Spansk sommer

av Nordahl Grieg

2

11Det gikk ikke tog på mange timer fra den franske grensestasjonen Cerbère inn i Spania. Tunnelen gjennem fjellet åpnet sig innover, dryppende sval og sort, bort fra den hete, bleke sommerdagen; men den var sperret av soldater efter flere attentatforsøk. Det var ikke annet for enn å slepe koffertene opover den bratte fjellsiden. På høieste punkt gikk grensen, og det første velsignede skrittet vi satte nedover bakke, var på spansk jord.

De brune åsene stupte ned i et lyst tomrum, hvor det melkefarvede Middelhavet gled sammen med varmedisen. Under oss lå den første spanske landsbyen, Port Bou.

Vi gikk nedover den stenete kleiven mot husene, mellem grågrønne kaktus som brente med gule blomster. Vi hadde passert vaktene på begge sider; en fin, svimmel grensefølelse 12fylte sinnet av samtidig å begynne og være fremme.

Det lød rop nede på veien, hverken min kamerat eller jeg enset dem, før vi så noen soldater springe opover skråningen mot oss, med geværene i ubehagelige stillinger. Andpustne førte de oss tilbake til et lavt, hvitt murhus som vi ikke hadde lagt merke til. Her var toll- og passkontroll.

Inne i det mørke rummet stod noen civilklædde menn og ventet oss; det glødet svakt i skumringen av lysebrune revolverhylster. Mannen som undersøkte passene våre, hadde en lærrem om håndleddet hvor patronene var stukket inn.

De andre fortalte at de nettop hadde arrestert en amerikaner som hadde uforståelige papirer i hattebremmen; han var nu underveis til fengslet i Barcelona; vær så snild og vreng lommene.

I regnfrakken min fant jeg et sammenkrøllet brev. Det måtte ha ligget der i måneder. Jeg hadde selv skrevet det til en tysk emigrant, men det var returnert: adressen ukjent. Jeg la det på bordet sammen med andre papirer.

13Det var sikkert et ganske likegyldig brev, jeg husket ikke lenger hvad jeg hadde skrevet, men det måtte forklares. Fra minutt til minutt vokste det i gåtefull betydning, der det lå krøllet og uåpnet. Jeg hadde bragt det med mig tusenvis av kilometer; nu var det funnet. Hvorfor skulde disse mennene godta det? De var fem dødsdømte hvis deres motstandere seiret. Ikke en tvil måtte slippes over grensen. Dette brevet som kanskje skulde stanse mig, førte mig plutselig videre, dypt inn i deres land, inn i truet liv.

Mannen med patronremmen åndet på et stempel og trykket det ned i passene. Han skjøv papirene bort til oss: Takk, dere kan gå, sa han. Salud!

Inne i en grønn bukt med sandbunn lå Port Bou. Et sønderskutt hus var det første vi så.

Minnet om lykkelige, solglitrende somrer hjemme, med samme lukt av sjø og fisk, forsøkte å presse sig frem og gjøre inntrykket til noe fortrolig. Ja, her var noe som var vårt, og noe . . . som ennu ikke var det.

På husene og trærne var der sorte retningspiler som viste inn i byen. Vi fulgte dem gjennem de små, kronglete gatene, som lå 14utdødde i middagsheten; til slutt samlet piler fra alle retninger sig om det som måtte være byens hjerte: et mørkt kjellerrum, refugioen, det bombesikre skjulestedet.

Overalt var klistret plakater om hvorledes man skulde forholde sig hvis man ikke nådde frem til refugioen. Angsten er verre enn faren, stod der, man skulde ganske enkelt legge sig inn til en husvegg med hodet i hendene. På plakaten var tegnet et barn som lå i denne helt korrekte stilling, mens granaten eksploderte en halv meter borte, og under stod skrevet: nu ligger du trygt.

Vi så oss tilbake: et par kilometer borte, over åsen, var Frankrike. Den samme sommerdagen stod og dirret over jorden, der som her, og allikevel: et sted, hvor grensen gikk, blev himmelen forandret, den var ikke lenger bare til å puste i, en luft hvor løv og blomster nærte sig og humler surret. Og freden som åndet over Port Bou grep en kanskje ikke så meget om hjertet som om mellemgulvet.

Efter noen timer fikk vi et tog sydover til Barcelona. Appelsintrær i solnedgangen jaget forbi, vinbusker som skjøt op lik en grønn, lysende glede. Menneskene inne i toget var 15snilde; på spansk vis delte de alt med hverandre, brød og vin. Med ett begynte toget å bremse. To flyvemaskiner kom innover gjennem kveldhimmelen.

– Er det våre? spurte jeg mannen ved siden av mig.

– Hvis de ikke skyter, er de våre, svarte han.

En soldat sa at når toget stanset, skulde alle løpe ut, spre sig og søke dekning under vinbuskene.

En eiendommelig følelse fylte mig: Du trodde at du ikke var så verst almendannet, sa jeg til mig selv, men hvad kan du? Du kan for eksempel ikke reise på tog, og du står kanskje aldeles ikke noe høit, når det gjelder å ligge ved en husvegg. Ingenting som er nyttig og nødvendig i denne nye kulturepoken, har du lært dig, du er naken og uduelig.

Toget øket igjen farten, flyene var gjenkjent, to republikanske jagere drønnet lavt nedover oss.

Neste eftermiddag drog vi i bil til Valencia. Meningen var at vi skulde overnatte underveis. Natten falt på; vi prøvde i 16landsby efter landsby. Ikke en seng var å få, ikke en stol, ikke en meter gulvplass, overalt flyktninger. Det var ikke annen råd enn å kjøre videre. Billyktene var overmalt med blåfarve, et svakt spøkelsesaktig lys gled bortover veien. Utenfor lå havet i månestripen.

Klokken fire om morgenen kom vi inn i Valencia. Skyskraperne rundt den store rådhusplassen reiste sig overjordiske, gjennembrutt av måneskinn og hanegal. Om dagen ser disse husene grå og sammenbitte ut, her er kontorer og fagforeninger og amerikanske agenturer, men om natten siver hemmeligheten triumferende ut: kykkeliky! Her er syv hundre tusen flyktninger i byen, og de har tatt med sig de mest transportable av sine husdyr. Slik er det at Valencia galer mot morgenen.

Vi gikk rundt til hotellene for å spørre efter værelse. Det var håpløst, siden bare gikk vi. Det var en vidunderlig sommernatt. Jeg blev stående foran et gammelt palass; hele fasaden levde av barokkfigurer som var hugget ut i stenen. Det veldige relieffet reiste sig mot den blå stjernehimmelen.

En fabrikkfløite satte inn, så én til, 17plutselig var byen omspent av en ring med ville, jamrende sirener.

Jeg vendte mig mot chaufføren. «Bombardeo,» sa han.

Ut fra et hus kom en kvinne med et barn i bylt på armen, andre fulgte, noen støttet gamle og syke folk. Hele tiden klaget sirenene; en ny lyd kom til, klapringen av kjepper mot husenes dører og vindusskodder. Hvert kvartal hadde en gammel nattevakt, nu slo han alarm for å få alle ut.

Hele tiden strømmet mennesker gjennem den månebleke gaten, alle dødsstille, uten et ord. Det var som: hyss, de kunde høre oss, de som kommer.

Vi fulgte med til en refugio. Hundrer hastet nedover trappene til det underjordiske rummet, gled inn i det svake blå lyset og blev borte. Noen kvinner vilde ikke gå ned, de vilde bli oppe hos mennene sine, for det var ikke plass til menn der nede. Ved siden av mig stod en kvinne med et blekt, storøiet barn på armen. «Det er sykt,» sa hun, «feber. De friske barna prøver vi å få sendt bort, men de syke må vi ha hos oss. Å, de er forbrytere.»

18Vi stod mot en vegg og ventet. Karlsvognen lyste; noe falt funklende ned mot et hustak, var det en bombe? Det var en stjerne. En mann sa: «De er luddersønner.» Så blev det stille igjen. Nu smalt det, tunge, hurtige drønn. Han sa igjen: «De er luddersønner.» En annen sa det var luftvernet som skjøt.

En stund efter gikk sirenene igjen, det var roligsignalet. Flyene var drevet tilbake igjen, utover havet. Kvinnene kom op fra jorden igjen, de snakket ikke nu heller. De slepte sig hjemover med barn på armen. Det lysnet av dag.

En mann med koffert kom ut fra et hotell, jeg var om mig og fikk hans plass, en stol i frisørsalongen. Her satt jeg til barberen kom om morgenen og såpte mig inn. Siden gikk jeg ut i den varme, fuktige sommerdagen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Spansk sommer

Spansk sommer ble utgitt i 1937 og er en samling reportasjer skrevet under den spanske borgerkrigen. I reportasjene skildrer han livet bak fronten og krigens brutalitet.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.