3

19To ting preget Valencia: mange krøplinger i khaki og livlig byggevirksomhet overalt.

På de åpne plassene slet arbeidsfolk i det gnistrende hvite solskinnet. De grov i jorden; murte; noen steder var nybygget ferdig, alltid av samme arkitektur, en lav, tung blokk av cement.

De bygget refugioer, gode, dype forsamlingsrum hvor arbeiderne kunde møtes når representantene for en ny kultur kom på besøk, for å tale til dem.

I tidenes løp har menneskene mottatt kulturbudskap i templer, kirker og teatre. Det klages i våre dager over at de står tomme. Men i disse lokalene under jorden kunde arrangørene – selv om de helst kalte til møte midt på natten – alltid være sikker på å få fullt hus.

Utpå formiddagen gikk jeg opom 20 Pressecensuren, Prensaen. Her satt en del utenlandske journalister og arbeidet; noen hadde jeg truffet før, i Moskva eller Hankow. Høi, fregnet, med brusende cutting fór en pike gjennem værelsene. Det var Kaisa. Hun var svensk student, hadde deltatt i et dansemaraton i Barcelona da officersoprøret brøt ut, og drog med en av de første milissbataljonene som sykepleierske til fronten. Nu arbeidet hun ved censuren, fra morgen til kveld, med samme innbitte, optimistiske energi som når hun slepte en sovende partner rundt på dansegulvet i konkurransens toogsekstiende døgn.

Som alltid blandt journalister, var her en atmosfære av kameratskap og hjelpsomhet. Jeg pustet ut ved å være en av dem. En forfatter må vel først og sist eie mottagelighet, følsomhet. Men følsom for eksplosjoner? det går ikke. En journalist lever i aktivitet, eller i hvert fall i en illusjon om det; det er bedre.

«Hvorfor er du her og ikke i Madrid?» spurte jeg en av amerikanerne.

Han svarte: «Der oppe er det daglig bombardement, og daglig drepes noen mennesker. Du kan ikke selge det hver dag, eller hvad?»

21De forklarte mig bombardementenes rutine. Flyene var italienske og kom fra Mallorca. De gikk med 200 kilometer i timen; firti kilometer til havs blev de signalert, og da gikk sirenene. Altså nøiaktig 12 minutter før den første bomben kunde falle i byen.

Neste natt da sirenene begynte, stod jeg på et høiere kunnskapstrin. Jeg klædde på mig med vissheten om at jeg hadde god tid. Siden lærte jeg at først når luftvernet skjøt, visste vi at bombeflyene skulde til Valencia og ikke et annet sted nedover kysten.

En eftermiddag beså jeg den gamle arabiske borgen. Jeg tuslet omkring i mine egne tanker ute på gårdsplassen, da jeg så mange mennesker strømme inn porten. Jeg spurte en mann: «er det et møte?» «Nei,» svarte han, «det er bombardeo.» Så hørte jeg sirenene.

En mor leide sin åndssvake sønn i armen; han gikk med dinglende, mekaniske skritt. Hun forklarte ham at han måtte skynde sig, nu kom flyvemaskinene for å slippe bomber ned. Hun måtte gjenta det på ny og på ny. Han skjønte det ikke. Han var ikke forstandig som vi andre.

Så snart jeg fikk billeilighet, reiste jeg til 22Madrid for å få et intervju med general Miaja. Sammen med mig var en fransk journalist. Han blev fulgt til bilen av en landsmann: «Bonne chance, mon vieux. Vær forsiktig med pikene.»

Det er omtrent fire hundre kilometer fra Valencia til Madrid, mestedelen god asfaltert vei. Det bar langsomt opover, så i svinger ned et juv og op den andre siden. Vi var på høisletten. Hvite sommerskyer drev i den tørre blå luften med skyggeskyer over det lyse, grågrønne landskapet. Tidlig på eftermiddagen stanset chaufføren i en liten landsby, vi skulde overnatte her; han vilde ikke komme til Madrid efter at det var mørkt.

Husene var små og fattige; den store markedsplassen lå som en grå ørken, med stivnede leirskavler efter regntiden. Men hele tiden var vi omgitt av barn, ivrige, stirrende, forte til latter; de skummet frem og tilbake om benene på oss som brenninger. Kanskje fordi vi dagen efter skulde frem til ødeleggelsen, føltes selve livet i disse magre, solbrente kroppene som et under. Anføreren var en elleveårig jente, Patricia, med svart cutting ned i øinene. Hun hadde en vane med 23å bite tennene sammen i et vilt, tindrende smil når hun løftet annen til knyttnevehilsen og skrek salud. Hun kustet de andre med hård hånd og vendte sig til oss med verdighet.

Hadde de vært på skolen idag?

Nei, de hadde vært ute og samlet ved. Ellers var de på skolen hver dag, undtagen om vinteren, for da var det så kaldt. Huh.

Hadde hun noen av sine ved fronten?

Ja. Francisko, broren, som var sytten. Men faren var halt, han hadde engang ramlet ned fra et tre; imorges skar søsteren sig i fingeren. Hun het Matildita.

En ny, fengslende bil stanset foran vertshuset, de skrek salud og var borte.

På trammen foran et hus satt en middelaldrende kone og plukket safranløk. Like ved var kirken, av brun sten; portalen var muret igjen.

Hvem eide markene?

Før var det godseieren. Efter at han var jagd bort, dyrket femten-tyve av landsbyens folk jorden. Inntekten blev delt mellem dem og provinsen.

Var det bedre forhold nu?

Ja, det var bedre nu.

24Hvordan vilde det gå?

De rike kom igjen. De rike kom bestandig igjen.

Det tok til å mørkne. Foran slakterbutikken samlet det sig en lang kø. Hver hadde rett til å kjøpe et kvart pund kjøtt. Butikken åpnet klokken 10 hver kveld. Det lyste bak persiennene i et vindu, skyggen strakte sig over gaten og opover huset på den andre siden, det var som en bro av sprinkler var spent ut, og for det minste vindpust gynget broen. Av og til kom en bensintank kjørende og splintret dette duvende byggverket; en gang var det en stor lastebil med en luftkanon på slep.

*

Da vi hadde kjørt fire timer neste dag, innhentet vi en gul sporvogn på landeveien. Skiltet foran bar innskriften: Puerta del Sol.

Det første inntrykket av Madrid var at husene tross alt stod. Gatene var normale, lyse og brede. Vi gikk efter kart fra hotellet opover til Prensaen; vi holdt oss, som vi hadde lært, tett inntil husveggen. Hvor kroppen allikevel var omringet av luft, et svimmelt, fiendtlig tomrum med alle dets 25muligheter. Det hendte at fortauet var stengt av grushauger; uvillige måtte vi da ut i gaten. Derfra så vi at det var rammede hus i hvert kvartal. Stundom var hele fasaden flådd bort, alle værelsene var gjennemskåret, det lignet et scenebillede i tysk teater fra efterkrigstiden. Nu er efterkrigstiden over, og slike dekorasjoner finnes bare i Madrid og Shanghai.

En spansk journalist fulgte oss ut i forstaden Tetuan. Her var nesten alt pulverisert. En luftbombe på fem hundre kilo går gjennem et hus som det var papp. Siden januar da Madrid fikk moderne luftvern og hurtiggående jagere, hadde ikke bombeflyene vært over byen. For tiden var det bare artilleribeskytning; en granat tok sjelden mer enn et par værelser.

Dette ruinstrøket virket efterhånden sløvende. Alt kan stabiliseres, også ødeleggelsen. Det kreves bevegelse til et inntrykk. Det virkelig forbausende her ute var de husene som her og der stod igjen. Selv den enkleste bygning blev overnaturlig sindrig; hvad menneskehender kan utrette!

Det var mange folk på benene, rolige og 26 almindelige i sin ferd; barn lekte. Ingen gikk langs husrekken; så sluttet vi med det, vi også.

Overalt var klistret plakater, appeller til soldatene, bøndene, kvinnene. Et stort, alvorlig ansikt hadde et sort kryss over munnen: vær forsiktig for spioner. De fleste plakatene opfordret folk til å rømme Madrid. En mor klamret barnet i dødsangst inn til sig mens granaten falt; et stykke grå brolegning flammet op i en blodflekk; under stod ordet: evakuer. På en husvegg ved Puerto del Sol var malt et kjempebillede av en brennende bygning: Evakuer!

Midt blandt ruinene som bredte sig utover byen, flere for hvert døgn, måtte myndighetene forsøke å suggerere folk til å være bange.

Like ved hotellet lå Prado-museet, sikkert det tommeste huset i verden. Billedene blev reddet under et bombardement i vinter av Madrids arbeidere; de ligger nu i en underjordisk betongkjeller, ingen må vite hvor. Jeg fikk lov til å gå gjennem museet. Det eneste som var blitt tilbake i de store salene, var noen bokstaver over dørene, El Greco, Velasquez, Goya.

27På de åpne plassene rundt i byen var reist byggverker av mursten og sandsekker. Her stod sten-nymfer og bronsediktere inneklemt, varsomt beskyttet; uanfektet gikk de levende forbi, med blodårer helt uti huden; projektilenes klare blå rum svøpte sig om deres sårbarhet.

*

I bil tok det fem minutter fra byens centrum ut til fronten. Hvis fascistene en dag skulde bryte gjennem, har ikke folket i Madrid lang tid på sig.

Et par meter fra en skyttergrav stod en liten kirke, halvt sønderskutt. Vi gikk inn, her var noen fresker av Goya, han som har skildret krigen bitrere og villere enn noen annen. Disse billedene her forestilte nokså konvensjonelle bibelske figurer med lyserødt kjød, omgitt av skyer. Midt i den malte murflaten var en granat gått splintrende igjennem; farvede stenbrokker var rast ned og dekket en jernplate som var felt inn i gulvet. Vi sopte freskosplintene vekk; en innskrift fortalte at her var Goya begravd.

I St. Paul-katedralen i London er det en liten gravplate for kirkens arkitekt, sir 28 Christopher Wren. Det står: Hvis du ser efter hans minnesmerke, da se rundt dig.

Jeg så rundt mig: krig, ruiner, skyttergraver. Goyas minnesmerke var i orden.

Like ved kirken stod et skur mellem de splintrede trærne; taket var laget av jernbjelker med planker og løv slengt oppå. Det var en skolestue. På døren var skrevet: «Analfabeter 9–12. Almindelig kultur 2–4.» En ung lærer stod og underviste sine kamerater.

Veggene var dekket med billeder og sentenser. En tegning forestilte en soldat med eselører, som gråt skamfullt: «Jeg kan ikke lese.» En innskrift lød: «Å pådra sig kjønnssykdom er det samme som å desertere»; dessuten var det flere farvelagte giraffer og sebraer.

Herfra gikk vi like ned i skyttergravene. De buktet sig gjennem den gule, tørre leren fremover mot fascistenes linjer på den solsvidde skrenten rett overfor. Ganske store beboelsesrum var gravet inn for soldatene; selv bataljonshunden hadde sin egen lille dugout; den snappet efter geværkulene, men for granatene smatt den i dekning. På jordhyller 29satt soldater og kek ut gjennem skyteskårene; med mellemrum var det maskingevær-poster i overbyggede rum.

Seksti meter fra marokkanernes stillinger var det hugget inn en stor hule i leren. Det var igjen en skolestue. Det hendte at beskytningen var så voldsom at soldatene ikke kunde gå til undervisningen i utkanten av skyttergravene; så kom læreren ut til dem. På de lave pultene mellem grusveggene arbeidet elevene, mens granatene hvinte over dem.

Overalt, på den kilometerlange vandringen, satt soldater på jordbenker med bøker eller skrivesaker. Jeg fikk se over skulderen på en gutt som skrev hjem; enkelte ord hadde han lært å skrive pent og dem forlot han nødig. Querida madre, kjære mor, jeg er nu i Madrid og jeg har det godt, querida madre.

På en stolpe var det tegnet en naken, deilig pike. Over stod skrevet med store bokstaver at hun het Pepita. En av de nye skrivekyndige hadde tegnet piler ved hennes forskjellige legemsdeler, utenfor hadde han skrevet ordene, skjønt tegningen i sig selv var ganske tydelig. Rundt omkring stod henrykte soldater og leste beundrende høit. Klart og 30presist hadde menneskeånden satt navn på hennes gåter, de hadde mestret denne pike; det var alfabetets triumf.

*

Et sted inne i byen blev vi ført ned noen trapper, dypt under jorden. Gjennem lange, hvitkalkede korridorer med kakelakklukt kom vi frem til en dør, hvor en skiltvakt stod med opplantet bajonett. Innenfor arbeidet don José Miaja, Madrids forsvarer.

Hovedkvarteret bestod av tre små rum hvor nakne elektriske pærer brente dag og natt. Fra et forværelse hvor en del officerer satt og ventet, kom vi inn i generalens kontor. Rundt skrivebordet stod seks–åtte menn, bøid over et kart. De fylte hele rummet; mellem de spente khakiryggene skimtet jeg på veggen et stort maleri av en ung, gyllenblek andaluserinne i sittende doven stilling. Ellers var rummet bart.

Miaja tok oss inn i det tredje og siste av rummene. Det var ennu mindre enn de to andre, kanskje 3 × 2. Innboet bestod av en seng, et lavt bord med telefon, en klæsknagg med en slåbrok, og et hvitt isskap.

Det mest forbausende ved denne sekstiårige 31mannen som holdt til i et underjordisk rum, var hans umåtelige sundhet. Han virket uthvilt og glad. Det var ikke en skygge av et års bekymring og spenning i hans rødmussete ansikt under det hvite, strie håret. Øinene var unge bak hornbrillene. Han minnet ikke så lite om en sportende, engelsk geistlig.

Han stod og skrevet på den sparsomme gulvplassen mellem gulvet og døren. Han løftet den knyttede neven, hvor en tykk tommelfinger sprikte ut.

«Det jeg har på hjertet er følgende,» sa han. «Størstedelen av Europa har sympati for oss, det er vi glad for, men la oss få kjøpe våben. Man beundrer oss fordi vi forsvarer demokratiet; gi oss våben. Man sender oss humanitær hjelp, kom med våbnene. Så skal vi klare resten selv.»

«Hvad er Deres merkeligste oplevelse dette året?»

«Madrilenerne. De stanset angrepet nesten med bare nevene. Men her er altfor mange folk i denne byen, en million, det burde være fire hundre tusen. Bare soldatene burde være igjen, med kone eller mor. Men ingen vil reise. Vi sender lastebiler for å evakuere folk, da 32springer de og gjemmer sig, og kommer frem igjen når bilene er kjørt tomme bort.»

Han knurret halvt bifallende, halvt forbitret. «Ingenting biter på madrilenerne. De fikk en krydret rett av skrekk til å begynne med. Nu smaker ikke angsten dem lenger.»

*

Vi gikk tilbake igjen til hotellet gjennem stummende mørke gater. For hver hundre meter hadde vi lov å blaffe litt med lommelykten. Innenfor svingdørene hang en turistplakat under en svak blå pære: Forén komfort og økonomi, og reis i Spania.

Det hadde vært en lang dag, jeg stupte i seng og sovnet øieblikkelig. Neste morgen leste jeg i avisene at det hadde vært bombardement om natten; åtti var drept og såret. Utpå dagen kjørte jeg tilbake igjen til Valencia, hvor den internasjonale forfatterkongress skulde begynne.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.