11

110Da vi kom ut fra kløften, føltes det som om vi forlot en trygg og fredet verden. Presset hadde vært fordelt på mange, på mennesker som bar det smilende; nu var det bare oss. Arco gikk hurtig foran med den gale; chaufføren og jeg fulgte efter. Vi skulde ned på en liten slette hvor bilen stod ved en treklynge. Her var jorden revet op av flere granater; en hest hadde fått ryggen knekket. Med sørgmodig mule og benene strakt ut lå den død, tjoret til et tre. Vi fant en sti som virket noenlunde brukbar. Arco satte sig hos chaufføren; selv klemte jeg mig sammen på baksetet mellem en bensindunk og den syke. Da vi hadde kjørt et par hundre meter, stanset vi. En gammel skyttergrav skar sig rett over stien. Det var umulig å få bilen over. Vi gikk ut og begynte å fylle graven igjen. Chaufføren hugget jorden løs med en spade, 111Arco bar stein, jeg vred grener av trærne; den gale øste av og til op en håndfull grus. Like ved var en av våre kanoner. Den skjøt hvert øieblikk; braket gikk gjennem hele kroppen. Vi visste at fiendens fly og artilleri måtte interessere sig særlig for dette stedet, vi slet som rasende; til slutt var graven kastet igjen. Chaufføren satte sig op, vi skjøv på; forhjulene gikk over, men ikke bakhjulene; de grov sig ned i den løse sanden. Kanonen skjøt. Det godslige, litt tykkfalne ansiktet til Arco hadde fått et indolent smil; plystrende gikk han rundt bilen, bøiet sig ned, undersøkte. Vi la stokker og sekkelerret under; vi rev bilen fremover, den stod. Gang på gang prøvde vi; til slutt var vi aldeles utmattet i den brennende solsteken. Hver gang jeg satte skulderen til og skjøv på, skrek jeg av smerte og raseri. Tre bombefly kom innover.

Vi sprang så langt bort fra bilen som vi kunde og hev oss ned. Bombene falt et stykke borte. Vi gikk tilbake og forsøkte igjen. Den gale lå på jorden og pep. Til slutt måtte vi opgi det. Vi lot bilen stå og gikk videre til fots. Vi fulgte et sandet elveleie; efter en halv time kom vi til et skogholt. Inne i den 112sortgrønne skumringen lå flere hundre soldater; de var trukket tilbake i reserve; men om en time skulde de ut igjen til fronten. Vi la oss inne i skyggen for å puste ut. Jeg kom til å tenke på alle de artiklene vi hadde lest og skrevet dette siste året, de spanske soldater var vår stolthet, de forsvarte demokratiet. Arme forsvarere; hvad slags demokrati var det disse magre, utslitte bondeguttene måtte slåss for; i velsittende frakk og hatt ilte demokratiets førere til Spania-møtene i London, med ett usvikelig mål: non-intervensjon av rettferdigheten. Ved siden av mig lå en ung soldat med tynt fuglebryst, han hev efter luft; han var for trett til å sove; om en time skulde han ut og forsvare demokratiet.

Den gale begynte å jamre sig og rullet sig på jorden. Jeg skjønte hvad det var. Jeg reiste mig, gikk bort til nærmeste tre og slo armene om stammen. Duren av flyet kom nærmere. Jeg var sanseløs av tretthet; presset bare ansiktet inn til barken og ventet. Åtte-ti bomber eksploderte i den solgule jorden femti meter borte. En luftvernkanon begynte å skyte; skydottene sprang frem like ved bombeflyet; så seilte det vekk.

113Soldatene livnet til; de fant frem pølse og vin, og bød oss. En viste frem buksen sin, hele baken var flerret bort. Noen begynte å le, han utfoldet sig da for alvor; nu lo hele skogen.

Vi gikk videre. Et under møtte oss. Nedover marken kom en bil. Den var ute i samme ærend som vi, for å finne en brukbar vei for sanitetet. Nu snudde den; vi stuvet oss inn alle mann; den gale sov. Vi skranglet opover bakkeskråningen mellem granathullene; de sårede kom til å få en bitter kjøretur. Et stykke oppe så vi en kanon, og bak den en ammunisjonsbil; vi pustet ut; den måtte være kommet hit på vei.

Et kvarter efter var vi oppe på åsen. Snart efter var vi fremme på Escorialveien og kjørte ned til forbindingsstasjonen. Jeg tok farvel med Arco og satte mig på haugen for å vente på en ambulanse. Brunetesletten lå like under mig. Den var under voldsom artilleribeskytning; jordskorpen brast kilometervidt i sorte kilder av jord. For en underfull verden, tenkte jeg. Jeg hadde sett de landbruksredskapene som bøndene brukte heromkring; ploger fra romertiden hadde godseierveldet 114forsynt dem med. Men nu, under krigen, var ingen ting for dyrt og moderne, når det gjaldt å pløie markene ved Brunete; kanonene og flyene var av siste modell; her var dødens mønsterbruk.

Nedover veien buldret stridsvognene; tredve, firti republikanske tanks. Jordkildene begynte å springe rundt dem; vognene forlot veien og rullet sig innover markene, mens de skjøt. Bak de grønne, krypende øglene fulgte soldatene; denne kvelden blev alle de forlatte stillingene tatt tilbake.

En ambulanse hadde nu full last; jeg fikk sitte foran hos chaufførene, to svensker. I mørkningen var jeg i Escorial.

Det var godt å være tilbake i skandinavenes have. Trøtt satt jeg på brønnkanten; kreaturvokterne var gode og bragte mig suppe. Da jeg la mig, var min nærmeste nabo en lastebil-chauffør, Oluf, fra Bergen. Vi lå i mørket og snakket. Han hadde vært her i seks måneder; han vilde bli til vi hadde vunnet. Men når han kom hjem, vilde han ha et stort fat med raspeballer. Ekkoet av denne samtalen bredte sig mellem trærne; overalt blev det talt dempet om minneverdige måltider. Så sovnet vi.

115Velkjent motordur vekket mig. Et bombefly kretset over Escorial. Ellers pleide denne byen å anses for sikker; her var kongeslottet med store tradisjoner, og blandt innbyggerne var det utvilsomt mange fascister. Flyet cirklet omkring oppe i mørket. Siden fikk vi vite at flyveren hadde Escorial som mål, men ikke visste hvor han var. Som et irriterende tannlægebor duret det oppe i himmelsvelget. Vi lå bare og ventet på at det skulde smelle. Løvskyggene danset på den månehvite husveggen foran oss. Oluf sa: «Får jeg en sønn, skal han gå krigsskolen.» Med ett var en ny dur over oss, hissigere, villere; en republikansk jager var gått til angrep. Den roterte rundt den tunge bombemaskinen; det sprutet røde gnister mellem stjernene fra maskingeværene, et smell, og som et brennende papirstykke styrtet Junkersen ned gjennem himmelen. Så la vi oss til igjen.

Neste morgen bestemte jeg mig til å arbeide, og vilde innvie dagen med å barbere mig. Jeg foreslo Oluf å gjøre det samme, men nei, han var chauffør og skulde bruke øinene; han vilde derfor ha en liten bart.

«Må du ha bart for å kjøre?»

116«Ja, det svekker synet å barbere sig, tenk efter selv.»

Jeg tenkte efter; glad ved å lære lot jeg skjegget stå. I haven var det umulig å arbeide, jeg gikk derfor til hotellet i hovedgaten, og fikk et stille værelse med nedrullede persienner i tredje etasje. Det var gloende varmt; jeg satte mig ved bordet i underbuksen. Verten banket på døren og spurte om jeg vilde fylle ut papirene. «La mig vente,» bad jeg. Det var tre digre smørbrødlister med alle slags spørsmål som skulde besvares. Verten gikk.

En halv time efter blev døren revet op, og fem–seks soldater stormet inn i værelset: følg med! Ilde tilmote tok jeg buksen og skjorten og skoene på. Hele tiden dekket de mig med geværene; det var et uttrykk av hat og angst og fortvilelse i øinene deres. Da jeg kom ut på gangen, sa jeg: hør her, og tok i baklommen efter passet mitt. Et vilt skrik bak mig: hendene i været! Øinene slapp ikke mig, fingrene ikke avtrekkeren. Med hendene løftet gikk jeg nedover trappen. Vi kom ut på gaten. Der var svart av mennesker.

«Hvad har han gjort?» skrek noen. 117Soldatene ropte: «Han er fascist. Han er tysker. Fire flyvere sprang ut fra maskinen inatt, tre blev funnet; den fjerde flyktet. Nu har vi tatt ham.» Jeg forsøkte å komme til orde. En kvinne skrek: «Han har myrdet våre barn.» Av all makt koncentrerte jeg mig nu om et riktig ansiktsuttrykk; det måtte være sorgløst, uten å være fornærmende; det måtte være blottet for protest, men ikke virke som en tilståelse. Jeg slet så godt jeg kunde. Snart sank vekten ned i alvor og jeg slengte et fjollet smil på den andre skålen, det blev altfor meget, jeg rynket brynene for å komme i balanse igjen, og hele tiden var jeg omgitt av skytevåben en halv meter fra mig. Jeg visste at de skjøt ikke sine fanger; jeg gjentok dette stadig for mig mens jeg gikk gjennem gatene med hendene i været, mellem skrik og fortvilede, hatefulle øine.

Inne hos kommandanten fikk jeg endelig lov til å ta passet op. Alt var i orden; jeg kunde gå.

Tilbake til hotellet våget jeg mig ikke; det forekom mig uskikket for koncentrasjon. Jeg var dessuten klar over at jeg så ut som selve signalementet på en rømling; klærne var gule 118av jord; jeg var fæl og ubarbert (men sterk i blikket). Jeg hastet tilbake til haven og tok skjegget; resten av dagen holdt jeg mig hårdnakket innenfor stakittet.

Om eftermiddagen kom melding om at hele brigaden skulde i hvilestilling; jeg blev spurt om å være med, og ved syvtiden kjørte vi til en liten landsby, Villalba, femten kilometer borte. Hvite villaer lå mellem store, mørke trær; rett mot reiste fjellene sig. Her traff jeg gamle venner, Ludwig Renn, Erich, Heiner, Artilleri-Walter. Brigadens fire «byråer» som hadde holdt til i jordhulene, hadde nu hver sitt landsted. «Sov godt, du har artilleriet ovenpå,» ropte Artilleri-Walter fra vinduet i annen etasje, da jeg gikk for å legge mig. Rummet hvor jeg kom inn, stod slik som det var forlatt av eieren i fluktøieblikket for et år siden. En skonrokk og en kaffekopp stod på gulvet ved siden av av en uopredd seng. Jeg lyste med lommelykten på bokhyllene; pæren holdt på å gløde ut, men jeg fikk inntrykk av at en advokat hadde bodd her. Jeg så et billede over sengen, et uutgrunnelig fotografi med bløtt spill mellem lys og skygger; var det et kvinneansikt? Lykten sluknet; 119jeg la mig i stummende mørke. Utpå natten var jeg så medtatt av veggedyr at jeg gikk ut og la mig på marken; snart efter kom Walter og de andre.

Om morgenen da det blev lyst, gikk jeg inn for å se på billedet. Det var et røntgenfotografi, som hang ensomt på veggen over den brede sengen; under stod skrevet med fin håndskrift: Dolor, smerte. Efterpå gikk jeg ned gjennem landsbyen for å finne skandinavene i Thälmann-bataljonen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.