10

101Nede på veien stod lastebiler. Vi kløv op og kjørte innover den blå asfaltveien som var mørk og våt av dugg. To kilometer borte stanset vi, sprang ned og gikk innover en sti mellem haugene. Det var nu klar, tindrende dag. I gresset satt et kompani og rastet; noen lyse, stride lugger blandt dem. «Skandinaver?» ropte jeg. «Ja.» I det samme var det en som sa: «Aviacion.» Jagerne kom. Vi sprang bortover for å finne dekning, vi hev oss ned i en grøft; den var ganske grunn, men det var kratt omkring.

Jagerne hadde funnet oss, og skjøt. Jeg lå ved siden av Erich, som var det sikre holdepunktet nu i Renns fravær. Da flyene var borte, sa han: «De kommer nok igjen.» Vi blev liggende her og ventet.

Jeg fikk Erich til å snakke. Han fortalte om livet sitt som emigrant, han blev 102ekspedert fra land til land og tilbake igjen, fra fengsel til fengsel. I Holland fikk han seks måneder for illegalt ophold. Han holdt forsvarstalen selv; vil du høre den?

Jeg vilde intet heller.

«Det fins emigranter og emigranter; engang kom en annen emigrant fra Tyskland; han sitter nu i Doorn. Og hvorfor, herr dommer? sa jeg. Fordi dette er ikke et spørsmål om rett, men om penger, sa jeg.»

Han fortalte fra krigen. En gang hadde han under et angrep slengt en håndgranat mot en fascist; motstanderen blev såret, falt, men slapp ikke geværet. «Jeg så at han var arbeidergutt som jeg. Det var fælt.»

«Og så?»

«Så slengte jeg en granat til og gjorde ende på ham.»

Jagerne kom.

Efterpå prøvde vi å få sove. Det gikk ikke. «Nu har vi bombeflyene snart,» sa Erich. Jeg halte notisboken min frem av baklommen og begynte å skrive; jeg prøvde å huske det som hadde hendt det siste døgnet, i rekkefølge.

«Der har vi dem.»

De tolv store langsomme Junkersene fra 103igår kom seilende bortover. Jeg fortsatte med å skrive, så gikk ventetiden. Noen sammenhengende beretning blev det ikke. Jeg skrev hurtig et navn som en besvergelse; derefter:

Blekgylne strå mot himmelen
lukt av høi
Gunstadsæter
fugler over akeren
Erich: Nu skulde nonintervensjonskomiteen ligget her
tre og tre Junkers.

Jeg slapp boken og presset mig ned; geværet til Erich lå oppi munnen min, men jeg våget ikke å røre mig. Jeg prøvde å sprenge mig inn i jordveggen på siden; en liten kant av gress var over mig; det gikk ikke å komme lenger inn. De store fuglene var rett over oss. Erich sa: «Nå verper de.»

Et brak. Erich skrek: «Se!» Flammer og røk i himmelen, plutselig var det bare to bombefly i bakerste rekke; ett var borte; de andre gynget i lufttrykket, Erich sa: «Den traff rett i lasten.» Jeg tok boken og skrev:

Erich sier: Nu er de i Valhall, disse teutoner.

Glimt kom under buken fra maskinene; de 104var nu et stykke borte. Bombene falt. Det var over.

Jeg la mig på rygg og tenkte. For to år siden gikk jeg alene fra Gunstadsæter en morgen ved fire tiden. Jeg slengte innover i mine egne tanker, og da jeg hadde gått over Vulua, kom jeg bort fra de opmerkede røde T’ene. Jeg gikk opover elven på høire side; med ett lå en kulp foran mig. Gjennem det klare varmet gled ørreter; skyggen fulgte nede på sandbunnen. En grønn slette lå omkring; morgensolen lyste.

Senere blev det noe uvirkelig over denne sommermorgenen. Jeg besluttet nu at samme kveld jeg kom til Oslo vilde jeg ta toget op til Ringebu. Dit kom det ved ½2-tiden om natten; så vilde jeg gå op til Gunstad gård, hvor jeg hadde venner, men ikke vekke noen; det var et tomt værelse på loftet. Neste dag vilde jeg dra innover fjellet og se efter kulpen.

Granater begynte å falle en kilometer borte, omkring hovedveien. En officer kom langs grøften, hvor vi lå en og en bortefter; vi skulde videre. Det var ikke langt å gå; i en kløft som skar sig inn mellem to bakker samlet vi oss. Det var en naturlig skyttergrav 105hvor sidene var tre-fire meter høie. Den hadde vært i bruk før; noen små huler var gravet inn i nordskrenten. Soldater kom ryggende tilbake mot stupet rett over hodene våre, mens de gav ut telefontråd som de hadde i en trommel, bundet rundt livet. Andre slepte på unge aspetrær som de hadde hugget ned ved et uttørket elveleie; brakende blev kronen pint inn gjennem den smale kløften. Trærne stiltes op mot skyttergravveggen, for å gi skygge og kamuflasje. En jager svevet omkring oppe i blået og blev borte.

Graven var av gnistrende hvit kalk; øinene blev matte; her var forferdelig varmt. Mot nord var det ennu en smal skråning i skygge; her lå vi tett i tett, som folk sammenkrøpet en kall natt for å holde varmen. Solen slikket alt mørke op.

Aspeløvet hjalp ikke; noen varme sorte pletter skalv på klærne våre. Vi hadde måttet ta bukse og skjorte på; det sved i de nakne anklene over lerretsskoene.

Granatene slo ned nærmere. Det var ikke drikkevann; vi drakk noe lunken, sukret te som Erich hadde på feltflasken; tørsten blev verre og verre.

106Arco, lægen, var tilbake igjen. For en time siden hadde han kjørt hovedveien; nu gikk det ikke an. Våre skyttergraver der oppe var ødelagt av granatilden; veien var ikke vår lenger. Vi hadde ligget her i reserve; nu var vi i første linje.

Det fiendtlige artilleriet hadde fått siktet oss inn. Granatene var ikke bare en lang hvinende stripe, lyden var stofflig, som noe blev strøket med grovt sandpapir; nedslagene var på haugen bak oss. En stemme gjentok noe inne i en av kalkhulene, høiere og høiere. Telefonisten kom ut. Granatene hadde kappet ledningene til første og tredje kompani; han hadde ikke mere tråd, og dessuten vilde den bli slitt over straks allikevel. To soldater blev sendt ut med meldinger; følg bare linjen, der hvor den gikk.

Eksplosjonene rev op haugen; kalkgruset raste ned. Erich kom med en hermetikkboks: «Her har jeg organisert noen kjøttboller.» Jeg orket ikke; gnog bare av og til på en skonrokk.

Artilleri-Walter satt ved siden av mig, med sitt vennlige underbitt. «Ingen granater 107kommer hit ned. Vi kan få noe jord over oss; det er alt.»

Renn var nu tilbake igjen. Med et kvarters mellemrum kløv han op på haugen, for å se om det var noe nytt. Ingen andre fikk gå dit op: «mer enn strengt nødvendig bør vi ikke vise motstanderen hvor vi er.»

En spansk soldat blev leiet op i grøften av to kamerater. Han hadde et tykt, olivengult ansikt; det var fullkommen utslukt; øinene gapte døde. «Simulant,» sa Erich. Arco viste ham klokken sin; han så den ikke. «Men du skal få den,» ropte Arco. Et forundret barnesmil lyste op i ansiktet; plutselig reiste han hodet lyttende; trekkene stivnet i en dødelig redsel, han begynte å klynke med små jamrende lyd. Det var et fly han hørte. «Du skal få komme på hospitalet,» sa Arco til ham. «Bli sittende her hos mig.»

En ny mann var kommet ut med lægen, Heiner, brigadens politkommissær. Han hadde vært inne i Escorial for å få fjernet noen granatsplinter i hånden. Det var en kraftig mann i slutten av tredveårene, med brede, furete trekk; øinene var dype og 108vennlige; det tilbakestrøkne håret var nesten hvitt. Han var tidligere en kjent tysk politiker. Som kommissær var det hans opgave å ta vare på mennesket i soldatene; å gi dem overbevisning og styrke. Han forlangte nu å bli hjulpet med barberingen. En soldat helte litt vann fra feltflasken over i et krus og begynte å såpe ham inn. Men det var ikke råd å bruke kniven; såpeskummet var fullt av drivende grus fra eksplosjonene.

Renn kom hoppende ned fra skrenten, rolig og blid. Officerene holdt krigsråd. En av de tingene de drøftet var transporten av de sårede tilbake til forbindingsstasjonen. Hovedveien var avskåret; den eneste muligheten var å finne en vei opover den bratte åssiden bak oss i nord, som lå med svarte, rykende granathuller. Arco fikk prøve.

Renn kom bort til mig: «Du får bli med ham. Her er trangt om plass og det blir nok av sårede.»

Jeg tok farvel med Erich og de andre. Jeg vendte mig da jeg skulde gå ut av kløften. Jeg viste ikke om jeg skulde se dem i live mer. Tålmodig satt Heiner og plukket gruset 109fra ansiktet; flere stod rundt ham, lo og gav gode råd.

Ludwig Renn var igjen oppe på skrenten, umåtelig lang og tynn, udekket mot den blå sommerhimmelen. Som ingen annen hørte han hjemme i don Quijotes landskap.

I strid med all fornuft tenkte jeg at slike menn kunde ikke dø.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.