Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL XVI. FRU DR. EBNER

110Nøklene! Det var besynderlig hvorledes Viviana rykket til. Det gav et formelig sett i henne. Nervene hennes reagerte voldsomt, hver gang en ting blev nevnt som kunde ha forbindelse med mordet.

Plutselig spurte hun:

– Skal jeg også i forhør, i et virkelig forhør?

– Muligens.

– Skal jeg vise mig for skranken i en mordaffære? Hvor fryktelig!

Det var noget virkelig beveget, men samtidig også noget drømmende over hennes trekk.

Kanskje tanken på å møte ved skranken allikevel ikke forskrekket henne så meget. Det var kanske meget mer mordsakens veldige sensasjon som gav henne det drømmende svermeri i øinene.

Kjeldsen tenkte på dette og måtte atter forundre sig over den moderne kvinnes psyke.

Vivianas frostbrytninger var gått over og hun kastet pelskraven tilbake på stolryggen. Hun så på dr. Ebner:

– Champagne, sa hun.

Det lot til, at hun hadde fått sin livlige, skøieraktige form igjen. Den stigende varme i kabinettet lot en fin rødme trenge frem i hennes ansikt.

111– Sånn skal De være! utbrøt dr. Ebner begeistret, la ikke det dumme mord få makt over Deres humør.

Han bladde påny i vinlisten, som egentlig ikke var nogen liste, den var stor som en bok.

Forskjellige merker blev foreslått, også av Kjeldsen, men Viviana refuserte. Plutselig forlangte hun: Jouet Perrier, – og tilla:

– Den rødlige champagnen. Den som likesom er lett farvet med nogen dråper blod.

– Fullkommen som De ønsker, svarte dr. Ebner og gav hovmesteren sin bestilling.

Dr. Ebner vilde late som ingenting, men Kjeldsen kunde se på ham at Vivianas lystighet berørte ham ille. Dr. Ebner hadde vanskelig for å undertrykke sin ergrelse. Kanskje følte han også sin stilling noget tvunget ved Kjeldsens nærvær.

Champagnen blev bragt og skjenket i glassene.

I dens perlende dyp var der virkelig en svak tone av rosa, men flyvende lett som en anelse bare av blodets farve.

Ennu mens tjeneren skjenket i, grep dr. Ebner om glasset for å drikke, men glasset dirret i hans hand og støtte med en klirrende lyd mot den nærstående tallerken.

Kjeldsen festet sig ved dette og undret sig: Dr. Ebner nervøs! Var han ikke også blitt litt blek? En smule blek her ved tinningene?

Kriminallægen selv følte sig tydeligvis irritert over fenomenet og lot irritasjonen gå ut over den temmelig uskyldige tjener.

– Hvordan er det De serverer, klodrian, sa han. 112De må ikke skjenke videre, når jeg allerede har grepet glasset.

Også efterat tjeneren var gått ut av kabinettet, fortsatte dr. Ebner på en påfallende måte å gi avløp for sin ergrelse.

– Det er da besynderlig, sa han, at store etablissementer vil nøie sig med den slags klodrianer.

– Var han virkeiig saa klosset? spurte Kjeldsen og smilte ertende, jeg synes ikke . . .

Dr. Ebner tørket sig med servietten over pannen.

– Her begynner å bli varmt allerede, sa han, vi må få vekk den maskinen.

Men så behersket han sig plutselig og løftet smilende sitt glass.

– Undskyld min utidighet, kjære Viviana, sa han, men den slags småting ergrer mig alltid. Og jeg som hadde planlagt en elegant liten frokost idag. Jeg har allerede signalert efter østers.

Han blev samtidig opmerksom på at Kjeldsen så på ham gjennem sine stålbriller med en viss underfundighet.

– Hvorfor stirrer De slik på mig, Kjeldsen? spurte han.

– Jeg forundrer mig over å se Dem nervøs og ubalansert. Den store kriminallæge og berømte operatør, hvis stenro aldri forlater ham.

Dr. Ebner svarte spøkefullt:

– Rivningen mellem politiets praksis og dets videnskap skal ikke utdypes. Jeg gir Dem ikke triumfen, Kjeldsen, jeg er ikke nervøs.

Kjeldsen trakk i sitt svære gull urkjede.

113– Akkurat nu må jeg telefonere, sa han, De undskylder mig nok et øieblikk?

Han gikk gjennem Speilsalen ut i vestibylen. Underveis passerte han den unge tjener som dr. Ebner hadde kalt en klodrian. Der gikk signaler mellem de to, men usynlige for alle andre. I Speilsalen var der ikke mange mennesker, frokosten var forbi og tjenerne i ferd med å rydde op.

Fra vestibylen gikk Kjeldsen inn i leseværelset, hvor han lette efter en bestemt avis, tilsynelatende. Endelig lot det ti] at han hadde funnet den. Men i det samme kom den unge tjener fra kabinettet hen til ham.

Tjeneren rakte ham den opslåtte vinbok og blev stående og vente på ordre. Kjeldsen bladde frem og tilbake, som om han var i villrede, hvorefter han likesom spurte tjeneren om råd vedrørende vinene.

Det var selvfølgelig ingen som festet sig ved dette i et hotell helt sedvanlige optrin.

Men det var ikke viner der blev talt om.

Kjeldsen spurte:

– Hvad nu? Men fort!

Tjenerens svar: – Så snart De var gått stilte jeg mig hen mellem draperiene på en plass som jeg tidligere hadde utsett mig. Jeg kunde derfra intet se.

– Det var heller ikke viktig. Men hørte De noget?

Tjeneren: – Damen sa til herren hviskende og i stor hast: De må hjelpe mig.

– Og herren?

114Tjeneren: – Herren svarte: Hjelpe Dem, Viviana. Ja, gjerne. Men med hvad?

– Og damen?

– Damen svarte: De må hjelpe mig med å redde Hannibal.

– Og hvad svarte herren til det?

Tjeneren: – Han gjentok tre ganger: Redde Hannibal . . . redde Hannibal, Viviana, redde Hannibal … Så blev herren aldeles taus og jeg hadde inntrykk av at han satt og grublet. Mer kunde jeg ikke gjøre. Jeg måtte springe vekk, for i det samme kom gjester forbi.

Kjeldsen lot som om han gav tjeneren en ordre og tjeneren fjernet sig med vinkartet.

Kjeldsen blev stående en stund og stirre åndsfraværende i sin avis. Han mumlet halvhøit for sig selv – og det kunde høres ut som om han mumlende leste noget i den tyske avis:

– Redde Hannibal . . . Hannibal, det er advokat Udvej . . . Marinen med gummiskoene . . . Han som bor like over for Hammels villa . . . Redde Hannibal . . .

Så vendte han tilbake til kabinettet. Her var imidlertid en ny person kommet til stede.

Kjeldsen blev førestillet for fru dr. Ebner, – det var hun som var kommet. Han husket å ha sett henne en gang tidligere, da hun hadde møtt sin mann utenfor Rikshospitalet.

Fru Ebner var en type helt ulik Viviana (som var en slags «babygutt» efter det siste skrik). Fru Ebner var en av disse mørke skjønnheter, som fikk en til 115å tenke på sigøineravstamning. Hun virket næsten robust og hennes hennafarvede hår gjorde henne ennu mer fremmedartet. Hennes øine var mørke, funklende, kolde. Hun var av den slags fruentimmer, hvis voldsomme lidenskap og voldsomme vilje gjorde menn til slaver.

Hun var diskret elegant klædt, men det var dog ikke noget borgerlig over henne, – tvertimot noget bohemaktig. Hun kunde gjelde for å være sangerinne eller en stor varietéstjerne. At hun oprinnelig var utlending fremgikk også av hennes sprog. Hun talte norsk med dialekt og med innstukne fremmede ord, også svenske, hennes stemme var ikke skjønn.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.