4

33På husene i Valencia var kongressens plakat klistret op. Den forestilte en ung dikter ved arbeidsbordet; foran ham var risset op i blå streker don Quijote. Var det ridderen av den bedrøvelige skikkelse som vi måtte lignes ved?

Spanjerne kunde tenke sig intet mer ærefullt. Det var fryktløshet og uforsonlighet mot uretten som de leste i hans liv. De snakket om det stolte don Quijotske løftet som det spanske folk gav hverandre, da fascist-oprøret brøt løs: de innfridde sitt ord med sitt blod.

Den 7. november ifjor var stillingen fortvilet i Madrid, det så ut som om byen måtte falle. Den dagen sendte de spanske intellektuelle ut en innbydelse til forfattere verden over, om å komme til kongress i Madrid. Det var i deres helts ånd.

34Åpningsmøtet blev holdt i Valencias rådhus. En granat var nylig gått igjennem bygningen, marmoret i ærestrappen var flådd bort og mursteinen gliste under.

Forfattere fra mange land var samlet i festsalens amfiteater; noen blev savnet. Spanias unge lyriker Federicio Garcia Lorca var her ikke; han blev drept av fascistene kort efter oprøret brøt ut. Ramon Sender kunde heller ikke komme, han levde et steds bortgjemt med den vesle gutten sin, han orket ikke komme til kongress. Hustruen og de to andre barna var blitt skutt.

Den tyske forfatter Gustav Regler lå på hospitalet, rammet i ryggen av seks splinter fra den granaten som rev hodet av general Lukaz.

Jeg hadde gledet mig til å treffe igjen en ung, lysende begavet englender, John Cornford som jeg visste var i Spania. Han tilhørte Englands beste humanistiske miljø, hans oldefar var den store Darwin, hans far var professor i gresk ved Cambridge universitet. En januarkveld for fem år siden var jeg ute hos dem; en svart iskall storm pisket mot trærne; det var godt å komme i hus. John og hans 35søsken fulgte med spenning hvorledes uværet øket; ved ellevetiden da huset rystet, var de endelig tilfredse og drog ut for å ligge i et telt som de hadde fått til jul. Nu hørte jeg at han var falt som frivillig i den internasjonale brigade.

Vel møtt til de levende! Glad satt kongressens æresformann, Andersen-Nexø, mellem Spanias president og statsminister; det ville kjakepartiet og det hvite håret lyste i filmprojektørenes stråleskjær.

Ludwig Renn kom; i sitt liv et av vår tids merkeligste dramaer, bygget op fra akt til akt med smertelig logikk.

Hans egentlige navn er Arnold von Golsenau; han tilhører en gammel tysk adelsslekt og var med i verdenskrigen som officer i den sachsiske garde. Krigen gjorde ham til pasifist; derfor blev han siden satt i konsentrasjonsleir. I disse årene innenfor piggtråden følte han at pasifismen ikke kunde verge hans drøm om fred og rettferdighet. Da han slapp ut, meldte han sig til tjeneste i den spanske folkehær, og var nu stabschef ved 11. brigade. Lang, tynn med et blidt, ironisk ansikt vandret han omkring i salen, full av rolig 36omtanke for alle. I et granathull ved Brunete fikk jeg noen uker senere se hvor dypt hans ro gikk og hvor urokkelig hans vennlige hensynsfullhet var.

André Malraux satt blandt den franske delegasjon blek, nervøs, med rykninger over trekkene. Krumrygget bøide han sig over bordet, og bet interessert i et stykke papir. Han organiserte den første eskadrillen for republikken ifjor sommer, og deltok selv som kampflyver. Noe av luftens dristige mesterskap preger bøkene hans, en kjølig beregning som skrur sig op i ekstasen på grensen av døden.

I spissen for russerne var Mikhail Koltzov, sviende satiriker og brennende talsmann for Spania. Hans ord var nådd frem; de arbeidet i kornbåtene fra Odessa; de var blitt handling i flyvemaskinene som forsvarer Madrid.

Del Vayos ørneansikt reiste sig blandt spanjerne. Han var nu øverste krigskommissær, det vil si: folkehærens kulturelle og moralske leder. På ham hvilte ansvaret for at soldatene var bevisste mennesker, som kunde holde ut, fordi de forsvarte verdier. Det måtte ofte begynnes fra bunnen med å 37lære dem å lese; langsomt blev deres verden utvidet til idéer. Sammen med del Vayo arbeidet en rekke av Spanias unge diktere.

En annen spanjer: José Bergamin, spe, brennende, gjennemlyst av ånd. Han var katolikk; hans tale var fylt med utsagn fra helgener og helgeninner. Vi måtte, sa han, slik som St. Augustin krevde det, gjøre hele vårt liv til et spørsmål. Ikke til et problem. Mellem spørsmål og problem var samme forskjell som mellem isolasjon og ensomhet. Hamlet gjorde å være eller ikke være til et problem; det er den intellektuelles avmakt. Men å være eller ikke være sterkere enn døden, det er vår kulturs smertelige og frydefulle spørsmål. For denne lidenskapelige, kjempende mystikker møttes den spanske soldat og den spanske dikter i samme fullbyrdelse, når den ene gav blod og den andre gav ord.

Mange taler blev holdt. Fra utlendingene kom hengivenhet og beundring for det spanske demokrati; fra spanjerne: ensomhet, stolt, nesten ekstatisk. For dem var det et privilegium å få kjempe for store mål; ennu mer fordi de var alene.

38Om kvelden, efter åpningen, var det festforestilling i teatret, hvor et drama av Garcia Lorca blev opført. Det handlet om en ung kvinne, Mariana Pinedar, som for hundre år siden sydde et banner til sin elskede, en av Andalusias frihetshelter. Hun blev arrestert og til slutt henrettet i Granada, – den samme byen hvor stykkets forfatter ifjor blev skutt av fascistene.

Siste akt foregikk i et kloster, hvor tyve hvitklædde nonner fulgte Mariana til retterstedet. Da teppet gikk ned, og bifallet brasket, kom nonnene marsjerende fremover og hilste oss med folkefrontens hilsen, den løftede knyttneven: Salud!

Klokken halv to sluttet forestillingen. Ute i vestibylen traff jeg en ung spansk komponist; han hadde sin seksårige sønn ved hånden.

«Er han oppe så sent,» sa jeg.

«Ja,» svarte faren. «Han er alltid med mig. Det kan hende så meget, og da er vi i hvert fall sammen.»

Straks efter vi var kommet tilbake til hotellet, gikk sirenene. Denne natten havnet vi i et usedvanlig refugio. Det var kjelleretasjen 39i et stormagasin. På glassdiskene stod alle slags voksfigurer; damer i lekkert undertøi, med yndefulle håndbevegelser og idiotiske smil; glade barn i matrosklær med ballonger i sine gule hender. Under satt levende kvinner og barn sammenkrøpet; bleke og dødstrette.

Bombene falt i utkanten av byen; siden gikk vi rundt i gatene og drøftet kulturens gåter. Når et barn myrdes, kan det ryste et folk, undertiden en hel verden, som i tilfellet med Lindbergh-babyen. Men når tusen barn myrdes – som i Spania idag – hvorfor beveges menneskene langt mindre?

Etpar timer senere kjørte vi til Madrid. I en landsby hvor vi stanset for å fylle bensin, blev vi omringet av en flokk kvinner og barn, over hundre. De var flyktninger fra Badajoz; det var der fascistene drev arbeiderne inn på tyrefekterarenaen og slaktet dem ned med maskingevær. Mange i denne flokken hadde mistet far, bror, sønn. Men det var ikke dét de vilde tale om: «Vi har vært ni måneder borte fra jorden,» ropte de. «Si i Madrid at nu må vi slå oss igjennem. Nu må vi seire, for vi har vært ni måneder borte fra jorden.» 40De gråt og besvor oss å si dette; det lyste som en besettelse over de magre, utpinte ansiktene.

Neste formiddag gjenoptok kongressen sine møter i Madrid. De holdtes i en sal på universitetet; bak talerstolen stod en æresvakt som stadig skiftet, av soldater i stålhjelm. Altfor mange av oss holdt taler. En liten kineser bragte en hilsen fra sitt land; med bitterhet og sorg talte han om de statene hvis idé bare kan seire ved andres ulykke. Måtte det være slik? Kanskje civilisasjonen engang kunde bringe annen hjelp til de myrdede enn forsikringen om at krig var det ikke; det var tvertimot fred.

Det kom gode nyheter fra fronten; republikken hadde begynt sin store offensiv ved Brunete. Stadig toget deputasjoner av soldater inn for å hilse forfatterne, flere fra den internasjonale brigade. Hver gang de marsjerte nedover midtgangen, klappet vi og hyldet dem i begeistring; de kjempet utenfor Madrid og forsvarte kulturen.

En følelse av skam fylte mig. Vi hadde skjøvet ansvaret over på dem. Når de løftet armen til knyttnevehilsen, så vi et lite 41metallstykke i en snor rundt håndleddet. Det var kjenningsmerket, når de var drept eller blev bragt til hospitalet.

Dårlig hadde vi med våre ord og tanker forsvart kulturen; dårlig hadde åndsmenneskene gjort sitt arbeide, når det måtte føres videre av dødstrette mekanikere ved maskingeværene.

Vår fantasi skulde være vår egenart; hvor kummerlig hadde vi brukt den. En liten spesialitet for en innvidd krets var kulturen blitt i våre hender. Selve urettens forferdelige velde på jorden hadde vi veket tilbake for. Vi hadde ikke klart å nå frem med vårt ord til de undertrykte i våre egne aftenland; menneskehetens mørke, tall-løse millioner var ukjent av oss. Men nu når verden skalv foran tider av blindhet, grusomhet og kval, sa vi at kulturen var i fare. Hvilken kultur?

Ved siden av mig så jeg russeren Fadejevs klare, unge ansikt under det grå håret. Blikket hans flyttet sig fra taleren som hyldet soldatene på ny og på ny; det festnet sig ved mennene i khaki som hørte på. Det kom et uttrykk av smerte over ansiktet. «Men de skal jo dø,» sa han.

42Siden snakket jeg med Ludwig Renn; han var i khaki. Han sa: «Det er riktig at vi har langt igjen. Men derfor må vi også arbeide. Jeg har en tro eller det som er bedre: en erfaring – at menneskeverd er det viktigste, også i krig. Italienerne ved Brihuega hadde fabelaktig mekaniserte tropper; de brøt sammen. Fascistflyverne ved Madrid – de er alle sammen tyskere – klarer sig aldri i individuell kamp mot våre, og hvorfor? Fordi vår idé er bedre enn deres, større, edelmodigere. Presset av en moderne krig krever et indre. Å bygge mennesket, utvide mennesket er å sette oss i forsvarstilstand foran den katastrofen som truer verden; et åndsverk er like viktig som en skyttergrav.»

*

Om kvelden var det fest i hotellet. En del unge spanske forfattere som var kommet direkte inn fra fronten for å delta i kongressen, samlet sig om flyglet, én spilte, han rev dem med fra antifascistiske smedeviser på ertende rhumbamelodier til flammende frihetshymner, og de sang. Men mest sang de om mamita mia, min lille mor. Hver mann improviserte 43et nytt vers; stadig villere betrodde de henne om broer de hadde forsvart og byer de hadde stormet. Pianisten hugget i tangentene, de andre lå utover flyglet, mens de jublet omkvedet: Mamita mia, mamita mia.

Midt under sangen blev alle lysene plutselig slukket. Det var bombardement, et av de voldsomste som Madrid hadde oplevd på måneder. Vi famlet oss i mørket op mange trapper og kom ut på taket. Granatene fløi lysende innover mot byen gjennem den stjerneklare natten. Det brente flere steder. Fra et hus i nærheten slo flammene op; inne i ildhavet var det noen som skrek. Var det hospitalet ved Puerta del Sol som var rammet?

Vi gikk ned på gaten. Det var ikke et liv. Madrilenerne blir i værelsene sine under bombardement; de fleste av dem sover. Det får være nok når de sårede og døde vet om det som skjer. Det var ikke hospitalet, men bygningen ved siden av. Brannfolkene holdt på med slukningen; to lik var nettop bragt ned stigen.

Da vi kom tilbake til hotellet, hørte vi sang inne fra et værelse. Noen av 44kongressdeltagerne kunde ikke få sove; i sengen satt Andersen-Nexø i nattskjorte og sang bornholmske vuggeviser for dem.

Neste natt gikk de republikanske troppene til nytt angrep. De som hadde stått rundt flyglet, var alle i skyttergravene. Vi var igjen oppe på taket hvor det var utsikt hele cirkelen rundt. Den danske forfatter Sivert Lund, som var den omtenksomme blandt oss, bar soveposen sin dit op, han vilde ikke gå glipp av noe; han falt straks i trygg søvn. Resten av natten skrevet vi forsiktig over ham.

Tolv lyskastere spente en katedral av blå-hvite buer i mørket over Madrid. Skoger brente ute i horisonten. Det drønnet av kanoner; maskingeværene hugget sine hurtige hammerslag. Det var et praktfull skuespill, og hver effekt betød lemlestelse og død.

I den grønne morgendemringen kjørte bilene op for døren; kongressen skulde tilbake til Valencia. Jeg var nede og tok farvel med kameratene, så kjørte de. Hotellet lå øde; det hadde bare vært åpnet for disse dagene. Jeg gikk op på taket og vekket Sivert som lå og sov i morgensolen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.