Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL XXXIII. FRITZI OG LOTTE

229– Hør nu ikke for meget på hvad hun sier, bad doktoren, dette er et nervøst anfall og kanskje et alvorlig.

Viviana lenet sig dypere inn i sofahjørnet, hun lukket øinene som hun var meget trett.

– La mig ha ro litt, sa hun, det er ikke så farlig. Det var den fryktelige varmen der inne og så lyset og musikken.

William Whistler kom inn i kabinettet. Han betraktet selskapet litt og bemerket tørt:

– Brummel. Det er Brummel.

Ved å høre denne stemme slo Viviana øinene op og en sitren for gjennem henne.

Kjeldsen nærmet sig William Whistler hurtig, som om det var hans hensikt å kaste ham ut av kabinettet. William Whistler blev stående uanfektet og vente på angrepet. Og Kjeldsen behersket sig uvilkårlig, da han så den annens næsten patologisk følelsesløse ansikt. Han kom igjen til å tenke på ham som skuespiller. Hvor var nu hans fullskap henne. Utrolig nok hadde den sinnssyke dans gjort mannen edru, hvis han da i det hele tatt hadde vært full. Hans blikk 230var ikke noget svømmende alkoholblikk, men stikkende og iakttagende.

For første gang falt det Kjeldsen inn at der kanskje lå en skjult hypnotisk makt i dette blikk.

William Whistler pekte med sin hanskefinger på sitt bryst. Det var en gestus uten ord som tydelig spurte: Er det mig De vil noget?

– Det er jo Deres dame som er blitt attakert av dansens anstrengelser, sa Kjeldsen, så jeg synes De burde anvende en annen tone. Det er ikke nødvendig å trekke spøken fra dansegulvet her inn akkurat nu.

– Viviana? spurte Whistler stupid og med halvåpen munn, det var likesom han først nu blev opmerksom på hennes navn. Å, Viviana, la han til, det er ikke så farlig. Det er hennes sedvanlige dosis. Men kanskje var den sterkere iaften enn ellers.

Whistler kunde ikke undgå å legge merke til Kjeldsens uvilje. Han fortsatte derfor i en høfligere tone:

– Det er hotellets feil, beste herr Kjeldsen. Samtidig med å innføre Brummel burde hotellet ha innført en nett liten røde kors-stasjon i et av sidekabinettene. I London har man nu sanitetsvakt i de store danseklubber. De moderne dansers utvikling har gjort det nødvendig. De må da også innrømme, at det er noget krigersk over de siste danseformer. Krigsdans, ikke sant? Og opbruddet til en «Brummel» er ikke ulikt en mobilisering i det mindre. Tillat mig iøvrig . . .

Whistler presenterte en dame, hvis nærvær i kabinettet Kjeldsen hadde lagt merke til. Han kjente henne ikke, men han forstod hvem det var.

231– Det er Fritzi, sa Whistler på tysk, han sa bare fornavnet. Min gode veninde fra Berlin, tilføide han.

Fritzi virket ganske sympatisk, endog beskjedent tilbakeholdende, men det kom kanskje av at det urolige optrin desorienterte henne. Hun tilhørte tydelig den moderne halvverden i Berlin, som svermer for all slags teknikk, bensindemimonden, som kjører med halvannethundre kilometers fart gjennem avenyene. Over sin engelske reisedrakt hadde hun en flyvermantel av lær og på hodet en flyverhette med klappører, og ulveskinns hansker stakk i hennes belte, hun kunde smile med cigarett i munnen og nikket allerede kameratslig til Kjeldsen, nei, hvor var hun chic og moderne, umåtelig lettere enn luften, hun kom like fra postmaskinen.

Hun rakte Kjeldsen en liten medisinflaske.

– Gi henne nogen dråper av dette i vann, sa hun, det vil hjelpe. Jeg har det alltid med mig i flyvemaskinen.

Kjeldsen gav flasken til doktoren, som bare sa på den hoderystende og satte den vekk.

Garderobetjeneren kom inn med Whistlers yttertøi og han tok det på sig inne i kabinettet. Samtidig gjorde han op regningen. Men det skjedde meget nonchalant. Han lot regningen ligge ubesett på bordet og halte seddel efter seddel ut av sin frakkelomme. Han slapp pengesedlene ned på bordet fra sine hansker, likesom om han slapp fra sig noget uhyre skiddenferdig.

Så kom Liselotte inn i kabinettet. Hun hadde endelig forstått at det var noget iveien med hennes 232veninde. Hun hadde da straks forlatt sin dansepartner. Grandkonsulen hadde svevet med henne helt til kabinettets dør og Kjeldsen kunde høre ham utenfor tigge om å få bli med inn. Det var en bønn med mange uttrykk om «bedårrrrende veninde» og «ubarrrmhjerige dame», men Liselotte sendte ham vekk – og så fløt han nynnende tilbake gjennem svermen til sitt store champagnegilde.

Da Liselotte hadde trøstet Viviana og stelt med henne litt, vendte hun sig til det øvrige selskap, – og nu kom et nytt utbrudd. En rivende ordstrøm. En høirøstet klage over menneskenes hårdhet og ondskap mot denne ulykkelige og uskyldige kvinne. Kjeldsen opgav å blande sig i denne ordstrøm. Han kunde jo ha konstatert, at det var ingen som hadde tvunget Viviana til å kaste sig ut i vanvittige danseeksesser, men han fant det lønnløst. Liselotte vendte sig påny mot Kjeldsen med bitre anklager for hårdhet og urettferdighet.

– Og dumhet! utbrøt hun. Hvad vil polisen med denne kvinna? Hvad mener polisen med å la denne uskyldige kvinna lide for at en utenlandsk hallunk tatt livet av sig! Søk istedetfor efter brottet, hvor det sikkert er å finne! Hvorfor skal allid den døde være den uskyldige? Hvorfør skal inte den døde en enda gang iallfall være den skyldige?

Kjeldsen opfanget et uttrykk i dr. Ebners ansikt, et svakt triumferende uttrykk, som kunde bety at han var enig med sin frue. Og han viste Kjeldsen dette. Men ellers syntes han ulykkelig over hele optrinet. Han forsøkte også å berolige Liselotte, men 233hun skjøv ham til side, formelig feide ham vekk. Der var stor stil over hennes vrede, rovdyraktig i sin hensynsløse pågåenhet.

Whistler vilde også forsøke å stanse henne. Han steg op på en stol for å kunde avbryte henne og påkalle den offentlige opmerksomhet. Imens sørget Hammel for at dørene til kabinettet forblev lukket. Utenfra salen lød fremdeles dansemusikk, men det var ikke lenger «Brummel».

Whistler lot til å ta det hele som en komedie, en avveksling. Han talte fra en tribune:

– Madame! ropte han til Liselotte, idet han presenterte mot Fritzi, madame, må jeg forestille Dem –

Men dette gav optrinet et helt nytt sving. Nu gjaldt det ikke lenger Kjeldsen eller Hammel eller den døde. Nu gjaldt det plutselig den nye kvinne. Fritzi.

Til selskapets forbauselse viste det sig, at nogen presentasjon slett ikke var nødvendig. Liselotte og Fritzi kjente hverandre.

Liselotte tiltalte henne med du. Hvad hun skulde her å gjøre? Om der ikke fantes fornøielser lenger på Kurfürstendam. Om man hadde stengt spillebulene i Französiche Strasse? Om der var blitt baisse i utenlandske generaldirektører? . . . Fritzi svarte slett ikke, men hun hadde reist sig op og stod og stirret på den annen, behersket og avventende, med hendene i flyverjakken og cigaretten dinglende i munnen.

Under andre omstendigheter vilde Kjeldsen ha nytt dette optrin, for det gav et sjeldent inntrykk av et robust temperament. Liselotte minnet ham 234ikke alene om en rasende sigøinerske, men der var noget av cirkusfurien over henne. Og så det herlig ekte berlinersprog, som tydelig gav typen: Individet fra Alexanderplatz og omegn, som på en måte behersker det muntre offentlige liv i Berlin. I dette demoniske utbrudd kom alt til sin rett, det utrolig robuste, den sjofleste råhet, det mest storstilede forsøk på fornemhet, en slags humør også blandet i det hele, en rå likefremhet, som gav plass for de naturligste og forferdeligste ord, og fremforalt en rørende venindekjærlighet, skammens heroiske opofrelse, som kan være religion blandt visse mennesker, – det hele var farveprektig og strålende i kameleonaktig skiften. Whistler gikk nølende ned fra stolen og han så på furien som på et naturunder, men der var noget søkt overdrevent i hans forundring, som fremdeles plaserte ham som komediant. Han tok Fritzi omkring skinnmantelen, bukket stivt for selskapet og sa:

– Jeg anbefaler mig.

Så gikk han med Fritzi.

Men i døren vendte Fritzi sig om – ti hun var egentlig fra samme strøk som Liselotte og det bød hennes natur imot å forlate feltet uten en gjenhilsen – og derfor la hun hodet på skakke og smilte hånlig og giftig, slik som den slags mennesker kan det så utmerket og sa to ganger:

Lotte! Lotte!

Dermed skulde den annen være satt på plass.

Liselotte beroliget sig nu med nogen forsinkede, halvt utydelige skjelsord, sendt efter aeroplandamen 235og gav sig igjen i kast med Viviana. Kjeldsen vinket på dr. Ebner. Doktoren så meget trett ut.

– Ved Gud, dr. Ebner, sa Kjeldsen, jeg tror jeg har ham nu.

– Hvem?

– Morderen.

– Det er vel mulig, svarte dr. Ebner, at Deres hypoteser er de riktige.

– Går De hjem snart?

– Min kone og jeg blir foreløbig hos Viviana.

– Godt. Jeg kjører til kontoret. Hvis det skulde hende noget, så må De straks telefonere.

– Det skal jeg gjøre. Men hvad kan vel hende mer? Venter De noget?

– Jeg venter et eller annet. Vil De love mig å underrette mig, når noget uventet eller usedvanlig, selv det aller minste, skulde inntreffe.

– Ja, jeg lover Dem det.

Da Kjeldsen på utgående passerte Hammel, sa han:

– Jeg har noget å spørre Dem om.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.