Mørket tasser over fjeld,
ødet svulmer tungt av gru –
Skrek der én paa myren nu?
Mulmet lever, blodet iser!
I de lodne bakkeheld
glimter steiner frem og gliser
som en varg en graadig kveld,
snerrende mot mørket selv!
Raatt gaar gufs i elvefaret.
Fossen buldrer ned fra skaret
med en klang av sagn i røsten
som i drøn fra bræ
og sne
varsler høsten!
Bare Sangernuten staar
rolig over nattegyset
som en blond, forundret vaar,
kysset av det siste lyset!
Som en drøm om at forsone!
Men en fjeldtops blide tone,
hvad er den mot mørkets sang?
Vild gaar elven natten lang.
Der er istid i dens gang!
Bræens haarde, frosne splinter
males i dens grove fang
som en løsnet fimbulvinter!
Stod med samme sang i sind,
her paa skraaningen kanhænde,
ensom yngling, klædt i skind,
slik en ødslig kveld som denne?
Bort fra hulen, bort fra angsten
var han styrtet som i blinde.
For en kveld han kom fra fangsten
var der ingen mer derinde!
Noget gustent svarte ikke.
Noget brustent svarte ikke!
Og han styrtet ut paa bræen –
var hun kanske der at finde?
Dager dæmret, dager svandt,
mens han stavret frem i sneen.
Storm og sno var alt han fandt!
Men saa skedde det ikveld:
braatt han stanset, for et fjeld.
Dalen aander angst av natt,
og han graater under gyset.
Men en fjeldtop staar i lyset,
ensom, smertelig forlatt!
Og han kjender som i sang:
han har sett den før engang!
Noget rent og stilt og ømt,
som han fordum vist har drømt,
noget fjernt og fint og tyst,
noget blidt forsagt og lønlig,
noget hjælpeløst og bønlig
som en liten pikes bryst . . .
Noget som han eiet selv
sittrer om det fjerne fjeld!
Og med ett han synker ned
og hans vilde hjerte segner
i en stum og hellig fred,
for det blide bjerg som tegner
sig saa ømt i aftengløden,
er en seier over døden!
Det er hendes milde sjæl
som i fjeldets linjer lever,
et barmhjertig bud som bæver
gjennem taakene fra Hél!
Dette bjerg, det disblaa kjærtegn,
gav hans kvinde ham som jærtegn!
– – –
Slekter kom og gik i grav.
Mindet svandt lik bræ som braaner.
Men i solens siste rav
staar et ensomt fjeld og blaaner
over viddens mørke hav!
Og da dæmrer og for os,
gjennem bitter tvil og trods,
noget av den samme drøm,
evig ung og fin og øm,
om den blonde, blide kvinde,
som vi altid søker finde!
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Diktsamlingen Stene i strømmen kom ut i 1925 og var Nordahl Griegs andre diktsamling.
Samlingen består av en rekke dikt om kjærlighet og lengsel, men også noen pasifistiske dikt og dikt med bibelske motiver. Noen av diktene, bl.a. det kjente «Kapellet i Wadham College», ble skrevet mens han studerte i Oxford.
Se faksimiler av 1. utgaven fra 1925 (nb.no)
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
