So, no hev me han. Ja-gott skal det smaka.
Ja, eg er heiltupp klar vortin. Desse Blautmyrane er tunge aa vabbe i. – Det var no elles eg, som skulde stadi for Kaffien, naar rett skulde vori; (smiler) men du er so mykje snøggare i Vendingi, du, Lars.
2Aa, ja det skal eg sagte greie; (tar kjedlen af Ilden) det er ikkje fyrste Gongen eg slæst med han Svart-Lars. (Klarer Kaffeen og pakker ud af en Skræppe Lefse, Smørask, Sukker o. s. v.)
Ikkje Live aa sjaa.
Nei, skal eg segja det eg meiner, Ola, so trur eg ikkje det vert me, som finn nokon Buskap; – for det, so kann me visst gjeva upp, naar me vil.
Det kann full’ Gud betre hende, du hev Rett. Men eg var no likevel huga til aa freiste ein Tur lenger nord, naar me hev kvilt ei Rid.
Dans paa Ryvangen Laurdagskvelden. (Bider sig i Læben og tænker et Øieblik. Derpaa bestemt) Æg vil. (Springer op og vil gaa over mod Høire, men ser Mændene og iler tilbage ind i Skogen.)
3Kven var dette tru?
Det var sagte ei av Moakvinnfolki. Eg veit kje av andre her ikring, som gøymer seg for Folk.
Lett var ho paa Foten, kven det no var.
Ja, det var full’ – Prinsessa dette, var det sjaaande. Den gamle hoppar full’ ikkje so høgt no lenger. Sjaa her, drikk!
Ei fin Gjente er ho vorti, ho Tordis Moan.
Fin nok; men ho hev Arti. Reka i Skog og Mark, folkerædd og halvskrulli –; plent som Mori.
Ho hev full’ ingen nærare aa likjast paa. – Aa, so trøytt som eg er vortin.
4Det er Raad til aa bi trøytt. Du maa eta.
Eg er ikkje svoltin; men ein Kaffikopp gjer godt. (Drikker.)
Nei, nei san; hadde det gjengi rett til, so maatte me ha set Kyri idag, slik som me hev rundfari Lidine her.
Det ser stygt ud til, dei er lenger avkomne, med di me ikkje hev høyrt i Bjølla eingong.
Hm. Det er lite med Bjølla, naar Kolven er or.
Du held paa med ditt, du Lars.
Ja nei Beiskedø um du fær meg til aa tru, at ein Buskap vert burte liggjande for det gode; ja-gott segjer eg ikkje beint fram, at her er Fantestykki hennar Berit Moan med i Spele.
5Eg er rædd me fær røyne Utfryskje her i Fjellom att i Aar. Dei er nok Kar for aa halde ein Buskap, dei Beisti.
Høyrt det hev eg full’; men set det hev eg aldri.
Tænkjande var det og, at det hev komi noko aat Bjøllekui, og daa veit me dei andre gjeng ikkje fraa ho, um so dei svalt ihel.
Ja men um dei sat no i Blautmyri alle, so svara dei daa paa Lur og Lokking, veit eg.
Ein skulde no tru det og, ja.
Elles maa du ikkje tru, at so fyrisynt eit Naut som ho Dagros fører Buskapen paa Myri. Ho set Føtane vârt, den Megga.
Ja, Vit vantar ho ikkje; men hev Bjønnen dansa med ho, so hjelp nok ikkje det.
6Ikkje er Bjønnen so svoltin dette Aarsleite, at han tek paa Storfêe. Det er Sau og Geit nok i Fjelle no. Men der sit vel ei Binne her uppi Lidi ein Stad, som veit, kvart ho hev dei. Tvi, Styggedom og Fanteskap! Ikkje er det fyrste Gongen, at det gjeng Ulykke paa Fêe ditt, og kven hev du aa takke, trur du.
Kann hende … kann hende eg hev meg sjølv aa takke. Eg hev full’ ikkje styrt som eg skulde. – Snart veit eg meg ingi Raad.
Tak Raadine der dei er aa finne, Ola! Det hjelper lite aa grublisere og fundere og gje’ seg vyi. Og um me sleit no Helsa av oss alle med aa draga Lasse uppfor Bakken, kva hjelp det, so lengi det sit ei sterkare aa dreg attende att.
Ja, du hev rett vori meir enn snild du, Lars, til aa taka i paa all Vis; – det gjeng no alt med’ ein hev slike Grannar.
7Aa, ikkje er det stort eg hev kunna gjera. (Ivrig.) Men det er ikkje Rett av deg dette, Ola! Du lyt tenkje paa, at du hev ein Son. Paa denne Maaten vert det ikkje stort att av Vik til han Per.
Aa, kor mykje det vert att av Vik, det – er no ikkje godt korkje for deg eller nokon annan aa vita, um det hev gjengi attende no ei Rid. Eg er ikkje daud enno.
Ja, du veit det kjem ikkje meg ved; men jamenn tykkjer eg Synd i han Per; for han er ein dugande Gut; endaa han hev vorti annleis paa det siste, han med.
Hev du og – lagt Merke til det?
Ja, det er no visst ikkje vandt for nokon aa sjaa det. Han skulde agte seg. Han driv væl mykje i Skog og Mark i seinare Tid – og helst paa dei Leidir ein minst skulde vente.
Kva meiner du?
8Jau, eg meiner det, Ola, at veike Grannar er vondt; men for sterke er verre, og at no er det paa Tidi, ho Berit Moan vert merkt for Fantestykki sine. Her gjeng Folk og kryp og liskrar for denne Slarva, som ikkje gjer anna enn vondt, kvar ho slepp til. Buskapen lokkar ho fraa Gardane og Kjeringane fraa Mennane sine. Og no tek det til aa verte vonom fleire, som er galne vortne for Dotteri si Skuld og. Eple fell ikkje langt fra Roti.
Du ser no visst meir enn andre og, du Lars …
Ja, den som ikkje ser so mykje, han maa anten vera blind eller – rædd. (Med Hænderne i Bukselommerne; lige ind paa OLA.) Men eg er ‘kje rædd ho, eg. Det er no longe aalkjent det, at ho Tordis Moan lokkar Gutane aat seg som Huldri, og naar ho hev dei der ho vil, so lær ho og syner dei Rova. Per skulde agte seg!
Per agtar seg full’, tenkjer eg.
9Per er vel ikkje visare enn annan Ungdom. Den fær bruke Vite som hev det.
Môrlaust Barn røyner Verdi tidleg. Per agtar seg nok sjølv.
Du skulde ikkje vera so trygg; er ein fyrst innafor Ringen, so er det vandt aa koma ut att. Folk veit aa fortelja, at dei møtest.
Det er kje sant.
Er det kje sant, so er det daa ikkje eg som lyg. Du fær tru kva du vil; no hev eg vara deg aat. Men at det ingin annan er enn ho Berit, som held Buskapen din fast uppi Fjelle her med Fanteraadir, det trur no du saa væl som eg. Og du er kje i den Stand at du hev Raad til aa misse Buskapen no, Ola. Det var kje for tidleg, um du tala ved henne eit Grand no snart.
Ungdomen er jamt so hugbraa; ein fer spakare, naar ein hev røynt Verdi lite meir.
10Kor mykje eg hev røynt Verdi, det veit ikkje du; men gjeng du til ho Berit Moan, so var eg huga til aa vera med.
Eg kunde mest forstaa det.
Men det er du, som skal gaa paa fyrst, Ola! Lat meg no sjaa det er eit Grand Mannskap att i deg!
Aa ja; eg veit dei er rædde no, dei, som hev ein Skilling til gode paa Vik. Men de tarv kje ottast, korkje du hell dei andre. (Let skjælvende.) Eg kann helse dykk paa, at enno er det ikkje ute med Ola Vik.
Det var kje plent det eg meinte; endaa ein kann sagte ha Bruk kvar for sitt i desse Tidir.
Ditt skal du faa! Og so fær du ha Takk for Hjelpi so lengi. Eg gjeng eit Stykkje aaleine. (Gaar mod Høire.)
Gakk no rette Vegjen, Ola!
Agta du ditt, so skal eg agte mitt.
Hæ! det var Manns Ord!
Ja, eg skal agte mitt, det kann du helse dei andre paa og, – som hev so annvint med aa gjæte meg og mine. (Ud.)
Haa, haa, er du sint vortin endeleg; det stend ikkje paa daa. (Ud til Høire.)
Nei, eg kann ikkje … eg vil ikkje paa Dansen … (Kaster sig ned og putter et sammenfoldet Papir under Brevstenen. Slaar saa Hænderne for Ansigtet.) Aa, kvi veit eg aldri meir kva eg vil?
Tordis!
12Kvi skræmer du meg?
Tvo Gongir hev du lova meg Møte; kvifor kom du ikkje? Kvi rømer du for meg?
Nei; eg vil tala med deg.
Du … du skulde ikkje vera so hugram …
Høyr paa meg, Tordis!
Dei skal ha for Skikk aa vera høgmælte, Karfolki paa Vik; – ha, ha, men eg hev høyrt dei skal spakne med Aari!
No var du fælsleg lik Môr di. Men eg kjenner deg betre, Tordis; eg er kje rædd deg. 13Og ikkje er eg rædd Môr di heller; for eg hev inkje aa ræddast fyri.
Hæ; men so er du fulla rædd Fâr din daa, veit eg. Og han vil ikkje du skal tala med nokon fraa Moan; eg veit nok det.
Aa nei, eg er ikkje rædd han heller.
Det vil eg tru! Fâr din er ein Krake.
Dette hev du lært, Tordis.
Fâr din hev vori ein Skarv imot Môr mi. Drive ho fraa Garden vilde han, stengje Skog og Sjø for ho. Gakk med deg!
Tala ikkje um det du ikkje veit.
Det veit eg væl. Men no er det han, som lyt gaa fraa Garden; for ho Môr var klokare og (med Stolthed) sterkare!
14No skal du svara meg, Tordis. Kvi sagde du ja, daa eg bad deg møte meg. Og kvi kom du ikkje?
Skynar du ikkje, at … eg vilde narre deg!
No lyg du, Tordis!
Slepp meg!
Nei, no skal du svara meg! Augo dine laug ikkje den Gongen, Tordis.
Slepp meg!
Ser du ikkje, at der er noko, som er sterkare, enn alt! Ver deg sjølv, Tordis. (Tar hende fast ind til sig.)
Gakk, høyrer du!
15Gjer ikkje Synd mot deg sjølv, Tordis.
Nei, nei, eg vil ikkje sjaa deg, for du hev gjort meg so vondt, so vondt! (Kaster sig ned i saar Hulken.)
Slik som du ligg no hev eg set deg fyrr, naar du trudde deg aaleine. Kvi græt du, Tordis? (Lægger Haanden varsomt paa hendes Skulder.)
Kvi gjæter du meg! Gakk fraa meg!
Tordis! Eg held so av deg. (Paa Knæ ved Siden af hende.)
Nei, nei – gakk.
Gjer ikkje Synd mot oss baae tvo!
16Aa; kvi kom du no, Per … Kvi gjorde du dette … (Gjemmer sig viljeløst ved hans Bryst.)
Gud velsigne deg, Tordis. Mi Tordis!
(Stemmer høres udenfor.)
Môr! (I smerteligt Udbrud mod Per.) Lat meg i Fred! (Ud i Flugt.)
Som eg segjer, det er ei simpel Raad; men det hev hjelpt mange.
Ja, forunderlege Kraftir er nedlagt i Urtine paa Marki.
17Det er so. Men Folk er so kloke vortne no for Tidi, at dei vyrder ikkje so simple Ting.
Nei, eg veit mest ikkje andre enn du no, som kann finne Urtir lenger – paa desse Leidir daa.
All gamal Lærdom vil gløymast, det er so. Men so fær dei fulla den som er so mykje grummare att, fær me tru.
Hm. Eg trur no paa Raadine dine eg, Berit.
Ikkje er det stort eg veit; men Môr mi visste mykje –; ja, her hev du ein Kvast med Balderblom; gjer no som eg segjer, so fær me sjaa.
Takk og Ære! Det skal eg visst. Mange hev du frelst med Visdomen din, baade Folk og Fe. Eg veit ikkje; men det er som eg letnar berre eg fær tala ved deg, Berit. Det er elles som det vil vera so tungt jamt.
18Ein fær hava sin Lagnad, anten det so er Sorg eller Fagnad.
Um Gleda slokna i Ungdoms Aar,
du fær nok trøyte den Tidi saar!
du fær sagt trøyte den Tid so tung,
um Gleda slokna, daa du var ung!
Aa ja ja …
Kor forunderleg du er! Det er som du ser ein i Hjarta. (Urolig.) Nei, eg lyt gaa. (Nærmere; med sænket Stemme.) Eg hev eit Par Hesplar Ullveft, eg hev spunni i Vinter; dei vil eg faa gjeva deg, um du ikkje vil forsmaa.
Du skal aldri vyrde det; elles veit du, at Garn, som du hev spunni, det er sagte ikkje mismætande.
Aa, eg veit ikkje … det er fulla dei som spinn finare; men eg trur ikkje dette skulde vera fullverst nei; so jamenn vil eg snerte meg hit med det i Kveldingi, – um du ikkje forsmaar, daa.
19Det gjer eg no visst ikkje, skal det endeleg so vera. Og daa fær eg no berre segja Takk paa Fyrihand.
Det er snart takka. Nei, no lyt eg springe! Dei tek full’ til aa undrast, dei, som heime er.
Aa, naar han Lars er burte, so …
Han kann snart vera attkomin.
Aa, du raar deg vel sjølv, veit eg.
Du veit, koss Karane er.
Hm. Eg veit nok lite um det, eg, Lisa.
Ja, ja; kann hende det er likso godt aa vera aaleine. Det er som dei segjer: er det ingin som klappar, so er det ingin som nappar; er det ingin som matar deg, er det ingin som hatar deg. (Sukker.)
Hm. (Strikker ivrig og rugger med Hovedet.)
Ja, ja. Du fær ha Goddag daa og Takk! (Gir BERIT Haanden.) Eg kjem att so snøgt eg vinn; so fekk eg tala lite meir ved deg.
Gjer so. Det tek til aa hauste no. Kveldane vert lange aat den som sit aaleine.
Ja no maa du sjaa væl fyri deg.
Gjer so du og! (Ud Stien til Venstre.)
Sunnavind! Fisken vakjer; – me fær full’ freiste han ikveld og – du og eg, Ola! (Ud til Høire.)
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Hulda Garborgs skuespill Sovande Sorg kom ut i 1900. Stykket er en tragedie i tre akter om familie, kjærlighet og svik. Handlingen er, som i mange andre av Garborgs verker, lagt til en fjellbygd.
Stykket ble i 1917 satt opp på Det Norske Teatret, Hulda Garborg var selv regissør.
Hulda Garborg er i en viss grad en glemt forfatter i dag. Vi kjenner henne mest som kulturpersonlighet og forkjemper for bygdekultur. Hun engasjerte seg sterkt i kvinnekampen og i kultur- og samfunnsdebatten. I samtiden var hun imidlertid også en viktig stemme i litteraturen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.