7

72I november ifjor da Franco prøvde å storme Madrid, sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner, den femte skulde støte til ham inne fra byen.

Slik er «den femte kolonne» blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker. I Santander var kolonnen i virksomhet; den tok makten i den beleirede byen før fascistene var trengt inn, og skjøt ned dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike. I Madrid hvor regjeringen står sterkt, får en fremmed bare glimt av disse hemmelige kreftene. En natt så vi oppe fra et hustak hvorledes en bil i utkanten av byen plutselig satte lyskasterne på med full styrke, og kjørte rundt et kvartal; et punkt, kanskje et mål var trukket op med skjærende hvite linjer. Ingen av spanjerne som var med mig, tvilte på hvad det betydde. Utenfor byen skjøt 73luftvernet en morgen uten mening og mål på de fascistiske jagerne; projektilene eksploderte der oppe flere kilometer fra maskinene. Igjen hørte jeg de samme ordene: den femte kolonne. Chefen ved batteriet og to mann blev skutt.

Midt inne i Madrid lever flere tusen fascister i de utenlandske legasjonene. I et hus under Perus beskyttelse blev det funnet en radiosender som daglig rapporterte granatnedslagene i byen til fascistene. Fra den norske legasjon blev det smuglet ut militære oplysninger, og så sent som i august i år fantes det våben i huset.

En sommerkveld gikk jeg ut i legasjonen. Den norske minister hadde en elegant leilighet i et stort mondént nybygg. I hans fravær, efter at militæroprøret brøt ut, tok den honorære vicekonsulen, en tysker, vare på den. Det skjedde på følgende måte: han lot sytti fascister flytte inn i ministerens værelser. Nu var det i huset elleve leiligheter til; dem fylte han også med flyktninger, dessuten nabohuset. Siden det var knapt med melk under beleiringen, innrettet han et fjøs i nærheten. Over alt dette, åtte hundre fascister 74og firti kyr, heiste så tyskeren det norske flagg, som tegn på at her var et lite stykke Norge midt i Madrid.

Fra kysten kjørte lastebiler som var under diplomatisk ukrenkelighet, stadig med mat og kull til kolonien, mens folk omkring sveltet og frøs.

Den republikanske regjering godtok alt. Fascistene har nu bodd i den norske legasjonen ett år; til tross for at de spanske og norske myndigheter vet om tillitsbrudd, har ennu ikke en soldat eller politimann vært innenfor døren.

En mann med et armbind i norske farver stod bak innkjørselsporten; flere med samme tegn satt i trappen. Ute på gårdsplassens blendende lyse firkant lekte noen barn; rolige kvinner holdt til i skyggen ved muren.

Oppe i ministerens arbeidsværelse satt den norske funksjonæren som utenriksdepartementet har sendt nedover i samtale med noen av fascistenes tillitsmenn. Når han var ute av rummet, hadde spanjerne uhindret adgang til telefonen, og brukte den også, som en selvfølge.

De virket trette og uglade. 75Regjeringstroppene gjorde nettop seierrike fremstøt ute ved Brunete; slike dager lå håpløsheten tung over huset. De aller fleste av flyktningene var flyttet inn i oktober ifjor, mens Franco nærmet sig byen. Opholdet i den norske legasjon fortonet sig da som et spennende eventyr; om to, i høiden tre uker var de befridd!

Seiren kom ikke; derimot beleiringens endeløse lange måneder. Oppe på hustaket hvor de gikk om kvelden for å trekke frisk luft, kunde de se fascistenes tropper ikke tusen meter borte. Noen vilde handle, bryte sig gjennem linjene frem til sine egne; det blaffet op av håp ved en fascist-seier på andre fronter, eller en melding fra Berlin og Rom. Andre holdt igjen; vi vinner ved å vente. Månedene i dette huset, hvor menneskene satt gustne og slukte, med et norsk flagg bundet rundt armen, blev langsomt til et år.

De hørte hjemme i forskjellige miljøer, de var aristokrater, prester, store forretningsfolk, funksjonærer. De var flyktet hit inn, fordi de alle som en hadde konservative sympatier. Nu var de plutselig selv tvunget til å organisere et samfund innenfor murene her. Blandt medlemmene var det folk som hadde 76millioner og folk uten en øre, en moderne verden i lite format. Hvilket system fant de mest brukbart, disse åtte hundre, kringsatt av en fiendtlig verden?

De bygget op et urkommunistisk samfund. Ikke et sted i Spania, overhodet neppe i verden, finnes make til social rettferdighet. De rike deler med de besiddelsesløse; de har en kooperativ i kjelleren, hvor alle får sine rasjoner, uansett om de kan betale eller ikke.

Enkelte av rikfolkene fant en tid at det gikk over alle grenser, og vilde nekte å punge ut. De stod da overfor muligheten av en social revolte innenfor huset, hvor de republikanske myndigheter sikkert vilde bli innblandet. Resignert måtte de fortsette, tvunget av en hård skjebne til rettferdighet.

Utenfor i Madrid slet «de røde» med å skape en litt mindre oprørende samfundsform enn den de hadde før. Men urkommunistene i den norske legasjon følte ingen trang til å dra ut og hjelpe dem. De gikk omkring på parkettgulvene, lutende under en tilværelse av solidaritet (som jo strider mot den menneskelige natur). Om kvelden stirret de lengselsfullt mot marokkanernes skyttergraver, 77hvorfra befrierne en dag måtte komme for å gi dem tilbake det gamle, frie, lykkelige samfundet hvor noen har overflod og andre lider nød.

*

Tredve kilometer utenfor Madrid skulde det være et nonnekloster i drift, og i mangel av noe bedre, kjørte en del av journalistene dit ut. Bilen stanset foran en stor, hvit bygning med høie murer omkring. Vi gikk inn porten. Ikke et menneske var å se i havegangene som strakte sig mellem lave, soltørre trær. Under de romanske buehvelvingene rundt bygningen lå bøker og sytøi på et langbord. En dør blev åpnet inne fra huset, og noen unge kvinner kom ut; de var alle i badedrakt, tettbygde og solbrente. Under glade hyl stormet de av gårde mot et veldig cementbasseng som var bygget mellem trærne. Skrik og sprut stod til værs; de svømte og dukket som seler; med vannperler på den brune, glinsende huden og håret drivvått av væte, kom de bort og hilste på oss. Herren fryde oss, hvisket vi til hverandre, slik skal det altså gjøres, slipp nonnene løs og se for noen 78frodige piker republikken kan lage av dem.

«Nonner,» ropte vår spanske ledsager, «dette er et hvilehjem for fabrikkjenter fra Madrid.»

Pikene viste oss med stolthet huset og stekte poteter til oss på en terrakottakomfyr som stod under et tre i haven. Utenfor porten var det tråkket en fotsti gjennem det tynne gresset; det måtte være som stevnemøtets egen vei en nordisk sommernatt mellem duggete strå. Den førte bort til en bakkeskråning med en hule som jentene selv hadde gravd. Hit måtte de springe for livet om natten når de fascistiske bombeflyene kom, og det var ofte; for det var en republikansk flyveplass i nærheten.

I landsbyen like ved fant vi klostret «Marias treller». Inne i et stort, lyst rum satt firti, femti nonner og sømmet; få av dem så ut som de kunde prise Gud med sine legemer i et svømmebasseng. Hver av dem satt bøid over en soldaterbrok. Det meste måtte de sy på hånd, fortalte de; de hadde bare åtte symaskiner. Det hadde vært en stor fordel å ha flere, da de fikk betaling pr. bukse.

79«Girls,» utbrøt en av amerikanerne dempet og inderlig, «dere skal få symaskiner. Ennu i kveld skal jeg sende et telegram som skal få Amerika til å hulke. Nonnene må tjene mer vil jeg si, og symaskinene skal strømme over havet. Slik må appellen lyde til våre frihetselskende, demokratiske folk: symaskiner til nonnene. Og ikke: bukser til milissen.»

Kapellet var stengt; det religiøse livet var henvist til rummene. De yngre så ut til å trives ved det nye livet med frihet til å gå og komme; de eldre var avgjort mellemfornøide. Aldri har jeg sett mennesker dyktigere til å veksle blikk enn disse gamle nonnene med skrukkete ansikter, listige og fromme; full av elskverdig ubevegelighet gled øinene deres rundt i værelset og meddelte sin skepsis til de andre, og innsamlet bifall efter behendige undvikelser. De kjempet for sitt.

«Men da flyverne bombarderte en kirke i Guernica midt under messen og drepte dem som var der – var ikke det synd?» insisterte spanjeren som var med oss.

Den eldste svarte: «Hvis flyverne visste at det var messe, var det i sannhet synd.»

80Triumferende blikker fra gamle-nonnene svinget nesten umerkelig mot hennes ansikt og videre ut i tomrummet ved dette gode svar. Men da vi gikk, fulgte de yngre oss til døren, og salud! hilste de. Ropene fra fabrikkjentene som ennu drev på med å bade, klang tilbake gjennem middagsheten.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.