringen.)

    Fruen

(retter lidt paa sit toilette. Mønstrer hende.) Men du gode! gaar du endnu i den kjole?


    Ellinor

Ja, mama, du skulde bare vide. Agnes vil …


    Agnes

Ti stille, Ellinor, jeg skal selv …


    Konsulen (kommer i det samme.)

Se saa. Det var de vaade varer. Men den sherry er ikke tør. (Børster sig med lommetørklædet 19over livkjolen) Og sauternen er feil aargang fra kælderen; jeg saa det for sent. De jenterne! (Viser frem noget) Se her, hvad har vi her?


    Ellinor

Papa, din nye orden.


    Konsulen

Nyt af aaret! Sidste stjernefald.


    Ellinor

Lad mig fæste den paa dig, papa. (Hun fæster) Nei, saa statelig!


    Konsulen (ser sig i speilet.)

Hm. Aa ja, kan gaa an. Endnu.


    Ellinor

Ja, længe endnu. Ved du papa, at Ada Holtmark er ganske haabløst forelsket i dig. Hun betrode mig det forleden.


    20Konsulen (fremdeles foran speilet, med en vis lun overlegenhed)

Nei, er hun det. Da er hun saa vist ikke den første.


    Fruen (ærgerlig, til sin mand)

Saa? skal du nu til med det narreri. Jeg synes, du engang burde komme over den slags indbildninger. (Til datteren) Hvorfor siger du sligt, Ellinor? Det er naturligvis bare noget, du vil opnaa igen. (Ellinor ler.)


    Konsulen (kniber sin kone i øret, da han gaar forbi.)

Naa. Du er jaloux. Det ved vi.


    Fruen (blæser)

Jaloux!


    Konsulen

Naa, naa … Apropos, jaloux … har du hørt nyeste nyt? Det er jalousi, som 21forslaar. Hm. Oberstløitnant Bratt kommer hjem sent igaar nat – fra sold, nei, det kan virkelig ikke fortælles høit. (Fruen spidser øren, konsulen fortæller halv sagte, man hører afbrudte sætninger) … Ved Sovekammerdøren … fulgte ham ned trappen … Evakostyme … inde i alkoven … tableau, ha, ha … (Fruen er blid igen, de ler begge.)


    Ellinor

Fortæl det, papa.


    Konsulen

Hys, det er ikke noget for dig.


    Fruen

Igaar, siger du. Ja, men iforgaars … og hendes egen svoger … (de hvisker igen.) Naa saa! Ja, det tror jeg inderlig gerne. Det ligner hende. Hun tror sig ganske uimodstaaelig.


    22Ellinor

Nei, nu skal jeg fortælle noget. Tænk, fru Kent, dere ved, hun, som skrev til sin mand fra Rom ganske aabenlyst, at hun bedrog ham, – hun ligger nu haabløst syg paa hospitalet af sorg over, at han, den andre, har forladt hende … og familien vil ingenting ha at gøre med hende mere …


    Agnes

Det er ikke saa, Ellinor, for jeg saa dem tilfældigvis igaar. De gik arm i arm.


    Ellinor

Jasaa. Ja, gerne for mig. Han kan vist være bedaarende, men trofasthed trode jeg ikke var hans stærke side.


    Fruen

Ja, lad nu det fare. Det er ikke noget at spilde tiden med, – en gemen og aabenlys skandalhistorie, som alle folk spytter paa.


    23Agnes (med et mørkt, smertefuldt blik, uvilkaarlig)

Aa, men de har da vist – lidt saa meget, begge to, alle tre –


    Fruen

Naa, det er ikke noget at forsvare, synes jeg.


    Ellinor

Nei, men ved dere, hvem han ligner? Jonathan, billedhuggeren. Jo, han gør. Jeg saa ham idag. Dere skulde set ham, da han hilste. Storartet! Papa, han kommer vel iaften?


    Konsulen

Han kommer vel nok, da indbydelse er sendt. Saadanne hjemløse fugle har ikke noget imod at komme lidt med. Og denne er nok en ægte vagabond.

24Kontorchef Hellesen, en smuk mand paa omkring 45, – haaret noget graasprængt, – og Arkitekt Aaby, ind fra høire. De bærer hver sin blomsterbuket.

    Hellesen og Aaby

Godaften! godaften!


    De andre

Godaften!

(De tar hverandre i haanden.)

    Arkitekten

Ja, vi er rigtignok noget tidlig ude. Men jeg havde lovet frk. Ellinor at være en smule dekoratør.


    Ellinor

Ja vist. Blomster-arrangementet inde i salen; det havde jeg ganske glemt.


    Arkitekten

Som mand af faget, ved De. Men bevares, hvor De er blændende, storartet! 25(Han bukker for hende) Maa jeg ha den ære? (Han rækker hende buketten.)


    Ellinor

Tusen tak. (Ler) Hvor vi skal more os iaften. Kom, hr. arkitekt, til værket; jeg rækker Dem palmerne. (Hun gør dansetrin, drager ham med sig indover til venstre.)


    Fruen (efter hende)

Ellinor! Vær nu forsigtig med din dragt! hold kjolen op! … Staa ikke paa gardintrappen, barn.


    Konsulen

Jeg faar nok være med der.

(Ud.)

    Kontorchef Hellesen (har imens nærmet sig Agnes og præsenterer hende nu sin buket.)

    26Agnes (staar rank og taus, modtar den mekanisk, men lægger den et øieblik efter fra sig paa et bord. Stille.)

Den er vist ikke til mig, hr. Hellesen. Giv den heller til tante Adéle.


    Hellesen

Hvad? Frk. Agnes, hvad skal nu dette betyde igen?


    Agnes (som før)

Det er feil adresse, siger jeg Dem.


    Fruen (har vendt sig om, ser fra den ene til den anden)

Ja, jeg maa ogsaa spørge, Agnes. – Hvorfor staar du der som en støtte? Hvorfor er du ikke pyntet?


    Agnes (en smule usikker i stemmen)

Fordi jeg helst ikke vil være inde iaften.


    27Fruen (skarpt)

Sludder! Hvad er det for vanskeligheder? (til Hellesen) Aa, hr. Hellesen, vil De ikke gaa ind i salen til de andre. Jeg taler med Agnes, (nikker opmuntrende efter ham) Det skal nok greie sig. (til Agnes) Hvad er dette for paafund, barn? Nu i sidste Øieblik.


    Agnes (stille)

Jeg kan jo ikke, tante Adèle. Det er ganske, ganske umuligt.


    Fruen

Og det siger du nu, samme aften, sagen skal offentliggøres. Vil du gøre skandale?


    Agnes

Det blir ikke skandale. Sagen er jo ikke kendt endnu.


    28Fruen

Aa. Baade den ene og den anden ved allerede …


    Agnes

Ja, det er ikke min skyld, at Ellinor og du selv –. Hvorfor er dere ikke mere forsigtige.


    Fruen (haanlig)

Og du, end du selv? Har du kanske ikke ladet ham kysse dig? Tror du ikke, jeg saa det igaar aftes.


    Agnes

Ja, netop derfor. Netop efter dét kan jeg ikke. Aldrig mere. Det blir første og sidste gang.


    Fruen

Naa, det er storartet! Og han skulde ikke være god nok. Du, en forældreløs pige, som maatte være glad til. Og hvad 29vil du gøre nu? Tror du, vi kan ha dig gaaende her aar efter aar? Hvad i al verden har du imod Hellesen med ét? Han, som har kendt dig lige fra dit trettende aar, da du kom hid.


    Agnes

Jeg har ingenting imod ham uden det, at han vil gifte sig med mig. Og kanske én ting til.


    Fruen (skjult agtpaagivende)

Hvad er dét?


    Agnes

Nei, det var ikke noget –. (bøier af, indtrængende) Tante Adèle, du kan ikke mene, at jeg skal gjøre dette for at være dere alle til vilje – og fordi jeg er i en vanskelig stilling her –


    Fruen

Den vil ialfald ikke bli lettere herefter. Og nu har vi da skandalen gaaende.


    30Agnes (oprørt)

Skandale? det er din eneste tanke. Gid jeg aldrig kom til at gøre værre skandale end det …


    Fruen (vedblir)

Skammeligt … sætte os alle i gabestok … udsætte for omtale …


    Agnes

Tante Adèle, du faar mig til at sige mere end jeg vil! Her er ingen fare, jeg kan jo være blit syg. Og om der hviskes i krogene! Dere er jo ikke bange, dere – heroppe i den store verden – for andet end aabenbare fakta, for det, som kan bevises. Alt det andet, det dækkes jo over. Forlovelsen er ikke offentliggjort. Og imorgen … ja, imorgen er jeg herfra.


    Fruen

Du? Nu skal vi faa høre. Hvor vil du gaa hen?


    31Agnes

Det ved jeg ikke endnu. Jeg vil gaa ud i den vide verden, did skæbnen vil. For dét har jeg vidst længe, at her, – i dette liv her, – hører jeg ikke til.


    Fruen

Hvad er det for noget taabeligt snak. Hvor du kan irritere en! Det er, som at høre din mor …


    Agnes

Aa, nævn ikke mor. Hende kendte ikke du …


    Fruen

Nei, jeg havde ikke evne til at forstaa; hun laa for høit, kanske. (Roligere) Hvad er det for noget vrøvl, barn. Hvor vil du gaa hen? Du, som ikke engang har lært noget. Vil du kanske søge dig plads som lærerinde eller sidde paa et kontor?


    32Agnes

Ja, gid jeg havde gjort det for længe siden, gid jeg havde lært noget. Men det passed sig jo ikke, at et af medlemmerne her sad paa kontor. Og dere havde altid, altid brug for mig herhjemme. (afbedende) Nei, jeg bebreider dig ikke … Men de penge, jeg havde efter far og mor, de er gaat med til finere klær og til flere fornødenheder, end jeg af naturen har. Nu har jeg en sparebankbog med 200 kr. tilbage. Og dem har jeg tænkt at benytte bedre.


    Fruen

Jo, de rækker vist langt. Hvad er det, du «tænker» paa.


    Agnes

Jeg vil leve for dem, saa længe jeg kan, – ude i Guds fri natur! Det er ikke saa længe til vaaren nu! Jeg vil gaa ud i livet for at lære, for at søge … Der findes vel 33et sted en plads for mig. Her er en fremmed verden.


    Fruen (indigneret)

Du er jo vanvittig. Hvad er det for tilbøieligheder, du har? Vil du gaa fra hus og hjem som en eventyrerske? en zigeunertøs, – bohêmienne? – Jo, det er takken, man har. Du, som vi har hegnet om i flere aar, opdraget sammen med vor egen datter inden hjemmets trygge mure. Som nu kunde faa en bra mand, selve dette hjems bedste ven. Men der er din mor igen: en vagabondnatur, en fremmed langt borte fra. Der er blandingsblod i dig, og ulykke for min bror, at han nogensinde traf hende …


    Agnes

Vagabondnatur? sig en fri natur, en oprindelig, en, som kunde skille ægte fra uægte. Og fars ulykke ved at træffe hende, – ja, det var kanske den, at han 34ikke kunde overleve hende, (knuger hænderne, uvilkaarlig) Aa, far, – mor, – hvor jeg længter! … Et hjem, siger du. Ja, der var et hjem … og der var et helt forhold, saa helligt, saa enkelt … livet mellem to, det, som varer – livet ud! Jeg tror paa det!


    Fruen

Ja … hvem negter dig det. Tro du bare …


    Agnes

Dèr trængte aldrig noget at dækkes over. Men her! Aa, tante Adèle, du tvinger mig, – ja, jeg vil tale lige ud engang! Hvad er det for hjem, hvad er det for hegn? Og hvad er alt dette, som sker og hviskes om i krogene, det, som gaar saa godt an, saa længe det bare gaar hemmelig og ikke kan bevises. (Gaar hen og ser hende lige i øinene) Tante Adèle! jeg vil sige det, for du skal ikke fordømme mig, fordi jeg gaar nu: At jeg véd, hvem han er – eller har været – han, som du kakler «hjemmets bedste ven». 35Han, som du nu vil, at jeg skal gifte mig med – kanske for at binde ham fastere til huset?


    Fruen

Barn! Hvad vover du at sige …


    Agnes

Jeg vover ikke … og jeg bebreider dig ikke … men jeg ved.


    Fruen (blæser haanlig)

Ved …


    Agnes (nikker)

Ved, ja. Kan ikke bevise. Nei. Men jeg ved, husker, fra aar tilbage, lige siden den sommernat i haven, da jeg var 14 aar! Jeg har tænkt over meget i det sidste, maattet lægge sammen. Indtil et par ord, jeg hørte dere tale igaar aftes! Men aldrig 36skulde jeg nævnt, hvis du ikke havde villet gifte mig med ham.


    Fruen

Ja, men ved Gud, Agnes …


    Agnes

Jeg skønner det altsammen. Du kan jo ikke undvære ham – gaaende her i huset – og heller end at miste ham ganske, afstaar du ham til mig. Saa blir han da i familien.


    Fruen (har sat sig ned, betaget, hun tørrer sig over panden med lommetørklædet. Stakaandet.)

Ja … tro, hvad du vil, du. Men hvad du end tror … saa daarlig er jeg ikke, at jeg skulde ville … hvis der nu var … Naa! Ja, en skal opleve mangt og meget. Men du skulde vide, du, som dømmer …


    37Agnes

Jeg dømmer ikke. Bare dem, som dømmer de andre. F. ex. dem, som er mindre behændige.


    Fruen

Aa Gud, ja … Vi er alle skrøbelige, alle syndere for Gud! men faar haabe paa Kristi blod, som renser fra al synd.


    Agnes (smiler uvilkaarlig)

Nei, det tror jeg ikke paa. Det er jo hedensk. Et blodoffer, en «aflad», som menneskene bruger til sovepude. «Der skal gjøres regnskab for hvert utilbørligt ord», staar der. Vi faar vist svare hver for os.


    Fruen (tørrer sig igen)

Hys, barn, du taler ganske bespottelig. Gaar du aldrig i kirke? Men hvad jeg vilde sagt: Du skulde vide, du, hvad jeg 38har maattet gaa igennem i mange aar med ham, min mand … alle hans hemmelige veie.


    Agnes

Véd jeg det ikke –. Og jeg har syntes synd paa ham og foragtet ham! Onkel Lützen, saa djærv, statelig … altid lige god for verden! Fordi de ved at vogte sig! Der gaar de paa samme tid og holder saa ængstelig fast paa sin værdighed, ikke en flig maa løftes – for verden! Nei, da heller ofre hemmelig baade skæbner og hjerter, – andres!


    Fruen (reiser sig)

Ja, men ved du hvad. Sin værdighed, den faar en da sandelig holde paa.


    Agnes (ler)

Nei! Hvorfor ikke heller kaste den af i høi foragt – for den «offentlige mening»? 39Aa, en kunde jo gerne faa lyst til – ja, netop at gøre «skandale», som dere er saa ræd for. En ordentlig, ærlig en!


    Fruen

Du skulde vogte dig!


    Agnes (igen alvorlig, lidt sørgmodig)

Ikke for skandalens skyld. Ikke for at udfordre, trodse. Men jeg mener, – ja, at jeg kunde kanske komme til at gøre det.


    Fruen

Ja, det skulde bare mangle.


    Agnes

Jo. For der ligger da gerne noget ægte til grund for det, som kaldes saa. En stor, hel følelse, ja, kanske endog noget rent. Sommetider i al fald.

(Hun staar tankefuld.)

    40Ellinor (ind)

Men, mama, hvor blir du af? Flere gæster er alt komne. Jonathan er kommen, (ærgerlig til Agnes) Jeg maa sige, det er lumpent af dig at gøre alt det opstyr i sidste minut! Kom, mama, det gaar ikke an. Du maa jo ta imod og præsentere. Jeg har aldrig set paa magen!


    Fruen

Ja, gaa nu, gaa bare ind igen. (Vinker med haanden) Jeg kommer efter, kommer øieblikkelig. (Opgivet) Ak, Gud, hvad er der at gøre! og forlovelsen, deklarationen, mange ved om det, – det vil bli snak (opgivet og vred) Ja, efter dette faar du reise, Agnes. Du kan virkelig ikke være her.


    Agnes

Jeg reiser. Se her – (gaar et øieblik ind til høire, kommer tilbage med en haandkuffert og sit overtøi) Jeg har alt pakket. Jeg turde ikke vente – om det skulde komme til det 41yderste. Det andet skal jeg hente siden. Farvel, tante Adèle, og tak for alt …


    Ellinor (kommer i det samme, tar morens haand og drar hende med)

Mama, nu kommer du. Jeg maa præsentere dig for Jonathan, den berømte billedhuggeren. Du kan tro, han er statelig; men gruelig rar. Nu har han alt sagt mig ti komplimenter i ét minut!

(De gaar begge indover, Ellinor ser sig ikke om.)

    Fruen (vinker med haanden mos Agnes)

Farvel, farvel … har ikke tid …

(De gaar.)

    Agnes (tar stille paa sit overtøi, vil ta haandkufferten, stanser, ser sig om. Knuger hænderne sammen, ser op. Sagte)

Far, – mor! vær med mig nu!

(Hun tar kufferten og gaar ud til høire.)

Teppet falder.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Sorte svaner

Skuespillet Sorte svaner ble utgitt i 1898. Stykket handler om kvinners rett til selv å velge sin egen vei i livet, men også om kunstnerens forhold til modellen.

Billedhuggeren Jonathan treffer unge Agnes Reinhart som har reist hjemmefra omtrent uten penger. Hun har ikke noe sted å gjøre av seg og blir med til Jonathans atelier, hvor hun får sove mot å være modell og inspirasjon til hans neste verk. Når verket, en stor marmorstatue, er ferdig og gjør suksess, går Jonathan fra Agnes og forlover seg i stedet med hennes kusine, Ellinor.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1898 (nb.no).

Les mer..

Om Anna Munch

Anna Munch er i dag kanskje mest kjent som romanfigur i Selma Lønning Aarøs roman Hennes løgnaktige ytre fra 2016, som handler om forholdet, eller kanskje rettere sagt ikke-forholdet, mellom Munch og Knut Hamsun. Men Anna Munch var en ganske godt kjent og produktiv forfatter i sin tid.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.