Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL X. FRITZI

69– Krefting hadde gjennemgått en lang rekke nummer, som begyndte med tallene 524. Der var ennu en hel mengde igjen, men han mente, at han hadde foreløbig nok til å kunne gjøre et forsøk.

Foreløbig blev de telefoner lagt til side, som til hørte kjente forretninger og kontorer. Det var ikke rimelig, at der blev telefonert til slike steder sent på natten.

Så var der et lite pensjonat i Holbergs gate, som hadde telefon nr. 52437. En hurtig undersøkelse på stedet gav intet resultat. Telefonen stod inne på kontoret og der hadde ikke vært nogen opringning natt til søndag.

Således gjennemgikk man nummer efter nummer. Det blev en pussig spredt hopping omkring i Oslos forskjellige befolkningslag, – tilfeldig som selve telefonkatalogen. Embedsmenn, forretningsmenn, politimenn, kunstnere, billettkontorer, statsrådets forværelse, Nasjonalgalleriet, bodegaer (bodegaer er lukket om natten), Mogens Thorsens stiftelse, advokater, en skøitekonge, Blindeinstituttet –

– Plutselig fikk Kjeldsen en idé.

– La oss se på damene, sa han.

70Så blev de «kvinnelige telefonnummer» gjennemgått. Og nu kom en ny rekke likeså tilfeldig som den annen. Kjeldsen og Krefting stod sammen bøid over listen, og Krefting fulgte den nedefter med pekefingeren. Ved hvert nummer rystet han på hodet: Dødt signal, som ikke gav nogen kombinasjon … det næste . . . det næste

Så med en gang stanset hans finger ved et navn. Også Krefting blev nu opmerksom på dette. Der stod: Viviana Udvej, og så adressen.

– Husker De navnet? spurte Kjeldsen.

– Ja, nu husker jeg det. Det foresvevet mig også, at jeg hadde hørt det før, da jeg skrev det ned. Advokat Udvej, det er jo ham som bor i det lille hus like overfor Hammels villa. Men det må jo være en annen dame enn den fru Udvej, som vi traff. Adressen er jo en helt annen.

– Viviana er heller ikke den samme som De har truffet, sa lille Golden, jeg kjenner Viviana, halve byen kjenner henne forresten, I engere kretser går hun under det elskverdige tilnavn «Storhertuginnen av Speilsalen».

– Det forekommer mig også at jeg har hørt hennes navn, bemerket Kjeldsen, var det ikke i forbindelse med nogen slags excentricitet?

– Hun er vanvittig excentrisk. Og vanvittig elegant. Første gang gjorde hun sig berømt som kanalsvømmerske.

– Ja, var det ikke det jeg visste. Men jeg har nu aldri interessert mig for kunstneriske eller sportslige ekstravagansen Har hun virkelig svømmet over Kanalen?

71– Nei, langtfra. Men hun påstod hun vilde gjøre det. Og så kaltes hun for kanalsvømmerske. Det skal jo aldri mer til her hjemme. Hun er advokat Udvejs fraskilte frue. Det påståes at han skilte sig fra henne på grunn av hennes vanvittige pengeforbruk. Det påståes også at han elsker henne fremdeles.

Kjeldsen stod og grundet:

– Advokat Udvej, som er Hammels nærmeste nabo . . . den ekstravagante Viviana, som er Udvejs fraskilte frue … og hele det foreliggende drama, som er mystisk og ekstravagant i høieste grad … og så telefonnummeret til Viviana, som stemmer med de tre tall 524. Var det ikke også noget med India i forbindelse med denne Viviana?

– Jo, hun vilde også bestige Himalaya og så kaltes hun straks for Himalayabetvingersken Viviana. Men hun kom ikke lenger enn til Konstantinopel. Hun reiste med en levende leopard som skjødehund og jernbanene bestemte, at hun enten måtte opgi leoparden eller opgi Himalaya. Så opgav hun Himalaya. Det påståes, at hun også hadde planer om å gå med en Zeppeliner som blindpassasjer. Den første kvinnelige blindpassasjer med Zeppelineren, det er noget, ikke sant?

– Vi må ha fatt i henne, sa Kjeldsen, hun er naturligvis en slik selskapsdukke som plaprer om løst og fast, bare hun får et passende selskap. For mitt eget vedkommende må jeg innrømme min klossethet i så henseende. Hvem pokker skal vi finne?

– Dr. Ebner, foreslo Krefting, han er jo moteløve.

72Kjeldsen stod og tygget på det litt. Halvt ubevisst følte han motvilje mot å gi dr. Ebner altfor stort spillerum i denne sak. Kanskje ante han konkurrenten i ham, den heldigere konkurrent: Den videnskapelig skolede detektiv. Han fikk ikke anledning til å treffe nogen avgjørelse straks, for nu blev han kalt til langlinjen, der var opringning fra Kjøbenhavn. Mens han var borte stod de andre og forhandlet om advokat Udvej. Man blev enig om at Terrieren også skulde overta ham. Det gjaldt å få rede på hvad advokat Udvej hadde foretatt sig fra lørdag kveld og utover. På denne uventede måte var nu Hammels nærmeste nabo kommet med i spillet. Foreløbig kunde detektivene arbeide i fred for offentlighetens opmerksomhet. Der var ennu ikke utgått annen meddelelse enn at der forelå et formodet selvmord. Men man var forberedt på å måtte melde kulør ut på kvelden, og da vilde man ha hele pressekobbelet på sig. Foreløbig gjaldt det å benytte de fredelige timer godt.

Kjeldsen kom tilbake fra Kjøbenhavntelefonen. Det var noget forsert over hans bevegelser som kunde tyde på at noget særlig var hendt. Og inntrykket blev straks bekreftet.

– Hammel er reist plutselig fra Kjøbenhavn idag morges, sa han, – han har vært ute og moret sig til klokken tre inatt. Spilt hasard. Drukket champagne. Egentlig skulde han ikke ha reist fra Kjøbenhavn før ikveld, men da han kom tilbake til hotellet lå der et telegram og ventet på ham.

Så snart han hadde lest dette telegram, besluttet 73han sig til å reise med det tidlige morgentog. Vi vet bestemt at det var på grunn av telegrammet. Nattportieren fulgte ham op på værelset med en siste slengpjolter og så ham lese telegrammet. Det syntes å gjøre et sterkt inntrykk på ham. Han begynte straks å pakke sine kofferter.

Og hvad stod der i telegrammet, mine herrer? Det vet vi nu. Vår mann i Kjøbenhavn har sannelig vært flink. Han fant telegrammet istykkerrevet i værelsets papirkurv. Han satte bitene sammen igjen og kunde lese telegrammet op for mig i telefonen. Teksten er tydelig nok og består bare av de tre bok staver S. O. S. – altså faresignalet! Men underskriften, mine herrer, underskriften er – Viviana.

Politimennene mottok denne meddelelse med en viss bevegelse. Her hadde man igjen en ny kontakt. Nu var der allerede en rekke punkter som kommuniserte med hverandre, men foreløbig var det ikke mulig å finne nogen ledende sammenheng. Kun blev det mer og mer tydelig, at den stadig fraværende Hammel begynte å skride stadig mer inn i mordets uhyggelige tryllekrets.

Da Kjeldsen var blitt alene med Krefting, gjorde også han opmerksom på disse kontakter.

– Vi har dem foran oss, sa han, likesom en mystisk skrift vi ikke kan lese. Vi mangler nøklen. Krefting pekte på nogen papirer, som Kjeldsen holdt i hånden, og sa:

– Der er sikkert mer.

– Ja, det er der også, svarte Kjeldsen. Jeg har fått telegram fra Berlinerpolitiet. Fritzi Brehmer, 74den dame som Hammel har turet rundt med i Berlin, vet vi nu adskillig mer om enn før. Hennes navn er gått gjennem Meldwesens maskineri og det er i sannhet en merkelig rikdom på detaljer som er fremkommet. Det viser sig riktig hvad vi antok, at titelen skuespillerinne bare er et løst dekke for hennes egentlige geskjeft, som tilhører det aller letteste Berlinerliv. Hele hennes signalement, også hennes fingeravtrykk finnes i Meldwesen. Jeg har fått telegrafert fingeravtrykkene efter Jørgensens telegrafmetode. Signalementetskontoret har dem nu til undersøkelse. Kanskje vi kan finne dem her også.

Men det som for oss er det mest interessante ved hele signalementet, fortsatte Kjeldsen, er en bestemt detalj som det inneholder. Fritzi Brehmer har på høire arm en liten tatovering. Den beskrives i Berlin telegrammet som et kors omgitt av en ring. Altså den samme tatovering som er funnet på den myrdede i Hammels villa.

– Her har vi kontakten igjen! Det er bare fordømt, at vi ikke kan lese tegnene. Forøvrig melder telegrammet, at Fritzi er forsvunnet. Men et par døgns fravær betyr vel ikke så meget for slike muntre piker. Berlin ber om nærmere oplysninger om hvad vi hol der på med. Det må være Fritzis skyld.

Kjeldsen så på sitt ur.

– Nu er klokken tolv, sa han, jeg forutsetter at «Storhertuginnen av Speilsalen» er stått op nu. Jeg vil avlegge hennes høihet et besøk.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.