Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL XXII. ET MØTE MED HAMMEL

151Hammel var i følge med Krefting. De hadde talt sammen underveis i bilen, og Hammel visste at Kjeldsen ventet på ham. Hammel hilste kort og nervøst.

Axel Axelson bragte hans reisesaker inn fra bilen.

– Det er Deres chauffør? spurte Kjeldsen.

– Ja. Som jeg bruker tilfeldig nu. Ellers er jeg min egen.

– Godt, la ham vente derute ved bilen eller i kjøkkenet litt. Det er mulig jeg må tale med ham.

Hammel gav de nødvendige ordrer. Så vendte han sig mot Kjeldsen med utbruddet:

– I all verdens rike, hvad er det som er foregått her?

Kjeldsen hadde imens hatt tid til å betrakte ham.

Det var en helt almindelig type, den lett amerikaniserte forretningsmann som man kan se i tusenvis på Oslo gater – enten de nu er virkelige forretningsmenn eller ikke. I firtiårene. Mager, litt sleivet i bevegelsene, med en tettklippet børste under nesen. Han virket til å begynne med temmelig nervøs, men det var jo heller ikke så underlig efter å ha til endebragt en – som man nu visste – lang og livlig reise.

152– Akkurat således var jeg forberedt på at De vilde spørre, sa Kjeldsen, men la oss foreløbig sløife alle uttrykk for forundring. De har vel lest aftenavisene. Godt. Da er De jo nogenlunde orientert. Kan De tenke Dem nogen forklaring på det som er hendt?

– Ikke den ringeste. Det er mig altsammen fullkommen gåtefullt. Det kan dog umulig være et mord.

– Blir det da mere forklarlig for Dem, hvis det er et selvmord?

– Nei.

– Det er et mord. Og det er ikke utelukket, at De, herr Hammel, kan bli innblandet i affæren som medskyldig.

– Jeg, – som har vært bortreist hele tiden, svarte han, idet han smilte tvilende. Og dessuten: Hvorfor skulde jeg begå et mord?

– Jeg sa også medskyldig.

– Det måtte i såfall være ubevisst medskyldig.

Kjeldsen tygget litt på dette.

– Ja, sa han så. Kanskje.

Han viste Hammel fotografiene av den drepte. Det gikk et sett gjennem Hammel, da han så billedene, og hånden som holdt dem dirret.

– Det skaker Dem op å se slike billeder, bemerket Kjeldsen.

– Ja naturligvis. Jeg er ikke vant til slikt. Jeg ber Dem ikke å legge nogen betydning i det.

– Det gjør jeg heller ikke.

Hammel gav fotografiene fra sig:

153– Jeg kjenner ikke denne mann. Har aldri sett ham før.

Heller ikke i Berlin? Tenk Dem nu godt om. Gjennemgå Deres bekjentskapskrets dernede fra, hvis det er mulig.

Hammel syntes litt forlegen, da han svarte:

– Tja, jeg kan naturligvis ha støtt på denne mann i storbyens vrimmel. Men iallfall har jeg ikke nogen erindring om ham.

De to herrer hadde sått sig ned ved skrivebordet og Kjeldsen spurte videre:

– De kjenner en ung dame i Berlin som heter Fritzi Brehmer.

– Uff, utbrøt Hammel utålmodig og rykket til bake i stolen, man har altså utspionert mig i Berlin.

– I Kjøbenhavn også, svarte Kjeldsen.

Hammel var begynt å bli irritert og det gjorde ham roligere. Han er krenket, tenkte Kjeldsen, det taler i hans favør.

– Jeg kjenner denne dame, sa Hammel, det er en fornøielig liten pike. Hun blir aldri trett. Og så kjenner hun Berlin ut og inn. Hun er uforlignelig til å holde ut natt efter natt på alle mulige kabareter og dansebuler.

– Og spillebuler.

Hammel trakk på skulderen:

– Nåja, jeg ynder å more mig, når jeg er ute og reiser. Jeg kan gjerne innrømme, at jeg i min egen by, hvor jeg har min daglige forretning, ikke gjerne vil forandre min borgerlige og adstadige form. Når jeg kommer ut, slår jeg litt til skaglene, som det heter. 154Men hvad fan vedkommer det politiet. Det er mine egne penger jeg bruker. Og jeg har råd til det.

– De gir mig her et lite innblikk i Deres naturell, sa Kjeldsen, det er ikke noget at si på Deres forhold, gubbevaremigvel, og De må ikke tro at politiet ønsker å blande sig op i det. Men siden vi nu er begynt å komme over i psykologien, som er så sterkt yndet av moderne kriminalister, må De tillate mig å fortsette litt: Jeg vet De er en velholden mann. Men tross det kan De vel ha Deres sorger og ergrelser. Motgang som går inn på Deres sjelefred. Har De det slik, at De for å glemme denslags sorger gjerne kaster Dem ut i –

– Utskeielser, fullførte Hammel, det er et sterkt ord kanskje, men det er iøvrig helt menneskelig, at en mann søker glemsel for private sorger ved adspredelser.

– Ser man det. Og kanskje har De nettop i denne tid …. Kjeldsen opdaget en uvillig bevegelse hos Hammel og spant ikke videre på tråden, men fortsatte således: For å komme tilbake til Fritzi. Hun er tatovert!

Hammel slo med papirkniven i skrivebordet og lo.

– Er hun det, sa han, det kan nok være det!

– Hun er tatovert her på underarmen med et tegn således:

Kjeldsen gjorde tegningen med pekefingeren i luften og fortsatte:

– Det er et tegn som går igjen i de fleste tyske ordbøker og som betyr et maritimt uttrykk.

Hammel lenet sig over mot Kjeldsen og spurte:

155– Kjenner De også Fritzi?

– Av omtale som De forstår. Men denne tatovering har forbindelse med mordet på en måte. Vi har ikke på den døde funnet det minste som kan tjene til å identifisere ham. Utover dette tegn på hans underarm. Den samme tatovering.

Meddelelsen lot ikke til å gjøre noget inntrykk på Hammel.

– Hvad kan det bety, sa han, tatoveringer er nu almindelig innen visse kretser i Tyskland.

– Finner De det merkelig at Berlinpolitiet også interesserer sig for denne Fritzi?

– Akknei. Ikke egentlig merkelig. Berlinpolitiet interesserer sig for alle mennesker. Det er blitt videnskap dernede.

Kjeldsen konstaterte, at hittil hadde ikke Hammel vist den minste bevegelse. Ikke reagert for noget spørsmål uten med en slags utålmodighet. Kjeldsen slo helt over i noget annet:

– Morderen og offeret, sa han, har efter alt å dømme kjent til at De var bortreist lørdag og at huset stod tomt. Også husholdersken var borte – på besøk hos sin søster. De er kommet inn i huset med en av Deres egne nøkler. Låsen er ikke sånn, at den kan åpnes med en almindelig hovednøkkel.

Her var det at Hammel første gang viste tegn til uro. Det var likesom en skygge la sig over hans blikk. Han reiste sig hurtig.

– Det er så mystisk alt dette her, sa han, og luften herinne i værelset gjør mig nervøs.

Han pekte på divanen og spurte nølende:

156– Det var jo der ….

Kjeldsen nikket.

– Jeg foreslår vi tar en liten pjolter, sa Hammel, det støtter. Har De noget imot det?

– Som De vil.

– Jeg kan selv gå og hente den. Han gikk skyndsomst.

Kjeldsen tenkte: Han gikk for å samle sig og skjule sin uro.

Da Hammel kom tilbake med glass og flasker stanset han i det tilstøtende værelse, satte sakene fra sig på et bord og ropte:

– Kom herinn. Det er bedre her. Det er like som vi ikke er alene derinne i herreværelset, underlig, ikke sant, haha.

Kjeldsen gikk inn og Hammel blandet pjolteren. Han hadde på få øieblikk lagt sig til en viss lystighet. (Han har samlet sig, tenkte Kjeldsen.) Hammel pekte med tommelfingeren over skulderen mot kjøkkenfløien og sa spøkende:

– Hun er ikke i humør den gamle. På dansk heter det, at der er «røg i køkkenet». I sannhet et genialt uttrykk, ikke sant, skål! Han skålte og drakk forsert.

– Altså for å komme tilbake til den nøklen, sa Kjeldsen, De må da vite om De har overlatt nogen av Deres bekjente nøklen til entreen. I Deres fravær.

– I mitt fravær, mumlet Hammel.

– Nåja, i det hele tatt overlatt nogen en nøkkel. Kjeldsen følte, at han var kommet til et avgjørende 157punkt. Nu kommer to av mine ledd til å klaffe sammen tenkte han. For første gang. Og derefter vil hele herven kunne trekkes ut. Hammel tok en cigarett fra en skål på bordet.

– Nøklen, mumlet han igjen åndsfraværende, en nøkkel Jo, jeg har virkelig for nogen tid siden overlatt en person en av mine husnøkler. Han smilte undskyldende:

– Ja, De forstår, herr Kjeldsen, De forstår at . .

– Bevares De behøver ikke å undskylde Dem, jeg kan så godt forstå en levemanns vaner. Altså til hvem har De gitt den?

Kjeldsen tok også en cigarett fra skålen. Nu kommer det, tenkte han, nu –

– Jeg har i sin tid, svarte Hammel, overlatt en av mine nøkler til Viviana. Kjenner De henne?

– Ja. Ikke til nogen andre.

– Nei, ikke til nogen andre.

Kjeldsen tendte i taushet sin cigarett. Han syntes allikevel han ikke merket knekket av de to ledd som klaffet sammen.

Men nu ringte det kraftig på entrédøren. Og fru Halvorsen meldte høi og alvorlig, at det var advokat Udvej som kom.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.