Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL XVII. ER HAMMEL DØD?

116Hun het Liselotte. Min kone Liselotte, presenterte doktoren med en forunderlig stolthet.

Da hun hadde hilst på Kjeidsen, sa hun i sitt merkelige blandingssprog:

– Jasså, det er Dem som fantiserar over mordet på Bygdø. Jeg tør vedde på, at det inte alls er noget mord. Naturligvis er det et sjelvmord. Dette med mord er bare sensasjon og tåpelighet. Og så litt stormannsgalskap, tror De ikke?

– Stormannsgalskap? spurte Kjeldsen, hvorledes vil De forklare dette merkelige uttrykk?

– Det er staden som er stormannsgal, sjelvførstændlich! Denne elendige, lille fillestaden, den vil partout ha et interessant mord som andre storbyer. Og derfor skal detta enkle sjelvmordet vara et mord.

Hun fuktet sine leber med champagnen, men skjøv så glasset fra sig.

– En djevlig champanj, sa hun med sin grove stemme.

Og dr. Ebner smilte henrykt, som om han riktig nød hennes naturlighet.

Kjeldsen tenkte i sitt stille sinn, at her hadde dokren ikke meget å si. Det forekom ham pussig, at en 117kold og usentimental kriminallæge kunde forandre sig så plutselig under en viljesterk kvinnes innflytelse.

Og fru Liselotte fortsatte sin kritikk:

– Ni skulle anvende kvinnor mer i kriminalpolisen. Kvinnen har virkelighetssans. Hun er alltid aktuell i sin spekulasjon og bryr sig ikke om gamle sjabloner. Og kvinnans fantasi går aldri over i metafysisk grubbel som ofte forstyrrer mannens kombinasjonsførmåga.

– Hvordan mener De da, at dramaet er foregått? spurte Kjeldsen.

– Ganske naturlig, svarte hun, en stakkars olycklig, som er gået ut på kvelden for å ta ende på sitt usla liv. Han behøver jo slett ikke å være kommet til villaen på natten. Hvorfor inte tidligere på kvelden og flere timer før snøen begynte å falle. Han har forstået at villaen var ubebodd, fordi det var mørkt i fønsterne allerede så tidligt på kvelden. Så har han naturligvis tenkt: Her er et passende stelle for mig til å gjøre det der, som jeg har foresatt mig å gjøre. Og så har han øppnat dørren. Hvafals, en sånn der entrédørr på landet er det vel ikke nogen konst å øppna. Han har villet være ukjent, det er vel menskligt, derfor har han på forhånd fjernet alt som kunde røbe ham. Det er sund logikk.

– Dette er også Deres manns logikk, sa Kjeldsen.

– Ja, han er vel heller ikke nogen fantast, svarte fru Liselotte.

Dr. Ebner så igjen på sin hustru og smilte ømt, som om han moret sig over hennes djervhet. Viviana 118hadde sittet ganske taus. Nu og da kastet hun et forskremt blikk på lægen.

Kjeldsen henvendte sig påny til Liselotte.

– De synes ikke å være opmerksom på, sa han, at vi har funnet spor i leiligheten, som beviser at den drepte ikke har vært alene.

– Kanskje var det en dam, som var tilsammens med ham.

– Nei, det var ingen dame. Det var en mann. Det var morderen. Og vi har konstatert, at det har vært en mann med gummihæler på støvlene.

Liselotte hadde albuene på bordet og hvilte hendene under haken. Ved Kjeldsens ord vendte hun langsomt ansiktet mot ham og så på ham med halvt lukkede øine.

– Har ni verkligt? spurte hun.

Viviana var imens blitt stadig mer nervøs og forsøkte å berolige sig med champagne, men kom derved i en tilstand av forsert lystighet, som virket pinlig. Det var i det hele tatt en besynderlig frokost, med uekte, opjaget stemning. Alle de nærværende satt og stred med sine egne grublerier og en viss atmosfære av fiendtlighet bredte sig blandt dem.

Det skulde heller ikke hjelpe på harmonien, at begge damene var så særpregede, kanskje kunstig særpregede, og så forskjellige: Viviana nervøst flagrende, excentrisk, hyperelegant og halvfull – og Liselotte mørk, tateraktig og frekk. Kjeldsen begynte å bli utålmodig og han gjorde sitt til å påskynde frokostens avslutning. Der blev ganske vagt hen i været foreslått kaffe i baren, men det vakte ingen gjenklang. 119Kjeldsen hadde presserende forretninger, som ventet ham.

Mens herskapet var i ferd med å ta tøiet på ute i garderoben, kom en herre gående alene inn fra Rosenkrantzgaten – og Viviana kastet sig straks imot ham i ivrig samtale. Herren fikk knapt anledning til å nikke en hilsen til dr. Ebner, og Ebner svarte: Mor’n, Udvej!

Kjeldsen så på den nyankomne gjennem det store garderobespeil. Dette var altså advokat Udvej. Ikke egentlig nogen usympatisk fyr, tenkte Kjeldsen. Udvej så litt blek ut. Kanskje kom det av at han allerede, tidlig på dagen, hadde drukket en del. Kjeldsen syntes han i Udvej kunde gjenkjenne den typen, som søker å skjule en stille fyll ved iakttagelse av et overmål av stivhet og korrekthet.

Viviana hadde skjøvet Udvej helt hen mot et av hjørnene i hallen. Her blev de stående og hviske ivrig sammen. Det syntes som om Udvej ikke riktig kunde opfatte hvad hun mente, for han spurte gjentagne ganger og hun forklarte atter innstendig og rusket ham ivrig i ermet.

Endelig trakk han øienbrynene i været, likesom om et lys var gått op for ham, – således som folk gjerne gjør, når det endelig går op for dem at de forstår ikke ett dugg.

Kjeldsen la med tilfredshet merke til at den unge kelneren hele tiden vimset omkring dem, beskjeftiget med et eller annet. Men både Viviana og Udvej var så optatt av sin samtale at de slett ikke la merke til hans nærvær.

120Omsider syntes Viviana å ha fattet en beslutning, som hun meddelte Udvej, og denne lot til å samtykke umåtelig ivrig, kanskje for å få slutt på hele optrinet.

Viviana bad garderobebetjenten telefonere efter en drosje. Og derpå tok hun Udvej under armen og gikk. Hun hilste til sitt selskap på den forsert lystige måte, som hun mente skulde bety sorgløshet. Hun vinket med hånden, således som lystige sjøgaster pleier å signalere til hinannen og ropte: På gjensyn! Her går jeg med min mann!

Dette skulde formentlig være en vits på det evige gjentatte motiv om fraskilte og påny forenede. Men vitsen gjorde ikke spor inntrykk. Den var blitt for gammeldags, og kanskje kunde trekløveret Ebner-Viviana-Liselotte gjelde som en kombinasjon på det samme motiv. Det var vel ingen som tvilte på, at Viviana var meget intim med dr. Ebner. Isåfall var det selskap som således skiltes ved den store restaurant et typisk eksempel på byens ofte litt innviklede ekteskapelige liv, – således som dette gjerne demonstreres på de mondene bodegaer.

Da Kjeldsen kom op på opdagelsesavdelingen, var den unge «kelneren» der allerede, men naturligvis i sin daglige klædesdrakt. Det som nu interesserte Kjeldsen å få vite var, hvad advokat Udvej og Viviana hadde talt så ivrig sammen om.

Det var ikke lykkes for detektiven å få rede på gangen i deres samtale. Det hadde vært for vanskelig å lytte. De hadde hvisket sammen hele tiden og Viviana hadde vist megen nervøsitet.

121Den unge detektiv, «kelneren», forklarte, at de hadde talt sammen om skotøi. Der var tale om et par sko med gummisåler eller gummihæler. Den unge mann var fullstendig desorientert over dette samtaleemne. Men det moret Kjeldsen å høre. Han hadde med hensikt bragt denne lille omstendighet ved eftersøkelsen på bane under frokosten, nettop for å se hvorledes Viviana reagerte. Hun måtte jo huske at han hadde talt om det samme oppe i hennes leilighet. Og hvorledes reagerte hun? Hun lot fullstendig som ingenting. Men det var en så påfallende, en så forstenet likegyldighet, at den røbet henne. Viviana visste noget bestemt med hensyn til mordet, det blev Kjeldsen mer og mer overbevisst om – men hvad?

– Og så Udvej, spurte Kjeldsen, hvordan tok han nu Vivianas inntrengende henvendelser.

Den unge politimann som hadde lyttet, svarte:

– Til å begynne med opfattet Udvej slett intet, men viste et stupid ansikt. (Det hadde jo også Kjeldsen iakttatt i speilet.) Men så var det han plutselig opfattet, at der var tale om noget med Hammel. Dette navn blev nevnt gjentagende og en gang hørte detektiven at Udvej spurte. Men hvad er det du sier, Viviana, er Hammel død?

Hvad Viviana svarte til dette, kunde detektiven ikke opfatte. Det hele var således ganske usammenhengende og likegyldig, gjentok detektiven.

Men Kjeldsen syntes ikke dette. Han spurte:

– Er De ganske sikker på at Hammels navn blev nevnt i den forbindelse?

122– Ja, svarte detektiven, slik var spørsmålet: Er Hammel død?

Kjeldsen: – Altså, spørsmålet gjaldt ikke, om nogen var død hos eller i forbindelse med Hammel?

Detektiven: – Nei, direkte og tydelig: Er Hammel død?

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.