82Hun reiste sig halvt op i lenestolen og så forundret på ham.
– Vet De også det, sa hun, hvor det er søtt av Dem.
– Plutselig spurte Kjeldsen:
– Hvem var det som telefonerte til Dem lørdag natt?
Hun svarte ikke straks, men lenet sig tilbake og laget lykkeringer av cigarettrøken, store ringer som lenge svirret omkring i værelset. Så sa hun bebreidende:
– Uff da!
– De behøver naturligvis ikke å svare, sa Kjeldsen, men jeg forstår riktignok ikke, hvorfor De vil vegre Dem ved å svare på et så likegyldig spørsmål.
– Kjære menneske, sa Viviana, hvorledes skal jeg kunne huske det. Her telefonerer så mange. Enkelte telefonerer flere ganger. Lørdag natt . . . Kanskje var det ingen.
– Eller kanskje var det Deres forhenværende mann, advokat Udvej? spurte Kjeldsen.
Viviana trakk sig noget forskremt helt op i stolen og Josephine Baker støttet henne med puter.
83Kjeldsen merket,at samtalen begynte at interessere henne. Bak hennes halvlukkede øienlokk var der kommet noget nysgjerrig i hennes blikk.
– Nei, svarte hun, ham var det iallfall ikke.
Og hun gjentok:
– Kanskje var det ingen.
Pause.
– Så sa Kjeldsen:
– De kjenner godseier Hammel?
– Ham var det nu slett ikke!
– Nei, det vet jeg.
– Hvorfor vet De det?
– Han er bortreist fortiden.
– Det er en forbausende viden De har om mine venner, sa hun.
– Men han vender tilbake ikveld.
– Virkelig?
– Det vet De da også, fru Viviana.
– Hvorledes skulde jeg vite det?
– De har jo selv telegrafert efter ham til Palace Hotel i Kjøbenhavn.– S. O. S. – Det er det berømte faresignal. Hvem kan vel undlate å følge en slik kallelse fra en så smukk og interessant dame. Si mig opriktig, fru Viviana, hvad er det for en fare som truer Dem?
Kjeldsen så nu tydelig at det var lykkes ham å trenge igjennem hennes tomme skall av koketteri. Hun forsøkte å skjule enviss uro bak forsert munterhet.
– Den fare som truer er virkelig meget alvorlig, svarte hun, – jeg begynner nemlig å kjede mig forferdelig.
84Kjeldsen lot sig ikke narre. Han var plutselig blitt overbevist om at Viviana nu var blitt forskrekket og at hun søkte å skjule noget for ham.
– La mig se Deres kabalkort, sa han.
– De ligger der henne. Vil De kanskje forsøke «Idioten»?
Viviana pekte på et gammelt renessansebord, hvor der mellem to høie romerske lysestaker, lå henslengt en mengde småting, pretiosa, slike som damer svermer for å samle på. Der lå også kabalkortene, temmelig slitte, slik som virkelige kabalkort skal være, – nye kort er aldri så hemmelighetsfullt givende som de gamle.
Kjeldsen betraktet kortene en stund og la dem så fra sig.
– Jeg tror på en del av hvad De sier, kun en del, sa han.
– De er virkelig meget galant.
– Kjære fru Viviana, la oss ikke spille tiden med talemåter. Det er jo min forretning å spørre. Det er sikkert riktig, at De lørdag kveld kom hjem fra Speilsalen i Grand Hotel klokken ett, at De blev sittende oppe alene og at De la kabaler. Men det var ikke så meget for å spekulere i skjebnens mysterier som for å fordrive tiden, mens De ventet på nogen. De ventet på et besøk eller en telefonbeskjed. Er det ikke riktig?
– Nei, jeg ventet slett ikke på nogen ting.
– Jeg er tilbøielig til å tro, at De ventet på telefonen og at der blev ringt til Dem henimot klokken to om natten.
– Det er meget mulig at der blev telefonert. Det 85er endog sannsynlig. Men jeg husker ikke noget særlig om det. Forøvrig vil jeg be Dem om en ting: Nu skal De ikke være landbrukskandidat længer.
– Jeg forstår Dem ikke riktig.
Viviana hadde fått sin tidligere sikkerhet igjen. Hun la sig tilbake i karossen og lot de greske tøffelsnuter vippe muntert. Hennes tone blev igjen fortrolig, næsten beskyttende og hun gav med gongongen signal om en ny cocktail, – som også kom.
– Herr landbrukskandidat, gjentok hun, skål! Når jeg fortsetter med å kalle Dem således, er det fordi De representerer en viss slags enfoldighet, som vi gjerne henlegger til den enkle landlige bondesans, skjønt det kanskje er urettferdig.
– De må da kunne forstå en stilling som min, fortsatte hun. Her sitter De og vil true mig til å huske en særlig telefonopringning for flere dager siden. Se der henne er min telefon. Apparatet er i sig selv et kunstverk, som De ser. Innlagt med gull og elfenben. Hvis De kjente noget til mitt liv, men De er jo uvidende på visse områder som de fleste moderne detektiver, måtte De forundre Dem over at apparatet ikke har gitt lyd fra sig sålenge De har vært her.
Men akk, min herre, mine venner vet, at det slett ikke kan nytte noget med telefonen før klokken 2 – for på den tid, da bodegaene begynner. Men da kimer det også i ett kjør.
Sånn er det også henved klokken to om natten, hvis mine venner vet. at jeg er 86hjemme. De store restauranter stenger, og så vil mine venner at jeg skal være hjemme. De ønsker å fortsette som det heter. Det er jo en lidenskap hos våre landsmenn, at de bestandig vil løpe linen ut. De har en sykelig redsel for å bringe noget til avslutning. Å gå sin vei, når leken er god, ligger ikke for dem. De skal slikke den siste mulighet tilbunns.
Og hvad så, min herre? Jo, så telefonerer først den ene: Hei, Viviana, kan vi komme? Vi har en kurv champagne med! Det må være en av de rike som De nok forstår, og disse rike er ofte nokså triste og åndelig sett ytterst enkelt organisert, så det hender næsten bestandig. at jeg svarer: Takk, jeg har champagne nok i isskapet mitt og jeg kjeder mig aldri når jeg er alene.
Men så – litt efter ringer en av mine fattige, men mere begavede venner, en kunstmaler kanskje, eller en dikter og spør: Har du noget whisky i huset, Viviana, kan vi komme op?
– Eller også, ja undskyld, herr landbruksminister, er det min forhenværende mann som ringer og sier han må tale med mig, det er så skrekkelig viktig. Så forferdelig, så avgjørende viktig. Men det er aldri viktig. Det er bare noget sentimentalt, lett alkoholisert tøv.
Kjeldsen spurte:
– Og så avslår De å motta ham?
– Som regel ja.
– Har De hørt eventyret om fårehyrden og ulven, fru Viviana? Det var engang en gjetergutt som narret folk med å rope på hjelp: Ulven, ulven er her! Når folk kom løpende til lo han bare av dem. Men 87så en dag kom virkelig ulven, da var det ingen som gad høre på hans skrik og han blev sønderrevet.
– Og hvilken betydning har denne fabel, herr politimann.
– Det er blott en lignelse, svarte Kjeldsen, sett at Deres forhenværende mann virkelig lørdag natt hadde en forferdelig alvorlig meddelelse til Dem, en meddelelse som kunde gjelde liv eller død – og så, at De allikevel avslo å tale med ham. Ja, De forstår, dette er bare en lignelse.
– Viviana blev sittende taus en stund og stirre på ham. Til en begynnelse var det bare den ytterste grad av forbauselse som preget hennes ansigt, men så kom der noget annet i minespillet, en skygge av angst, likesom om hun plutselig hadde opdaget at hun beveget sig på farlig terreng og måtte være forsiktig.
– Lørdag natt, mumlet hun, lørdag natt . . . . men har jeg da ikke sagt Dem, at han slett ikke telefonerte til mig lørdag natt?
– Javisst, det har De jo allerede sagt.
– Detektiven så virkelig helt stupid ut som han sått der med sine gammelmannsbriller og skulde smile undskyldende. Men der gikk allikevel en svak kuldegysen gjennem Viviana og for å komme bort fra det pinlige punkt fortsatte hun sin livsbekjennelse:
– Det kan også være en annen som telefonerer, sa hun næsten hviskende, den som i øieblikket er den ene. Og nu må De ikke rødme, herr biskop – for han spør simpelthen således: Er du alene, Viviana, jeg kommer! Og neppe har han fått svar, før der kommer en annen opringning fra nogen lystige venner som roper: 88Vil du med til Drammen, Viviana, der er karneval og heisan i handelslosjen og her utenfor står en Mercedes!
Men det hender også, – Viviana sukket og fikk tydelige filmtårer i øienhårene, – at jeg er trett en aften og stenger telefonen av. Og da er det ingen som kommer frem, Ingen.
– Ikke engang den ene?
Viviana rystet på gulvskrubbkrøllene:
– Nei . . . Ingen! Kanskje har jeg vært rettsetterfeil lørdag kveld. Jeg husker ikke. Det er mig umulig å huske dette . . . . Men nu har De iallfall fått et inntrykk av mitt liv. Så De må forstå hvor vanskelig det er for mig å huske hver liten detalj så mange dager efter. Er De forferdet over mig?
Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.
Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?
Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.
Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)
Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.