Storbrylloppe

av Olav Duun

Børen bles


I

36Det var ein lystig landvind, dagen etter, sol og vind over alle åkrane, og folk låg i det og skar. Ingen vilde bli sist, dei «jaga haren» frå gar til gar, og ein kunde rett som det var høre dei ropa bortpå ein åker, – da fór han derifrå og til grannen, om der skulde vera ein åkersnipp uskoren å gjømme seg i. Kornstaur voks det i vêre alle åkrane bortetter, gul og god i solskine, og vinden bles på han og vilde han vel.

Vinden han vilde alle vel, slik syntes Ola det var, det var børen for notfolke og børen for landmannen med. Det susa herlig oppi lauvlia og utover fjorden, ein fekk hug til å la han ta seg. Ola gjorde det, han let vinden ta seg vestover; han gjekk til dyrlægen, enda det var ikkje dit han vilde.

Dyrlægen sat åleine heime.

Dyrlæge Ween var ein liten breivaksen mann i 60-åra. Han hadde svart, snauklipt skjegg, som grodde oppunder auga mest. Andlete var friskt og sterkt, og auga var blå og strie, men litt for store. Han var sunnant ifrå, og garmanns-son. 37Han hadde vore enkemann lenge, og no hadde han berre to born att, Andrea og Arthur.

Ola såg straks at han hadde tatt seg ein nubb til kaffeen. Han var slik, dyrlægen, at sat han heime om kveldane, så sat han ikkje tør; folk kunde alt sjå det på nasen.

«Hu er på kvinneforeninga,» sa han, før Ola kom så langt han hadde sett seg. Slik beint fram var han støtt, og aldri ein smil etter. – Jaså, sa Ola berre. Det hadde heller ikkje komme for han at han skulde treffe henne; men han merka han vart litt lenger i andlete. – Og Arthur er på farten støtt, heldt den andre fram. Han skal sjå på gar til denne skolen sin. Stor gar og stort stell, ja da! Han vil gjera vel imot bygda; han vil ta henne på nakken og gå med henne.

Det var visst ikkje det dummaste det, sa Ola. Dumt, kanskje, men ein god ting for den som held på med det.

«Øh! Øh! Nu sa du det je satt og tenkte på, fy pokker! At du skal rakke dig tel med å vera tånkelæser da gutt! Osså tar du annenmanns tanker i munnen etterpå – du er verre enn hunden!»

Dyrlægen var spritande raud, som han støtt vart når han sa noko, og auga stod og stakk imot Ola, han syntes dei var som to horn å gå imot. – For det var just det som var kunsten, heldt dyrlægen ved, at ein måtte ikkje bli sittande som han sat, eller bli gåande som Ola; så ein ikkje hadde minste grand å halde i. Verda 38kastar deg av nakken da, ho er lypsk, gamla. Same kor truskyldig ein ting ein ståkar med, det er da alltid som eit handtak for ein mannakrok. Litt brennvin og litt musikk, eit grand kortspell natt og anna: det kan ein kalle enkemannsliv. Og du syng, og spellar, og ligg utover nættene og les – he? Så gutungen skal du ikkje flire åt!

Han tala lenge, slik han gjorde somtid, når han var på det føre; og Ola sat som han hørte på og tenkte etter. Men den andre merka godt han gjorde ikkje det. – Jaså, sat han og sa, langt borte og med seg sjøl. Dyrlægen slakna etter kvart. Han heldt auga med Ola heile tida, – No sat han der og heldt i haka si og stirde beint fram, kva var det han såg? Rundlett var han, og ikkje bleik, kunde ikkje bli det kor gjerne han vilde, men han såg ut som ein utsliten ein. Jagu var det portrette av Laura han sat og glana på.

Henne ja! Dyrlægen strauk seg hastig over andlete. Javisst. Hadde det enda vore Andrea, ho som levde. Han sa det, best det var: No er det 3 år i haust sea Laura døde.

Ola tok åt seg auga, såg opp og ned over den andre: – Ja?

«Og Andrea er på kvinneforeninga, som sagt.»

«Det va visst ho æ skuld ha snakka med,» mumla Ola.

«Ja kanskje … Men du skulde ta tel med jorda, gutt. Ta tel der som andre sluttar. Så blei det annen sveis på dig, hva?»

39Det tok tid før Ola svara. Han sat og fingra med den eine tingen etter den andre. – Nei, sa han. Eg vil ikkje det. For eg er storkar eg. Liksom du. – Ingen spøk no; det bit ikkje på meg. – Det er ikkje spøk det. Det er aldri spøk å vera det ein ikkje er. – Du ligg og rotar og les, eg veit det. – Nei. Det er slutt med det. Både med å lesa og med å tenke. Ikkje for det, hovude heldt, det. Men ikkje sjæla. Ho var ikkje til det bruke.

«Asj! Det er far din du sitter og snakker etter nu. Slik sitter han og skræmmer kjærringene. Du skulde vel vera en mannsalder yngre, jussom? Inte?»

«Æ snudd om, leng før æ kom dit’n far e.» Ola såg no fast og ålvorsamt på dyrlægen. – Der snudde dei visst, nokon kvar, la han til. Eit menneske som ser seg sjøl, er ein uting. Ein kan bli mjo i knea av litt mindre. Jorda, seier du? Ho vil ikkje vita av meg. Vil ikkje vita av meg; det må du da vel forstå. Ein vantruen ein, som ikkje er skapt til å vera vantruen. Ein halvstoring. Og ein spellmann! Nei. Men det var sant! – han råmte med seg og såg på klokka – det var noko musikk vi skulde rote igjenom ja. Men det vart ikkje det, sa vi.

Hadde ikkje Andrea sagt ifrå at ho skulde på kvinneforeninga da?

Det hadde ho gjerne gjort; og så hadde han glømt det. – Jaså, ho er der ho?

40«Om du bare gjorde såpass at du gifta dig, gutt!»

Dyrlægen sette spørsmålet beint i syna på han, så han ikkje fekk blunk for seg. Ola såg han hadde det andlete no, at han sa alt; – da var han det uhugligaste menneske han visste. Ola kvitna nedetter kinna. Men han såg hatsk på dyrlægen, og måle raspa og skar, slik det gjer for fulle folk somtid:

«Æ song åt mæ ei ein gong. Æ vil ikkje søng åt mæ ei te!»

Dermed reiste han seg og vilde gå. Men no bad dyrlægen at han skulde bli, bad verkelig, så der sat ein angst i måle; einslig sat han her.

«Jau, no går æ!»

Men Ola vart staande. Han hadde alt gått syntes han, vinden tok han og bar han ut i lause lufta, fanns ikkje fotfeste meir.

«Æ e ‘veiet og funden for lett.’ Av mæ sjøl, forstår du. Fyk som eit fjun i vinden.» Han stod litt, liksom han lya etter eitkvart. Så heldt han fram i same gråe bitande tonen: Eg har lese om eit slag krabbe som ét opp sjøsnilen, hølar ut skale hans og tek det på seg til hus. Riv du han ut, ei tid etter, så kreperer han, å, han bed så tynnt for seg når du tek i han, strid imot mest han vinn. Og eg vil ikkje ut av skale mitt; det er for seint.

«Det der har je hørt ført. Bare tull – kom ikke her og syng for mig, gutt. Dere er non rare kropper, dere Håbergfolka; så nær som Åsel 41da. Dikter sig tel å væra både det og det, – og du til å væra en stakar og en einstøing, en jælk i live, men ædelmodig så det renner av dig, – ja tel helvede for resten!»

Ola la øre til klangen i måle hans, lya på sjølve songen i det, for han var så djup og god, – slik syng stokken når ein slår på han; slik syng det i den som er ein mann.

«Når du berre ikkj ha rett!» sukka han.

«Rett? Står du og er hund midt oppi ansikte på mig nu? Du har da vel tenner? For resten –»

Dyrlægen tok pipa utor munnen og såg på henne. – For resten, sa han enda eit par gonger. Om ei stund ser han opp på Ola, med andre auga liksom:

«Er det virkelig så skjitt med dig da? Enda som en trøst. Instinkt, kan hende.»

«Høyr ikkj ette mæ!» seier Ola og ler. «Søstern min e løkkeli folk det. Løkkeli all dem som renni hue imot veggjen; kanskje så våga æ mitt, æ ò.»

No hørtes der steg utom nova, dei kom fort og lett. Dei to ser enno ein gong på einannan.

«Du går ikke?» seier dyrlægen. «Du gjør da vel ikke det?»

«Jau, i kveld. Men æ kjem att. Trur æ da.»

«Hu synger, hu.»

Ola nikkar; han står enno og held i dørtrykkerten. Andrea kom småsyngande inngjenom gangen.


II.

42Kvinneforeninga på Ramset hadde gått sin seige gong, og Andrea var glad da dei endelig var ferdig og skulde gå. Ikkje for det, det var hugnad når dei song, det var slik ei frammand makt i det, frå hjarte liksom; og kaffeen var god nok, og mangt av det dei snakka om var arti å høre på, ho kunde ikkje nekte for det, ein kunde bli blå forhuga på å høre meir om det som gjekk for seg i bygda; for ho visste elles ingen ting om det. Men det sleit så på henne, og urolig gjorde det henne rett som det var: før ein visste orde av, var dei tett innpå ein, som fingrar i mørkre, og så kjentes det som der var ei myr under ein, som saug og saug, vilde ha ein ned. Hadde det ikkje vore for hedningkrokane, hadde ho knapt komme der. Og i kveld skulde ho ha vore heime.

Dei handtokst så trufast, da dei baud farvel, heldt liksom fast både i handa på ein og i auga, og i det var ikkje Åsel Håberg likare enn dei andre. Ho hadde for resten sitte og sett på henne heile tida mest; først Andrea såg opp, låg dei to auga over henne og såg.

Og dei sa det seg imillom, da dei var i vegen heim, at Andrea kunde ein knapt sleppe, det var slike gode auga i henne, som i barne; og så vakre da, enda dei var svarte å kalle, ho var vakker alt med seg. Og vart ho klokkarmadam, 43sa dei med Åsel, så vart det ei å gå i veg med. – Ja, vakker kunde ein no ikkje kalle henne, sa Åsel, vanta mykje på det; men eit fint lite ting, og god å sjå på, som sagt.

Andrea vart i lag med Kjersti Rønningan i heimvegen, fosterdotra hans Petter. Andrea likte henne, for ho var så einslig og still millom dei andre. I kveld gjekk ho for resten og snakka, frå det eine til det andre, slik det fall seg. Så smiler ho og ser på Andrea, best ho går: – Og så du òg, som skal flytte til Håberg! Jaså, du veit ikkje det? Nei, det er vel så. Men eg og bygda, vi veit det, – kva er det vi ikkje veit, trur du? Jau, folk hadde alt gifta henne i hop med han Peder, og sagt amen til, og amen sa enda ho Åsel sjøl. Såg du ikkje kor ho saumfór deg i dag da? Trur du ho gjer det med kven det skal vera? Ho er ikkje tå di bonnom nei.

Andrea ler, ein trillande kvikk liten lått imot vinden: Kva hadde dei koka i hop for slag no da? Kva hadde dei havt å sette i hop det av?

Nå, dei hadde no ikkje fare så lite i lag, på sisten her.

Vi? Andrea måtte tenke seg om. No saktna litt i farten. – Vi sat på reina attom kirkeplankane ein kvelden; det er heile stasen. Kanskje eg dansa nokre snurar med han i sommar, sankthansnatta, det teller eg ikkje. Eg har ikkje set på han ein gong.

Tenkte det mest! sa Kjersti. Tenkte det mest ja. Men eg legg meg ikkje borti det. Det 44er trøysamt når dei mislyg seg. Eg tenkte det kunde hende seg, like vel. For det har no vore slik tilmåta, for det vissaste, at det som godt var, det skulde til Håberg. Eg seier ikkje noko om det, no lenger. Eg – – kom der no ikkje da. Og ein vakkergut er han, veit du, og ein bra kar attåt, alt det eg veit.

Andrea bles, som ein unghest til kjøretye, kom det for Kjersti:

«Jeg vil ikke ha non vakkergut

Det svara ikkje Kjersti noko på, og Andrea tok i att: Ho hadde berre snakka med han ein einaste gong, og det var her i haust den kvelden. Det var det, at det var så rart å høre han snakka. For det gjorde han verkelig. Om mange ting. Vi vart sittande så lenge. Vi sat bortpå reina der.

Ho gjekk og tagde litt. – Det er så rart for meg å vera ute uloves slik. – Uloves? – Ja. Slik kom det for meg. Slik kjem det for meg støtt. Eg har liksom aldri lov til å vera ute som andre ungdommar, sea ho Laura døde. Vi har no musikken heime, og –

– og han Ola, sa Kjersti. – Ja, kvifor ikkje? Ein kunde no vel ikkje halde ut reint åleine heller. Men veit han det der, tru? Det dei forteler? – Det gjer han vel. Han veit gjerne alt han.

Da dei var nedfor kirkeplankane, sa Andrea at ho vilde gå beinvegen over kirkegaren, så såg ho på greftene til mora og søstra med det 45same. – Så møtte ho klokkaren, erta Kjersti. – Neida, han er ikkje der. Han treffer eg for resten kvar kveld mest. Kanskje så sit han heime no. Vi skulde sjå gjenom nokre notar. Med kvart så spellar vi, og med kvart så spellar vi kort.

Ja ja, ho fekk ha takk for lage da, sa Kjersti. – Og no har eg vore så bra ei sladderkjerring som nokon, det går den vegen det skal med oss. Akt deg for bygda, Andrea, ho tek deg! Kjersti lo.

Andrea hadde den låtten i øyra lenge etter. Han var både vond og god. No var ho gudskjelov åleine lel.

Ho stana litt på reina, og så var ho innom på kirkegaren i halvmørkre, ho herda seg til det, men ho var i snaraste lage. Da ho er bortpå vegen austom Håberg, tek ho att Arthur. – Er det du berre! seier ho. – Det var da det. – Og du renner omkring og prekar for folk, bli du ikkje lei det?

Arthur vart aldri forarga på henne, han kom berre på glid og så snakka han henne flat om alt han hadde for seg, om jordbruk og hagebruk og om politikk enda til. – Lei det? sa han. Det er mest som ein hører klokkaren sjøl. Andrea beit seg i leppa. Ho heldt med Arthur i allting, og vilde ha hjelpt han om ho kunde, – han var i grunnen den einaste mannen ho visste om, som var slik han skulde vera. Men i kveld hørte hoho] rettet fra: bo (trykkfeil) ikkje på han. Ho hadde berre 46som ein ank i seg for denne brennhugen hans, ho syntes det halve kunde ha vore alt nok, og kva nytta det her i bygda? Ho skynda på gong for gong, at dei fekk sjå og komma seg heim. – Kva var det som hasta no da? – Nei, ingen ting. Men straks etter var ho føre han att; dei kom ingen veg!

Når berre dette bryllopps-ståke var over! sukka han.

Fy da! Ein skulde ikkje seie slikt om sitt eige bryllopp. Det var ikkje ein slik ting.

Nei nei, men det var no berre hefte og tull da. Når to var forlikte, så kunde det vera nok.

Ho måtte le, så gale det var:

«Jeg kan tilgi dig at du reiser ifrå mig, Arthur, jeg kan tilgi dig Fagergåsa for den saks skyld, men –»

«Å ja, stakkar, ho skal vel få lasse sitt å dra, vent no bare.»

Arthur gjekk om stallen, slik han støtt gjorde no sea han fekk heim denne hestungen. Andrea skyndte seg inn.

Ola gjekk og sette seg, da ho kom.

«Er du her likevel? Trodde det mest osså. Godkveld, pappa. Nu har dere hatt dere «en mild en», ikke sant?»

«Gu om vi har, du. Vi har sitti her og tørka, heile tia, og kvesst klørne på kverandre. Klokkaren er rangsøvd i kveld.»

Vilde han ikkje ha nokon ting? spurte ho Ola. – Nei takk, han stod just og skulde gå. 47– Gå? Ho såg fort på han, det kom så djupt frå dei store mørke auga; han syntes andlete dirra. – Du kom ikkje i gårkveld? – Nei, det bar austover med meg. – Skal vi ikkje spella kort heller da?

«Nei, ikkj i kveld. Ikkj i kveld nei. Æ e trøytt som en gammel kall.»

Ho såg enno på han eit par gonger. Så sette ho seg til pianoe, sat og fingra så smått bortetter det. Så vart ho sittande still.

No var Ola bortmed døra att. Dyrlægen såg opp frå avisa si, og dei tok liksom eit siste tak med auga.

«Ja ja, du får fara da, te pokkers,» sa dyrlægen.

«Ber vel den vegjen ja.»

Andrea snudde seg og fór hastig med auga over Ola, og så bort på faren. Ho opna munnen og vilde seie eitkvart, men let det vera.

Det var stilt i stua da han hadde gått, – han stod der liksom ved døra enno. Berre Arthur snakka om kor seige folk var her i grenda, dei sat som stein i leira. Dyrlægen sat og såg i blade og kaldblistra. – Ikkje lenge etter vart han henta ut til ein klein hest, over fjorden.

Dei sat toeina og tagde ei lang stund. Arthur hadde funne fram ei bok, og Andrea sauminga si. Vinden gjekk som fossen uti mørkre. – Kva det er du ler til? sa Arthur best det var. – Til ingenting. Men eg må le. Til folk. For dei er konstige, alle i hop! Ho lo høgt no, og med ein frammand liten tone attåt. Så tverslutta ho.

48Arthur såg på henne, og las att. – Eg syntes han Ola var så rar, eg? sa han da det hadde vore litt. – Han? Det er han da vel støtt. Kan nokon bli klok på han da?

Gong for gong såg han opp på henne. Ho var så ulik seg i kveld, ho sat da ikkje slik og einstirde borti femte veggen.

«Jeg mener du er reint bleik jeg?» sa han til slutt.

«Jeg? Tøv! Men jeg er rasende på ‘n, er jeg!» Ho slengte saumen ifrå seg, gjorde med eine foten liksom ho vilde spenne etter han. «Jeg hater han, gjør jeg – han tror både – både ett og andet om mig, han spør ikke en gang!» Tårane stod henne i auga.

«Det er arbeide som mangler dig, spae og grev eller eit stort fjøs. Du skulde ta ‘n Ola du, tullhøna.»

«Ta han? når han ikke vil ha mig! og jeg slettes ikke han! Og for resten vil jeg ikke være tullhøne for dere alle sammen, hvorfor skal dere være over mig bestandig og peke for mig, hit! dit! Jeg tåler det ikke lenger! Og han da, som tror – –»

Ho sprang på lofte i full gråt.


III.

Peder Håberg kom opp frå sjøen ved denne tida. Vinden hadde spakna litt no etter sola gjekk ned, men enda var han frisk og grei, han ruska 49i kornstauren og kosta lia så det var ein lyst. No hadde dei greid inn nøtene og skipa inn pøre sitt, det var berre litt småveies som skulde inn, så var dei faraferdig. Peder gjekk som han vêra imot vinden. Det var hunden til bør dei fekk. Og her låg garen og sov med jorder og hus, og slik hadde han ligge og godna seg mannsaldrar attgjenom tida. Og folk trøa ut og inn. Bygda låg og mosevaks. Her skal du leva og her skal du døy, dei er einig om den tingen, mumla han. Det er det dei kallar framtida.

Han gjekk seg på faren, som just kom om nova. Dei stana båe to.

«Det bli så æ tek brukje, trur æ,» Peder snudde litt på seg og spytta.

Det var mest som han slo til faren med det, så kvast kom det, og så hard var han i måle.

«Ja ja, jaja,» sa Kristen.

«Så får’n Kal smør sæ ti å vara underbas som i fjor.»

Når Peder hadde sagt det, så vart det slik, og Kristen stod elles og likte seg. Stort om han Peder hadde det ikkje vore, enda han var sjølrådig for to, men kanskje det tok som ein vending no? Og på sjøen var han ein heil strøypar når han berre vilde, og heime jamgod med ingenting.

Da Peder hadde vore innom og fått seg mat, gjekk han på lofte. Men han bytta berre på 50seg ei likare trøye, og så bar det ut med han att. Dei kunde høre han dei som vilde. Han var borti bekken og vaska av fingrane sine, fór enda over andlete med det same, for det var stint av salt og sjøeiter, tørka av seg med lommetørklæe, og så bar det bortetter vegen med han.

Bruke ja! No slo han Peder seg laus – eg er vel ikkje så trongbrysta som eg ser ut for! bles han. Javisst, han kjente da det, at kvar tingen her så vakte han på han i kveld, kor var det han hadde tenkt seg? Bli med og sjå etter, det ber den vegen ingen trur, kvifor skulde eg ikkje prøve den òg ein gong?

Himmelen var som ein djup sjø over ein, og djupt nedanfrå botnen der glinnra det små stjerneauga opp. Ikkje ei sjæl var ute i natt, Peder visste aldri han hadde gått så åleine nokon gong; men slik skulde det just vera, det var inga kvardagsnatt, og ingen vanlig veg, – denne gongen kunde ein ikkje kaste krok og snu når ein vilde.

Peder hadde det med det at han fraus innvortes ofte, både på sjø og land; men i kveld var han varm og god, vinden var berre som ei kviskring i kring han, som skynda på. Der var reina, der han sat med Andrea den kvelden, og no skulde han på lofte til henne. Han kom uventande, det kunde visst få ein stein til å snu seg, men kvifor skulde han ikkje snu seg?

51Vegen gjekk gjenom myrdalar og småbjørkskog, framom ein totre plassar og over ein liten haug. Så hadde han vollen frametter, og inn døra og opp troppa. No først kom han i hug at døra kunde ha vore attlæst, for det hadde han hørt ho pla vera. – Ser du der, Peder! han smilte med seg sjøl i mørkre. – Denne vegen, sa det inni han, her må ho vera, for der ligg han Arthur, det hører du da vel. Han opna døra stilt, – å eg har opna dei som er verre enn deg, ban, – så.

Der hørte han henne borti senga, det snudde seg og heldt anda, og du blide tanke kor fint her lukta, same rare dåmen som av klæane hennar den kvelden. No var ho bra rædd, hørte han, det fór ikkje ufreskje her kvar natta. Så, no sat han på senggavlen, og heldt i handa hennar, – aldri hadde han hørt eit menneske så rædd!

«Søv du ikkj hell?» sa han.

Ho strævde før ho fekk opp måle: Men i all verda – – var det han da? – Ja, det var det vel. Skulde det ha vore ein annan ein kanskje? – Men var han galen da? at han kom hit? Midt på natta? – Ja ha. Mindre galen var han ikkje nei, i kveld. «I kveld, hell så alder!» sa han.

Men dermed var det eitkvart som slo klikk for han, orda vilde ikkje komma; dei låg ferdig her heile haugen av dem i sta, og no var han berre Peder att og stod fast for dem.

52«Men enn far hadde vært hjemme – og midt på natten da, hvad skal det si?»

Det hjelpte. Ikkje så at han sa noko, men no var han meister for tingen att. Han hørte klokka hennar på kommoden. Han trudde han hørte hjarte hennar òg. Og enno heldt han handa hennar, – der tok ho henne for resten til seg.

«Heh!» sa han. «Æ veit ikkj korles det e fatt, men no sett æ her på senggaveln din, e det ikkj som eit liti æventyr? Som eit stort eit, rettar sagt?»

Andrea var så forfæld, ho var stiv enda, åtte liksom ikkje mål å snakke med; men det var eit eventyr, ho visste ikkje å finne att seg meir. Slik fór dei og gjekk på lofte til dei andre gjentene, ho hadde hørt om det; ho hadde berre ikkje drømt at nokon skulde våge seg hit.

Kom det ikkje for henne at han kom da, nokon gong? spurte han.

Nei! Da hadde ho stengt døra med sju lås! – orda kom liksom ho grøste dem fram.

Javel, men da hadde han bryte seg inn! Men at ikkje ytterdøra var stengt da?

Var ho ikkje det? Da hadde Arthur glømt det, det var han som sist gjekk og la seg.

«Dauin må vel ei årsak ha. Det va eit godt tegn, lel. Og no hi du mæ her, Andrea, og no tendi æ ti løse!» han reiv alt i ei stikke og tendte lyse på nattborde; for jamenn hadde ho både bord og lys attmed seg. Ho la ålbogen over 53auga, men den tok han vekk. – «Jamenn mein æ du hi gråti ò? He?»

Ho hivde seg om med andlete mot veggen, for det var sant som han sa, og no døde ho av skamm her ho låg.

Han sat still ei lang stund. Så sløkte han lyse. Så tok han i henne og snudde henne fram att, liksom han vilde sjå henne i mørkre. No hadde han handa attom nakken på henne, og slik sat han og heldt i henne lenge, uendes lenge. Ho vart visst meir og meir rædd, for så urolig eit hjarte hadde han ikkje kjent i menneske før, ho kunde ikkje skikkelig puste ein gong.

«Æ ska ikkj gjera dæ noko,» trøsta han. «Æ ska ikkj ta ti dæ ein gong; du e no inga bondveikj, må du komma i haug.»

«Kan du ikkj da!» Ho sa det ein totre gonger.

«Nei. For det kan æ ikkj, altså. I kveld, hell så alder. Og alder, det var ein gong fer liti.» No skalv ho som lauvblade i armen hans. Han bøyde seg ned over henne, han vart skjelven og rar, han med: «Dæ hell så ingen, Andrea!»

Ho tagde, og han sa det ein gong til.

«Ja men – – ja men – – osså slik hast da, Peder – – kan du ikke – –»

Ho gret no, og han slepte henne.

«No hell så alder!» Han var brenntør i måle, og det susa i hovude hans som både vengslag og båreklask.

«Du sir det så rart, Peder?»

54«Som æ kan sei det. Fer no ska æ på Nordlandstur, og da står det på dæ om æ ska komma att meir.»

«Har du vært glad i mig lenge da?»

«Nei da, neida! Jau, for resten – – men det spring vi over. Du ska svara no. Ja hell nei!»

Ho sette seg i senga, og han tagde og venta. Tålmodig og tung, han var som natta og mørkre å bitast med, slik kom det for henne; eit underlig menneske, og her hadde dei vorte for veike same kven det var. Og ingen ein i bygda visste noko om han, og slett ikkje kunde ein spøre han kven han var for ein.

«Finns ingen jeg kjender så lite som dig,» – det kom som eit lite andpust frå henne.

«Hiten-te – hi æ vøri berre ein – ein – nei, ingen ting. Men dag ette denher dag – du ska få sjå, Andrea! Du ska få sjå.»

No som den kvelden før rann gleda som kalde bekken gjenom henne, når ho hørte han snakka, – for kven annan hadde han umaka seg med å snakke til?

«Men det forstår sæ, æ vil ikkj gå i vei’n for’n morbror ikkj.»

«Han?» Andrea svelgde tungt. «Han!»

«Ja, ka du sei da? E det han, som – –?»

«I Guds navn da, Peder!» Ho tok handa hans. «For han, han har nu sangen sin og bøkerne sine han – jeg vil ikke se’n mer!»

Ho heldt hardt i handa hans. Det var stilt ei god stund.

55«Ja ja, Andrea, så e du veikja mi no herette da? Så får æ gå da? Hm?»

Ho tøyde seg fram og tendte lyse. Handa hennar skalv, så ho knapt fekk det til. Ho kom tett inn til han med ho gjorde det, og da fekk han att mote sitt og tok omkring henne. – No tok han live av henne, fór det gjenom henne, og hadde ho havt mål å rope med, så hadde ho ropa. Men han slepte henne, straks han kjente kor forfæld ho var.

«Stakkars liti ting,» mumla han. «Nei, æ ska vara skikkelig; æ ska te å vara folk no herette.»

Ho roa seg til litt med kvart. Ho låg og leika seg med handa hans. Det var så stor og god ein neve, så hard og grov at det var rart å ta i, og slike tjukke trælar inni lóven, dem var det ein fysna å fingre med. Hendene hennar dei vart sa kvite og fine attmed hans.

Han knytte neven og synte henne, lest som han vilde slå; det vart ein vålig dask:

«No kan dem komma no. No kan dem komma! Og i overmorrå, tili, reisi vi nordover!»

Ikkje lenge etter var han på gonga. Han gjekk utan ein kyss. Den tingen kunde vera til sea, syntes han. Og for henne vart han enda større og farligare ved det; ho hadde hørt om dei gamle juvikingane. – Ho mintes ho hadde kyst Ola ein gong, det var så bleik ein draum.

56Peder hørte berre susinga av stormen, han låg visst oppi lia og sov no. Kvar ei stjerne var ute og skjein. Dei blinka så purkefult etter han over fjellranda. Ja ha, dei kunde så seie.


IV.

Åsel kom og spurte han, morgonen etter, om det var så han skulde bli med bruke nordover. – Det var det. – Ja ja. Ho vart ståande og sjå ned. – Du står og undres på, ser eg, kor eg var i natt. Han hadde snudd seg tvert til henne. – Ja? – Ja sjå, det visste du ikkje. For resten da så var eg no i veg og forlova meg. – Du fjasar no? – Spør etter. Du ser så på meg. Fort, synes du? Eg var no ingen drølar da. Men eg kan godt gjera det om att, visst du vil. – Er du galen du – eg? Eg som – –

Han gjekk ifrå henne. Han skulde til Juvika og greie inn nøtene som var der, og så komma hitover med fartye og båtane i morgo tidlig og hente bruke her i Vågen.

Åsel var på veg til Kristen, men så gav ho seg ikkje om å seie det med han. Ho visste ikkje om ho var glad eller rædd; ho var vel både det eine og det andre. Berre det at Peder kom sjølmint og fortalte det, gav ein klemm for bringa. Og så fort det hadde gått. Og han Ola, korles vart det med han da? For ho hadde tydelig set at Andrea og han hadde vore som 57forlova folk å kalle. Ho hadde ønska han skulde få henne, det visste ein høgare ein, og ho ønska det enno. Men ho var så uviss; ho var så uviss i all ting no, at det beit i hjarte. Ola hadde fått nysn i dette med Peder og Andrea, ventelig, og heldt seg unna. Ho skulde ha sagt han det var berre sladder og vas, for det hadde det vore hittil. Men her stod ho og hadde ikkje sagt det.

Ho var etter Peder, før han kom seg i veg. – Skal du endelig til Juvika da? Det treng du vel ikkje? Ho såg på han som ho vilde sjå tvert igjenom han. Han vart både raud og arg. Da visste ho meir enn ho vilde. – Stakars både den eine og den andre! sa ho med seg sjøl.

Elen vart halvveges forskræmt over mora utpå dagen; ho gjekk og snakka med seg sjøl. – Han får tilgi meg! sa ho fleire gonger. – Vi får tru det er han som styrer med allting. Vi får tru det er dem to det skal vera. Ho var så langt borte med auga. Ein måtte snakke både to og tre gonger til henne før ein fekk svar.

– – – Peder kom til Juvika og fekk dei i gang med nøtene.

Kal Jensa var son der i garen, og på alder med Peder. Dei hadde vore i lag i utferda før. Han hadde fare med farty frå han var halvvaksen, men bruke hadde eldste broren vore bas for, han som sat med garen. Dei hadde ingenting imot at Peder vart bas no, for folk heldt han for ein fuling etter silda, og det gjekk det orde, at det var han og ikkje faren som hadde funne 58silda og styrt kaste, når sant skulde seiast. Det vart seinkvelden før dei var ferdig, og Peder skulde ligge der om natta.

Folke i Juvika heldt fram med å vera to slag. Nokre av dem var høge og lyslette som Håbergfolke, og somme var stuttvorne og breivaksne og hadde mørkt hår. Av dem var Kal. Kjerstina var yngste barne i garen, og einaste dotra som var heime no; ho var av dei høge og lysvorne. Ho var overlag vakker, syntes folk, ho var så raud og kvit i hamleten; ho hadde smilehol i kinna, og smilte gjorde ho dagen lang, og song i alt sitt arbeid mest.

Song gjorde ho no òg; dei kunde høre henne heilt utpå vågen når ho fór over garen; men da Peder kom til gars, tagna ho. Dei andre tenkte sitt om den tingen. Han Peder hadde ligge her lenge med bruke i sommar, merkelig så lenge. Og ein dagen hadde han berga henne, fekk dei vel seie. Ho var nord i Sandvika og lauga seg ein solskinsdagen. Der meinte ho å vera urædd for notkarane, for det var i middagskvila, og det var berre flua og ho som ikkje sov. Men gutlarvane hadde komme over henne lel og hadde ringa inn henne. Sømme kunde ho ikkje, men no måtte ho, og så kom ho seg innunder ein liten berghallar. Der sat ho og visste verken ut eller inn, og dei var åt og skulde ta klæane hennar da Peder kom. Han jaga dem til skogs berre med andlete, for det var raudt og villt som på ein mordar; og så gjekk han utpå og 59såg etter henne. Ho slepte seg i sjøen da, tenkte å drukne seg; han såg mest berre håre hennar som flaut på vatne. – Han hadde snakka ned til henne, at det var berre han, og no gjekk han, og dei andre hadde rømt til fjells. Etter den dagen hadde det liksom vore dei to; og Peder lystra etter sild frammed Juviklande veka etter veka, og leita til gars oftare enn mange trudde. Det hadde enda komme brev til henne frå han, seinare i sommar, så mykje visste dei, og Vårherre måtte vita kva som stod i det; for gjenta var liksom ikkje på jorda etter ho hadde lese det.

Peder såg til og vart to-eina med henne som snarast. Ho lyste som sommardagen imot han, heldt visst på og skulde ta rundt omkring han. – Eg kjem på lofte til deg i natt, sa han. Ho skaut brunene høgt opp, lest som ho vart himmels forundra, men raudletten flaga opp og ned over andlete på henne. – For det var noko eg skulde ha snakka med deg om, Kjerstina. – Ja, eg med deg òg, sa ho. Så vart auga litt store i henne, liksom ho hadde vorte vâr eitkvart farlig, – slik var det dei såg opp på han nedanfrå sjøen den dagen, stakk det han. Ho såg på han enno; men litt om senn kom smilehola fram att, og auga vart smale og varme, med ursmåe rukker innunder. – Men eg ligg ikkje åleine der no lenger, kviskra ho. Det kom einkvan, og ho smatt vekk før han fekk seie meir.

Peder våga seg ikkje i veg, før han var stø på at heile huse sov, og enda var det med hjartebank 60og urolig anddrått. For dette var ei ålvorsferd. Dei kunde komma og gå føre, dei som hadde gjort henne tyngre nokon gong. – Tausa og gjætleguten pusta borti kvar si krå, men han tok seg fram tålig visshendt, for han hørte kor den låg som ikkje sov. I sommar, da låg ho på låven som andre ungdommar. Og dette var dåmen av henne, han tok så levande og søt i kring ein, – i sommar hadde det vore ei lukkelig tid!

Ho gjorde rom for han i senga, merka han. Det skulde ho ikkje ha vørt. Så viss på det skulde helst ikkje ei gjente vera nei. Han sat still på senggavlen, som ein svart skugge over henne. Ho famla seg fram over han, kjente liksom etter om det var han, og strauk flathanda over panna hans. Han var kald der, og sveitt! Ho letta hastig på seg.

«Bli med ut!» kviskra kan.

«Ut?»

«Ja æ må snakk med dæ.»

Ho måtte, det hørte ho straks, og ho kasta på seg klæane og kom. Tennene hakka i munnen på henne, ho fekk slik frost i seg. Dei stal seg ned frå lofte, og så på låven. Han sette seg på ein høyslede, og ho stod still attmed han og venta.

Så svart ei natt hadde dei ikkje vore ute i, nokon av dem. I slikt mørker var det dei fór her og stomla, dei gamle juvikingane; men kva sak var det å vera dem? tenkte Peder.

Han måtte snakke med henne, tok han oppatt. – Og ho med han! ho skaut hjarte opp og 61pusta ut. – Ho skulde ha gjort det for lenge sea, la ho til. Han hørte ikkje anna enn tomme lyden av måle hennar. Så kjente han at han sat og beit i hop jakslane så det gjorde vondt.

«Det bli ikkj anna rå, Kjerstina: du må lætt mæ få att bræve æ skreiv åt dæ her i sammar.»

Javisst, no fekk ho denne rykken gjenom seg, – alt anna kunde ho vel ha venta seg av han.

«Ja fer det bli ikkj anna rå. Det va berrete kåtheita mi.»

«Æ skjønna det!» sa ho, da det hadde vore litt. «Æ skjønna det.»

«Ja, ikkj sant, du skjønna da det, Kjerstina – –»

«Nei nei nei, Peder, ti stil!» Ho hadde hogge i handa hans og heldt. Det var bitande stilt.

«Kom det alder fer dæ da, at æ kund finn på – – å gå ein annan veig?»

«Alder nei.»

«Du trudd du ha mæ i bande, du – det skuld ingen tru om’n Peder Håberg!» Han kremta, og retta på seg, det var liksom børen hadde tak i han att. «Dem skuld ikkj vør å sett han i bås med de ander nei. Dem kjenni’n ikkj – ka dem va fer slag, gammelkaran her? Og no hi æ gjort eit varp. He? Kem med, spør du vel? Med a Andrea, dotra åt sjølve dyrlægen. Det fall sæ slik. Det høvd mæ slik, det va det.»

Kjerstina sa ikkje orde, kor lenge han venta, og handi hans hadde ho slept. No fann han i 62henne, det var ei stor sterk hand, rettelig ei bondeveikje-hand. Ja ja, ho var ikkje å kaste bort. For ein annan ein.

«Du e ikkj ful på mæ, veit æ?»

«Neida, neida!»

Nå, det hørtes halvvore som ho var det lel; men det skulde ho ikkje vera. Og breve, det gav ho han att, ikkje sant? «Du gjer ikkje anna Kjerstina? Visst æ kjenni dæ rett.»

«Ja, bevars, breve ska du få. Æ ska gå in ette det.»

Litt forandra i måle var ho, men ikkje mykje heller. «Visst’ da vel du tok det vettaugt,» mumla han.

Han stod midt ute på tune, med ho var inn etter det. – Der! sa ho, og han tok imot det utan eit or ò, ripa berre i ei stikke og lyste, om det var rette breve.

«Du kan vara trygg!» sa ho.

«Du får ha takk da, Kjerstina,» – han gjømte breve i indre-lomma. – For heime, sa han og stod og såg ut i vêre, heime der går ho mor og ser ikkje anna enn svarte farligheita for auga, går og bed til Vårherre, og han må vita kva ho er forfæld for. Ho kjenner ikkje meg, san, og det gjer ingen, og det same kan det vera. Ja, du får ha godnatt da, Kjerstina!

Han tok etter henne og fekk armen omkring henne. Han hadde snakka meir enn han orka å gå sin veg med, no kom denne likesæla over han att, kvifor stod ein slik og røla, og kva 63vart det av alt ein våsa og baska med? Han var innåt andlete hennar, kviskra så vârt og trøytt:

«Du Kjerstina ò! Men du ska gi mæ ein kyss lel!»

Ho let han få det, ho la enda handa på aksla hans som snarast.

Så stilte dei seg inn att, steg for steg oppgjenom troppa.

Kal såg på Peder, morgonen etter, og gliste litt: Eg søv no ikkje som stokken eg heller. Og den der troppa ho skulde ha vore retterert, ho gniksar så. Peder svara ikkje, det var ikkje hans vis.

Og så gjekk dei segl og strauk over fjorden. Landvinden hadde vakna med nytt mot, han gav på liksom han vilde stryke ut alt som hadde vore, både på sjø og land.


V.

Ola vakna ved den tida om morgonen. Han kunde ikkje komma på med det same, kva det var som stod på. Så mumlar han: Det er i dag folk reiser til Nordland, var det ikkje så dei sa i går? Dei har ho børen, hører eg. Men det kan vel ikkje vera større å bli så lett og god for? Og det er du, når du vil kjenne etter. Liksom du ikkje veit kva det er. Liksom du var nykommen til verda!

Lauvsusen ute steig og fall, det var som rennande elva å høre på, og vindskyene gjekk 64høgt oppe i himmelblånaen og spella seg, dei var glade dei hadde komme seg avstad. Ola stod i vindauge og hadde godt av morgonen. Det same hadde myra, kunde han sjå, ho gjorde seg så lyngbrun og mosegrå imot sola, tuva seg og strekte seg så langt søretter; og små furuholt stod som øyar her og der, svaga i vinden og seglde, det var no deira ferd.

Ola hadde ei gammal ei til å stelle for seg; ho hette Mattea. Ho var ei attgløyme av morfolke hans. Litt kvistut av seg kunde ho vera, men ho stod for både huse og han som ei mor. No stod ho i døra og mumla. Skulde han ikkje klæ på seg i dag? Kva var det for slag han glåmte på no att? – Det er myra mi, moster. Har De set henne? Langt ifrå. Har De set henne når ho er nedfor somtid? Da er eg ein herremann imot henne. Oftast er ho berre brun og god, og tek dagen som han er – har De set når ho snur ryggen til oss? Folk kan ståke med dei vil for henne. Har De set når ho skifter leter? – Myr er vel myr det, seier Mattea, men sjøl veit kva du er for noko. Ho er stygg. – Ja, Vårherre har vore litt knaphendt med henne. Men ho hjelper seg utrulig, gut, og for resten seier ho takk! Ho er vakker nok for lenge sea; som De og eg, moster.

Mattea var der ikkje lenger, ho hadde berga seg åt kjøkene. – Det måtte ho vel ha vorte folk av han òg, kroken, hadde han gifta seg som eit anna kristenmenneske, sukka no.

65«Æ gjer som myra, æ,» sa han, «æ snur ryggjen te, og let dem ståk med dem løsta.»

Han lea arg på eine aksla, for no var det ikkje langt ifrå at han snakka med seg sjøl att, og det var han rædd. Den dagen han tok til med det, var han ferdig. Han spurte Mattea om det same, da han slong av ut gjenom kjøkene. – Trur du ikkje gammelmannen har vunne innpå meg da? – Det har han gjort for lenge sea, gu bêre! – Nå, nei, ikkje for lenge sea? Men det er ein vålig ting å snakke med seg sjøl: da må ein til både å spøre og svara da; og det er eg ingen hund på. – Bed Vakkemannen at du får berge det vette du har att! sukka ho. Men slik gjekk det vel, la ho til, når ein gav seg til med bøkene; både med bibelen og dei andre, høh! For mykje var for mykje.

Han hadde gått sin veg, hadde enda glømt morgobiten sin, til gammalbesta ropa etter han. Skulde ikkje ha, svara han, og han hørte ho slo att svaldøra med ein arg liten smell: Han var da ikkje ulik seg! Rettno fekk han vera her åleine, det var han så sjølskapt til.

Han vilde sjå på avferda deira, det var det som drog i han. Folk som sette klutane til og fór sin veg, det var det likaste han såg. Han skulde ha vore nedpå Sjøhaugen og hørt på Peder når han kommanderte over bruke, hørt på høvdingen når han slava med folka sine. Peder var som ein fiendsmann imot Ola, han såg isblått 66over hovude på han og snudde seg vekk; men Ola hadde stund og anna at han heldt av han. Det var som ein draum ein hadde havt, om eitkvart stort og rivande som skulde ha vore, sjøl veit kva det var. Han må det bli! pla han gjerne seie, – det var eitkvart ein skulde ha vore sjøl. Det sveid så godt all kroppen inngjenom, når det kom for han.

Mesteparten av folke var nedmed sjøen, da Ola kom til Håberg, og han etter.

Han vart litt dått med, for der i fjølden var Andrea òg. – Det var vel det eg skulde hit og sjå etter om, tenkte han. Så var den tingen unnagjort; så var det greit da: dei var forlova. Han såg det på Åsel, ho stod der attmed henne og var som ei mor for henne; hadde ho havt venger, så hadde ho breidd dem over både henne og Peder. Det var sjølve Åsel: ei mor med eitkvart under vengen støtt; derfor var ho så vâr i auga, så rædd av seg og så modig i same stunda.

Ola var bort og snakka med dem, og med nokon kvar, han hadde slikt snakkarhjarte i dag.

No la dei til segls på Håberg-båtane. – La fokka gå! hørte dei Peder sette i, høgt og hardt så det small i lufta, og Ola såg kor kvinnfolka sokk unna hogge. – Slik skal det seiast på sjøen, sa Ola. Det grønte herlig i kjølvorren etter dem, ein kunde kjenne gjenom all sin kropp kor ein stod her på berge og vart att. – Karmennene i bygda som strauk sin veg, sa Ola. – Svære ting kor lettliva du er i dag? sa Åsel.Åsel] rettet fra: Asel (trykkfeil) 67– Det er så trygt å bli att. For den som ikkje er anna til.

Dei gjekk opp på haugen alle mann, vilde sjå når seglarane kom utfor oddane og fekk opp Folla. Vegen var berre som ein gjeitestig frå gammaltida, og dei måtte klive så godt dei kunde. Ola merka vel at Andrea var likeglad om å komma for nær han; men ho stal seg til og såg på han rett som det var. Det var ei lita sky over auga hennar, og noko av det same kring munnen, – slik var ho når ho var glad, kom det for han, og det hadde han aldri set henne før. Så vakker var ho, når ho synte seg for ein.

Så, no var seglarane uti sjølve børen sin. Dei såg snart berre segla og eit skombrott for kvar båten, – det der bar i veg.

– – – Ola vart på Håberg utover dagen. Andrea gjekk straks, ho var på gonga før han vardest, og ho såg seg ikkje att. – Der hadde eg no fått lag eit stykke på vegen, sa han og såg på Åsel. – Ja, sa ho og vilde gå sin veg. – Eg råker vel alltid henne, heldt han ved. Men eg har ikkje noko å gjera heime, har ikkje du Åsel noko slag arbeid for meg? Ho såg på han, og så bort i vêre: Nei, ho hadde ikkje det.

Han såg kor han plaga henne med at han var der og var i nærheita med henne; men det var vel derfor han vart der. Tagde han lenger no, da tok han ut sveitten på henne.

Ut imot kveldinga sa han farvel. Han fekk sjå innom hoss dyrlægen, sa han til Åsel. Hm? 68– Ja ja, sa ho. Auga hennar gjekk til han og frå han fleire gonger. – Du er heldig du Ola, som har berre deg sjøl å ta vare på Nei, for resten; det er visst litt for lite det òg. Børa er god om ho er aldri så tung.

Dei sat inne og drakk kaffe hoss dyrlægen, da han kom dit. Og no var han der, enda han slett ikkje hadde tenkt seg innom, og han måtte åt borde i lag med dem.

Dyrlægen lest knapt som han såg han. Men rett som han sat, halda han seg attover i benken og såg på han med halvgjømte auga:

«Du, kommer vel og skal gratulere oss? Ja ha, hu var inte sein», han viste med hovude åt Andrea. «Je har’nte fått tid tel å svelje det ennå je. Hu kom da inn i slekta lel.»

Andrea set auga stort og bert imot Ola, og takkar da han ønsker henne lukka til.

Dyrlægen sit og tygg, og let auga kvile på Ola. Vondskapen småblinkar i dem.

«Du ser ut som eit null forutan strek, som dom sier her. Blei du for sein, Ola?»

«Pappa!» Andrea reiser seg hastig frå borde og går ut. Dyrlægen skyt brunene høgt opp i panna.

Ola vart der utover kvelden. Dei drakk seg ein mild ein, og sea eit par til. Ola sat og såg på dyrlægen. Det var same andlete på han og Andrea; og enda var ho av eit heilt anna slag, – men slik snudde ho seg til ein og snakka, somtid, så ope og daglyst. Han hørte mest ikkje 69orde av det han sa. Andrea var innom eit par gonger, men så kom ho ikkje att meir. – Ola sat og leita romme rundt med auga. Der borte måtte det vera, den kvelden i halvmørkre; han stod der attmed spelle, og så reiste ho seg, tett attmed han, og så tok ho og kyste han; – det var i fjor. Ola sat lenge og såg dit. Så drikk han ut glase sitt og reiser seg. Han står stiv og ser på den andre.

«Ein einaste gong», seier han. «Ein einaste gong va live ette mæ; ei lita kveldstund – huff nei, no e æ full, no val æ gå! For no e æ visst full?»

«Ja, absolut!» Dyrlægen reiser seg, han med. «Det ser inte ut som vi får non kveldsmat?» seier han.

I kveld var dyrlægen med utom døra, og det var lenge sea han umaka seg med det. Han stod berrhua i vinden og såg opp i stjernebragle over dem. Dei var så nære, stjernene, i kveld, ein kunde mest høre dei kviskra.

«Dem hi børen, dem som segli nordover,» seier Ola.

«Ja-a; dom har børen. Fortener’n gjør dom au. Bare dom inte får – å er det det heter nå da, skal je si?

«Åbør.»

«Åbør ja. Ovbør. Han ser mig noe tynn ut, den der guttepjokken. Der er visst mer mot der enn makt. Men det blir jo deres sak, og inte vår. Hva?»

70Da Ola kom inni engane, der dalbakkane og småbjørkskogen livde for vinden, gjekk han seg på eit menneske som stod midt i vegen for han. Det var Andrea.

Var ho her? – Ja. Men kor hadde han halde til? – Han? Han hadde vore på Håberg i dag. Hoss søster Åsel. Enn eg tok ut sveitten på henne, berre med det at eg var der? Og kvifor skulde eg ikkje det? Dette smale andlete med juvikrosene på, og all denne klårøygde ærligdommen? og så denne smale beine ryggen, har du set den? Han som skal lesse på seg heile ætta. Og så eg da attmed henne, eg som er avskala og hivd til sides, – ja ja, det der forstår du deg ikkje på. – Eg hår aldri forstått meg på deg, eg. Men kor har du halde til i det siste? Og ikkje vil du gratulere meg heller? – Det har eg da visst gjort?

Ho stod midt i vegen for han:

«Det er alt du sier?»

«Ja?»

Men du skal si mig én ting, Ola: Trodde du det dem fortalte? Om mig og –?»

«Æ gjord visst ikkj det du. Æ veit ikkj hell, for resten.»

Dei hadde tatt til og gått.

«Osså den kvelden ifjor, Ola. I stuen hjemme. Var det ingen ting for dig det da?»

«Nei nei nei, Andrea! Lætt os ti-stil – – lætt oss vara folk! Ein dømt ein som æ,» skyndar han seg å seie, – «veit du ikkj se bli 71tili blind? Og at æ hi drømt det, all mi tid, at æ fekk berre byttinga te bonn; det hi æ forteld dæ, Andrea!»

«Og slikt går du og forteller? Ja da så.» Ho kasta ikkje med nakken, men det fór ei ny makt gjenom henne, ho heldt på å gå ifrå han framgjenom stormen.

«Kund du ikkje forstå det da, Andrea, at det va smått med mæ? At du ha fått sjå det når det var for seint? Og det meint æ å spara dæ for.»

«Ja takk! Jeg hører det nu. At jeg gjorde rett. Det var bare det jeg – ja, godnatt da!»

Så. No var det overstått. No er du fri mann, Ola. Og same kor du laug, så snakka du no sant lel. Ja visst, gjekk han og sa, no snakkar du med deg sjøl så mykje du vil; det kjem ut på eitt heretter. Det her er live, og det skal vera beiskt. «Og ædelmodig så det renner av dig», hermte han og song. Det står no fast lel det, at du har berga henne frå å gå seg ned i myra. Slik må det visst rime seg for ho Åsel og, når ho er ute og gjer allting på det likaste.

Og børen han bles, for dei som hadde han med seg. Ola hadde han imot seg innetter moane.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storbrylloppe

I seksbindsverket Juvikfolke følger Duun en slekt, Juvik-ætta, fra begynnelsen av 1800-tallet til slutten av 1. verdenskrig, men også med tilbakeblikk på slektens historie og sterke skikkelser i århundrene før 1800. Duun skildrer både den sosiale utviklingen fra gammel til ny tid og de menneskelige forandringene. Gamle tradisjoner og tenkemåter forandres langsomt, og det er stadig konflikter mellom gammel og ny moral.

Storbrylloppe er tredje bind i serien. Det går nedover med Juvik-ætta og gamle verdier står for fall. Søstrene Gjartru og Åsel har forskjellig tilnærming til det nye i tiden.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.