I stormen

av Olav Duun

Høgre opp og lenger fram


I.

133Ikkje lenge etter ringte Bonsach Arnesen opp til Odin og bad han komma til fabrikken, der var nokon som vilde snakke med han. Odin var ikkje til stades nett med det same, og Anders tok imot bude og bar det fram da faren kom. Om Ingri hadde fått eit svepedrag over andlete, kunde ho ikkje ha kvitna så kvast eller set så hjelpelaust på Odin. – No har det komme opp! sa ho. – Kva da? Det du veit. Det eg sa! – Å det! Langt ifrå. Og om så var, så skulde eg vita råd for det, Ingri. Eg skulde synge det over ende! Du skulde lite på meg. – Ja nokon annan har eg ikkje å lite på.

Anders var inne enno, hadde sitte og lese i ei bok som var vond å sleppe, han reiste seg og stod med han las siste lina, før han la boka frå seg og gjekk til arbeide. Han såg opp, frå den eine til den andre, stussa litt da han såg kor forjaga mora stod der, vart raud og gjekk ut. Odin 134stod og såg på døra; så snudde han seg til Ingri: Ansa du på guten, kor skambiten han såg ut? Heretter må du ikkje seie så han hører det, at du ingen annan har å lite på enn meg.

Odin la i veg. Han var redd Arnesen hadde hørt nysn i snakke om han og vilde seie frå seg posten straks, for det hadde han snakka frampå om likevel. Det måtte bli råd med å tale han over, og råd med å få dei andre til å tie. I staden møtte han ein flokk av dei arbeidarane som var oppsagt. Dei hadde snakka med Arnesen, og sia hadde dei prøvd å få tak i Lauris, men han var sjuk, så no fekk Odin avgjera det: Dei baud seg til å arbeide for den siste betalinga, visst Engelbert vart teken inn att. Arnesen hadde fortalt at det burde ha gått med dagskift og nattskift her, når rett var. Så no vilde dei høre.

Odin stod og såg på dem, mest utan han visste om det, blistra så smått og tenkte på fleire ting. – Det skulde ha gått med to skift ja, sa han. Når vi først har lagt i veg på karavise. Vi skulde ikkje berre opp og fram, vi skulde både høgre og lenger, veit de –, han skifta andlet og såg på dem som den galningen han var, – vi skulde ha berga inn pengane med dei var her i lande. Hm-hm, san! Ja, de lovar å arbeide da? Som karmenner, utan jag og påskuv? Ja ha, da kjenner eg att dykk, og han Engelbert skal eg sjå å få snakke med sia. Men eg kan ikkje avgjera det på eigen vågna, eg må snakke med styre, eg 135har fått så pass til smikk over fingrane, veit de; ja eg trur ikkje karane er så trau på det. De skal få høre det i kveld eller i morgo.

Han snudde seg frå dem først det let seg gjera og gjekk inn til Arnesen. – Dei er så rare, eg vil mest ikkje snakke med dem, sa han. Eg glømte jamenn å minne dem om hærverke deira; det får du gjera. Det har da hendt meg før, at folk har komme og gjort seg små for meg når dei var nedtukta. Det gjorde meg vondt, og det gjorde meg veik, som snarast da. Men har dei verkelig vorte så småe og takksame? Har dei vore slik lenge? For det har eg ikkje set. – Å, meinte Arnesen, det var da merg i dem enda, berre dei var litt fjølgmente og hadde god vind. Du kjenner til det frå sjøen? smålo han. – Å fire i skjøte, det er ein annan ting, sa Odin og var grå i auga av ålvor. Men tør dei verkelig ikkje – – kjem dei aldri og skriv reint til ein meir, utan dei har overtake? Ja da veit eg ikkje. Men er det slik da?

Sia var Odin i veg og hørte seg for med del andre karane. Dei gav han frie hender, dei meinte enda at det der var disponenten si sak å greie. – Vi må sette fart på, sa dei, alt anna er å snu på halvvegen. – Den songen kan eg, sat Odin og sa. Det er gælen tekst i han, men det er ein god tone.

Engelbert kunde han ikkje finne, og det same kunde det vera. Engelbert var ikkje verre mann 136enn at han lønte godt med godt, når det bar i einherdinga; når ein kom innpå han att. For det om han var eit grand rangsøvd her eit tak. Det var da enda bra det var nokon som hadde hjartelage til å vera rangsøvd!

På heimvegen kom han framom bedehuse og hørte dei song der. Det gjekk ei tung ri med vekking over bygda att, Odin hadde hørt mangt om det. Det var denne sjukdomen som tukta folk til korse, og ein storprekar hadde det komme som hadde eit eige lag med dei sovande. Odin hadde ikkje vore innom døra i bedehuse på aldri så lenge. No kom det for han det var redd manns ferd om han ikkje gjekk inn, og denne talaren skulde han ha hørt, for det var grovt lenge sia han hørte ein som tala driven av anden. Hende kunde det òg, at han Engelbert var der; han var gjerne å finne der det var folk samla.

Han gjekk inn og sette seg nedmed døra. Huse var fullt, og Odin merka med ein gong at her var alle elta i hop til eitt; – dei song etter talen no. Mannen sat nedunder katetere. Han var berre ungdommen, skulde ha gått i prestlæra ei tid, men hadde slutta da han såg det var vegen til helvete. Han sat med hendene ihopknepte og såg stivt framfor seg, ein fin og vakker mann med store blå auga. Etter songen var nokre oppe og vitna, og borti benkene sat mange og snufsegret eller stri-gret; og mange av dei omvendte gjekk frå benk til benk og verka på dem som 137trong det, tok dem i hand eller la handa på aksla deira. For Odin var det nytt og utrulig. Han såg fleire av kjenningane sine der, dei var alt langt over på den andre sida.

No stod talaren fram att. Straks Odin møtte auga hans og kjente branden i dem, slo det han at det var galen manns auga. Odin hørte lite på det han sa, hørte berre at no var Vårherre ute og gjekk gjenom bygda, som mordarengelen gjenom Egyptens land, hørte dei ikkje kirkeklokka? hørte dei ikkje det ringte til dom? Odin la meir merke til folk, kor ifrå seg dei vart. Slik hadde han òg speila på strengen i dem, kanskje det med skulde ha vore ugjort? At folk heller skulde få gro opp liksom i gammaltida og bli som dei kunde?

Da talaren slutta, reiste han seg og bad om orde. Dei snudde seg i stolane, dei kunde ikkje meir hell laglig tru øyra sine. – Eg hører de snakkar om Vårherre her, sa han. Det ser ut til at mange er vettskræmt alt, og fleire blir det; det var det eg vilde snakke nokre ord om; for i kveld er eg her, ein annan kveld kan det vera for seint. De skulde heller la Vårherre snakke sjøl, visst det er han som er ute og fer. Ventelig har han einkvart å seie oss, men da må han få orde sjøl, – har de kasta bort bibelen dykkar, godt folle? De skulde ha respekt for Vårherre! Kanskje det var rettast å ikkje nemne han. Dette her er ein farang, og ein farlig ein; eg minns det har fare mange slike over bygda, og etter har det vorte berre oskehaugen. 138Hjarte har brunne opp i folk, det beste dei hadde, brunne opp til unyttes, ja, lat meg få snakke i fred! Ein og annan har det vorte som eit liv i, men da hadde dei ikkje fare i veg og omvendt seg i svåvelredsla, De bør vita det De som er lært mann, at ein snyt ikkje Vårherre med konster og knep, De veit kva det står i bibelen, når De vil. Må da kjenne det på Dykk, at dette her er både for billig og for dyrt.

Tårane var borte hoss folk. Det snudde seg mange utgråtne andlet imot Odin, og mange såg kvitt og hatig på han, dei ropte, nokon, at dei skulde be for han. Predikanten hadde komme fløtt for fløtt nedetter midtgangen, og no bad han dem synge ein song. Dei kasta seg inn i songen frå vegg til vegg, det vart ikkje å få ord for seg. Predikanten kom og la handa på aksla hans. Odin kvakk under det, og gjorde med hendene liksom han vilde ta ifrå seg med makt. I staden vart han ståande og lye på songen. – Hører du tonen frå det nye Zion? sa talaren. – Ja, herre gud, eg står just og hører på det. Er dette gleda som folk har? Er dette gleda. Kan vi menneskja bli så fattige. – Du skulde høre, kjære mann! – Nei, ti still! – eg hørte negrane ein gong, det var ein flokk som synte seg fram for pengar og dei song slik. Same bitande fattigdommen, same armodsgleda. Ja visst, da må det bli lett å døy. Men var folk så langt nede nokon gong? For å gjera 139det lett å døy? Eg er redd, her eg står, redd at det var aldri så smått med folk som no.

Songen var til endes, og orda til Odin hørtes over heile huse: Så lukkelause – – var det ingen som gjorde folk før. Og her står eg og har andsvare, og har ingen ting gjort. Songen døyr, og låtten og gleda og alt i hop! – så veit vi ikkje anna enn døden å trøste oss til – eg sett meg imot det! For eg elskar dykk, eg unte dykk vel.

«Du skal dø en gang, du også, ikke sant?» sa talaren.

«Det e noko anna det, som vi ti still med, du må da skjemmast!»

Den andre glødde stort og fast: Har du ikkje set at Gud er her? At han er i denne sjukdommen som rasar i bygda? At han kan komma og slå ned det kjæraste for deg, eller deg sjøl, kva dag og stund det skal vera? – Utan det kunde eg vel ikkje blande meg borti det? sa Odin. – Du har merka og set at Gud styrer all ting? – Det har eg. Det har eg set bedre enn De. Men eg trur han heldt med meg om eg jaga dykk utor huse her i kveld alle mann, eg har set mangt, eg. Og det var det eg skulde seie, at no får det vera slutt med denne leiken her, med sjukdommen gjer ifrå seg. Eg skal få dokteren til å stenge huse. Gå heim, godt folk, og ta bibelen dykkar og lesa sjøl, så får de reint mjøl i posen! – Odin tok hatten sin og gjekk. Nokre ungdommar og ein gammal 140mann kom etter han. Den gamle mannen var Iver Vennestad.

Odin vilde ikkje ha noko snakk med dem i kveld. Ein staden inni han gjorde det vondt, slik han aldri hadde kjent det før utan som ei lita minning. Iver Vennestad nådde att han. Odin sa: Eg har snakka om ting ein skal tie med. Ein sårar både andre og seg sjøl. Eg har aldri set det så brennklårt som no: Det dei andre vantar, det vantar eg òg. Det er berre det, at eg veit det kunde ha vore ansles. For visst det ikkje var så, da kunde ein snu seg ifrå det og gå sin veg, slik han far gjorde; dei kan gjerne kalle det å døy.

Heime sat Vikesylt og venta på han. Odin tok seg på tak og gjorde sprange over til han, det hadde han gjort så ofte før, frå den eine verda til den andre. Lett fall det ikkje i kveld, men over måtte ein, og Ingri såg på han liksom ho gav han handa til hjelp. – Jaso, De er so å seie ute og gjeng? sa han og hengte av seg trøya. – Ja ha, det var ikkje ansles med det nei; han var ute og gjekk. Og no vilde han få snakke med Odin under fire auga. – Neigu om De det får lel! lo Odin. Har De slikt å fara med som ikkje kjerringa mi kan høre, da vil ikkje eg heller ha noko med det; eg kjem ifrå bedehuse.

Vikesylt var ikkje den som kvakk. Odin kunde sjå han merka seg banninga og tenkte seg om samstundes, og no hadde han det: han smilte til ungdommen, gammalt og vist, la så til andlete 141att, det føyde seg så villig etter tanken; han vart djup og fortenkt. – Bedehuse ja, sa han. Jau, du hev rett. Men lat oss ikkje hæda det, me som so å seie stend over det og kan vera freista, om me vil, til å sjå ned på det. Men det er so som du seier, Odin, at det er eit spursmål om dei ikkje er for vidtgangande? om dei ikkje gjeng for vidt?

Han laga seg til å gå djupt i det, men Odin vart han for snar, han vilde sjå nytt andlet på karen. – Det var einkvart De vilde meg, kanskje? Etter mange spørsmål og mangt eit vri fekk han endelig utor han kor han vilde av. Det var dette hærverke bortpå fabrikken: Folka hadde vore fulle! Ja so vart det fortalt. – Ja, det visste Odin. Men det var ein forunderlig og so å seie uskynelig ting, kor dei hadde fått tak i det sterke, i rusdrykken? – Nei Odin visste det ikkje. Da klårna alt andlete til Sølvreven, og måle løfta seg og smeita, rann ut i mjukaste song: Dei hadde brennt det sjøl. Skam å seie, så hadde dei so ja! Odin vak opp, vantruen men lystig, halvvore glad å sjå til: Er det sant? – Ja, Odin, det er ikkje ansles det, gu betre! Er det ikkje så ein kan lida vonbrot du? – Men er dei verkelig så pass da? At dei får det til, meiner eg? Ja folk dei er jamennsant – –

Vikesylt let seg att. – Eg trudde du var fråhaldsmann framleies, sa han. – Det har De snakka meg ifrå for lenge sia. Men brennt har eg ikkje, og skal ikkje gjera det heller, eg som er 142ordførar i bygda, ja og så kan eg ikkje. Men folk er – – det er da liv i dem på sitt vis!

Hm! Men no vilde Vikesylt spøre: om Odin visste kven som hadde brennt for dem? – Nei, men fortel meg det, eg vil ha set han! Vikesylt drog på andlete; det vart lenge før det kom. – Du ser han kvar dagen. Eg lyt seie det som det er, at det er grannen din. Fienden din, om eg so skal seie. – Er du besett, er det han Lauris? Ha ha ha! Ja du Lauris, du Lauris, du er no rugen du! – Du er den artiaste – – – ha ha ha!

Men Vikesylt stod i stort ålvor.

«Og no har du den store plikti på deg, Odin, du som folke har kåra til sin første og største tillitsmann, at du tek det i di sterke hand og gjeng lovi og retferdi sin strenge veg med det. Med andre ord: Du melder det! Eg har vitne i bakhandi, både tvo og tri.»

«Og De da?» lo Odin.

«Nei, eg vil standa attanfyre. Av mange grunnar. Og so er det mi stilling, å standa attanfyre deg, og heller verka i stilla. Allstødt i nærmaste røyving med alle nye ovringar i tidi, men i all stilla som sagt, for det er mi natur.»

«Det e vel so det ja. Det er vel altfor mykje so det ja, gu betre.»

Odin tenkte på det, og vart meir og meir ung og galen i auga. – Å det skulde ha vore trøyheit, gut, å sette reddhugen i han, å sjå han Lauris toreskræmt! Sport, ikkje sant?

143Men han fekk sjå andlete til Vikesylten i same blinka. Det var bygda og develsdommen berrt og blygdlaust. Ungdommen gjekk av han straks.

«Nei, æ gjer det ikkj, tvi fan rett! Slik som De står her og ser ut, nei!»

Vikesylt klipte auga i eitt vekk imot Odin. Så laga han seg til å gå.

«Me lyt vona at det ikkje kjem opp då.»

«Ka-for noko da?»

«Det du og eg har tala um.» «Så? Skal det ikkje opp?»

«For ordføraren – – vilde det verka nækjande, er eg redd, kompromiterande, skynar du.»

«Ja ja, Vårherre vera med Dokk da, og ti still med det Dokk veit! Godnatt ja!»

Odin hadde gitt seg i kast med kveldsmaten straks han kom inn, og no han var ferdig, la han seg på sofaen og lo tak for tak. Han lo til Ingri med, ho gjekk der og hadde ilt i seg for denne frammande mannen; – at folk torde spøke med ein som var farlig? – Nei da, nei da, sa han, her er ingen som er farlig, på lang lei, her finns ikkje ein. Dei er berre så trøysame. Eg har i grunnen ikkje havt stunda til og set dem før. Og om det så er han lærarsjæla der, så meiner han da noko godt med det han fer med. Ein kan gråte til dem, eg var nær på det her i kveld, men kvifor kan vi ikkje le like snart?

Odin såg på klokka. Han måtte ned til sjøen ein sving.


II.

144Astri såg at Vikesylt gjekk til Odin den kvelden. Ho fekk så vondt for bringa, ho måtte sette seg.

Det hadde vore umulig for henne å snakke meir med Lauris om pengane og kva dei skulde gjera, ho hadde lite og ikkje vore godtil å sjå på han, og når han kom inn i stua og gav seg for der, la ho gjerne bort arbeide sitt og gjekk åt kjøkene. Han tok blada og sette seg til å lesa, fór det igjenom eit par gonger, det likaste som stod der, og Astri vart sittande og sjå på han. – At du orkar å lesa alt det der skrote! sa ho og reiste seg att. Lauris såg opp, i høgaste undring: ho hadde da aldri med eit ord lagt seg borti det han hadde for seg? – han tok blade att. Litt hadde vore, måtte han sjå opp på henne, korles det no var eller ikkje. Ho stod attmed borde og klipte. Ho var stiv i andlete, ein skulde mest ikkje kjenne att henne. Og så skrinn som ho heldt på og vart.

«Har du tannpina?» sa han.

Da såg ho på han. – Ja, det var ikkje fritt, sa ho, og fór med tunga innetter tanngaren. Men såg du nyklokkaren gjekk her i sta? spurte ho. – Ja ha, Lauris hadde set snurten av han. – Han blir lenge der borte? Kva er det han er ute og fer i no?

145Ho vart raud med det same orda var sagt, og da Lauris såg opp, skjemdes ho enda meir, men ho blunka fritt og stridt imot han: Du veit det er ikkje min vis å halde rekning med folk som går etter vegen her; det er knapt eg ser dem, for det oftaste. Ikkje skal du seie at eg har det med å plage deg heller, om det er einkvart. Eg kom berre til å seie det slik, – eg har ikkje så mange å snakke med. Eg vart så viss på at det var ikkje noko godt han fór med. Ja ja ja, det får vera som det vil med det! – ho bøyer seg over arbeide sitt att. Det er stilt ei stund. Drypande stilt er det ute òg.

Men best det er, rettar ho seg opp frå saumen og saksa og ser fram for seg mot vindauga, med armane slakt ned. Det gir eit lite nogg i Lauris.

«Lensmann kann vera her i morrå den dag,» sa ho.

Lauris såg ikkje opp, han heldt til i blade sitt. Han spurte om Mina hadde meldt det da.

«Nei, men ho gjer det! ho kan ha gjort det alt! Det ber den vei’n, æ kjenni det på mæ.» Så la ho til, da ho hadde fått litt meir bukt med målet sitt: Det einaste var, om han Arthur kunde bli disponent på fabrikken, så ho kom vekk frå Segelsund – – det er ikkje råd det, veit eg? ho ser med brennande auga på han.

Auga i Lauris blir større og større. Han hadde aldri sett Astri slik. – Disponent? sa han. Herre gud, kan det hjelpe samvette hennar, så skje henne 146som ho vil. – Ja, men ikkje dette med Arnesen, Lauris, vi kan ikkje gjera det. For Ingri si skyld, i sær; det er umulig. – Gratis får vi no så lite, her i verda. Men den her gongen trur eg mest vi skal lure det til utan kostna. – Trur du det, Lauris? Astri vart bleik av berre spaning. Du trur det skulde gå da? Litt fort? For det måtte skje snart, for elles kunde ho Mina – –

Enno ein gong prøvde ho å tukte seg og tie. Ho tok mønstre sitt og saksa. Men litt hadde vore, slapp orda fram utor hjarte:

«Å Herre min Gud, om æ kund slepp å gjera rang ei’!»

Ho kasta frå seg arbeide og gjekk åt kammerse. Det siste Lauris såg av henne, var den krøkte ryggen. Det kunde ikkje vera frakt med henne no. Veggene stod att, syntes han, og hørte og såg. Det kunde dei ha godt av; dei var ingen kirkevegger. Og ho Astri, ho kjem seg vel att, smilte han.

Han tok på seg og gjekk ned til Vågen. Han var klædd for verste vinterdagen. Engelbert skulde vera der nede einkvan staden, etter hans rekning. Han gjorde seg erend inn ein to-tre stader, men Engelbert var ikkje å finne. Javel, da visste Lauris at gutfarken var ombord hoss skiprane, for der var det von om skjenk. Spøre etter han vilde han ikkje. Han stod just og tenkte på at han skulde lån-ta ein av lett-båtane til notbruke 147og ro bortpå, han låg der ved brygga. Da kom Odin slengande.

Dei helsa båe to samstundes, Lauris kvardagslig og like sæl, Odin høgt og undersamt: Er du ute og går så seint da? Og så påklædd – skal du ut og ro? – Eg har vore sjuk, veit du vel, sa Lauris. – Ja det er sant ja, korles står det til? – Du trudde eg berre gjorde meg klein? lo Lauris. Så der skulde få skje store ting i ditt namn? – Det har eg verkelig ikkje tenkt over. Men det var det eg skulde ha sagt: du har ikkje set ‘n Engelbert her nokon stads? Eg skulde ha snakka med ‘n. – Nei, Lauris hadde ikkje det. – Treffer du ‘n før meg, så fortel ‘n, at no er han teken inn på fabrikken att, på eit vilkår, og det skal han få høre av meg, ja, vi var einige om det i styre, skjønnar du. – Det er da svært til bask det har vore med eg var klein, småflirte Lauris. – Ja, du skulde ikkje fara slik og bli klein, Lauris. Strid og bask ja, og sladder og løgn og vas, ein kunde bli huga til å legge seg klein nokon kvar, eller rømme ifrå det på anna vis. – Fullt så gale var det vel ikkje, meinte Lauris, han tok seg ei skrå. – Gale? sa Odin og såg stort på han. Eg trur ikkje folk har greie på kva som er gale og ikkje, dei har mista styringa.

Odin stod og skulde seie godnatt, han såg på stjernevêre og hørte etter sjølyden utant oddane; da snudde han seg kvast til Lauris att. – Ein ting 148skal du seie ‘n Engelbert, visst du råkar han, og det er at han skal halde munnen sin, han veit sjøl kva det er. – Det skulde Lauris gjera. – Ja, og så det, Lauris, at om du brenner, så skal du ikkje la det komma ut i bygda, hm? Hugs på at folk og folk er to slag det.

Lauris sette i og lo høgt. Han bad Odin at han ikkje skulde legge det på seg.

Da Lauris hørte det bar heim med Odin, løyste han båten og la bortpå. Men no hørte han dei kom roande i land frå fartya; det låg mange av dem utpå Vågen. Han bia til han hørte at Engelbert var i båten, gjekk så opp millom bryggene og bia der. Men Engelbert var full og ståkande av seg, var ikkje stort å snakke med i kveld, og ikkje var det å få han ifrå kammeratane heller. Lauris fekk så vidt tak i han, at han fekk sagt han dei skulde møtast her nede i morgokveld. Så måtte han gå heim.

Astri låg vaki da han kom. – Jaså, du søv ikkje, sa han. – Å nei; ikkje større. Men fekk du utretta noko da? – Åja da. Eg fekk det på gli; i morgokveld gjer eg resten. – I morgokveld ja. Det er lenge til da. – Vera uredd du; det er på gli no. Men at du ikkje søv? – Søv? Ho hadde sett seg opp i senga. Eg har sitte i senga her mang ei natt no, eg; og du har sove. – Hm! Hm! Er det så farlig, meiner du? Da skal dei akte seg, fleire enn vi. Skal ein verkelig måtte til 149å verje seg for svarte ålvore da? Eg er stygt redd dei taper, mumla han millom tennene.

Han sovna ikkje før han trudde Astri sov. Men straks han hadde teke etter sømnen, var han vaken att, for det var ho òg. – Eg meiner du søv ikkje du heller? sa ho. – Å, eg! Men du skal ta det her med vett og forstand, Astri!

Ho sette seg i senga att; det fall henne visst tungvore å puste. – Når gutane er oppe, da ønskar eg dei låg og sov, sa ho. Når dei har gått og lagt seg, da blir her så stilt; da ønskar eg dei var oppe like vel. Tre skyldlause gutladdar som ikkje veit det grand om mor si. Og her er stua og heile huse, det ser på ein enten det er lyst eller mørkt, veit ingen ting om meg det heller. Og medkvart er det ho farmor – ho har vore så langt unna no i mange år. Veit ikkje om ho held med meg eller kva ho gjer.

«Blås i heile kjerringja!» – Lauris dunka med neven i veggen.

«Ja det sei du det!» Ho sat still eit tak, og smått vogga med kroppen. – Nei, eg veit eg skulde ikkje snakke om det. For det er ingen å snakke med om det her. Men det er lettare å seie det, like vel. Og du må da forstå meg, synes eg. At eg gjer det tyngste eg kunde gjera, det har ikkje menneske teke noko tyngre på seg, eg skal lyge, hører du ikkje det? eg skal gjera meg til kjeltring og småmann for all bygda – – trur du det er for trøysamheit eg gjer det?

150Ho bøyde seg fram over hendene sine og gret. – Det er ingen som forstår meg! jamra ho seg stilt. Men når det ikkje finns annan veg! det finns ikkje!

Gråte hadde ho ikkje gjort på mange år, ho var både skjemt og skræmt at ho kunde det. Like vel linna det innvendig når ho gav seg over slik i skamma og elende. – Ikkje han heller forstår meg, sa ho. At det er for hans skyld eg gjer det, for at han skal stå over dem og ikkje bli nedhogd, – han gjorde rett, same kva dei seier!

Lauris hadde snudd seg om på sida og lest som han sov, og litt hadde han ligge slik, så sov han verkelig. Da klaga ho seg enda veikare: Men at han kunde gjera det! At han kunde gjera det! At han ikkje ser det ein gong, kva det her er for meg! Å herre gud, det er sant som det står, at det er fåfengt alt i hop!

Ho seig maktlaus attover og vart liggande. Ligge slik overgitt var verre enn alt anna, men ho var ikkje ansles godtil. – Men det kan vera det same, sa ho og sløkte lyse, eg gjer det likevel. For det er rett, for meg!

Dagen etter snakka ho ikkje med Lauris. Det var ein finvêrsdag, rettelig ein utleita ein; – ein kunde tru sola stod still på himmelen og skjein inn til folk, og himmelen han gjorde seg uvanlig blå først ein såg på han, med kvitgylte skyer over fjelltoppane, høgt oppe og langt ute. Med kvart syntes Astri det var månen som skjein inn til 151henne. Av og til stana dei fór, gutane, når dei var i nærheita med henne, såg som snarast på henne og slong sin veg att; Ludvik gjorde det same. Endelig vart det ein ende på den dagen òg, no kom Lauris og vilde ha kveldsmat, vilde ha han tidlig i kveld. Han åt utan å sjå opp, tok så på seg og gjekk ut. Da vilde ho gjerne ha snakka med han, ho visste ikkje for vel kva det var om; men han var still og stengt og langt borti andre tankar, – det var slik ho hadde tykt best om han heile tida.

Engelbert var full den kvelden òg, litt passlig, sa han med Lauris; men han vart ædru straks Lauris hadde snakka nokre ord med han. – Han Odin er fan hakke meg ikkje for katten! sa han og såg ålvorsamt på Lauris. Same kva pek du gjer han, det bit ikkje på han som på anna folk. – Lauris tagde. – Eitt vilkår ja, heldt Engelbert ved, eg veit kva han meiner, og du òg. Og det kan eg gå med på. Arnesen kan få vera disponent så mykje han vil, for meg, eg kan da vera gromgut eg òg når eg vil. Men elles! – å gut, eg kjem til å seie meininga mi verre enn eg nokon gong har gjort. Dei skal få vita tå meg, det spår eg. Gir meg aldri, eg, før vi har meldt oss inn i organisasjonen; og da blir det ny takt i valsen. – Men når du no blir disponent sjøl? – kasta Lauris inn. – Eg? – Ja du forstår da vel norsk? Arnesen er snart reiseferdig han, og den dagen han er borte, da du er heime; du får krona på før du veit 152ord av det. For no er eg frisk att, du merkar da det?

Han pusta på, tok seg ei skrå og såg på klokka. Engelbert stod og såg på alt han gjorde, men halvvore som han ikkje såg det, han var ukjennelig tom i kjakane. Lauris smilte med brei munn: Eg skal seie deg korles det er: At den her fabrikken kan gå hunden i vald for meg, han fyller opp bygda med all slag arbeidsmaur eller kva eg skal kalle det, og vi vart fortare fri han, meinte eg, når du slapp til og skulde styre han. De skulde få prøve dykk, skjønnar du. Og så det da, at du skulde ikkje gå her og ta imot nåden hans Odin. – Nåden hans, kva er det for slag tull? – Ja, eg sa det no slik. For du er ein karakter, som eg har sagt deg; ein tå mine karar, liksom.

Den andre stod og vart full att. Han vart tjukk i måle. – Just nettopp som eg tenkte her i dag, da eg hørte nysn i at eg var innteken. No skal han Odin ha det, tenkte eg. Eg lyser ut, at under ein straff-fange går eg ikkje. Hadde dei stått ved kven han er, det hadde vore eit anna mål, men kvifor skulde dei lyge? – Ja sei meg det, småflirte Lauris. Det har no aldri falle lett for han Odin å snakke sant. – Du får bli frisk da, Lauris, så eg ikkje blir jaga på nytt. Den her gongen skal ikkje han Odin få sanke gloande kol på skolten min nei, det har vore nok tå det slage for lenge sia.

153«Du må lett det komma litt dått på’n da,» sa Lauris.

«Dått ska vær!» ropa han på fartykar-vis.

Men straks etter kom han i tankar: Det vart verst for ho Ingri, og henne hadde han set berre godt av. Ho er halvveges ein engel, Lauris, du har ikkje set henne du. – Så da? Det var eg, ban, som såg henne først. Du har ikkje hørt det? – Nei. – Eg hadde mang ein sommarkjærest oppi Nordland eg, veit du, men ho var no gullbosten min da. Ja nei, eg skal ikkje sette ut noko rykte om henne; eg er fattig men ikkje simpel. Men eg var den første der, som sagt, eg er slik eg, at eg vil heller vera den første enn den siste. Å, han Odin skulde ha visst – –

Det var ikkje stort dei drakk, men det var likt til det rann i hovude på Lauris med ein gong. – Du trur vel det er berre søtmjølka å vera meg du? sa han. At eg er ein fanken så heldig kropp der eg går? Javel, eg er herre i mitt hus. Men: Eg er Lauris for det. Mm? Og han Odin han går der og er Odin og langt ovom både meg og deg. Nei, ho Astri ho ser han mest ikkje, men trur du ikkje det skal makt til det òg? Kvinnfolka røyner aldri makta si så hardt som den gongen dei ikkje let seg narre av ljugaren, – og kva anna er det han er, inst inne? Nå ja, det veit vi to. Men han er eit prinsip, å kalle. Enten er du med han eller imot han, tvi fan! Ho Astri, ser du, ho kasta han 154ifrå seg – – var ikke det rart? Eg reknar det slik, at ho såg kven han var. Så ser ho kven eg er óg, vil du seie. Lat henne det, alt med ho vil. Men ho Ingri, gut – –

Med han snakka, akta han vel på at ikkje Engelbert drakk seg full. – Du får støype kula sjøl da, sa han, og sende henne i blinken. Meg nemner du ikkje. Det byd meg imot, alt slikt. Det er berre det, at det må gjerast – – han kan betterde snyte oss naselause, han der skarven dei slepte hit. Og så blir det den tida da, Engelbert, at du skal få syne oss om det er meir hell kjeften og bakbeina med deg. Om du kan temme ‘n Odin litegrand, for eg klarar det ikkje, forbarka om eg det gjer. Men ho Ingri, gut, den tida ho blomstra! – han lo og rista på hovude.

Engelbert lo med, og fekk så enda ei ri:

«Osså ‘n Odin da, som vil sett mæ vilkår!»

«Hm-hm! Du sikta te vers no, Engelbert.»

Lauris gav seg på heimvegen, og Engelbert følgde med han. Ho Astri, gjekk Lauris og sa med meg sjøl. Ho kunde gjerne lite litt meir på meg. Eg fer ikkje fort, men eg fer vel. I morgo gjer eg meg ein tur til Segelsund, Astri. Der meiner eg vi har ‘n Odin, sa Engelbert og såg fram i vegen. Han kjem som eg hadde skrive etter han. – Nei, bi no urlite, vi går om han og lest som vi ikkje kjenner han; den her gongen. For det var ein liten ting eg kom til å tenke på.


III.

155Det var Odin som kom.

Han hadde sitte heime om kvelden og havt det i seg at han skulde over til fabrikken ein vending, og hadde nemnt det med Ingri. Ho såg mest forfæld ut: Ikkje i kveld, veit eg? – Jau, og så skulde eg ha snakka med ‘n Engelbert. – Men ikkje i kveld, Odin! – Kvifor ikkje? Eg skulde ha snakka med ‘n far din òg, det kan vera mangt i vanlag der borte alt; det kjem så for meg at han vil meg einkvart.

Han og Anders hadde vore nordpå Sommarfjøsåkeren og kjørt stein ei økt, så no var han både sveittkald og hustren og var i grunnen lite huga på å gå ut att. Ingri såg det, og sa det med han, – det var kaldvore no i kveldinga. Han sat og såg på henne og hørte på henne, med han røykte. Men det vart til det lel, at han tok på seg og gjekk. Ingri kom etter han ut. Det var same fine vêre: bleikgul himmel vestover have, mørkblå austpå fjella, stilt oppi liane og stilt kringom strendene, jordene bortetter låg strågule i skymminga, og skog-jaren og myra i blåbrune mørkre der bortafor, – stilt alle stads. – Jau, Ingri, eg vil sjå bort til fabrikken, sa han. Eg burde det, kjenner eg. Så kan hende det kunde bli som ein ende på denne rennsla dit, at eg fekk gjera meg ferdig og fri der borte, meiner eg. Han snudde seg til henne litt 156brått: Står du verkelig og er redd for meg da? – Nei, ikkje redd, men. Berre urlite grand. Og somtid så er eg mørkredd. Men kan du ikkje bli heime i kveld? Dryge til i morgo med det? – Har så ilt om tida, lysdagen; han blir gjerne for stutt for meg. – Eg har drømt så nifst her i haust: at dei stakk deg. – Tøv! Og så veit du kva eg drømte med eg var liten? For eg drømte, at vann eg ikkje over deg, over Havfrua mi, da gjekk det skjeis for meg heile vegen – – eg er da ovtruisk nok eg. Så deg gjer eg tvert imot, du får ha godnatt så lenge! – Ja ja da, Odin! ho smilte opp til han og gav seg, det var denne smilen som han aldri fullt fekk botn i. – Du blir da ikkje så lenge, Odin? Og så må du helse han far! – Ja! hører du! – han tok og kyste henne, og så fór han sin veg.

Han var alt inni andre tankar, da han møtte dei to karane nedpå sjøvegen. Han helsa og fór, men etterpå rans det for han, at den eine av dem var Engelbert; den andre var ukjennelig, kanskje ein skipper som var i land. Han tok båten og rodde over elvegape, gjekk så stranda frammed til fabrikken.

Engelbert følgde Lauris oppover. – Det var da fanken til fart i ordførar-sjæla vår, sa han. – Hm-hm! Men om du gjekk innom og snakka eit par ord med madamen hans? undrast Lauris. Det er det, ser du, at i breve står det ikkje kvifor han var i veg og sat. Du lirka det alltid utor henne. Og så kunde du be henne å varsku han, at brenninga 157vår må han halde nasen sin ifrå, han kunde bli svidd. – Det tør du knapt seie han sjøl ja! lo Engelbert. Lauris høre ikkje det. – Du må fara vakkert da, formana han. Det er ikkje ho som skai bli redd, det er han. Engelbert stod enda litt, såg som snarast etter Lauris der han slong av heimover, så aksla han seg og gjekk inn. Han spurte etter Odin.

Det var berre Ingri og småguten inne, han Per. Anders sat oppå lofte sitt med ei bok eller kva det var. Engelbert snakka frå det eine til det andre, og Ingri følgde lite med. Han ser på klokka i einingen, og Ingri på han; ho syntes han skiftar hamlet eit par gonger. Så busar han beint på henne: Sei meg kva det var han kom på straff for, far Dykkar?

Ingri vart sittande og sjå på han. Det kunde ikkje merkast større i andlete på henne, det var mest berre det at ho ikkje blunka med auga. Da hørte han ho pusta ikkje heller, og såg ho hadde vorte drivande kvit, – ho dåna vel ikkje? Han gjekk bort til henne, og la handa på aksla hennar, han var hjartans lei seg. Da vak ho opp med eit lite skrik. – Ho måtte da ikkje ta det slik, sa han; det var alt anna enn vondt meint, han hadde meir tenkt å forsvara far hennar. No når eg og ‘n Odin har vorte forlikt att, sa han. For live no for tida, skal eg seie Dykk, det er kvasstennte greier det, ein kan bli vond før ein veit om det, men Dykk vil eg ikkje – –

158«Har det kommi utover da?» spurte ho. Det var så godt som ikkje mål i henne.

«Ja, men det er han Odin si skyld det, han har fari med ei lita løgn, ei urlita ei.»

På nytt var ho åt og skulde svime utor. – Hit skulde eg ikkje ha gått, det ser eg no, snakka han med seg sjøl. – Har det komme utover da, klaga ho seg. – De veit her er krig i bygda, ja i heile lande og i alle land. Men no skal eg slå ned det her snakke, De kan tru meg på det. For det er ikkje sant, han har ikkje røva posten? Berre litegrand underslag i regnskapen, det trur no eg, litt underbalance, ikkje sant?

Ingri tagde. Engelbert såg på klokka att, og vart ståande og grunde; gjekk så til døra.

«Røva posten?» ropte ho og fór opp, – «det e løgn, Engelbert, det e løgn!»

Han visste det ja, og no skulde han gå og rydde opp i det. Berre litegrand kassesvik, ikkje sant?

«Jau. Det va ikkj noko anna.»

Engelbert nikka. Han var ulik seg, der han stod, knapt at han var kar til å sjå opp.

Ingen visste orde av før Per kom leggande over golve med ei vedskie og hivde etter frammandmannen så det song i døra:

«Din sfin-hund der’ du e! Hut med dæ!»

Auga hans loga i lampelyse, og andlete var skjeivt av sinne, han ropte svinhund og hut eingong til. Engelbert vart forfæld med det same, 159men han lo så godt han kunde, og kom seg litt medkvart. – Jaså, det er opne fiendskapen her, lo han. Ja ja, godnatt!

Han sa det med Lauris da han gjekk seg på han bortpå vollen, at den her reisa skulde han ikkje ha gjort. – Nei, visst du skilte deg dårlig ifrå det, svara han. Trur du eg likar det? – Nei nei, sa Engelbert, og gjort var gjort, og han Odin fekk trøste henne att, men dette var siste gongen han for sin part brukte snikråder og uverje i krigen, det kunde Lauris komma i hug. – Ja visst, sa Lauris, og no trudde han det vart likast dei gjekk ned og tok seg ein hjartevermar, dei hadde ein skvett ståande enno, visst. – Nei, Engelbert vilde ikkje, han sa godnatt – «Gæli, gæli!» gjekk han og sa. Lauris kom luskande etter; han hørte han, men gjekk.

Engelbert gjekk inn på bua. Han var ansles enn han pla vera, somtid full, syntes dei, og somtid fastande, snakka frå aust til vest og gav seg sytten om kva dei svara eller ikkje. Han spurte fleire gonger, om dei hadde hørt at han var teken inn att på fabrikken, og om dei hadde hørt at Bonsach Arnesen hadde vore forretningsmann i Kristiania. – Dei hadde da det. – Ja, ho har fortalt det, dotra hans, så må det vel vera sant? Men i Nordland, der han er ifrå, der veit dei ikkje noko om det. Da han fór derifrå, seier dei, da tenkte han seg på tukthuse, på botsfengsle. Ja nei, han hadde ikkje slege i hel nokon, eller slikt, berre 160nokre pengar i banken hans som vart borte, den gongen han hadde spekulert overende forretninga si; forteler dei ja. Kanskje ho miss-minnes, ho Ingri? – Folk lest ikkje som dei hørte større på han, og ein om senn seig dei ut og skulde heim, for det var seint alt. Engelbert vart enda meir høgmælt og urolig: Tok dei han for ein slik ein som for med sladder? At han vilde hemne seg og slikt? Nei stopp no! dei fekk tenke seg om, han var Engelbert og ein ærlig kar som han hadde vore all sin dag – hør no her, godt folk!

Da han kom ut, skymta han Lauris ein staden bortimillom bryggene, men han vilde ikkje råke han. – Kva det er han går her og loverer etter? mumla han, – lat meg ha fred! For det om eg har fare som ein tosk i kveld; du får meg ikkje lenger, din bonde der du går!

– – – I millomtida hadde Odin vore over og snakka med Arnesen, og Arnesen hadde sagt opp posten sin. – Eg står ikkje i det lenger, sa han. Det blir likast for a Ingri òg, at eg reiser; både for henne og deg. Eg har kjøpt farty. Fekk litt hjelp nordafrå. Eg skal alltid greie meg. Han såg så ålvorsamt på Odin, at han kunde ikkje seie eit ord imot. Det var berre Ingri ein og annan gongen som hadde set slik på han. – Ja, du får gjera som du synes, sa han. Eg skal ikkje nekte eg har tenkt på det same, for hennar skyld. Jau, eg ser det no, litt etter kvart, at det blir lettare for henne om du reiser. Eg vilde berre ikkje dei 161skulde få jaga deg. Det er rettast du skriv det i kveld da, så får eg breve med; så går eg innom hoss’n Lauris med det.

Odin smilte med seg sjøl: Det der kjem ikkje ‘n Lauris til å skjønna; og skjønna det må han, elles får han ikkje sova, han får vondt. Hm! hm! Ingen veit kvifor det skulde gå slik. Eg undres om han Engelbert vart folk når han fekk andsvare her? – Ikkje reint umulig, det, meinte Arnesen. – Ja, vi får prøve. Men at det skal vera slutt med samarbeide vårt her no da? – Slik var no det tillaga ja. Og så ikkje få sjå dykk meir. Å nei, det er så det! – han såg på Odin, og frå han bort i veggen, og drog på smilen.

Da Odin kom roande over elveosen og la til ved notbrygga, dreiv Engelbert nedåt og helsa. – Å er det deg? seier Odin. «E du ut og ror?» skulde du seie. Jaha, og no skulde eg just ha snakka nokre ord med deg, du forstår meg, ikkje sant? Du kan få byne på fabrikken kva dag du vil. Men så var det det da, at dette snakke ditt om Arnesen skal du slutte med. For det tyner a Ingri for meg – – er ikkje nokon til nytte. Ja, du gjer det, Engelbert, du fer ikkje og gjer skyldlaust folk vondt? Eg har da ikkje teke så mist på deg?

«Nei, du veit – – æ meint ikkj – –»

«Du tek mæ i hand på det, kom med kloa!»

Engelbert kom verkelig med handa.

«Ja?» seier Odin. «Du e så still?»

Da kremtar det bortom naustnova, og Engelbert 162kjente måle til Lauris, han hadde stått der og hørt alt dei sa. Han retta på seg, prøvde å sjå Odin i auga. Det var for mørkt til det, her i skuggen av husa og haugane, men den eine kjente auga til den andre.

«Gjer du mæ te disponent da?» sa han hardt. «Du verka for mæ, meint æ?»

«He? Disponent? – e det slik å forstå?

«Ja, va det så umuli da? Æ ska klå arbeskaran te gagns, ska du få sjå, det e allvår det.»

«Nei men, e det du Engelbert det der da?» Odin var reint bortveikna i måle. Så godsnakka han att: Lite duger du visst til å passe den havresekken, og slett ikkje kjøper eg deg, det må du vita og forstå – – trur du eg har kjøpt meg fram nokon gong? Vi kan komme til å prøve deg, det er eit anna mål, men noko kjøp? nei! Du skal lova meg det lel, Engelbert; så er du slug.

«Så-å! Det er slik no. Det vil sei, at di tenkji å kjøp mæ lel, få mæ over? Ja visst ja, og du skuld stå som eit mindesmerke, høgt over både mæ og di ander. Det går ikkj, Odin. Vâr dæ gutt, hell så smell det! Han værfar din ska vekk, no veit du det, æ ska slå opp breve nordant i morrå den dag, du ska vara stempla både du og han ja! Koles lika du den?»

«Der vart du for sein, stakar. Han har sagt opp, han, her har æ breve hans. Koles lika du den?»

«Så te devels!» murra Engelbert. Litt er det, så ser han opp og ler: Men du blir no ståande der

163som løgnar lel, ja både du og kjerringa di, det skal utover all bygda. – Høy san! lo Odin. Verkelig rart å høre reinhekla vondskap, det er sjelden kost det. Men ålvors snakk: du skal akte deg. Kom i hug det er henne eg verjer, eg kunde bli tung på labben, det er ho det gjeld og ikkje meg sjøl! Ja-a?

«Ho ja? Den der Nordlands-ludra di, ha ha ha! Som ‘n Lauris har både brukt og rata. Har du ikkj hørt om den kvelden oppi – –»

Odin var over han i same blunken, og slo så det susa i lufta. Engelbert var ikkje der lenger, han fór. – Godt eg ikkje råkte, elles hadde eg slege i hel ‘n, sa Odin, han smilte enda, men det var ikkje blidt. Men styre seg kunde han ikkje, umaka seg ikkje med det heller, han la etter og kom i slik rasande fart at Engelbert sprang beint på elva, Odin etter nedtil vassmåle. Der kom han til seg så vidt at han ikkje la etter på sømme; han rista knytneven over vatne og ropa håst:

«Te botns med dæ, din luskælv!»

Elva var brei her, no på floa, men enda gjekk ho med hard fart haustens tid, ein kunde ikkje høre sommaren for berre straumsøyen. Han skulde vera god som sømte her naken, kom Odin i hug. Han vilde det ikkje, men gjorde det lel, ropa ein gong til, han kjente seg lodden som dyre over all sin kropp: Søkk til botns og kom aldri opp meir!

Han var alt på sprange og fór, frammed stranda og bort til brygga, løyste båten og rodde 164over til øyra, der sjøen skvala over steingrunna, for dit måtte ein komma enten ein var levande eller dau, visst ein da ikkje stivna før ein kom midtvegs. Der var ingen Engelbert å finne. Odin vadde enda inn på lande på sørsida og fór oppetter eit stykke, til han var ovom der han la til søms. Ikkje liv. – Han må ha drive til havs som høysekken, sa han. Ja ja. Gjort er gjort. Han sa de ein gong til, opp imot himmelen og utover imot all verda:

«Gjort e gjort, og ska så vera!»

Han rodde attende, ein sving utover først og leita så inn til brygga. – Nei, eg hadde ikkje tenkt det slik, det er sant. Men eg ønska det. Det skal eg stå ved for heile bygda. Med han sa det og gjorde fast båten, ranns det han i minne det Ingri sa her i kveld, ho var så redd han skulde ut. – Ja ha, Ingri, dei er farlige, lo han; men eg er farlig eg òg!

Oppmed nausta går han seg på Lauris, som kjem nedover. Odin seier ikkje noko; Lauris spør etter Engelbert. – Han Engelbert! – Ja, han gjekk ned til støa no i sta her?

Odin står litt. Han tek av seg huva og tørkar sveitten.

«Fark e her nok tå i bygda!» seier han, så høgmælt at det fer i Lauris. «Og no ska du pinade akt dæ, du ò, visst det e du som e far for det her – – æ e ikkj stø på kem æ e for ein i kveld, æ e fali!»

165«Æ, sei du? E du gælin da, Odin?» han drog seg attende.

«Gu e æ gælin no ja, og Vårherre han vetta koles det her går. Æ trur æ renska bygda snart!»

Lauris luska unna, nedtil færa, Odin stod litt og såg etter han. Tok seg så på tak og gjekk sin veg.


IV.

Han var let og god i kroppen da han gjekk oppover. Tenke større gjorde han ikkje, han undra seg berre at dette var han. Gong for gong susa det sterkt gjenom hovude, at dette her var ein frå gammaltida og mørkre, ein av dem som gjorde det han fann på. – Slik hadde det gått dei karane no, smilte han. Det hadde vorte eit grand flokut å vera dem ja. Da han var heime og skulde gå inn, vart han kaldare i seg, og knea var ikkje som dei hadde vore, han tøvra litt før han tok i døra. – Å nei, eg er ikkje ein tå det slage, mumla han; vanta mykje på det, san. Eg får enda gjera det som skal til.

I kjøkene var der ingen, og ikkje i stua heller, men lampa hang og brann. I kammerse låg Per og sov i senga til mora, – da måtte Anders òg vera ute. Odin gjekk på lofte. Senga hans var tom. Heile huse tomt.

Han la i veg ut att. Det var natta alt, dei sov borti alle heimane, og månen stakk panna over 166fjellbruna sør i lande; rettno var heile det gule andlete fram. Det var i avtake med han for resten, han hadde skjeivt andlet, og lysskimmere han gav, var veikt og uvisst, men vidunders vakkert. Håberg-jordene kom så nær Odin, som han syntes dei aldri hadde vore dagsens tid, og fjella slikt slag, han hadde gått her og vore ein blinding som ingen ting såg. Brattstup og skar og skogband såg han, i ein mild og lysgrå lett, og myrane så øde og fortenkte innetter og enda så levande; og der var sjøen ja, slik var han, vakande og blank i auga. Men kva skil det i grunnen meg? tenkte han utålmodig. Ikkje i kveld meir enn ein annan kveld! Han hadde rett i det, han som skapte det, at det var altsamen såre godt, men sia fekk han anna å vita, da folk voks til; da angra han seg, han òg.

Og der søretter gjekk vegen til brua. Han òg var ute og synte seg i kveld, kom buktande einslig og grå i møte med Odin, mest ein levande ting. Odin la til og gjekk fort, heilt nedtil brua. Nei, der fans ikkje folk, som ventande var. – Ingri! småjamra han seg eit par gonger. Eg er da her eg, Ingri. Nå ja, å anke seg nytta lite no, det var ikkje den kvelden i kveld, han la i veg nedetter frammed elva, sprang og gjekk omeinannan, han kom enda i hug den julenatta han leita seg til Vennestad, det var ikkje stort likare den gongen. – Ho finn meg tidsnok, sa han, finn meg tidsnok, men sprang like fort for det, han sprang skigaren 167handlaust ein staden. – Og det som er gjort, det er gjort. Du, Ingri, du forstår meg. Men kor har det vorte tå deg da? Du veit da ikkje noko om kva som har hendt, du?

Rundt alle brygger og naust og alle husa i Vågen rente han, var nedåt elva ein sving, der det hadde hendt, og så oppover i aukande fart, så nattlufta blistra kring øyra, ho var som rinnande vatne, syntes han, – å, dei vart ikkje med han nokon ein no – skitgutar!

Han nådde att Ingri og Anders oppi vegen der Håberg-gjorde tek til. Han fortalte så godt han vann for anddråtten, at han hadde vore rundt og leita etter dem. Dei sa at same vegen hadde dei fare, Ingri hadde lagt i veg først, åleine, og så hadde Anders komme og funne stua tom og hadde sett avstad etter, hadde teke att henne ved brua. Ho var reint fortulla, så redd, sa Anders. – Ja men kvifor da? spurte Odin. Ingri tok handa hans, ho var ikkje godtil å seie noko. – Du trudde dei hadde stukke meg i hel du? la han. Stikk gjer dei, la han til, men no skal det stå om at eg har gjort åt for det, for det første, du skal få høre det du ikkje ventar, i morgo. Eg har gjort rett; det kjennes mest som eg aldri hadde gjort det før.

Anders fór over far sin med auga eit par gonger. Odin merka det, men det skilde ikkje han, ikkje no i natt. Det var mange mange ting som ikkje skilde han lenger. Men i morgo ser det ansles ut, mumla han. – Ingri såg opp på han og tok tungt etter vêre.

168«Oransakeli!» sa han.

Da dei var to-saman i kammerse, sa han: Om eg skulde bli nøydd til å jaga ein skarvlaup på sjøen, Ingri, og han da er så vond at han søkk? – Nei, nei, Odin! ikkje å seie slikt! – Neinei, og du veit: dei gjer ikkje slikt no for tida. Dei drep hoggormen, så vidt det er, – du drep ikkje den heller du? Nei eg veit det. Å ja ja, san; det er lett å snakke om det.

Han vart vâr at ho var bleikare og veikare enn nokon gong før. – Kva det er da, Ingri? vilde han høre. Ho rista på hovude, torde ikkje sjå på han. Han prøvde å ta andlete hennar og snu det til seg, men da slo ho auga ned. – No har ‘n far din sagt opp posten sin, sa han. Han har sagt opp posten sin og vil flytte vekk herifrå, hører du det? – Å? sa ho berre. Så var det liksom ho kom til seg, ho såg forundra opp: Å gudskjelov! kviskra ho. Vi flyttar herifrå vi òg, Odin, ikkje sant? – Jau, du veit – –

«Dem veit alt i hop! Dem e fali!» brast det ut av henne.

«Folk e det kor ein snur sæ, gulle mitt. Men no ska vi sova. I morrå – kjem det atter ein dag.»

Ho vilde ligge hoss han. Det hadde ho ikkje bedt om før, det han kunde minnast, det hadde vore tvert om med den tingen. Det grøssa gjenom Odin, at ho åtte ikkje minste tanken om kva som hadde gått for seg i kveld; men han sovna tålig snart, som hans vis var. Da han vakna utpå morgoparten, 169merka han at ho låg vaken, og skjønna ho hadde ligge slik heile natta. Han mintes som all snarast det Engelbert hadde sagt, kasta det ifrå seg att som eiter og forgift, og kom i hug det som da hendte. – Da seier Ingri: Han Engelbert var her. – Var han her? no etter at eg hadde jaga’n? Odin spratt opp. Ho fortalte at han kom straks etter Odin hadde gått. – Å da! sa han med seg sjøl. – Det har komme ut alt i hop, sa ho. Alt i hop, Odin. Han sa det her! – det fór ei risting gjenom all hennar kropp. – Ja ja ja, mumla Odin. – Ei Guds lukke, Odin, at ikkje Anders var heime – det hadde gått gale!

Det hadde rennt så vond ein styng gjenom Odin da ho sa orda alt i hop, at han vart liggande i halvsvime lenge etter. Det første han merka att, var det at Ingri låg og skalv. Er du ikkje frisk? sa han. – Eg fekk berre litt skjelv i meg da han var her. Og så da vi leita etter deg. Det går snart over. Når berre han far kjem seg herifrå, så. Vi, Odin, vi vinn oss alltid over det. – No gjorde du meg glad!» sa han, unødig høgt, og ho hørte på måle hans at det var einkvart som braut i han. – Men at du skulde komma borti det her for mi skyld, heldt ho ved. Det var det eg visste da vi gifta oss! – Du fortalte meg da alt den gongen, gjorde du ikkje det, Ingri? – Det gjorde eg vel ikkje? For du spurte ikkje, du. – Om han far din nei! Nei, og noko anna hadde du ikkje å fortele, eg veit da det. Men herre gud rett kor rart det er, 170at det skal falle så tungt for folk å snakke med einannan. Men du og eg, vi – –

Han tok tungt etter vêre, stødde seg på ålbogane og stønna orda fram:

«Takk for at du såg slik på mæ no, Ingri!»

Litt hadde vore, sa han:

«Og ‘n Engelbert han har æ jaga på sjø’n i kveld, i aftes,i aftes ɔ: i gårkveld. rettar sagt. Høyri du det, Ingri?»

Ho tagde lenge. Ja ja, sa ho endelig.

«Ja for – – det mått gjerast, du veit ikkj ka ‘n sa!»

Det fór ei ny og sterk skjelving gjenom henne, det kom for han at det var live som fór sin veg; han merka det og glømte det att. Han tok til å snakke. Han såg det for seg, alt han nemnte, men han tenkte ikkje over at han låg og sa det. – Her skulde ha vore kosta i bygda! Småfolk, seier dei. Eg har sagt det mange gonger: Eg hatar det orde. Det er eit stygt ord. Men no har det snudd seg, no må eg til å bruke det. Alt saman har snudd seg, og eg er på andre sida. Ho Astri og ‘n Lauris, dei ser eg på småmanns-sida, eg trur snart eg ser heile bygda der. Men da vil eg heller rømme. Dei skulde settas i tjor eller bås. Eg ser det no: det er slik over heile lande. Det er slik no ei tid. At det skulde komma til å sjå ut slik for meg da!

«Det ser ut gæli alt samma om natta,» sa Ingri stilt.

Det hadde ho jamenn rett i, lo han, folk var 171ikkje sætande, nattens tid. – Og så blir det da likare, Ingri, berre vent. Om det ikkje blir likare for oss just. Åleine, seier du. Ja, så langt skal ein, at ein blir åleine. Sjølve stridsmannen var alltid åleine; dei andre hadde det godt, dei kallar. Berre når det ryk opp til krig er det litt vondt for dem, – du såg dem da, Ingri? Eg, ser du, eg ser dem no først eg. Dei var ikkje lite bleike, mange av dem. Astri ja, ho er aristokrat. Ho ser både opp og fram, ho er skapt til mor for ei stor slekt. Men morsinstinkte, det har småfolka òg, det er plebeiisk, har eg lese, det dreg ned. Eg er redd det ber ned og ned med henne. Men at det skulde komma til å sjå slik ut for meg da!

Ingri låg og tagde. Så sovna ho, for Odin låg og snakka meir inni seg sistpå. Da sovna han òg.

Han var den som først vakna, han hørte Anders stod opp oppå lofte. Ingri låg og sveitta. Det skulde stå om at ho ikkje vart klein.

Han såg fram på golve. – Rart, tykte han, at han ikkje kom i hug sjøen det første han gjorde. At han ikkje kjente som eit drag av han. Og dette er eg, sa han; og der ligg klæane mine. Eg får ta dem på meg, i dag som elles.

– – – Lauris gjekk ned til sjøen, det var det siste Odin såg til han om kvelden, og sia kom han ikkje i hug han meir. Lauris venta til han hørte Odin var i heimvegen. Da gav han seg til å gå bortetter frammed elva, han trudde mest han hørte eit plask der nokon stads. Der fann han 172Engelbert. – Er det deg da? småflirte han. Eg trur jamisel du er våt òg? Engelbert hakka tenner og kunde ikkje svara. – Har ‘n Odin gått? var det første han sa. – Ja men han er ikkje langt kommen, vilde du snakke med ‘n? – Neida neida! – Hm! Eg trudde for resten han hadde drepe deg, eg. Ja, kva seier du no da, Engelbert Olsen? – Han skal på tukthuse! hutra Engelbert. Lauris lya oppover. Der var stilt. Han fekk Engelbert med seg heim til stua hans, det var ikkje lang vegstubben. Lauris kviskra at dei skulde fara stilt, for det losjerte folk i andre høgda.

Da Engelbert hadde skifta klæa og komme seg i varmen att, sa Lauris: No ska vi gjera han Odin det einaste som bit på han. Du skal vera bortkommen, søkk borte. Du stel deg ombord i båten i morgotidlig, hysjt, ikkje eit ord! og reiser sørover med hurtigruta, – det gjer vel ikkje stort om han blir sittande att med gjelden din? Du lånte reisepengane på namne hans, no nyst, du var ikkje dummare. Du reiser, du finns ikkje meir; for her er du ferdig, det innser du sjøl òg.

Engelbert såg på Lauris. Dei hadde berre tendt ei ørlita lampe. – Du er eit ska’dyr, sa han. – Som ein tek det, ban. Men no hjelper eg deg, kor som er. Gode råd er dyre, men eg tek meg betalt på ein annan kant. Eg vil høre og sjå på ‘n Odin, dei første dagane. Synd at ikkje du òg får sjå han. Du får skrive, gut, og gi deg til kjenne, så skal eg svara og fortele deg eitt og anna. Mordar, 173ser du. Ordføraren vår er mordar no, du har vunne over han fint.

Det gjekk lettare enn ventande å få han på trua, og Lauris bia og såg til at det vart ålvor av.

Morgonen etter var båten der før det lysna, og Lauris sjøl rodde over til brygga med han og lurte han ombord, på ytre-sida av dampbåten. Det gjekk fint som det var tinga, Lauris trudde ikkje ein katt hadde set i snurten på rømlingen, og sjøl hamla han bort i mørkre millom fartya og kom uset i land. Han kom i hug, med han rodde inn til støa ved Håbergsnausta, at det òg var Odin sitt verk, at dampbåten la ikkje til her lenger, men ved fabrikken. Han hadde ikkje verka for det, det gjorde seg sjøl å kalle, men det var ein pil i kjøte på ein god granne. – Og i dag blir du sjøl gåande med ein pil i kjøte, mumla han. Og så er vi da fri han der komlingen som fór; der gjorde eg bygda og meg sjøl ei verkelig tenest. Og summa summarum, Odin!


V.

Den dagen ringte lensmannen opp til Håberg.

Astri tok imot telefonen, hadde så gjort kvar gong mest, den siste tida. Lensmannen vilde berre høre om dei vart heime i morgo eller i overmorgo. Det var noko han skulde ha snakka med dem om, – dei fekk ikkje bli redd om han såg dit. – Lensmannen, sa ho berre, da ho snudde seg frå telefonen. 174Lauris sat ved borde og fekk seg mat, ho såg ikkje på han, men ho merka godt at han vart illsvien. Da måtte ho sjå på han lel, ho skulde ha set han forfæld ein gong. Det var som ho visste ja, at han hadde fått ein uhuglig grågul dåm i hamleten.

Sjøl kjente ho berre at auga var noko-lite stive i hovude for det at ho hadde sove så kleint dei siste nættene. – Var det ikkje så du skulde til skogen? spurte ho. – Gutane har alt fare i veg, eg veit ikkje om eg gir meg om det i dag. Eg har ikkje rettelig komme meg enno, etter det eg var sjuk, la han til. Han nytta på med han trudde ho hørte han, og snakka om fleire ting, men han merka snart at ho gav det ingen ans. Da manna han seg opp for ålvor: Er det verkelig så farlig da, det her? Det var da for di skyld? Javisst var det gale av meg, men herre gud!

Ho såg fort på han. – Gale? sa ho. Det var eit mistak, hører du! Litt etter logna ho seg og vart som ho hadde vore dei siste dagane, mild og still av seg, og eit godt stykke vekk frå det som var i kring henne; det var knapt ho såg borna når dei kom bortåt henne, men ansa ho dem, kunde ho ta den yngste guten eller litleveikja inn til seg og bli ståande slik ei lang øve. – Det var eit mistak det, Lauris, og no er det gjort. Eit mistak er ikkje det verste. Den som ikkje fer i veg og miss-gjer seg einkvan gongen, og det for levetida òg, han 175bryd eg meg ikkje om. Og no er det gjort, som sagt. Gjort er ikkje ugjort; eg har da lært det.

Han kom hit i dag no da? forhørte Lauris seg stillferdig. – Lensmannen? Nei, i morgo, trur eg han sa. Det skil meg ikkje. Det kan gå som det vil, sa ho med seg sjøl. Eg veit kva eg skal gjera. Det er for borna våre eg gjer det. Mest for dem ja. Eg har da visst det kom ein gong.

«Det her? har du vissta om det da?» Lauris såg knivkvasst på henne.

«Tøv! Da ha’ det ikkj vorti slik. Men at det vart tungt – – å vera gift med dæ. Og at æ skuld bera det, samma koles de vart.»

«Æ mein du angra på det lel, at du gifta dæ med mæ?» – han tykte han tålte ikkje denne songen i måle hennar stort lenger.

Ho snudde seg rolig frå omnen ho stelte med, og såg stilt på han. Lauris lo:

«Angra på!» bles ho, og tok til med sitt. «Snakka som ein ban-ungi.»

Han gjekk bort og vilde ta omkring henne, det vilde til, einkvan gongen, kom han i hug. Men ho aksla han av seg med ein gong, ho grøssa visst all igjenom. – At den der Mina-kroken skulde sette av og melde oss da, sa han og stakk hendene i lomma. – Snakk ikkje vondt om a Mina, er du snild! – ho var like mjuk i måle no att. – Nei nei. Men dei må no vel vita det, folk, når dei vil, 176at han Ola Håberg var halvtullut og vel så det på slutten, dummare kan dei da ikkje vera? – Dei veit aldri det slag heller, sa ho lågt. Han Odin, kan hende, for han nemnte det som snarast her eingong – – nei det hendar ikkje! – Kva da? Kva er det som ikkje hendar? – At eg går til han etter hjelp. Da svær eg heller på løgn om det knip, eg er herre over meg sjøl. Har så vore all min dag.

Lauris sikta litt med eine auge, blistra og smått smilte; så sa han: Han Odin ja, eg undres korles det er med han i dag. Kan ikkje vera frâkt,frâkt ɔ: frægt. det. Han fór i veg og gjorde eit mistak, han; i gårkveld. Jaga ein mann på sjøen. Han drap ‘n så godt han var i stand til. Det var han Engelbert, om du vil vita det, sjølve vennen og våbendragaren hans. – Jaså, sa ho, tok stelle sitt og gjekk åt kjøkene.

– At han kunde stå slik og prate, og sjå på henne! tenkte ho. At han let henne gå avstad og gjera det.

«Neigu om æ går ette!» sa Lauris med seg sjøl. «He! he! æ va dum!»

Litt hadde vore, gjorde han det lel, for han såg Odin kom hitover og gjekk til kjøkendøra.

Odin helsa som han pla gjera, lysdæmt og frisk i måle. Lauris kunde sjå at Astri òg stussa litegrand ved det i dag.

Det var Lauris han skulde ha snakka med ja, sa han. Det var det at Arnesen hadde sagt opp 177posten som disponent, her var breve. – No alt? sa Lauris, med brunene høgt oppe. Astri såg frå den eine til den andre, meir vaki enn ho hadde vore på lenge: Kva skal det vera godt for? – De veit han tok det på seg imot sin eigen vilje å kalle, sa Odin, – ja, du, Lauris veit da han var trau på det; og no har han kjøpt seg farty, han meinte det var meir å tene med det. Astri står og ser beint på han. – Ja, seier han og tek imot auga hennar, reint ut sagt: når folk ikkje kunde la vera å stikke etter han og gjera han ilt? Det veit du litt om, ikkje sant? – han snudde seg til Lauris og fór han over. Lauris står tør og hard som ein påle. Odin snur seg til Astri at, blir liksom vâr henne, og ser vel på henne: Men kva er det med deg da? Du held ikkje på og blir spansk, veit eg? – Var det likt! – Hm. De ser meg ut så loslitne, mange av dykk, – slik går ho Mina på Segelsund òg. Er det han Ola som har skræmt dykk – nei, veit eg?

Astri vart kvass og hånlig. – Ja, han gjekk på sjøen han, det er no så, sa Odin. Han tykte vel han var ikkje anna til. Det var stygt, var det, men.

Han var tullut på slutten, sån litt gælen i hovude, var han ikkje det? spurte Lauris.

Nå, tullen visste ikkje Odin om han var. Men for gammal! reint for gammal ja.

Astri såg ein gong på Odin, og ein gong på Lauris, så rolig at det var nifst, gjekk så inn i stua.

178Og no måtte det kallast i hop nytt styremøte da, med all som først? sa Odin. Og det fekk Lauris stå for, no når han var god kar att. Bøkene låg pa fabrikken.

Lauris svara ikkje, for Odin stod og fall i tankar; han kremta eit par gonger, og endelig råmte Odin med seg, drog på smilen og gjekk til døra. – Han er no nattvakande da, tenkte Lauris.

Odin går beinast til fabrikken. Ingri var ikkje oppe enno, Anders stelte i fjøse, og best var det å la henne ha ro, trudde Odin. – Om eg så hadde vore godtil å snakke med henne, sa han. Ho var frisk att, hadde ho sagt. Kva han vilde på fabrikken, visste han ikkje; han stana eit par gonger og såg seg i kring, på garane og landslage og ut over sjøen: hadde nokon set slikt godvêr før? Kvifor skulde det vera så omframt vakkert nett no? Eller var det berre det, at sommaren og hausten utetter hadde vore i eitt ruskvêr å rekne for? Han fer det over og tek det til seg, og har det i same stunda inni seg så heilt og lukkelig, ein part av seg sjøl: Vågen med småbåra som sprang og glitra imot sola, elvestraumen så trygg i gonga si ut og til havs, oddane og vikane snudde seg gammalt og kjent til han; og så fabrikken, den plageånda, og dei andre husa bortpå Sørstranda, dei stod der og visste om han, med dei kjente på lyse og lufta over dem. Alt i hop var såre godt. – Og eg tør sjå det i augesteinen i dag som ein annan dag, sa han, han nikka til seg sjøl.

179Fabrikken skjeiva og gjekk, og dei som bygde gav på med sitt. Nokon Engelbert var ikkje å sjå. Nei, og skulde han det da? Odin smilte. Men dei ser etter meg, tenkte han, det er ikkje ulikt til at dei ser meg første gongen. Ein eller to vilde i snakk med han òg. – Gi tål, folk! murra han innvendig. Gi tål berre, det skal da snart bli. Tru berre ikkje at eg rømmer.

Han gjekk rundt nybygge ein gong eller to, og så inn. Men i det same han tek etter døra og vil opne henne, hører han ei kjerring bakom seg nemner Engelbert. Dei var to derute som råktes. – I dag? sa ei. Men kjære, eg kom da med dampen frå byen i dag eg, gjekk i land her på brygga, – eg såg han ikkje. – Jau da, det forstår seg, han strauk sin veg utover, det var enda ‘n Lauris Håberg som skyssa’n hitover; gutungane våre var der nede dei og hadde set det; han skulde på langtur, det dei kunde forstå. Ja da. – Det var det eg sa eg, her, at han Engelbert, sa eg, han er både for mykje og for lite til arbeidsmann. Berre det ikkje var noko slag ugreie han skulde avstad og få istand – berre det ikkje blir både krig og brand snart! – Det ber laust før vinteren er slutt! kviskra den andre. Og lukke på reisa! la ho til, med ein høg liten hånskratt, ho tok bøtta si og gjekk.

Odin snudde i døra og gjekk bort til henne som var att. Han spurte kva ho fortalte, hadde han Engelbert reist? Han fekk heile leksa til svar. – Han stal seg reint ombord, sa ho.

180Odin såg ingen annan let på dagen, og ikkje kjente han større skilnaen på seg sjøl heller. Det einaste var at han gjeispa langt nokre gonger, han var så trøytt. – Han er ikkje stort til, som er nattvakande og kald om knea, lo han, til kjerringa og til seg sjøl.

Han var på brygga og snakka med dem som bar opp sild. Dei leverte her i dag. Tok så ein lettbåt og rodde over til skiprane, for det var ymse ting å snakke med dem om. Det var greie folk, fanns ikkje krangel der, men kaffe og mat med ein vilde ha. Men nede i kahytta heldt han på og skulde sovne att. Ein av skiprane kjente Lauris og spurte etter han. Odin spurte om Engelbert hadde vore der nyst. – Det var no ikkje så lenge sia. Han hadde vore her ofte, han san.

Odin trudde han såg smilen låg på lur under dei ålvorlige og likesæle andletsdraga, kva var det dei sat og kom i hug? – Han Engelbert har reist sin veg, sa han og såg vel på dem. Dei vart opp i under. Så var det ikkje det dei tenkte på, det rann tvert igjenom han med ein vond styng. Eit par drammar til kaffeen hadde han fått, og dei måtte ha gått lukt i hovude på han, for no merka han han styrte seg ikkje lenger, han flirte høgt og slo neven i dekksbjelken så det skrall: Han har vore her, ser eg, han har vore her med kjeften sin, nekt ikkje for det! De kjem i hug, ser eg, kjem i hug kva han fortalte, straks de ser meg – – det er løgn, hører de! Eg har jaga han på sjøen for det, 181men han slapp for billig, ho Ingri vart ikkje reinvaska med det.

Han såg tomt på deim eit tak. – Nei, sa han lågt, ein kan ikkje vaske rein den som har vorte slik tilflidd. For resten: om det var sant? He? Det gjer meg ikkje stort meir enn om du saumar i daut kjøtt; det har eg prøvd ein gong, med nål og tråd, far! De nemnte ‘n Lauris, syntes eg? Det er han som er løgnaren ja. Ho hadde ikkje set han før ho kom hit.

Skiprane sat klumsa alle tre og såg på han, såg på kvarandre kast og anna, dei var så lei seg dei kunde bli, på hans part. Ja ja, blås i dem.

Da han kom i land att, bar det opp til Arnesen med han. Han vart sittande der og snakke om at han måtte heim, skulde ha vore heime for lenge sia. Men det bar ikkje avstad med han. – Nei, men eg skulde ha set heim, sat han og sa. Eg skulde ha set a Ingri. Arnesen hadde det annt om med skriving, men no såg han opp, og vart sittande slik. – Det er vel ikkje noko å glåme på meg for det? Arnesen svara ikkje. – Eg skulde ha set korles det er med henne, meinte eg; eg skulde ha set mangt! – Ho er ikkje dårlig, veit eg? – Om ho er dårlig? Nei, men. Det er vondt å vera heimafrå. Vonda, vondt, når det er ting ein ikkje veit.

Det leid til middags, og Arnesen spurte om han ikkje vilde ha ein matbit i lag med han. – Jau, Odin var ikkje uhuga på det. Mat ja! sa han, 182litegrand mat først, og så heim, det plar da snu seg rundt både det eine og det andre med ein får seg mat, – han var som berre gutungen å sjå til.

Det vart ikkje sagt mange orda med dei åt. Etter maten la Odin seg på benken og sovna straks, enda sengromme var reint for stutt for han som var så lang. Det var alt skymminga da han vakna, lyse heldt på og lak ut utor verda, kom det for han. Han fekk kaffe, og no gav han seg på gonga heim.

Han angra seg at han ikkje tok Arnesen i handa før han gjekk. Han hadde stått og venta på det.

Eit stykke i vegen kommen, vart han vis med at han hadde ein etter seg. Odin hadde det med det, at når det kom ein etter han som han lite gav seg om å råke, da auka han farten til den andre måtte springe om han vilde nå han. Slik hadde han plaga ut mang ein snakkardryg ein som vilde innpå han. Men dette var sjølve Sølvreven, det han kunde høre, det gav ikkje lyd i vegen, det tassa berre. Han kunde ha teke kute for den karen i kveld, men han let det vera; han saktna på. Og den andre langa på og kom, så gammal han var, no hørte han staven hans i vegen, det var den som gav farten; han hørte dei flate fotblada. No var han jamsides med Odin, og vart oppi under over at det verkelig var han.

Jau, Vikesylt hadde som klokkar vore i likferda sør på Breistranda. Det var ålvorstungt med 183alle desse nåsfall. Dei tala sin lagnadstunge tale til oss. – Du skulde mest akte deg, sa Odin, du freistar Vårherre med slikt renn i garane. Den andre vilde stane, men Odin gjekk. – Vikesylt vilde seie so mykje som det, at han hadde gjort opp både med seg sjøl og med Storemannen: Han vilde bli standande til han fall på den utsette posten sin. Han snakka frå det eine til det andre, og kom endelig dit han tenkte seg.

«At du stend ungdomsrørslene so fjernt, Odin? Det er på det noverande tidspunkt eit stort tap både for deg sjøl og særlig for bygdi.» – Eg som står midt oppi det? undrast Odin. Men høyr meg no her, mann: Trur De eg er skapt til det da? At eg verkelig er eit rettskapt rørslemenneske? Nei, no skal De svara! – Jau, Vikesylt vilde seie, at etter det innsyn og omdømme han hadde, så – –

Han snakka lenge. Da braut Odin av: De trur det da, at berre De og folke Dykkar fekk makta over meg, da vart eg lysare innvendig? Vart aldri svart meir og fór i veg og gjorde villmanns–verk? For trudde eg det, da sa eg det farvel med ein gong, eg vil ikkje bli så skikkelig og slug nei, hører De!

Vikesylt løfta staven, og måle med:

«Du er fortrykt no, høyrer eg, og uppskaka og nedforkommen, og det undrast eg ikkje på, etter det som vert fortalt. Eg har røynt mykje eg, Odin, mykje, seier eg deg. Når det gjeld eins eigi kona, å, Odin, eg kan setja meg inn i det. Men du skal 184tilgjeva. Tilgjeva, ser du, det er det største i verdi, det er mi meining. Um ho vart hildra i sin ungdom, i ungdommen sine lokkande garn, og gjorde eit feilsteg, Odin, du skal tilgjeva henne, seier eg deg!»

Odin merka han hadde vorte stiv som bork oppetter andlete, men han prøvde å halde seg bein.

«Har ‘a Ingri gjort eit feilsteg, sei De? E De stø på det?» Han såg Vikesylt i auga.

«Jau, du veit – – ja det var no som eit feilsteg det òg, å rekne for, det ho fortalde um far sin, enda det er no av dei ting som ein skal døma mildt um, at ho vil dylja det som er vanærande fyr far sin.»

Odin seier:seier:] rettet fra: seier (trykkfeil) Det er ein ufyslig måte De har å sladre på. Dei kunde det mest ikkje før De kom hit, dei var trehestar reint; utan ei og anna kjerringa.

«Det andre er det knapt eg trur, når eg skal seie mi personlege og uppriktige meining.»

«E det meir da?»

«Nei, det er det eg seier, eg, at rett so er det ikkje meir. Ja eg meiner det du jaga han Engelbert Olsen på sjøen for; det er det eg siktar til. Eg legg meg ikkje borti det. Eg let att øyro, når det vert sovore fortalt. Ein lyt vera varsam med å tru på drøs og lygn.»

Odin høgg han over armen, hardt, men han ler enda: Sei det beint ut! Ut med det!

«Au, men eg trur det da ikkje, høyrer du!»

185Odin heldt take, og Vikesylt måtte fram med det: At ho hadde havt noko med han Lauris, i Nordland, dei fortalte det no i gravøle. «Eg trur ikkje dusti av det, Odin!»

Odin slepte, og sa tålig lognt: De burde tru det; og mange fleir. Slik ei blodløgn må det vera søtsmakande å tru på, for dykk. Han stana no, og stod og fikla med pipa: Sei meg kor det bles ifrå? eg kan ikkje få tenkt på pipa og det i hilderstilla! Så, der ryk a. Vikesylt kremta seg opp:

«Men det eg vilde sagt her i kveld, Odin, det var so mykje som det, at du skal hevja deg yver det. Yver alt som møter deg på livsvegen av motgang og vonbrot og alt sovore!»

Odin stod og såg på han og glømte å røyke.

«Oskyldi!» brast det ut av han. «Jagu e ‘n oskyldig som eit ban. Men å snakk med han, det e som å trø på greve og få skafte i kjeften.» Han sa farvel og gjekk heimover.

Vikesylt ser etter han, tek så staven og går sin veg.


VI.

Odin ser seg ikkje attende, men han ser Vikesylt for seg, der han rundar ryggen og går, ut i bygda å fortele. Han ser dem som ventar han, ein etter ein står blå levande framfor han: fattigmannen i alle draga. Dei trur det ja.

Han går til stallporten først. Han tilstår for seg sjøl, at han er ikkje mann for å gå inn enno.

186«Løgn, løgn!» seier han der inne i mørkre. «Men når du har hørt løgna, kor vil du så henn?» Han står litt enda, veit knapt kor han er; så sukkar han og stør seg til veggen: – Nyttar ikkje – å spøre om slikt! Han går ut att, står og ser i kring seg, og auga blir hengande med vedlasse som ikkje er avlesst. Han løyser opp reipa og gir seg til å legge veden i lunn utfor skottveggen, og da det er gjort, ser han etter om det er nok ved sundhogd. I knapaste lage ja, var oftast så med han Anders, – da kunde han like snart ta og saga sund ein strange eller to.

«Nei, det går ikkj, det her,» sa han best det var, let vedstrangen ligge på sagbukken, og gjekk inn.

Han såg berre Ingri inne, men han hadde klårt for seg at Anders og Per òg var der. Og Ingri ho gjekk attlenges imot veggen, ikkje rettare enn han såg, og bleik var ho som krita muren. Dei stod still og såg på ein annan, auga imot auga. Odin vart meir og meir grå. Da hørte han Anders, han heldt på og fortalte om hesten, han hadde kjørt han i elva i Nordmarka: han måtte strøype han opp! Og det gjekk, det var ingen konst i grunnen, Anders vart meir og meir høgmælt, for no hørte han far på han, endelig ein gong. – Ja visst, seier han og klipper auga, strøype opp hesten ja, eg har hørt om det; farlig speil det gut, farlig speil! Nordmarka ja? han dreg i hop brunene. Nordmarklia: det var der steinskreia 187gjekk ein gong, i gammal tid, litt nordafor der. Der gjekk steinskreia ja. Og gjorde sitt verk, san.

Mat? Nei takk, men litt kaffe, trur eg. Det fekk han, men Ingri var dyktig skjelvhendt da ho sette fram for han. Da han hadde drukke kaffeen, gjekk han ut att. Det var friskare luft ute, og så hadde ein vedsaginga å bale med, kunde ta seg for litt tå kvart ute. Han saga så sveitten rann. Så skulde han kløve sund det som var saga, men det var for mørkt til det, og løkta vilde han ikkje hente, det kom for han umulig; i ustand var ho visst òg. – Nei, eg er ikkje mann for meir! sa han høgt.

Han vart sittande på hoggstabben. På ein stabbe slik måtte det ha sitte folk før som ikkje hadde det for greit, ein måtte mest hamne der. Anders kom ut, snakka om at han kunde hogge sund litt meir ved, eller kanskje han skulde i veg etter ein tørvsekk? Så kom han på at han måtte avstad med eit brev som skulde ha vore i posten, det var denne søknaen om plass på folkehøgskulen. – Tenker du deg dit no da? sa Odin. – Ja? Det var slik vi vart einige, ikkje sant? – Jau jau, det var vel så det. Var visst så ja. Anders gjekk. Høg og bein, og ein kry kar i kveld, han hadde berga ein hest på gammal-vise.

Odin tok hovude i hendene. – Nei nei, Ingri mumla han. Kvifor vart du slik da eg kom inn?

Per spurte mora fleire gonger, om ikkje far kom inn. – Jau, han kjem snart no, sa ho. Han 188kjem snart, stakar. Ho tok seg på tak og gjekk ut og sila kveldsmjølka.

Best det var, reiste Odin seg. – Det får skje! sa han. Han sette øksa i stabben, hengte opp saga på nabben sin, let att vedskjuldøra. Han skalv på fingrane så han knapt fekk det til. – Eg såg det på henne i sta, og alle saman har set det – – eg jagar henne utor huse! Han sa det tørt og lognt, slik ein dømmer eit gammalt hus til rivings. Og no var han på vegen. Han mumla med han gjekk, det var einkvart frå i natt. – «Det har kommi ut alt i hop,» sa ho. «Alt i hop,» sa ho. I det same levde han det opp att, den skjelvinga som fór gjenom henne, da han fortalte at Engelbert hadde sagt stygge ting om henne, – no la han i veg med lange steg. «Som han Lauris har både brukt og rata,» var det ikkje det han sa? Dei må ha visst om det lenge. Dei har undrast på meg – sitt og undres no òg! Ho kan bli med ‘n far sin nordover.

Men ved trammen vart han ståande. Han såg undersamt på stua, og sia frå ting til ting.

«Finn?» sa han. «Finn? Å, no veit æ det: Det va ein eingong som jaga finn.» Han tok seg fortulla opp i panna. «Bygda!» stota han. «Bygda som plaga ‘n te det. Men æ? – – Æ lystra ikkj! Om a så ha vøri både finn og fark.»

Han vart ståande der han stod, med handa over nakken, og hadde det enda i seg at han stod der og tok seg ut som ein fåming. – Bygde-andlete 189ja, nikka han. Har plaga mang ein, det, til å gjera karsverk, – plaga ein til å jaga finn utor husa sine eingong. Ei sålbot til kar, han skulde ha vore jaga etter sjøl. Den blinde farten, he? Ein heilrend ein? Snakk ikkje tøv i kveld. Det var mangt dei ikkje visste før i tida. Eg veit ti gonger meir. Er det å vera for veik, så lat meg vera for veik da.

Han snudde seg rundt. Han såg uthus-taka imot himmelen, og fjellaksla som er så isande høg og tver om kvelden – han knytte nevane og ropte:

«Men visst Vårherre va Vårherre, så mått ‘n hjelp mæ no, i den-her nøa, og det tunghendt ò! Hell så sei æ beint – –»

Det vart berre til eit lite stønn, og så gjekk han inn. Han spurte Per, som sat attmed lampa og tegna, kor mor hans var. – Ho la seg nedpå, svara gutungen med tunga ut i munnvika over figuren sin. Ho vart så ussel, la han til og gjorde ein stor sving med blyanten: «Der fekk ‘n børsa i handa, rettno skjøt ‘n og drep, gut!»

Da Odin såg kor låkt det var med Ingri, vart han ståande med døra i handa. Ho var gloheit i andlete no, og i kinna var ho eldande raud; og auga dei brann som glør i henne. Munnen var halvopen og tør. Han gjekk og sette seg på senggavlen hoss henne, men det var ikkje likt til at ho merka han. Han sat der lenge og såg på henne. – Nei men herre gud, sa han endelig. Skal det bera den vegen da? Er du dårlig da?

Så rettar han på seg, leitar etter feste for auga. Han har vorte bleik av angst.

190«Han har no vel ikkj bønhørt mæ?» kviskra han.

Jau, Vårherre, kven han så var eller ikkje, han tok Ingri no. – Og da har eg tapt likevel, sat han og sa. Tapt, tapt ja. Som dei gjorde i gamle dagar. Som menneske kjem til å gjera all si tid. Får det dei bed om, så dei kan sjå kor små dei er, – får steinskreia til å gå, somtid. Han reiste seg brått:

«Men: Æ gi mæ ikkj enda, du kjenni mæ så pass. Æ vil ikkj ha noko hjelp!»

Han gjekk til kjøkene, og kom att med eit kaldvass-omslag og la på panna hennar. Ho vart kvikkare da ho hadde ligge med det ei stund, kunde han sjå; han syntes enda der kom nytt liv i auga hennar litt etter kvart. Raudnaen seig bort, og smått om senn vart ho bleik. Han snakka til henne gong for gong, kunde ikkje la det vera. Ho svara, men det var så lågt at han fekk ikkje tak i det. Det skulde visst seie så mykje som at ho var likare no.

Lenger utpå natta såg han ho fraus, og breidde bedre over henne. Da han retta seg bein att, brast det ut av han: At ein ikkje skal ha ein einaste å snakke med når ein treng det! Men da det var sagt, syntes han han kunde snakke med henne likevel. Han sette seg og tok handa hennar. – At du ikkje fortalte meg det, Ingri! Kvifor sa du meg ikkje – – at du kjente ‘n Lauris før? Ikkje eit ord har du nemnt om det.

Det gav ein rykk i henne, ein søkk i auga.

191«Var det det han sa da?»

«Ja. Han sa meir enn det. At det har vøri meir enn kjennskap, sa ‘n.»

Ho tok til seg handa og stirde forfæld på han, vakna meir og meir.

«Det va det du trudd da?» kviskra ho. «Da du kom inn her i kveld og såg på mæ?»

Odin slakna alt med seg. Andletsdraga var som strykne vekk. Måle hørtes òg livlaust ut.

«Jaså. Jaså, han – – han laug ja.»

«Æ treft ‘n ein kveld på ein dans. Han skræmt mæ. Var ikkj meir det, Odin.»

Da han kom seg att, seig han i kne framfor senga. Ingri vann seg til så pass at ho strauk han over håre. Han gav seg i pine under kvart drage.


VII.

Ingri sov da han vakna om morgonen, men han såg og hørte ho var sjuk.

Det var grått og stilt ute, same gode vêre, det reint stemte for bringa på Odin. Aust på fjella lysna dagranda bleikt men fint, gjenom lysraudt og lysgult, vestpå gjekk sjølyden og susa, så vidt det hørtes.

Anders kom ifrå stallen. – Hesten er god kar, han, sa han. – Ja, hesten, sa Odin. Den karen han klarar seg alltid. – Men skal vi ikkje etter dokteren da? Åt ho mor, meinte eg – ho er da 192dårlig? – Den som visste kor ein skulde finne han. – Vi hentar han i byen, han er dyktigare dokter, meinte Anders; eg tek motorbåten og går oppover.

Odin sa ikkje noko. Det var berre så rar ein ting å vita i dag, at Anders stod der og var vaksen, det gjekk igjenom han med ei tyngd av gleda, men det var heller ikkje fritt for at det gjorde vondt. Så var dei andre tankane der att, heile stimen, dei vilde på live i kast med han. Han måtte ut i kammerse til Ingri. Der stod han og såg henne i andlete, men glømte henne midt i det. – Her finns ikkje makt til som kan verje dei verjelause, mumla han. Kva er det så, det vi kavar med? Ja, sei meg kva det da er godt for?

Etter frukosten sat han og såg i blada. Han fór dei berre så lauslig igjenom, han såg ikkje noko som skilde han. Da fall auga på ei overskrift, og det stykke syntes han at han måtte lesa skikkelig, han visste ikkje kvifor. Der var fortalt om ein mann i utlande, han skaut partiføraren midt på gata blanke dagen, og let dei ta seg straks. Føraren hadde svike saka deira, meinte han; så hadde han dømt han og sett dommen i verk sjøl. Dei trudde han vart skoten med all som først.

Odin vart sittande med blade. – Merkelig! sa han. Merkelig at eg skulde komma til å lesa det her no? Og no stod han blank og berr, den tanken som hadde ligge inni kvervelen av alle dei andre og jaga dei rundt: Kva triv du til no, Odin? 193Han sat lenge, han syntes tida fór og fór framom han, at det var kvelden snart. Han sat midt i gråe gammaltida: han kunde gjera det han vilde! No såg han fram for seg, stort og forundra, og lukkelig: Eg er ein tå dem ja. Eg er alt eg vil. Han smilte, der han sat, vart sittande med smilen lenge etter han hadde slokna innanfrå. Måle hans kom ut frå mørkaste ålvore:

«Slik dømt dem slike!»

Da han reiste seg, hadde han dømt Lauris til døden. Han vilde gå bort med børsa i handa, få han ut og skyte han som ein skyt hundbikkja eller gampen. Vilde så fortele det for all bygda. Tingen var så avgjort, det var ikkje meir å tenke på ein gong. – Eg har i grunnen visst at eg måtte det, all min dag, sa han da han var uti kjøkene. – Kva da? spurte Anders. – Nå, det var noko! han såg på Anders med eine auge mindre enn det andre. Og at eg tålte det òg, la han til. Korles det blir sia, det får bli ei sak for seg. – Ja, vi skal vel etter dokteren? sa Anders. – Dokteren? Så var det han ja. Hm!

Og så ho Ingri som vart sjuk nett no. Ein fekk vente; det hasta ikkje. Nei, no visste han det: Han skulde få Lauris med seg til byen, og så skulde han hive han på sjøen. Mindre stas ved det, men herre gud! Kva han så gjorde sia, når ho Ingri var sterk nok, det fekk han kjenne på. Det var umulig å sjå så langt fram. Verst for gutungane.

Det strømte til hjarte på han, da han kom ut, 194at bygda var full av bra folk, no som før; ein eitel av vondt i nokon kvar ja, og litt sladder og løgn og Sølvrev her og der, det gjorde aldri det grand. Men Lauris han saug det vonde til seg og gav det frå seg att som reine gifta, det var slike karar dei stemte til holm i hedningtida, så vart bygda reinska for det verste, ei tid frametter. – Juvikingane, sa han, og no smilte han att. Ingen minns dem utan eg. Eg er ikkje av dem ein gong. Men det ser eg må til: slå eit strek over alt og gå ut i marka på nytt.

Han sa det med han gjekk bortetter til Lauris, folk kunde tru det var stubben av ein song:

«Slik dømt dem slike.»

Lauris møtte han ute. – Eg bed deg ikkje inn, sa han, du har fare bygda rundt og fengta i smitte. Men du er frisk sjøl? Lauris såg vel på han. Odin undrast at ikkje neven knytte seg i lomma og vilde fram.

Noko båtferd til byen var ikkje Lauris huga på. Han var ikkje rettelig frisk enno. Der var hus på båten, javisst, men kom i hug der var dryge 3 timar her frå vågen og til byen. – Og du reiser da ikkje heimafrå no, du heller, ifrå kona di, – kan ikkje gutdevlane våre reise? Odin smilte, han kunde ikkje anna. Han er redd meg, tenkte han. Han les gjerne dommen sin i auga på meg, den skarven? Hastar ikkje for resten. – Det var det òg, sa han, at eg hadde ei von om å finne ‘n far i live enno; eg har ikkje hørt noko. Ja ja, så 195let vi gutane reise da. Eg må telefonere til dokteren først.

Med dei står bortmed nova og snakkar om dette, kjem lensmannen kjørande. Odin ser straks at det er ikkje for lyst han er ute og fer i dag, han likar seg visst tålig kleint enda. Lauris er det ikkje noko å merke på. Han ropar på ein av gutane at dei skal komma og ta hesten, bed så lensmannen å gå inn. For det var vel hit han tenkte seg. Men lensmannen hadde komme i snakk med Odin, det var om eit vedtektsspørsmål. Lauris står litt og biar, så snur han seg og går inn.

Astri og han har så godt som ikkje snakkast ved frå i går på denne tida. Ho har set lensmannsskyssen, men Lauris less ho ikkje anse. – Ja ha, no er det om å gjera å vera stø da, seier han. Så vi ikkje vinglar oss bort i skodda og segler oss på grunn.

Ho går og flyttar stolar til rettes og tørkar litt støv her og der.

«Ja, æ har no gjort opp med mæ sjøl i natt,» seier ho. «Æ vil snakk sant den her gongen ò.»

«E du gælin du?»

«Nei, men æ va gælin.»

«Ja ja, som du vil med det san.»

«Det bli som æ vil ja.» Så går ho han nærmare. Det finns ei minning i måle hennar av den djupe varme tonen frå før: Eg meinte eg måtte gjera det for – ja både for deg og borna våre. Men mor til borna våre ho skal ikkje ha gjort noko 196slikt. Det hendar ikkje noko så gale lenger. Eg har gjort det i tankane, for Vårherre, det får han dømme meg for som han vil. Men eg gjer det ikkje, som sagt. Ho farmor, trur du ho hadde gjort det? – Nei nei. Lauris stod og såg fram over golve. – Ja du! sa ho, og no flara det opp ein hard lysna i auga hennar, – du let meg no gjera som eg vil støtt, du.

Lauris gjekk ut att. Lensmann og ordførar stod midt bortpå tune, dei snakka visst om einkvart som andre ikkje skulde høre. Endelig skiltes dei, og da lensmannen kom og gjekk inn, såg han mange år yngre ut, han bøyde seg enda og strauk katta over ryggen.

Lensmann Mørk fór gjernast stilt når han var ute på embedsferd og kom inn til folk, men einkvan gongen når han var rettelig i godlage, kunde han komma stimande som dampbåten, både fossande og flagdande, som dei sa, og slik kom han inn til Astri no. Han klemte mest forderva handa hennar, og måle hans rønn i stua så veslegjenta sette i å gråte. – Sjå der, det står respekt av meg! lo han. Ja ha, det var det, og no kunde han fortele han hadde havt eit erend, men det hadde han mista på vegen, fuglane kom og åt det opp. Han hadde snakka med Odin Setran ute her, og han fordømte seg på at Ola Håberg var tullut den siste tida, og at han gjerne vilde ha gjort folke sitt eit pek. Så no kunde han likså snart ta og fara heim med ein gong. Jau, det var eit brev frå han, – nei 197han måtte vera galen han! Lensmannen hadde elles lurt litt på det sjøl òg; og no kunde han Odin og fleire vitne så det sat i veggen. – Åja ja ja, lo han, vi får mang ein lang nase, og somtid er det bra det, fælt bra.

Lauris lettna over akslene og tok smått til og voks i vêre.

Astri hadde stått og set beint i golve. Raudletten hadde flaga over kinna på henne fort vekk. No såg ho opp, først på Lauris og så på lensmannen. Ho kremta eit par gonger.

«Det va om no’n penga te fatti-gåren, va det ikkj det?»

«Jau? Det va noko slikt ja.»

«Ja vel. Ja det e slik som han skriv, det, kann æ tru. Meir tullåt va ‘n ikkj.»

Både lensmannen og Lauris såg stivt på henne.

«Og pengan ska dem få, dem som ska ha dem, gruv ikkj for det; dem ska få renta ò. Vi har – – snakka om det, og no ska det bli.»

Jaså, det var verkelig noko i det lel da? undrast lensmannen.

«Det va viljan hennes farmor slik ja. Men lensmann’ får fara vakkert fram med det; vi vil ikkj ha noko bygdasnakk om det.»

Nei herre gud, han var da ingen varg heller, lo lensmannen. Han kunde ikkje anna sjå, enn at det måtte gå fint å få ordna det her. – Visst ikkje lensmannen alt hadde fortalt det til ‘n Odin da, sa Lauris. – Var det likt! Ingen fare med det nei, 198eg var listig som ormen; og han Odin er da ikkje farlig han. Han vart reint ivrig da han hørte Ola hadde skrive noko som kunde bli leit for dykk, det var da først han kom til å minnast kor gammal og galen han Ola var på sluten. Lensmannen lo så han hosta, men bråstansa da han såg han vart åleine om det. – Det var dette med skatten da, sa Astri. Men det ser eg frå andre kanten: Det er våre pengar, i grunnen. Og no har dei stått i banken og vore fattig-garen sine pengar, og den får renta av dem; slik trur eg det blir rett. – Utan tvil, utan vil! sanna lensmannen med.

Han gjorde seg ferdig og fór, han hadde knapt om tida; han handtokst hardt og oppriktig med dem. Ludvik kom hinkande og tok ut hesten hans, og hjelpte til å spenne for.

Slik villig hadde han vorte litt etter kvart, kunde snart ikkje komma fort nok i veg og gjera det han såg. Men helst var det Astri han vilde hjelpe; ho syntes han vakta som hunden på henne. Ho snudde seg til han no da lensmannen kjørte. – Kan du verkelig spenne for da? Han blunka som imot sola: Å, han bykla det da til. Og no kunde han godt bera inn eit fange ved til henne, var så ho vilde. – lkkje enno, smilte ho. Du må ha litt meir tid til å komma deg enno. Veikjungen min er du vel lei tå, kan eg tru? Vilde gjerne ha vore litt meir enn barnfostre, he? – Nei da! Han såg fullt og fast på henne. Nei da, eg skal gjerne gå inn straks, – han var alt i farten. – At 199det skulde gå så lett! sa ho med seg sjøl etter han.

Lauris hadde stått eit stykke ifrå og set ut i vêre. Han snudde seg til Astri no: Så, no er da det der overstat. Og lett gjekk det ja, du har rett i det, på din måte. Ho svara ikkje. – Og all den pina du kunde ha spara deg, smålo han. – Den kunde heller du ha spara meg for, visst vi skal snakke om det. Men ikkje som eg synes det er noko å le til, just. For det om Vårherre kom oss litt uventande til hjelp. – Slikt forstår eg meg så lite på, sa han. – Ja det skal vera visst og sant. Og elles så er ikkje visa utsonga med det her. Ut kjem det, og folk trur det dei trur. Det får ha sin gang. – Men han Odin da, som kom i skade for å gjera Ola til tulling? Lauris lo att. – Den hjelpa trong vi ikkje, som vel var. – Nå, eg er no ikkje så stø på om det var meint som noko hjelp just. Han tenkte vel som så, han, at no kunde du renne i veg og nekte med du lysta; var det hans tid. Eg kjenner han snart.

Astri hørte ikkje på han, ho gjekk inn.

– – – Bydokteren var ikkje å få, men Odin fekk langt om lenge spurt opp distriktslægen, og Anders og ein av Lauris-gutane var over fjorden og henta han. Han trudde ikkje det var noko som stod på med Ingri, ho skulde berre ligge still til ho kjente seg sterk att; det var nervene som hadde slege feil.

Astri kom dit om kvelden. Ho vilde inn og 200sjå til Ingri. Odin var i to tankar om kva han skulde gjera. Ingri var veik enda, var lite godtil å snakke og skulde ha ro; men han såg på Astri at det vilde bli hardt for henne å snu heim att denne gongen. Han skulde heller ha snakka med henne, om fleire ting; – så bad han henne gå ut i kammerse like vel. Ho var alt på vegen til kammersdøra, men så stana ho og snudde seg til Odin att. – Eg trur eg skulde heller snakke med deg, like snart, sa ho. – Det trur mest eg òg ja. – Men at du ikkje har fått i noko hjelp da? – Vi hjelper oss så utrulig sjøl. Sjukesøstra var her nyst, men eg hadde ikkje tinga henne; eg bad henne gå dit ho skulde, eg veit ho trengs mange stads.

Astri hørte ikkje på det, ho var i andre tankar. – Sei meg kva det er som feilar Ingri, sa ho. – Det skal eg ja, visst du ikkje veit det. Ho lid av vondt snakk. Dei har prøvd å tyne henne for meg.

«E det verkeli slik lell da?» Astri stirde forfæld på han.

«Slik e det ja. Dem fekk det ikkj te, den-her gongjen. Næste gongjen – – ska ikkj komma. Har æ tenkt ja. Her ska bli en liten stans i det.»

«Hm! hm! Æ ha som ei frøkt i mæ, ja, hm! hm! Og du trur det e ‘n Lauris som har stått for det?»

Odin vart mørk i andlete, mest blå, syntes ho. Men ho møtte auga hans utan blunk.

«Æ får snakk med dæ om det ein annan dag,» sa ho. «E ikkj i stand te det i kveld.» Ho 201snudde seg ved døra og stod litt; så sa ho: «Du ska ikkj legg all skylda på anna folk, Odin. Osså må du hels a Ingri ifrå mæ. Æ ska gjera alt æ kann for å stans snakke i bygda – – du må hels a da!»

Odin mumla at det skulde han gjera, og Astri sa farvel og gjekk.


VIII.

Dagen etter var det sundag. Straks telefonen var open, fekk Odin bud at far hans var død. Han visste ikkje kvifor, og vart lei seg etterpå for det, men han var nær på å seie gudskjelov da han hørte det. – Det kjem som eit tegn til meg, sa han. Har gått og venta på det. Men er eg blitt ovtruisk da? Og når han såg seg om, hadde all ting vorte så langt ansles for han enn det var før. Langt unna var det, og ørande smått det meste, og same kva han tenkte på, folk og liv i bygda og alt som skjedde, det hadde fått eit anna lys over seg, var ikkje til for han lenger. Slik var vêre òg, det hadde fått ein annan tone i seg, ein djup og tung tone som hadde si eiga meining, det måtte ha vore slik fleire dagar no: Ikkje eit vinddrag rørte seg, det var denne moblåe stilla all stads, blå var berga, og blåare sjøen, og blågrå skyer var det all himmelen over.

Men da han hadde stått ute ei stund, hørte han skjera og grunnane vestover. Sjøen hadde fått mæle. – Ja, eg hører deg, sa Odin. Eg veit 202kva du vil. Rettno spella han visst i med stormen – – berre han det vilde gjera! Stormen ja, han skulde gjera godt no.

Tanken på Ingri vekte han den eine gongen etter den andre. Da måtte han inn og sjå henne. Ho vart glad for kvar gongen. Seie stort var ikkje hennar vis, og ikkje var ho så lik at ho kunde heller, enno. Men ho var i bedring, såg han, ho kom seg visst tålig fort. Ho lova ho skulde bli frisk snart. – Ja, og enn da? fór det gjenom han. Da skal eg gjera det som eg er fødd til, svara han seg.

Før middagstid bles landvindsstormen opp. Han var der, ein gong Odin kom ut, gjekk fossande stri og grovmælt frammed liane. Det var han der som heldt på og skulde ta meg ein gong, smilte Odin. Eg var gutungen den gongen, eg skulde på marknaen, og ho Ingri var med. Det er lenge sia den gongen no – – så er det liksom det berre skulde vera for nokre dagar sia!

Utpå ettermiddagen kom Mina dit, ho hadde vore med kirka. – Og i dag hadde det vore mykje folk der, sa ho. Og det kunde dei takke han for. – Takke meg for det? han såg vantruen på henne. – Ja, ho hadde komme hit for å snakke med han om det; ho var forfæld for det han sa den kvelden i bedehuse. Det er det som har drege etter seg hoss folk, sa ho. – Jaså. Enno sat Odin og var grå over auga, hadde berre halvveges hørt det ho sa. – Dei rausa ut or bedehuse mest halvparten, litt etter du hadde gått, heldt ho fram. Og i dag 203var dei med kirka. Eg har snakka med mange av dem – – er det ikkje gale da, Odin? Likevel? Enn visst det er så at du dreg dem bort ifrå Vårherre?

Odin sat og såg fram, han rista så smått på hovude og smilte. – Nei, eg skjønnar det ikkje eg heller, sa Mina, men slik er det, det blir som du vil ha det. Det er eit stort andsvar med det, Odin. Det er ei dyr gave.

Han tok inn auga og såg fort på henne. – Dyr gave, at eg har fått det som eg ønskar det? Blir visst gjerne dyrt det ja. – Men no kjem eg og bed deg om ein ting, Odin, du skal ikkje seie nei. Du skal gå til a Astri og snakke med henne, for ho har vorte ifrå seg reint, ho vil gjera rang eid. Ho fortalte om breve etter Ola og alt det. Astri hadde teke det på seg, så han Lauris skulde gå fri. Du snakke med henne! tagg ho. – Nei, det får De gjera. Der har De meir tak enn eg. For resten så trur eg ikkje ho får gjera eid, og når eg tenker meg om, trur eg saka alt er nedsøvd, godtsom. Men De bør snakke med henne, snakk med henne, og hør. Jaså, han har plaga henne så langt. Hm-hm, san! Skal minne han om det òg ja, når eg snakkar med han til slut. Elles er det vel så, at slikt noko skulde ho ha gjort for mannen sin; ho kjøpte han da såpass dyrt. Ja, og utpå stupe der skulde ho ha vore, og set ned, vi er da i slekt ho og eg. Men lenger kjem ikkje ho, skal ikkje lenger heller nei. Nyttar deg ikkje, Lauris. Men De må 204snakke med henne, i denne kveld, så ho ikkje er reint åleine med det.

Mina sa at i kveld kunde det ikkje bli, ho hadde vore innom der i garen før ho gjekk hit, og Astri låg klein, hadde fått det i natt, ho hadde fått sjølve spanskesjuken og det ålvorlig òg, etter som tausa fortalte. – Kva du forteler no? sa Odin, litt hadde vore. – Er a Astri klein? Kva skal det vera godt for da? – Godt for? – Ja, eg meinte berre –

Han reiste seg og gjekk over golve; han leita etter fyrstikker, men han brukte dem ikkje. Gjekk så ut i kammerse til Ingri. Ho hadde hørt litt av det dei sa, og spurte om Astri var sjuk. – Ja, sa han og såg glømsk ut i vêre. – Skal de ikkje etter dokteren da? sa ho. – Jau, du veit. Men ikkje tenk på det no du. Ligg still du og less som du søv. Ho let att auga, og han kyste henne på panna og gjekk inn att.

Stormen kysjta om rutene, og frå skogen og fjella stod det i ein dur. – Friskt vêr, sa Odin. – Jaså, ho Astri tenkte å ta det på seg. Slik er det å vera mor ja. Men: ho rettar seg vel bein att. Einkvart er det som har fare i veg med henne all tida, eg ser det no. Lagnaen kallar dei det, har eg hørt. Ein blind ein på ei blind merr; men det ber så tålig rett avstad like vel, dit det skal, eller dit det må, eg veit det ikkje så nøye. Bonde, seier folk. Men bonde, det var ein som levde i mørkre det, i det lodne, logne mørkre; no har han visst gnudd sømnen utor auga, den siste tå dem, og da 205er han ikkje bonde lenger. De trur meg ikkje, ser eg. Nei, nei, namne får dei ha. Men tru ora det er derfor det seglar så krokut her i lande, all ting mest, for det at dei vakna da og da borti heimane? Ja, og vart dei fullvakne nokon gong? Dei tok til å tenke ja. Men det er kaldt arbeid det, eg undres om dei ikkje heller let det vera?

Han røykte med han snakka, til skya hang tett over dem, og såg på Mina med skymten av den gutglade smilen sin, ho sat der uviss og nåmi og stirde på han. – Hør ikkje på meg, er De snild. Eg er berre så trøytt. Og så er det eit storarbeid som eg får lov å sette ut med, – da blir ein snakkardryg. Eg synes eg skulde ha vore fram i lande og skræmt dem, fått dem til å stane litegrand. Var dumt, kan hende, at eg nekta å bli tingmann, hm? – Ja, Odin, det var dumt av deg. – Nå, du veit ikkje kva eg snakkar om no. Og så la dem binde meg på hender og horn da? – det kom for meg som vegen både nord og ned, for meg da. Eg skulde ha lagt i veg lel, ser eg. Kanskje så hadde eg fått auga på ein skarv til kar, sjølve eiterkveisa som forgiftar lande, eller om det berre var ein flatføtt ein som fór med moldvondarbeid,moldvond: jordrotte (vond). – så kunde eg for eksempel ha tek og slege han i hel, så alt folk såg det, kva seier De om det? – Huff, Odin, du snakkar så stygt, kva er det med deg i kveld? – Eg snakkar stygt ja. Men eg snakkar berre. Eg som alle dei andre. Ja, du trur ikkje eg legg til 206og gjer det? Nei. Vi trur ikkje slikt no lenger. Men meg skulde dei ikkje lite på, for resten. Det er usagt eg har vakse same vegen eg som dei andre.

Vinden kom jagande om nova tak for tak, og søyen ovant brattlia vart grovare og grovare; og over den att prøvde sjøborden å dure så dei skulde høre han. Odin lya, og smilte til Mina: Han seier meininga si no, gu’ gjer han så ja. Reint vêr. Anna slag det enn dette suse vi hørte så vidt her om kveldane og nættene. Han sat still og såg stort fram for seg, bøyde hovude eit grand i takt med stormen. Så seier han med seg sjøl: Så rart kan det gå ja, at eg kom dit eg tok til, ein hedning uti svartmarka. Er vel ikkje annan veg somtid for slekt og folk. Ikkje er han å ovunde, han som det fell på; ikkje er han å gråte over heller. Kanskje så isar lukka sterkare gjenom han enn gjenom anna folk, kva veit dei om det? Han som har nådd opp, så han både ser og veit.

Han snudde seg til Mina att. Ho såg på klokka, men han gjorde med handa slik at ho gjømte henne straks. Han var ein mon bleik, men han hadde ikkje bleik manns auga, trøsta ho seg med, dei var vågsamt blanke som i småguten somtid. Likevel ønska ho at ho hadde ikkje sitte her i kveld. – No skal du høre kva eg har drømt eller hørt av gammalt folk, sa han.

Menneskja er så laga at dei vil forstå. Først all verda, og sia seg sjøl. Når ein så har stanga 207hovude imot veggen og ikkje forstår det grand, da råkar ein på det inste i seg: at ein vil tru på det ingen kan grunde ut. Det var det ein rente i veg etter.

Enda er ikkje den klokast som skyt beinvegen dit.

Han reiste seg, tøyde armane i vêre, halvt at han gjeispa og halvt at han lo: Så har dei sagt, dei som har røynt det. Men eg, det skal De komma i hug, eg fer ikkje av i blinda og gjer det eg skal. Eg styrer sjøl; på eit vis da.

Mina kasta borti ein annan prat, først ho kom til med det. – Enn han Engelbert òg, som fór sin veg så snåpt. Og så du som har kausjonert for han no att? For reisepengane da, ventelig? – Har eg det? Nei veit eg? – Ja så sa ‘n Arthur, han var i banken i går. Nytt lån, sa han. Det blir hardt for deg det.

Odin tenkte seg om. – Ja vel! sa han. Det har gjerne gått slik det, san. Blir litt hardvore det ja. Hardt å vera godtruen, ser eg.

Men kva gjorde han med den sygge sladderen han hadde fare med? spurte ho. Odin skaut opp brunene. – Ja det er sant, det hadde eg så nær glømt, midt i det. Det er så lenge sia, – han lea på hovude, gjorde som han smilte. Men han bleikna enda ein mon, og såg stivt på henne; så sa han:

«Æ minns berre det snart, at ein verjelaus ein e det ingen som kann verje. Men gjerast må det!»

208Jaså, ho Astri var klein? sa han litt etter. Det kom utrulig bågt for meg det, Mina. Det står tegn imot tegn, kan eg seie. Ja, men eg kjem ikkje til å akte på tegn.

Han såg ho kvakk til og vart sittande og tvistirre på han. – Du er utsliten, Odin. – Nei da, det kjennes ikkje slik. Det er det sterkaste eg har vore nokon gong. Det vaknaste òg – – eg vil ta og vekke opp heile bygda. Ferdig i bygda vart eg ikkje, ingen ein blir ferdig med arbeide sitt – – ja no vart De redd, ser eg. Som han sa, gravaren, da dauingen tok i foten hans: Du må skjemmast og ikkje skræme folk!

Mina gjorde seg ferdig og vilde heim. Det bles slik da dei sette hesten for kjerra, at sand og småstein gneista om øyra, stormen heldt på og vilde ta dem. Odin lo: Her har du meg! sa mannen, nordavinden tok han utover fjelle. Motvind ja? Sjå på fuglen og alt som vil til vêrs: motvinden er børen det. Eg har havt mykjen god bør.

Odin vilde at Anders skulde ha vore med henne over marka, men guten var ikkje til stades, var ventelig borti garen hoss gutane der. – Berre ikkje han får høre nokon ting, sa han. Så det blir han som tek seg på tak og gjer einkvart med det – – det må ikkje hende! – Kva er det du seier, Odin? sa Mina og tok i handa hans. – «Det du gjør, det gjør snart,» sa eg. Nei da, eg sa at ungane kunde komma i hop å slåss, lo han. Men 209den låtten likte ho like lite som snakke hans, det var ikkje Odin som lo slik.

Da ho hadde fare, stod han ei lang stund, berrhua ute i vinden. Så sa han:

«Ka anna har den her stormen å gjera enn å hjelp mæ? Han e rar, han som styri stelle: Plaga ein te å bli mordar, og let ‘n aldri slepp te. Æ lit på stormen æ.»

Det smått svimra for han. – Ja ha, no står eg her så tynn og fortenkt som ein av ungdommen uti verda. Slik er det å vera dem; eg kjenner dem på meg. Nei men bi no: Eg er da ein tå gammalkarane lel, eg kan ta forken og gjera mjøl tå skarvpakke. Det skyt fram av seg sjøl. Men kva vilde juvikingen fram i tida hoss oss? Det er farlig det, kar!

«Nei, æ lit på stormen æ!»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I stormen

I seksbindsverket Juvikfolke følger Duun en slekt, Juvik-ætta, fra begynnelsen av 1800-tallet til slutten av 1. verdenskrig, men også med tilbakeblikk på slektens historie og sterke skikkelser i århundrene før 1800. Duun skildrer både den sosiale utviklingen fra gammel til ny tid og de menneskelige forandringene. Gamle tradisjoner og tenkemåter forandres langsomt, og det er stadig konflikter mellom gammel og ny moral.

I stormen er sjette bind i serien. Odin er blitt en lederskikkelse i bygdesamfunnet, men må stadig kjempe mot ondskap.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.