Spansk sommer

av Nordahl Grieg

8

81Hver formiddag presis klokken elleve var det øl å få på en rekke av Madrids kaféer. Det var streng rasjonering, og utskjenkningen foregikk i omkring sytten minutter, så var dagens beholdning fortært. Uten egentlig å bry mig om øl på dette tidspunkt av dagen, følte jeg alltid en slags ophisselse kort før elleve, det gjaldt å være om sig, og jeg hastet til kafé «Leon». Til ølet spiste man snegler, og det var adskillig tidsfordriv i å pirke dem op av skallene med fyrstikker som alltid brakk.

En dag satt jeg på «Leon» sammen med en av mine journalistkamerater, «George Gordon». Han var oprinnelig tysk; syv–åtte store blekrøde arr på halsen og kjaken fortalte hvor han kom fra; hele underansiktet hadde vært knust av revolverkolbene i en koncentrasjonsleir.

82En stor militærbil stanset et øieblikk utenfor, vi skimtet to mann fra den internasjonale brigade som vi begge kjente, og et minutt senere satt vi med dem i vognen på vei til Escorial. Ukelange ansøkninger til krigsministeriet hadde vært forgjeves, her hadde vi alt hvad vi trengte, en plass i en bil som førte oss gjennem alle sperringer.

Nede på hjørnet, like ved kafeen, var fortauet dekket av lysegul sand; opover husveggen var det også kastet grus som klebet sig fast til muren. Da vi en time tidligere gikk forbi her, var alt blod. En granat hadde falt like ved metro-nedgangen, drept syv og såret toogtyve.

Vi kjørte en ny strategisk vei som skar sig i sving over åsene; langt borte lyste Escorial hvitt i den grønne fjellsiden.

Vi var fremme; mellem store, gamle trær lå slottets tremasser, lenger borte steg byens villagater op over det disblå slettehavet.

Inne fra en gårdsplass hørte jeg kjente stemmer, her holdt noen skandinaver, dansker og svensker til. De fleste av dem hadde vært syke og ruslet nu rundt for å komme sig. Det var mat akkurat da jeg kom, og jeg 83fikk en tallerken med erter og et krus av den gule svovlvinen. Vi lå i skyggen og pratet skit. Det var to storartede eldre svenske sjøfolk blandt dem; de var satt til å passe noen kreaturer som var erobret ved Brunete. I rike vendinger fortalte de om sitt liv blandt kalvjækler og kufaener.

Noen av de skandinaviske chaufførene kom innom gårdsplassen. Det var ganske unge gutter. De var trøtte og slitne. De kjørte kjøkkenet og ambulansene til fronten; Brunete-veien var hele tiden under bombardement av artilleri og fly. Det verste var at de for motorlarmen fra bilen aldri kunde høre flyene når de kom. Om natten måtte de kjøre med slukte lykter i stummende mørke; det var ikke en vei lenger, bare det ene granathullet efter det andre. De hadde ikke sovet på fem døgn; det var å knakke hodet mot rattet for å holde sig våken. De spiste fort og gikk ut igjen til bilene.

Litt utenfor byen, i en villa, var brigadestaben hvor den norske journalisten Lise Lindbæk arbeidet. Hun var den eneste kvinnen som fulgte troppene. Hennes opdrag var å skrive Thälmann-bataljonens historie. Når 84mennene var tilbake fra fronten, samlet hun sitt materiale; for hvert kapitel som skulde skrives, var det noen av medforfatterne som ikke kom. Nu hamret hun frontavisen ned på skrivemaskinen. I sideværelset lå en tysk socialdemokratisk journalist, som for en uke siden var blitt skutt i foten, da han var ute ved fronten; gjennem den åpne døren hadde han meget usnakket om dette; stadig kom skandinaviske kamerater som skulde ha et råd.

Om eftermiddagen gikk vi ut og så på byen. Escorial har en stor promenadeplass med trær og musikkpaviljong, en arv fra den tiden da den var kongelig residensstad. Langs rekkverket på stupet som førte ned til sletten, hang mennesker overalt. Langt ute i det blekblå rummet svirret noen fly; små sorte røkskyer sprang frem omkring dem; det fascistiske luftvernet skjøt på våre jagere. De durte innover igjen, strøk over byen og forsvant.

Folk begynte å promenere frem og tilbake gjennem den vakre sommerkvelden. Det var mellemakt, og man snakket om stykket. Særlig var barna sakkyndige, de visste alt om 85aeroplantyper og hastighet. To små gule hunder lekte nede på skråningen, de veltet hverandre, flyktet, slo lens på muren, snuste, blev beroliget og tok fatt igjen.

Nu kom nye fly der ute fra, denne gang brast hvite dotter ut i luften omkring dem, det var fiendeaeroplaner, beskutt av luftvernet inne fra byen. Et av flyene ravet plutselig ned gjennem rummet, og rettet sig op igjen.

– Det er truffet!

– De springer ut.

Tre fallskjermer sank langsomt nedover, innenfor våre linjer. Maskinen stupte mot bakken.

De andre fascistflyene var borte, men plutselig kom de tilbake igjen. De dukket ned og begynte å kretse om fallskjermene.

– De skyter på sine egne, de dreper sine egne.

Hundene rullet rundt i det varme solskinnet, folk samlet sig i klynger og snakket. De sa at fascistene alltid prøvde å skyte kameratene i en slik situasjon; når de blev funnet, skulde de være uten sprog. Andre mente at de blev drept, fordi de vilde redde sig, uten å kjempe til det siste.

86Snart begynte det å mørkne; det var ikke mer å håpe på idag.

*

Neste formiddag var vi på hospitalet som lå på sletten nedenfor byen, for å høre om noen skandinaver var bragt inn. Det hadde vært noen, men de var blitt kjørt videre til Madrid. Overalt lå sårede; de svære sykesalene var sprengt. I den hete julidagen hadde de fleste revet sengklærne av sig; et rum av nakne, gule kropper, ofte med en arm eller et ben borte, bandasjer, blod. Noen skrek på Hermana, søster, eller på vann. En ung pike satt og holdt en mager, sortskjegget mann i hånden, han var døende, skutt gjennem bakhodet; det var en ung irsk fascist. I alle korridorer lå sårede på bårer, hvor lerretet var vått og mørkt. Lægene, mest tsjekkere, menn og kvinner, arbeidet døgnet rundt; men stadig lå det en rekke som ennu ikke var hjulpet, fra døren innover salen hvor forbindingsstedet var. Nye ambulanser svinget inn på plassen.

På veien opover mot byen gikk vi innom Escorial slott, klosterpalasset, Filip den annens berømte verk. Blandt annet måtte det være svalt innenfor stenmurene.

87Hver time var det omvisning. Alltid var det en firti-femti soldater som gikk undrende omkring. De lå i reserve; snart skulde de ut til fronten.

En mektig arkitektur var det, en forstenet livsfornektelse og menneskeforakt. I de mindre rummene var det vidunderlige malerier, dyrebare gobeliner, mirakler av silkebroderier. De unge bondeguttene så nøie på dem, fylt av ærefrykt.

Deres ledere hadde sagt til dem at dette var kulturen, den var deres, og de skulde forsvare den. Hvor gode og tålmodige menneskene er, tenkte jeg. Denne bitre velden eller lekende forfinelsen, pint ut av massenes nød, hadde gitt deres undertrykkere høihet og verdighet. Hvorfor skulde de elske kulturen?

Overalt hvor vi gikk, mellem stenveggenes øde strenghet eller i kabinettene, hvor dagen flommet inn, gul og het, hørte vi kanonene fra Brunete.

Omvisningen endte nede i de dype underjordiske hvelvingene hvor Spanias kongeslekt var begravd. I et cirkelrundt, grubemørkt mausoleum hvilte de regjerende fyrster, tre i høiden, i sorte marmorsarkofager. I lange 88rum innover lå arveprinser, yngre sønner og døtre i kister av jøkelblå sten. En av soldatene hadde med sig lommelykt og kløv samvittighetsfullt omkring overalt og tydet gullbokstavene.

Mange av kistene bar ingen innskrift; de stod tomme. De var reservert for ennu levende eller ufødte medlemmer av kongeslekten. Med sinnssyk omhu for sig selv blomstret denne herskerlinjen allerede gjennem fremtidige århundrer, i likkistenes fruktbarhet. Selv det siste leiet var beredt for dem, ennu før de var kommet til verden.

Nede på hospitalet lå unge menn som hadde villet et menneskelig liv på jorden, straffet, på blodete bårer og ventet i den fluesurrende heten på en ledig seng.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Spansk sommer

Spansk sommer ble utgitt i 1937 og er en samling reportasjer skrevet under den spanske borgerkrigen. I reportasjene skildrer han livet bak fronten og krigens brutalitet.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.