Spansk sommer

av Nordahl Grieg

12

120De lå og sov inne i et skogholt, trette til døden. Den blekgule huden var trukket stramt over kinnben og tinninger. De hadde vært tredve døgn ute i de første skyttergravene. Utpå formiddagen våknet de. De fleste av dem var sjuke; dyssenteri.

En svenske heiste sig op på steingjerdet ved siden av mig; han var høi og senet, av skogsarbeidertypen. Han tilhørte en partisangruppe; bare folk av enestående fysikk blev tatt ut til dette arbeidet; det var mange skandinaver blandt dem. De fikk som opgave å sprenge broer i luften – ofte seksti-sytti kilometer bak fascistenes linjer. Om natten gikk de, som regel oppe i fjellet; om dagen sov de, skjult i kratt eller bak stein. Siste turen var det et sted uråd å komme videre på flere døgn; det var tropper omkring dem overalt. De var sluppet op for vann; tørsten plaget 121og pinte dem. Det var et lite vannhull tett ved; men det lå et lik i det. De fylte munnen med vann og silte det mellem tennene ned i feltflasken og spyttet resten ut. Siden drakk de av flasken. Var lægen å treffe snart?

Mange av dem toget opover; noen blev sendt på sykehus; de andre fikk medisin og kom tilbake. Vi satt i skyggen og snakket. De fleste av dem var svensker og dansker; bare noen få nordmenn; men de regnet sig alle som ett: skandinaver. Mesteparten var sjøfolk og arbeidere. Noen var kommet hit ned like efter nyttår 1937; endel var gått om natten over Pyreneerne ned til Figueras efter at franske-grensen var sperret; en hadde vært ombord på «Ciudad de Barcelona», da den blev torpedert på forsommeren utenfor spanskekysten, underveis fra Marseille. Kameraten hans strøk med. Det hadde vært tre hundre frivillige ombord; to hundre kom sig i båtene; resten druknet. Mange svømte omkring og sang «Internasjonalen», før de gikk under. Alt i alt var det fem-seks hundre skandinaviske frivillige omkring i Spania. Her i «Thälmann» hadde de vært seksti før Brunete; nu var det firti igjen; resten var 122drept eller såret derute. En av de eldste sa: «En gang var vi 56 skandinaver da vi drog ut fra Murcia; efter en måned var vi 6 igjen.» Jeg husket noe som jeg hadde hørt i Madrid: den gjennemsnittlige levetid ved fronten for en mann i den internasjonale brigaden er seks uker. I deres egen bataljon som var den berømteste utenlandske avdeling, var det efterhånden over 80 procent spanjere.

De tok nu for sig hver enkelt av de tyve som var blitt rammet ved Brunete; de rekonstruerte grundig og fagmessig hvorledes det var skjedd. Hodeskudd under angrep; luftbombe i skyttergraven; en «blindgjenger» mens han satt og hvilte. En nordmann hadde fått ryggen knekket av en granat; flere husket han siste øieblikk meget godt, for han hadde skutt en hare og efterpå krøpet ut på akeren og tatt op poteter. Han snakket akkurat om det herremåltidet han skulde lage; så kom granaten og flådde ryggen av ham; det gikk så fort at han visste det ikke selv.

De vurderte tilfellene som uforsiktighet eller uundgåelighet; slik reduserte de tapslisten for sig selv.

123Av alt de sa skjønte jeg at seighet var den egenskap de satte høiest. Mot var for dem et spørsmål om tid; når de mange ganger var trukket tilbake for å hvile og mange ganger var sendt ut igjen til skyttergravene, kjente de stoffet i en mann. Men Brunete hadde vært en forferdelig påkjenning selv for de sterkeste; krigen var verre enn de hadde trodd. Hjem? Nei. De hadde kommet herned som frivillige, for å gi sin fri vilje fra sig. Selv om de vilde, kunde de ikke komme hjem. Og de vilde ikke.

Noen hadde vært oppe og hentet post; det var skralt med brev, men en del blader. De kastet sig over avisene. Blev grensen åpnet? Fikk regjeringen våben? Hvad gjorde England?

De demokratiske landene var fremdeles nøitrale. Fascistene hjalp Franco. Hvad var meningen? De vendte sig mot mig som kom utefra.

Meningen var vel at de konservative innenfor demokratiene vilde statuere et eksempel med Spania og gi arbeiderklassen i sine egne land en følelse av uundgåelig nederlag.

Men folkemassene?

124 Alle regjeringer i demokratiske land henviste til at fasciststatene truet med krig hvis folkeretten blev hevdet. Overalt blev menneskene innprentet som høieste grunnsetning: rettferdigheten koster livet.

De leste avisene en gang til. Ingen hjelp kom. De skulde kjempe mot en overmakt som bestandig øket i kanoner og bombefly. Sletten lå derute gustengul i den dirrende middagssolen; jorden hadde et svimmelt dragsug i sig.

De var ensomme; det var bare de; godt. De begynte å snakke, hurtig og inntrengende. «Med de to første skuddene stoppet jeg kjeften på to fascistmitraljøser. Fulltreffere begge.»

«Vi skjøt samtidig alle fire, og så plutselig stupte jageren ned. Flyveren reddet sig i fallskjerm, vi sprang bort til ham. Ich bin Sozialist, sa han.»

«Vi var på opklaringspatrulje like ved deres skyttergraver. Allah, allah, ropte marokkanerne, for det var i solnedgangen. Handgranaten, skrek en tysker. De holder ikke lenge ut, for de har ikke noe de skal slåss for.»

En svenske fortalte noe han hadde oplevd 125for et par måneder siden, under en trefning til fjells. «Plutselig var vi omringet av seksti, sytti fascister; selv var vi bare fem, uten maskingevær. Hei på dig, sa jeg til Harry, for jeg skjønte at dette var slutten. Men fascistene gikk bare rett forbi oss, de knyttet nevene og sa Salud!»

De snakket om hatefulle ting de hadde oplevd; de hadde gravd frem drepte barn under bombarderte hus i Albacete; noen hadde sett marokkanerne gå rundt i en erobret skyttergrav og kjøre bajonetten ned i munnen på de sårede.

De la sig til igjen og sov, utpå kvelden tok de blikk-plettene sine og gikk efter mat; snart sov de igjen.

Om natten lå jeg i skogholtet blandt skandinavene; tidlig næste morgen våknet jeg av høie rop. Det var en brønn med heiseverk mellem trærne; her var det meningen at et muldyr skulde gå rundt og trekke op vann. I mangel av muldyr hadde nu en danske spent sig for; noen av kameratene stod rundt og ropte: venga la mula! fort dig nå, muldyr. Da skrøt han naturtro og begynte å springe skrytende rundt. Noen spanjere kom til, her 126er druer, muldyr! De gav til alle; spanjernes liv er å dele; dansken sprang fortere og skrek enda mer hjerteskjærende; det klare, rene vannet fosset ut. De fylte pøsene, vasket sig og spylte hverandre. Mange av dem var makeløst tatovert; flagg, piker og sjøgutter ved rattet som tenkte på mor.

Siden gikk de til kantinen; de hadde 10 pesetas om dagen; en tyvepakning med cigaretter kostet 85 centimos. De kom tilbake med tobakk, meloner, druer og melkebokser. De satte sig mot hver sin trestamme, røkte og slubret i sig det røde, saftige melonkjøttet. De skulde få bli i hvilestilling åtte dager, blev det sagt. De begynte å gå litt omkring til hverandre; men mest lå de og halvdøset.

Om kvelden kom ordre om høieste alarmtilstand; fascistisk motoffensiv var satt inn ved Brunete; tidlig næste morgen skulde brigaden ut igjen.

Ingen sa noe; hver mann pakket og la sig fullt påklædd med ryggsekken under hodet; gevær og stålhjelm inntil sig på marken. Noen veltet sig over på siden for å få sove; de nærmest mig lå med vidåpne øine og stirret op i det svarte løvet og nattehimmelen, 127urørlig, time efter time. Det var ikke råd å få sove. Jeg lå mellem dem; jeg var trygg; jeg var forfatter, ja endog: journalist.

Om morgenen blev alarmtilstanden ophevet; angrepet var brutt sammen; de svor av befrielse. Utpå eftermiddagen kom Passionaria fra Madrid for å tale til dem.

Soldatene samlet sig på en åpen slette. Et fly duret høit oppe i himmelen; her stod tre tusen mann sammenpakket; men meget få så til værs; de stirret på Passionaria. Det var en feil ved høittaleren, og stemmen skrek og skrattet; men de syntes hun var et staut kvinnfolk. Jageren kom lavt nedover skogen; det var en av republikkens egne som holdt vakt.

*

Det var nu ute i august; det var ennu brennende hete dager, men om natten var det ofte kaldt. En bitende blest kunde plutselig kaste sig ned fra fjellene som stod mot den isblå, stjernelysende himmelen; støv og blader hvirvlet rundt mellem stammene hvor vi lå; vi tok aviser under skjorten for noenlunde å holde varmen.

Hver dag hadde skandinavene eksersis og 128øvelser; det utstod de ikke. De var førsterangs ved fronten; ingen overgikk dem i mot og koldblodighet; men deres natur skjønte bedre samhold enn disiplin. Var én av dem misfornøid med en officer, var alle det; det var ruffens solidaritet mot skipperen. Politkommissæren deres, en svenske, holdt da møte med dem, forklarte og ordnet op.

Om eftermiddagen tok de mig ofte med for å bade i et svømmebasseng inne i en have, ti kilometer borte. En svensk chauffør, en blond liten kar, hvis lidenskap var fart, organiserte en lastebil; utenfor Villalba var det en veistrekning med asfaltdekke som han holdt inderlig av; her kjørte han jublende med 110 kilometer i timen.

Av og til sprang spanske skiltvakter med løftet gevær frem på veien og vilde stanse bilen.

«Onze brigada internacional,» ropte svensken lysende av besettelse.

«Rubio – den blonde!» skrek spanjerne begeistret og hoppet ut i grøften.

Det var et dypt vennskap mellem spanjerne og skandinavene. En morgen hørte jeg 129et kompani komme syngende nedover veien. Nu skjelnet jeg ordene, det var en dansk leirvise:

Brun er Skovens Hasselnød,
brun er ogsaa jeg,
er ogsaa jeg.

Jeg kom mig ut på veien for å se skandinavene når de marsjerte forbi. Men det var spanske bondegutter; de hadde lært sangen av sine nordiske kamerater.

De spanske jentene i landsbyen hadde de frivillige liten glede av; forgjeves trakk selv de flotteste blandt skandinavene lommekammen gjennem sitt blonde tilbakestrøkne hår, før de gikk inn i Villalba. Som alle skikkelige spanske piker var de ikke til å tale med, før de var lovet ekteskap. En av svenskene var gift inne i Madrid, meget lykkelig. En annen tenkte på det samme. «Men kan jeg forsørge henne efter krigen?» utbrøt han grublende.

En kveld like før det skumret, hadde de fått tak i en fotball; det var plutselig en flokk unge gutter som lekte på marken utenfor skogen. Efter et høit spark forsvant ballen oppe 130i løvet. De stod et øieblikk og så til værs. Harry, en Gøteborgergutt, sa: «Nå sitter ballen fast i treet. Nå er det akkurat som hjemme.» De ruslet bort på steingjerdet, satte sig og sa ikke noe. Det mørknet.

Siden gikk de bort til de to sjøfolkene som voktet kreaturene. Resignerte satt matrosene som bibelske hyrder under et tre og stirret utover et hav av beitemarker. Stjernene tendtes; det luktet varmt av ko.

*

Siste kvelden jeg var ute hos skandinavene, holdt de et minnemøte for de falne kameratene. De hadde funnet et åpent sted ute i furuskogen, langt fra folk; gresset lyste blekt mellem stammene; over oss stod nattehimmelen. En danske talte: «Vi vil huske dere som er døde. Men vi sørger ikke, for vi vet dere sier til oss: gå videre!» Den vesle flokken av skandinaver stod tett omkring ham; de løftet knyttnevene og sang. Ansiktene lyste av rolig styrke; av ånd.

Jeg kom til å tenke på Bruno Franzén, en ung svensk frivillig som blev grufullt såret av en granateksplosjon; selv gikk han tilbake til forbindingsstedet, mens han holdt 131motet oppe hos de to sykebærerne som fulgte ham. Da hans mor fikk vite at gutten hadde mistet begge hendene og det ene øiet, skrev hun tilbake: «Det gjør ingenting, så lenge Bruno kan tenke og tale.» Har noen dypere enn denne arbeiderkvinnen bekjent sin tro på menneskeåndens uovervinnelighet?

En av svenskene kom frem med en resolusjon som de hadde laget; de bad mig ta den med hjem. Bak ham stod en nordmann med lommelykt og lyste på papiret mens han leste. De opfordret de nordiske demokratiene til å stå samlet, i aktiv kamp mot barbariet. De bad alle som vilde leve i frihet og menneskeverd, om å hjelpe Spania; på sin side lovet de å kjempe av all kraft til det siste. En efter en gikk de bort og skrev navnet under, i skjæret av lommelykten. Erik Lindblad, Viduar Jörgensen, Bo Sommelius, Oluf Milde, Herman Wohlin, Axel Rohlin, Fred Kihlberg, Arnold Olsson, Gustav Fridell, Ivan Bergström, Bernhard Bergström, Oskar Gjerstad, Harry Olsson, Henry Vanghus, Noge Jonsson, Gunnar Pettersson, Bernhard Larsen, Ossian Olovsson, Jeppe Petersen, Svend Larsen, Peter M. Larsen, Arne Andersen, 132Arne Hast, Otto Henrikssen, Carl Rasmussen, Henry Olsen, Stig Berggren, Villy Fuglsang, Kaj Christensen, Harry Ericsson, John Svensson, Georg Torell, Helmer Hansson, Sigvard Jönsson, Herbert Blom, Rudolf Nilsson, Hjalmar Forsberg, Stig Törnell, Einar Lott, Jean Thor Johansson, Jörgen Norup.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Spansk sommer

Spansk sommer ble utgitt i 1937 og er en samling reportasjer skrevet under den spanske borgerkrigen. I reportasjene skildrer han livet bak fronten og krigens brutalitet.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.