Spansk sommer

av Nordahl Grieg

1

5På veien sydover stanset jeg noen dager i Paris. Det var ingen gode nyheter som kom fra Spania. Baskerne i Bilbao kjempet sin siste kamp.

En kveld satt jeg med noen franske arbeidere på en liten kafé i Belleville. De hadde konene med og et par alvorlige, halvvoksne barn. De forberedte sig på morgendagen, den store prosesjonen som går hvert år en søndag i mai til kirkegården Père Lachaise, hvor de siste av Pariser-kommunens kjempere blev drept i 1871. Noen av de berømteste arbeiderbataljonene kom nettop fra strøket her. De sloss best og døde best da de blev drevet tilbake hit, og var hjemme.

Vi laget i stand de små merkene som vi skulde selge. Det var papirflagg med billedet av kommunardene ved muren. Vi stakk knappenåler igjennem dem og kastet dem i 6en haug på bordet. Inntekten skulde gå til de baskiske barn.

Det var en varm, sort kveld. Døren stod åpen ut til plassen. Arbeiderne som jeg satt med, hørte til her. Kjentfolk gikk forbi i lysstripen. Trekkspillåt kom ute fra mørket, det var Louis. Verten viste dem fortrolig aktelse, når han bragte glassene med kaffemelk.

Det gule lampeskjæret over bordet hvor vi satt, glinste ute på plassen i et rekkverk av sort og rød glasur. Det var den nye nedgangen til metroen, det mest moderne anlegget i Paris, med bombesikre hvelvinger; mellem dobbelte dører kunde klærne rives av i tilfelle av giftgass.

*

Morgenen kom med fint, sølvgrått vær. Vi gikk gjennem parken ved Botzaris, hvor gressplenene skrånet bratt ned mot en liten sjø. I 1871 fant de likene av flere hundre kommunarder der nede. Et stykke borte raget Sacré-Cœur-kirken skinnende op i rummet, høit over Paris, reist av seierherrene som et minnesmerke til seksti millioner francs for de drepte blandt geistlighet og borgerskap.

7Barn lekte i parken. Det kom noen fly inn over byen, en sveit av store tre-motors militærmaskiner. Barna stirret op, vinket og lo.

I strøkene rundt Père Lachaise var der sort av folk som ventet på prosesjonen. Vi begynte å skrangle med bøssene og selge merker. «Til de små barn i Bilbao. Gi hvad De vil. Til de små barn som lider.» Det var interessant å se hvem som kjøpte. Arbeiderne og kvinnene deres gav bestandig og meget, fem og ti francs. Forelskede par gav sjelden. Det var forbausende; hjemme vilde en ung mann ha utfoldet sig ved å gi, her utfoldet han sig ved å la være. Hardt, sensuelt tilfreds så hun bort på ham når han nektet; han var fornuftig med penger, forsørger; dessuten var han god på en måte som bare hun visste om. Damer med hund gav aldri. Mange husmødre hadde allerede kjøpt flere merker, men dessverre glemt dem hjemme.

Enkelte velklædde menn svarte klart og bevisst nei. «Men det er til barna –.» «Nei.» De hadde mange hundre meter å gå før de var ute av arbeiderstrøkenes menneskemasser; hvert tiende skritt blev de stanset av en bøsse; et merke til noen centimes på 8jakkeopslaget hadde gitt dem fri passasje. Nesten triumferende gjentok de sitt nei.

Toget kom gjennem gatene, endeløst. De gikk seks-syv i bredden, menn, kvinner og barn, alle i utakt, mange røkte, de snakket sammen, vendte sig og lo. Det fantes ikke noen flammende uavviselig fordring: våben til Spania.

De hadde nettop tilkjempet sig viktige goder, firti-timers-dagen. Tirret stod motstanderne på spranget; en hjelp til «de røde» i Spania vilde bli opfattet som en ny klasseaksjon, en maktutvidelse. Det vilde bli kamp; ved to av grensene stod utenlandske fiender. Så gikk de franske arbeiderne fredelige og velvillige i toget, det gjaldt ikke å skape motstandere, men venner, flere, flere . . .

De fant frem penger og gav; bøssene blev tunge. Barna kunde hjelpes, her måtte alle være enige; barna kunde hjelpes; fordi de ikke var voksne. Toget nærmet sig kirkegården. Blodige og åndeløse blev kommunardflokkene engang drevet tilbake hit, fordi teknikk og strategi var sterkere enn en idé. Idag kom pariserarbeiderne rolige, i helgedagsklær, en halv million mann, med innflytelse 9i regjeringen; i skyggen av samme avmektighet.

Vi svinget inn gjennem portene til Père Lachaise. Nu hadde alle i toget miniatyrbilledet av kommunardene spiddet på brystet sitt.

Kirkegården var som en kolonihave av små stenhus; inne i dem, bak dører med rusten lås, var rum med fotografier av de døde og kunstige blomster. Gamle trær med skimlete stammer og fuktig mørkegrønt løv reiste sig over likbyen. Inne i dunkelheten ruvet Thiers’ dødspalé.

På gravene opover skrentene satt tilskuere overalt – med mat og vin pakket ut til frokost i det grønne; kvinner og barn i lyse sommerklær.

Vi gikk opover den bratte, trange kirkegårdsveien. En strøm av folk som hadde vært oppe ved muren, kom i motsatt retning; noen soldater var blandt dem. En kvinne ropte i ekstase: Soldatene er med oss!

Ikke alle. I de bortgjemte sidegatene rundt kirkegården var postert soldater, tusener, mobilgardister med uværsblå stålhjelmer. Geværene stod i sine pyramider ved siden av 10panservognene. Det var ikke parisere, det var pålitelige folk, blev det sagt.

Vi gikk opover den siste kneiken. En dynge av blodrøde kranser lå foran muren hvor kommunardene stupte. Rett overfor var arbeiderbevegelsens førere samlet på en tribune; her pleide de å stå hvert år mens toget defilerte forbi. I år satt de.

Mot dødsmuren, mellem dynger av lik, reiste baskerne sig, – ensomme, uhjulpet, i sin siste strid.

«Til de små barn i Bilbao!
Gi hvad De vil.
Til de små barn som lider, monsieur.»

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Spansk sommer

Spansk sommer ble utgitt i 1937 og er en samling reportasjer skrevet under den spanske borgerkrigen. I reportasjene skildrer han livet bak fronten og krigens brutalitet.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.