KAPITEL XXXVII. STATSADVOKATEN

257– Han forstod, at jeg hadde funnet ham . . . Det var Kjeldsen, som talte om dr. Ebner: Allerede tidlig ante han, at jeg var på den riktige vei men han tvilte på at det skulde lykkes mig a finne frem i labyrinten. Den var for inviklet. Han hadde forberedt alt så snedig.

Men plutselig ved en bestemt leilighet var det at tåken drev vekk og alt blev tindrende klart. Det var under den lystige Brummel-aften pa Grand, da det med ett gikk op for mig, hvilken rolle advokat Udvej spilte i saken. Klarheten kom sa plutselig over mig at jeg uvilkårlig ropte over til dr. Ebner: Ved Gud, nu er Udvej reddet! Og Ebner svarte: Endelig! Da forstod han: Nu er det forbi …

Således fremstillet Kjeldsen saken for statsadvokaten efter dr. Ebners uventede død. Statsadvokaten skulde ta standpunkt til eventuelle videre forføininger mot de impliserte personer. Kjeldsen forklarte sig først muntlig, senere skriftlig – og det er trekk av den muntlige forklaring som gjengis her, den som utviklet sig gjennem en rekke spørsmål og svar.

Da statsadvokaten til å begynne med hadde fått saken referert i store linjer, bemerket han:

258– Inntil hans død er der ikke noget som berettiger en mistanke mot dr. Ebner. Tvertimot, alle indicier peker mot en annen person. Sluttelig føier et direkte bevis sig til indiciene. Det er fingeravtrykkene. Det er lykkes eksperten Holm å frembringe meget bruk bare fingeravtrykk fra telefonen i mordværelset. Inn bruddstyven i dr. Ebners villa er den mysteriøse fyr William Whistler. Man har funnet hans fingeravtrykk på det opbrutte skrivebord. Disse fingeravtrykk er identiske med dem fra mordværelset. Efter all menneskelig fornuft skulde der altså foreligge fellende bevis mot W. W. Isteden er det nettop nu, da saken skulde være klar og W. W. felt, at dr. Ebner påtår sig all syndeskylden og soner den med sin død.

Hertil svarte Kjeldsen:

– Statsadvokatens spørsmål er meget viktig og må falle enhver på leben. Hvorfor mannen hvis skyld synes bevist, går fri og hvorfor den annen faller, som ingen har mistenkt, det vil bli forklart så snart min utredning når dette punkt. Hadde jeg ant denne sørgelige utgang, vilde jeg igår gått til arrestasjon.

– Arrestasjon av W. W.? spurte statsadvokaten.

– Nei. Av dr. Ebner. Han ventet det selv. Da han talte med sin hustru i telefonen, som spurte ham hvorfor han var blitt hentet, svarte han at det gjaldt ikke noget særlig, det gjaldt bare et innbruddstyveri i hans hus. Det skulde dog synes å være alvorlig nok, men han hadde ventet noget verre.

Det næste statsadvokaten festet sig ved var det hemmelighetsfulle punkt: Udvej er reddet. Her følger 259i sammentrengt form den forklaring, som blev tilrettelagt.

ADVOKAT UDVEJ

Udvej er reddet! Det kan synes gåtefullt, at en slik bemerkning avslører et hovedmassiv i saken. Det kan for så vidt være likegyldig om Udvej reddes eller ikke. Men ved dette punkt blev jeg klar over at Udvej, den mest impliserte på et visst tidspunkt, den hvortil alle sporene førte, – at han slett ikke hadde noget med saken å gjøre! Udvej var reddet riktignok. Men han var ikke reddet fra mordsiktelsen som ikke vedkom ham. Nei han var reddet fra noget ganske annet, som ikke hadde noget med mordet å gjøre.

Idet Udvej således blev løst ut, tok han en mengde indicier og andre uvedkommende antagelser med sig bort fra selve hovedkomplekset, så dette blev stående enklere og klarere. Og idet Udvej blev skjøvet til side gled også Hammel ut av spillet og egentlig også Viviana. Hammel hadde festet opmerksomheten på sig ved sin eksalterte optreden under reiser og ved det S. O. S.-telegram han hadde mottatt fra Viviana. Fordi mordet var begått i Hammels villa blev dette særlig mistenkelig. Men Udvejs redning løste fullkommen gåten omkring Hammel, både hans eksalterte optreden og S. O. S.-telegrammet. Altså strek over Udvej, strek over Hammel.

Dét var nemlig hendt, som ikke skjer så hyppig, men dog kan forekomme, at to vidt forskjellige saker blander sig med hinannen. Dermed blander 260sporene sig naturligvis også til en uløselig herve, fordi de filtrer sig inn i hverandre. Neppe har man begynt å spinne på en tråd i den ene sak, så fanger man inn en tråd fra den andre saken, som man tror tilhører ett og det samme mysterium, – og så blir det hele til en knute, som synes umulig å løse. Ennu verre blir forholdet, når disse to vidt forskjellige angår folk som har daglig omgang med hverandre. Det var dette som var tilfelle her. Med Udvej kommer W. W. tydeligere inn i spillet. Tydeligere – for han ér der allerede, men vi ser ham ikke selv. Når vi tenker på den stakkars forsofne, gjeldsplagede Udvej, som ennu elsker sin dyre og fordringsfulle Viviana, blir det umulig å plasere ham i den fryktelige morders rolle. Dertil skal der nemlig en viss helteposisjon.

Men en tid bærer Udvej dog mistankens tyngde på sig. Med den figur han gjør, forflater han tragediens storhet, rent artistisk sett. Han var nu også særlig uheldig, Udvej, og naturligvis skulde det hende, at tilfeldigvis også han hadde gummihælede støvler, kjøpt av det samme parti, som støvlene i mordværelset stammet fra.

Men så kom den replikk som egentlig straks satte ham utenfor mistanken. En replikk av Udvej. Det var i vestibylen til Grand Hotel, efter det første besøk på Speilsalen, da Viviana hviskende og ivrig forsøkte å forklare Udvej noget, selvfølgelig noget om mordet, om den døde mann, som man hadde funnet i Hammels villa. Men Udvej misforstod det og trodde der var tale om Hammels død. Er Hammel død? 261spurte han forundret. En slik replikk er avgjørende for mannens uvidenhet om mordet og uskyldighet. Under andre forhold kan en slik replikk redde sin mann fra galgen.

WILLIAM WHISTLER

– Men advokat Udvejs sak, sier statsadvokaten, den saken som skilte sig ut fra hovedkomplekset, hvori bestod nu den?

Her følger politimannens utredning:

– Vi visste jo, at advokat Udvej hadde elendige økonomiske forhold. Vi burde ha tenkt oss muligheten av straks, at det var en eller annen økonomisk skandale Udvej skulde reddes fra. Det passet jo også bedre til hele hans presentasjon. Dermed hadde vi fra begynnelsen av fått denne opdeling av saken i to,som vilde ha gjort det hele klarere.

Hammel kjente til Udvejs vanskeligheter, og da han i utlandet fikk S. O. S.-telegrammet, var han straks på det rene med hvad det gjaldt. Hammel optrer nu adskillig forjaget og nervøst og han faller for den svakhet som er likeså gammel som menneskenes ulykker, han søker trøst i flasken – om man så kan si, han drukner sin sorg i sagosuppen. Her kom mer også motsigelsen som burde vakt vår mistanke.

Kan man regne med, at en forholdsvis vel organisert mann som Hammel, alene fordi en av hans venner er kommet op i pengekluss, tar så sterkt på vei? Disse pengevanskeligheter må være av en særlig art for å forklare Hammels optreden, og især: De 262må true hans gode veninde Viviana med skandale. Hvis vi nu hadde vært opmerksom på dette og samtidig sett Udvejs og Vivianas ivrige konferanser med William Whistler, så hadde vi ikke hatt vanskelig for å finne ut, at Udvej økonomisk var i klørne på W. W. Og det har han vært.

W. W. hører til den slags hemmelighetsfulle individer, som har sin virksomhet i storbyenes skygger. Han har mange forbindelser i verdensbyene, efterretninger som har betydning for hans geskjeft kommer til ham gjennem mange underlige kanaler. Han er en spiller i den særlige stil, som spiller med ulykkelige mennesker. Typen er lite kjent her hjemme, men i de store kriminalcentra har den vakt stadig mere opmerksomhet og blitt gjenstand for inngående studier. Det er mannen som snylter på forbryteren, han er overforbryteren om man vil, høken over høken. Hans største aktivum er hans viden. Hvor et rov skal deles er han til stede for å få sin del, som er betalingen for det han vet. For ikke å røbe. Han er sannelig ikke nogen elsket type, den mann, men han betaler sine hjelpere godt og han mangler aldri tilførsel av ny og verdifull viden.

Det er typen W. W. Og personen W. W. gjør typen ennu mere interessant. Han avslører en karakter. Han er fullt opmerksom på sin nederdrektige bestilling, men han ønsker å gjøre hvad han kan ut av den, så han ikke kjeder sig. Han er en stor komediant og han liker å spille en rolle, især hvor han kan optre i en slags moralsk narredrakt og med narrefakter og komiske sprell jage ulykkelige 263mennesker stadig lenger inn i tragedien. Hans forhold er disse:

Han er meget velhavende nu og har sannsynligvis alltid hatt penger. Han har alltid yndet å beskjeftige sig med den slags virksomheter som kan bringe ham i forbindelse med mange slags mennesker, især litt lyssky eksistenser. Det har vært hans wurm, også for å tjene penger naturligvis, men især for å tilfredsstille sin hang til spenning, til å se dramatiske situasjoner utvikle sig katastrofalt for sine øine, til å spille med i de store optrin med den farefulle risiko. I forbrytelsenes verden og spille med, så hans forslagenhet og dristighet alltid bragte ham selv utenfor faren. Han har vært reisefører, nattportier, handelsspion, reporter, privatdiskontør og privatdetektiv. Som privatdetektiv forfrisket han sig med virkelig komedietalent. Han spilte privatdetektiven med alle de attributter som man så romantisk utstyrer denne herre med – fra den evige cigarett til det iskolde blikk.

Men legg merke til det metier han velger. Overalt lærer han nye mennesker å kjenne, han kommer nettop ned i de sjakter av befolkningen som han har bruk for … I vår affære interesserer han oss som privatdiskontør. Men tror man at han gad operere med hederlige vekselforretninger pr. ti procent? Nei, naturligvis diskonterer han falske veksler. Det var her Udvej satt i saksen. Viviana også. Der skulde naturligvis skaffes penger til hennes fantastiske foretagender. Og Hammel forstod, hvorledes det hele hang sammen, han måtte redde Viviana, S. O. S.! 264Hvad er skjedd? Vekslene er vekk. Kan vi gjøre noget med W. W.? Umulig, han vil bare le av forsøket og Hammel har nok med tapet på 30 000, han vil ikke også ha vrøvl attpå. Og Udvej? Han vet jo, at vekslene er tilintetgjort. Han vil bare i tilfelle komme til å innta den sedvanlige posisjon som man kjenner, fornærmet, verdig krenket – med hånden inn på brystet: Hvad ønsker De, mine herrer! Således er den ene av de to saker, som har forstyrret oss så meget bragt ut av verden, og vi har bare hovedaffæren igjen, det viktigste: Mordet.

DR. EBNER

– Denne fullkommen uvedkommende saks hovedperson er W. W., sier statsadvokaten, hvorledes rimer det, at denne uvedkommende person ved et avgjørende punkt i selve hovedaffæren, befinner sig som innbruddstyv i dr. Ebners hus.

Hertil bemerkes i politimannens erklæringer:

– Det er utvilsomt, at W. W. har fått informasjoner fra sine hemmelige forbindelser i Berlin om at noget var i gjære. I slike kretser hviskes det alltid, når noget skal foregå. En eller annen reiser bort og så spørres det: Hvor skal han hen? Hvad har han i sinne? En mann som er kjent for det og det «speciale» reiser til Oslo. Et telegram flyver avsted til W.W.: Pass på, her er noget igjære. Da W. W. gjennem de falske veksler har kontakt med kretsen Hammel, kunde han meget lett gå direkte inn i affæren. Der var store ting å gjøre. Dr. Ebner var en meget formuende mann.

265Vi er nu ved dr. Ebner. For å forstå hans handlemåte må man ikke alene regne med hans karakter, men også hans utdannelse til sin gjerning, – den nemlig å trenge inn i forbrytelsens mysterier for å kunne bekjempe ondet. Dr. Ebners første prøveår falt i Lyon under Locard, senere i London og Berlin. I et par år i Berlin har han deltatt i store mordaffærer, han er blitt fortrolig med visse kretser i det underjordiske Berlin, de samme kretser, som også W.W. kjenner. I disse kretser har han funnet sin hustru, Liselotte. Det vil ikke være vanskelig å få nøiere rede på, hvorfra hun stammer. Fra den atmosfære av varieté, halvprostitusjon og forbrytelser, denne selsomme underverden, som nu engang tilhører en storby og som kan henrive selv normale naturer til et slags unormalt svermeri.

Dr. Ebner forgudet sin hustru. Det var ikke vanskelig å se, at hennes særpregede sinn, hennes voldsomme, rå temperament, som nettop hører med til hin underverdens bestikkende atmosfære – at dette utøvet en stor makt over ham. Kanskje har han vært henne så slavisk hengiven, fra første stund i den grad under hennes makt, at han ikke engang har betenkt sig på å gå med i hennes mystiske vennekretser. Disse mafiacirkler som finnes i alle storbyer og hvis medlemmer har tatoveringer (tatoveringen!) og andre merker som kjennetegn. Liselotte bærer det samme hjul på armen som Fritzi og den døde ukjente. Fritzi skjuler sitt merke under armbåndsurets brede lærrem.

– Hvem er den døde ukjente?

266DEN DØDE

Det var også statsadvokatens spørsmål og takket være det internasjonale, kriminaltekniske samarbeide kunde politiet hurtig gi svar. Det var igjen Jørgensens system for telegrafering av identifikasjonstegn som kom til anvendelse. Man fant den døde i Meldwesen:

Nettop sloppet ut efter flerårig fengselsstraff. Tross politiopsikt var det lykkes ham å unddra sig opmerksomheten. Vært forsvunnet fra Berlin i den siste uke. Typisk moderne forbryter efter linjen: Lommetyv, hotelltyv, falskspiller, checkbedrager, pengeavpresser, alfons. Særlig elegant i fremtreden, ynder å utgi sig for officer eller adelig . . .

Kjeldsen mente, at en slik identifikasjon egentlig var uten viktighet. For man hadde den dødes person på det rene allerede på grunn av dramaets indre sammenheng. Han måtte stamme fra disse kretser, fra disse hemmelighetsfulle mafiacirkler, hvorfra dr. Ebner har hentet sin hustru. Dr. Ebner har kjent ham og forstått, at når nu denne mann nærmet sig, så betød det, at hans og hans hustrus hele tilværelse var i fare. Men dr. Ebner visste også, at hvis han kunde utslette ham sporløst, så vilde der ikke bli noget spørsmål efter ham. Ebner følte at han var i hans makt. Ikke så meget for sin egen del som for 267hustruens. Hvad kan der ikke være for usonede gjerninger i en slik kvinnes liv? Kanskje gjaldt det ikke så meget Ebners penger som den ansette kriminalists makt og innflytelse. Ebner hadde jo et stort navn ute i Europa blandt kriminaleksperter, og slynglene har tenkt: Ham har vi! Han vil under alle omstendigheter dekke sin hustru. Og så sendtes den elegante og drevne avpresser i ilden.

Men dr. Ebner fattet hurtig sin beslutning – og her kommer hans personlighet helt til utfoldelse. Han besluttet mordet. En mann som han kunde ikke handle anderledes. Et steilt, målbevisst, usentimentalt, fullstendig moderne tenkende menneske, som kjente forbrytelsen i dens dype sjakter og som umulig efter alt hvad han hadde sett kunde belaste sig med moralske anfektelser. Å tilintetgjøre fyren var bare for ham som å drepe et kryp. Og selve mordhandlingen stod naturligvis heller ikke avskrekkende for denne koldblodige læge, som var vant til obduksjoner, døde og døende, mordere og selvmordere og all forbrytelsens uhygge. Og så, – ja så er der én ting til. Hvem kan lodde det dypeste i en slik karakter? Hvilke innflytelser har satt merker i hans innerste vesen? Kanskje også en viss artistisk trang er skapt, ønsket om å kunne gjøre det ypperste, det feilfrie, som han hadde bebreidet så mange, at de ikke kunde – det fullkomne mord.

Og så følger forberedelsene. Avtalen treffes med mannen i Berlin, at han skal komme hit iakttagelse av slike forsiktighetsregler, som også efter 268den ukjentes mening må tjene den fornuftige hensikt å hemmeligholde møtet. Men som i virkeligheten er dr. Ebners forberedelser for mordet. Med kjennskap til Ebners karakter kan man lett forestille sig, at dr. Ebner nu ser på foretagendet som et videnskapelig eksperiment.

Tilfellet er ham i begynnelsen gunstig. I den av gjørende eftermiddag får han av Axel Axelson, mens denne retter en liten feil på Ebners bil, vite, at Hammels hus står tomt. Dr. Ebner har på forhånd beregnet dette. Han bor jo i nærheten av husholderskens søster og har hørt hussladder. Han kjenner den gjestfrie Vivianas forhold til Hammel og vet vel også, at hun har hans entrénøkkel. Dr. Ebner har kunnet tilvende sig nøklen i Vivianas leilighet, for Viviana lot jo alt flyte omkring i sine værelser, stort og smått.

Hvor klokt det var å få mannen ut av toget i Fredrikstad viser den omstendighet, at W. W. var på Østbanestasjonen, for å se ham komme. W. W. hadde naturligvis fått et varsel fra Berlin, fra en av sine fortrolige i kretsen, at nu var noget under forberedelse, som kanskje kunde bringe det fete utbytte. Han går ned på stasjonen, men mannen er undsloppet ham. Da han så leser om mordet, forstår han, hvem den drepte er. Men morderen? . . . Og imens har dr. Ebner begått sin skjebnesvangre feil. Ikke den lille forglemmelse med gummihælen. Men den store, den avgjørende feil, den som han styrter på, nemlig at han efter mordet fra Hammels værelse telefonerer til Viviana.

269VIVIANA

– Jeg forstår godt, sa statsadvokaten, at Vivianas problem streifer patologiske fenomener. Men det er dog besyndelig, at det eneste bevis vi har, nemlig W.W.s fingeravtrykk og den eneste tilståelsen vi har, nemlig Vivianas, begge skal være verdiløse.

For å forklare Viviana tok Kjeldsen utganspunkt i dr. Ebner mordaftenen: Kanskje alikevel Ebner ikke har følt sig så sterk som han mente, at han kunde være. Mord hører alikevel til de store, gripende handlinger i livet. Han har villet distrahere sig litt og komme til ro hos den alltid glade Viviana. Og kanskje var han på den tid Vivianas såkalte eneste. Og så har han villet legge fra sig Hammels entrénøkkel.

Og Viviana selv, – hun er ikke så vanskelig problem ser det ut til. Hun er lettfattelig, fordi hun er psykologisk forklarlig. Hun har alle hysteriens urolige merker. Hun er opskaket i sin inneste sjel ved tanken på de falske veksler, skandalen henger truende over hennes hode . . . Når hun så hører om mordet i Hammels villa, blander hun alt sammen i én røre, hun faller i en slags sensasjonstranse, om man vil en slags Himalaya-ekstase, hun ser sig selv optre for et glubsk lystent publikum, elegang, hemmelighetsfull, “Helt sortklædt”, midtpunktet i alles blikk. I denne transe avlegger hun en halv tilståelse, presset frem av en nærvøs attakk. Hun fabulerer om morderen som har besøkt henne forut for mordet og kommer tilbake til henne efterpå. Den mann som 270besøkte henne efter mordet var ganske riktig dr. Ebner, men hun har ikke personifisert ham i sin bevisst het som morderen. Under truslen fra de falske veksler når hun en ren skrekkpsykose, hvorunder løsrevne forestillinger om mordet flagrer inn i hennes bevissthet, alt er bare følelse, bare angst, derfor kan hun heller ikke gi svar på Kjeldsens direkte spørsmål: Hvem var så morderen? Men hennes forfengelighet narrer henne til å blande alt sammen, så der blir stil på det, slik som hysteriske damer pleier. Hennes eksaltasjon kulminerer under festen på Grand, og da W. W. løser henne fra skrekken for vekslene, kommer reaksjonen under «Brummels» ville gledesrus som et sammenbrudd.

DEN GALE PÅ TERRASSEN

Statsadvokaten fremkastet den hypotese, at kanskje også den gale på terrassen kunde være et hypnotisk fenomen.

Nei. Alle så mannen på terrassen. Det var W. W. Det er den desperate komediant W. W., som skaffer oss de besynderligste vanskeligheter. Han vet at morderen er å finne i den krets som omgåes Hammel og Viviana, for han tror naturligvis ikke på, at dramaet ganske tilfeldig er foregått i Hammels hus. Han vakler litt i sin mistanke til Udvej, Axel Axelson, dr. Ebner, Liselotte og Viviana selv. Men han vet, at kan han finne morderen, så kan han operere videre med den dreptes givende aktivum.

Og så får han det i sig selv utmerkede innfall å maskere sig som den drepte og vise sig på terrassen 271efter å ha sørget for, at alle de mistenkte er til stede innenfor. Det er jo ikke nogen ny måte. Den forekommer allerede i renessansen, således som Pier Fiorentino forteller i sine kriminalnoveller. Det er et eksperiment like så gammelt som kriminalogien selv, det er simpelthen konfrontasjon med liket på en annen måte enn den sedvanlige. Liket stablet levende op, en metode som tiltaler W. W.s orientering mot det burleske og fantasifulle. W. W. vet at morderen uvilkårlig vil reagere sterkest. Det blev dr. Ebner.

Viviana var så bortflytt i selvhypnose, at hun ikke opfattet noget annet av scenen enn at det var et menneske med et dødsstivnet ansikt, som forsøkte å gå inn gjennem glassruten. Da hun senere på kvelden danset den vanvittige «Brummel» med W. W. har hun sett trekk fra det dødsstive ansikt trenge frem i William Whistlers åsyn. Liselotte var bare skremt, skremt som et barn i mørke, hun trodde på spøkelset, mennesker fra Liselottes verden tror alltid på spøkelser og spåkoner. Hammel hadde straks sett likheten med skikkelsen på verandaen og fotografiet av den døde og hans første reaksjon var naturligvis å rope: Kjeldsen! Kjeldsen! Både Krefting og Axel Axelson blev grepet av det høist fornuftige initiativ – å forsøke på å få fatt i mannen. Udvej så ut som om han var fornærmet over en dårlig spøk. Men Ebner bar den store fortvilelses merke på sitt ansikt og da hans øine søkte mine (sier Kjeldsen) så jeg den sikre viden i hans blikk om at alt var tapt.

W. W. var også blitt overbevist. Han hadde tydelig sett morderen tre frem i billedet i en indre lysning 272av gru og håpløshet. Han vilde forsøke den siste chance og regnet som så: Det er dr. Ebner som har tatt den myrdedes bagasje på stasjonen. Hvis nogen av de kompromitterende papirer ennu var i behold, måtte de befinne sig hos ham. Og han benyttet anledningen, da de andre var optatt av efterspillet på Grand til å bryte sig inn i villaen. Her fant han intet utenbrent papir i peisen. Dr. Ebner hadde tilintetgjort det hele.

Jeg var forberedt på dette innbrudd, sier Kjeldsen. Da jeg var klar over, hvilken rolle W. W. spilte i saken, trakk all sannsynlighet henimot et forsøk av W. W. på å tilvende sig de kompromitterende papirer eller på annen måte attakere dr. Ebner for eksempel ved Fritzi’s mulige viden. Men jeg hadde regnet med at dr. Ebner skulde være i sitt hjem da forsøket blev gjort. Istedenfor telefonvarselet fra Ebner kom opringningen fra W. W. Det var egentlig en storstilet avskjedshilsen denne telefonopringning, helt i stil med W. W.s drillaktige komediant vesen. Han vilde gå med en fin gestus ut av spillet, et siste narreoptrin med politiet, og samtidig arrangerer han møtet mellem morderen og den som skal ta ham, værsågod, ferdig! papirene er brent, han efterlater sig bankerotten, setter sig i sin bil og kjører bort.

Og nu får endelig statsadvokaten svar på det spørsmål, som han fant så avgjørende:

Da ekspertene kom med meldingen om, at «innbruddstyven»s fingeravtrykk var funnet på skrivebordet hos dr. Ebner og at de var identiske med morderens, 273forstod dr. Ebner selv at han faktisk allerede var fanget. Både eksperten Holm og Krefting tok feil. De hadde også funnet «innbruddstyven» W.W s spor. Men de hadde naturligvis fremforalt funnet dr. Ebners egne fingeravtrykk på hans eget skrivebord, de samme som fantes på telefonskiven.

Dr Ebner efterlot sig et brev, hvori han tok skylden på sig alene og angav personlig hevn som grunnen. Saken stansedes dermed. Å rote mere op i den vilde bare bety, at private forhold blev bragt frem som ikke hadde nogen betydning for en offentlig undersøkelse. Statsadvokaten inntok derfor det standpunkt, at ved dr. Ebners død var saken egentlig sluttet med den enkle løsning, som er den riktigste. Brøde og soning.

Således gled sakens personer igjen tilbake i dagliglivets almindelighet; hvad de umulig kunde ha gjort hvis det var kommet til en oprivende rettssak. Enhver kunde igjen beskjeftige sig med livets puslerier, dets gleder og sorger, hjemmets hygge eller uhygge og selskapslivets triumfer eller skuffelser. Og her i dette beroligende miljø dukker igjen hin dame op, som skimtes et øieblikk i begynnelsen av denne beretning, fru Udvej nemlig, den annen fru Udvej. Vi så henne beskjeftiget med forberedelsene til kongejubileets festligheter. Hun hadde tre sydamer hos sig. Og da hun hørte om fundet av den døde mann i Hammels villa, kom hun på gråten og med den ekte kvinnelige logikk, som på en uforståelig måte 274forbinder en ulykke med alle slags personlige forhold:

– Å, så kjolen min da!

Det er i så henseende betegnende for hvorledes alt gled stille og rolig over, at kjolen blev ferdig og fru Harriet Udvej kom på slottsball.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.