Brev til Nini Roll Anker 1911–1918

av Sigrid Undset

Innledning

Sigrid Undset (1882–1949): Brev til Nini Roll Anker (1873–1942) i Nasjonalbiblioteket

I Nasjonalbibliotekets samling av privatarkiv er det i dag bevart 140 brev – blant dem noen få postkort – sendt fra Sigrid Undset til Nini Roll Anker. Brevene er i all hovedsak registrert i Brevsamling 171: Brev fra og til Nini Roll Anker. To kort og ett brev fra Undset til Anker er dessuten limt inn i dagbøkene etter Anker som også befinner seg i Nasjonalbibliotekets eie.Ms.8° 2669:6, 7 og 9. Brevene er skrevet i tiden fra januar 1911 til januar 1940, fra Sigrid Undset er 28 år til hun er 57 år gammel. De gir altså innblikk i rundt 30 år med venninne- og kollegaliv.

Ifølge Anker selv (1946, 9) mottok hun et brev fra Sigrid Undset allerede i 1910, sendt fra Roma. Det handlet om Ankers roman Benedicte Stendal som Undset hadde lest med stor interesse. Brevet er imidlertid ikke bevart, og det er først i 1911 at både vennskapet og den intime skriftlige utvekslingen tar til. Selv om Anker var ni år eldre enn Undset, sto begge fram som skjønnlitterære forfattere for den norske offentligheten nokså samtidig. Anker hadde riktignok debutert med romanen I blinde allerede i 1898, men da under pseudonymet Jo Nein. I 1906 kom så novellesamlingen Lill-Anna og de andre signert Nini Roll Anker; året etter debuterte Undset med den oppsiktsvekkende dagbokromanen Fru Marta Oulie. I 1909 ga Anker ut sin andre roman, Benedicte Stendal, et hovedverk innen forfatterskapet, og Undset opplevde i 1911, etter én bokutgivelse per år,I 1908 kom novellesamlingen Den lykkelige alder, i 1909 Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis og i 1910 diktsamlingen Ungdom. stor suksess med Roma-romanen Jenny. Denne ble av mange sett på som hennes andre litterære gjennombrudd etter Fru Marta Oulie.

Det var litteraturkritiker og forfatter Eugenia Kielland (1878–1969) som 3. april 1946 donerte brevene fra Sigrid Undset til Nini Roll Anker til det som den gang het Håndskriftsamlingen i Universitetsbiblioteket i Oslo, i det følgende kalt Nasjonalbiblioteket.Nasjonalbiblioteket ble skilt ut fra Universitetsbiblioteket i Oslo i 1999. I det følgende brukes navnet Nasjonalbiblioteket også om tiden før delingen. Anker døde 20. mai 1942, på Undsets 60-årsdag, og hadde selv ingen direkte etterkommere. Eugenia Kielland var nær venninne og støttespiller av Nini Roll Anker i de siste 10-15 årene av Ankers liv. Selv om hun bare var noen få år yngre enn Anker, hadde Kielland nytt godt av Ankers sentrale posisjon innen norsk kulturliv. Ifølge T. og J. Ørjasæter (2000, 269) så Anker «straks at det var som kritiker Eugenia Kielland hadde en fremtid, og tok henne ivrig under sine vinger». Kielland arvet store deler av Ankers private papirer, deriblant manuskripter, dagbøker og brev, og hun ga dem etter hvert til Nasjonalbiblioteket. Da Anker døde, var det gått over to år siden Undset hadde flyktet til USA fra Norge og den tyske okkupasjonen. Hun kom først tilbake fra sitt amerikanske eksil i slutten av juli 1945. Før Eugenia Kielland donerte Undsets brev til Anker til Nasjonalbiblioteket, spurte hun Undset om tillatelse til dette. Hun ba henne også om å lese sine egne brev til venninnen en gang til i tilfelle noen burde holdes tilbake. I brev til Kielland 11. mars 1946 samtykket Undset under tvil: «[N]ei, jeg syns ikke det er noen god idé å samle på gamle brever. Ialfald skulde man ikke se dem igjen selv før en vel og vakkert var død».Brevs. 342. Jf. også Krane (1970, 8).

I tillegg til denne brevsamlingen er det som nevnt bevart to kort og ett brev fra Undset skrevet i 1921, 1927 og 1938, limt inn i Ankers dagbøker. Postkortet fra sommeren 1921 er limt inn med tekstsiden ned og lar seg ikke løsne fra dagboken på en konserveringsteknisk forsvarlig måte. Det har derfor kun vært mulig å transkribere fragmenter av tekstsiden. På postkortets bildeside kan en skimte gårdsanlegget på Husaby i Børseskogn, i dag Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Husaby er kjent som gården der Kristin Lavransdatter og husbonden Erlend bosetter seg i romanen Husfrue (1921), bind 2 av Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. På bildesiden har Undset skrevet med blått blekk: «Du kan ikke ane av dette kortet, hvor pragtfuldt vakkert det er i Børseskogn». Hun har også tegnet inn tre piler som peker mot det hun betegner som «Husby-grænden». På grunn av det fragmenterte tekstinnholdet bak på postkortet har vi valgt å ikke ta med transkripsjonen i denne utgivelsen. Tekstinnholdet er forholdsvis kort, og bildesiden taler for seg selv.


Undset_RollAnker_postkort1921sommer

Fra Anker til Undset er det derimot bevart bare ett eneste brev i Nasjonalbibliotekets samling. Det er datert 4. desember 1922 og skrevet av en febersyk Anker som ser seg nødt til å avlyse et venninnetreff. Brevet er ikke tatt med i denne NB kilder-utgivelsen, men kan leses i digital versjon på Nasjonalbibliotekets nettsider.Brevs. 348.

Brev, så lenge de ikke er returnert til avsender, havner av naturlige årsaker hos brevmottakeren. I beste fall er de bevart i mottakerens etterlatte papirer. Nasjonalbiblioteket har et stort og mangfoldig arkivmateriale etter Undset, deriblant rundt 1400 brev til henne. Vi må derfor anta at Ankers brev til Undset er blitt tilintetgjort eller på andre måter fjernet, sannsynligvis av Undset selv. Dette kan ha skjedd kort tid etter den tyske invasjonen av Norge og før Undsets oppbrudd fra Bjerkebæk i april 1940. Da så Undset seg nødt til å legge ut på sin farefulle ferd via Stockholm, Russland og Japan til USA, en reise hun selv skildrer i boken Tilbake til fremtiden.Boken ble først utgitt på engelsk i USA under tittelen Return to the future (1942), og kom på norsk så sent som i 1949, men da med årstallet 1945 angitt på tittelbladet. Siste kapittel av boken ble imidlertid trykt i Samtiden i 1946. Jf. også Strøksnes (2020). Hva som i detalj ble tilintetgjort eller kastet av personlige papirer i disse dramatiske dagene, må forbli ren spekulasjon. Per i dag kan vi kun forholde oss til 140 brev fra Undset til Anker og ikke til en korrespondanse mellom de to forfatterkollegene og venninnene.

Undset har ved flere anledninger fortalt at hun generelt ikke likte å ta vare på sine personlige papirer, heller ikke på kladder eller forarbeider til sine verk. Hun brukte dem derimot gjerne som brensel. 5. september 1926 skriver hun til sin venn, litteraturhistorikeren Fredrik Paasche (1886–1943): «[D]u vet at jeg ødelægger forarbeider, utkast og al den slags (Tilbragte forleden en deilig nat med at brænde under vaskekjelen en hel haandkuffert)».Brevs. 664. Transkripsjon ved Rebecca Boxler Ødegaard. Se også Krane (1970, 71). Også journalist og filmregissør Arne Skouen (1913–2003), som i sin erindringsbok Sigrid Undset vender hjem. En vandring gjennom emigrantårene i USA (1982) skriver om samværet med Undset i USA, forteller om hennes destruktive sans i denne sammenhengen. Ifølge Skouen (1982, 21) hadde hun sett fram til at «brenne opp ‘rubbel og bit’ av alt som fantes av skriftligheter utenom manuskriptene til utgitte bøker og trykte artikler. Det skulle ikke etterlates ett eneste notat å snuse i, ikke ett eneste brev». Heldigvis taler det store arkivmateriale som i dag er bevart etter Undset, et mer nyansert språk.

Men det finnes altså store lakuner i flere sammenhenger. Selv om brevene fra Anker til Undset er tapt, er det takket være Kielland bevart et titalls dagbøker etter Anker, fra 1903 til 1941. Dagbøkene er innholdsrike og detaljerte og supplerer eller erstatter det som henholdsvis er bevart og ikke bevart av brev. I noen tilfeller viser de glimt av informasjon som har befunnet seg i de tapte brevene fra Anker til Undset. Slike glimt kommer også til nytte der det ikke var tid til brevskriving i Undsets travle hverdag, eller der hennes brev mangler datering.


Et kvinnevennskap

Forestillingen om Undset som heller distansert og utilnærmelig, særlig ved tiltagende berømmelse, er utbredt og har nok også rot i virkeligheten. Allerede som barn holdt Undset seg mye for seg selv. En stund drømte hun om å bli kunstmaler, men meddelte seg lite til sine jevnaldrende om det. Imidlertid fikk hun en barndomssommer anledning til å vise sin skissebok til selveste Theodor Kittelsen (1857–1914), som mente at hun nok hadde talent, men frarådet et besværlig kunstnerliv.Se Undset (1934), Ørjasæter (1993, 47) og Slapgard (2007, 42 og 55). Den som Undset i unge år betrodde seg mest til, var en brevvenninne, svenske Andrea Forsberg (1882–1963), kalt Dea. Det er i dag bevart 54 brev fra Undset til Forsberg, og de befinner seg også i Nasjonalbibliotekets eie. Brevene ble i 1979 – med noen redaksjonelle inngrep – utgitt med tittel Kjære Dea av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad (1917–1996). Originalene er også tilgjengelige i digital gjengivelse.Brevs. 348: Brev fra Sigrid Undset til Andreas Forsberg (Dea) 1898–1940. Flere brev fra Undset til Forsberg er imidlertid tapt, og en del er ifølge Forsberg blitt brent på Undsets egen oppfordring. Mulige årsaker til dette har opptatt Undset-forskningen i mange år.Ørjasæter (1993, 382ff.) siterer fra Andrea Forsbergs artikkel «En moderskärlekens lovsjungerska» i Husmodern nr. 6, 1923: «I min ägo har jag endast kvar femtio brev av Sigrid Undsets hand. Vart de andra tagit vägen, vet jag knappast, utom at jag brännt en del i enlighet med hennes önskan.». Se også Slapgard (2007, 9ff.) og Myrvang (2020).

Da Undset i 1911 ble kjent med forfatteren og samfunnsdebattanten Nini Roll Anker, overtok Anker på mange områder rollen som Undsets nærmeste fortrolige. Og det var nok Ankers genuine talent for nære relasjoner og hennes inkluderende vesen som førte til at Undset nesten umiddelbart ga seg hen til dette vennskapet. Det som Undset manglet av livserfaring og nettverk, ble utjevnet av hennes tidlige, store suksess som forfatter. Forholdet som kan leses ut av brevene, gir inntrykk av å ha vært jevnbyrdig og fullt av gjensidig respekt selv om Anker også kunne overta en slags moderlig posisjon overfor den yngre venninnen.

Brevene til Anker vitner om det kvinnevennskap kan være på sitt beste: Man følger hverandre gjennom stort og smått, med stor åpenhet og omsorg. Korrespondansen må til tider har vært ren terapi for Undset, og hun takker ofte venninnen for all støtten når det blåser som verst i livet. Brevene er i sin allmenngyldighet tidløse. Emnene som berøres, og bekymringene som deles, er like aktuelle mer enn et århundre senere.

I sine private brev anvendte Undset gjerne det Skouen (1981, 22ff.) kaller for et bruksspråk, det vil si at hun tilsynelatende brydde seg lite om litterær stil og form. Denne beskrivelsen passer i hvert fall godt på språket i brevene til Anker. Stilen er muntlig, assosiativ og rett på sak. Undset «skravler» i vei om alt og alle, er sprudlende og leker seg med språket. Hun blander inn slang, gjengir sjargong også fra andre språk, særlig engelsk, og bruker en hel del banneord. Det forekommer også en del danismer, antagelig en påvirkning fra den danske morsarven. Skouen (1981, 23) kaller Undset dessuten for et «offer for norsk språkpolitikk med de skiftende rettskrivningsreglene» når han påpeker hennes inkonsekvente ortografi. Undsets frodige bruksspråk gjør brevene svært underholdende og lette å lese, også når de består av mange sider. En tur gjennom et av Londons kunstgallerier er like fengslende som en detaljert beskrivelse av bleiestatusen til lille Anders junior, eller klesvask-rutiner i en travel spedbarnsmor-tilværelse.

Til en viss grad erstatter brevene dagbøkene som Undset antakeligvis aldri skrev og heller ikke ville hatt tid til å skrive. Her fortelles det om det aller meste: om barn og ekteskap, forholdet til mødre og søsken, helse og andre hverdagsbesværligheter, politikk, religion, bøker og forfatterkolleger. Og på et dypere nivå handler brevene om det å finne seg selv, å bli voksen, et selvstendig individ som ikke lar seg diktere av omverdenen. Det sladres også en del, ikke minst om kolleger som Barbra Ring (1870–1955) – Rabarbra kaller Undset henne innimellom.

I årene 1916 til 1919 bodde Undset og Anker henholdsvis på Sinsen og i Asker, og de så hverandre regelmessig. Disse årene var nok også de travleste og på mange måter de mest krevende årene i Undsets privatliv. Det blir færre brev i slike omstendigheter, men når de først skrives, blir de lange og innholdsrike.

Tordis Ørjasæter, som har skrevet biografier om både Sigrid Undset og Nini Roll Anker (den siste sammen med Jo Ørjasæter), antar at vennskapet var viktigst for Undsets del (T. og J. Ørjasæter 2000, 329). Anker som av helsemessige årsaker ikke kunne få egne barn, pleide et stort og intimt nettverk og kunne støtte seg på mange venner, både kvinner og menn. Og hun levde i et så å si perfekt ekteskap nummer 2 med sin ektemann, ingeniør og skipsbygger Johan Anker (1871-1940). Men at hun hadde stor omsorg og ikke minst faglig beundring for sin yngre forfattervenninne, er helt åpenbart. Da vennskapet deres i desember 1924 fikk seg en alvorlig knekk, sannsynligvis på grunn av en misforståelse, gjorde det mest inntrykk på Undset.Jf. Krane (1970, 74ff.), Ørjasæter (1993, 199ff.) og Slapgard (2007, 266ff.). Det er bevart lange brev også etter dette året, men intimiteten er ikke den samme.

Selv skrev Anker mot slutten av sitt liv og med venninnens velsignelse boken Min venn Sigrid Undset. Den kom ut posthumt, i 1946, og er en slags minibiografi og kjærlig vennskapsbok med grunnlag i Undsets brev og i Ankers dagbøker. Arbeidet med boken er fremdeles synlig i dokumentene: understrekninger, små kommentarer og ikke alltid like pålitelige etterdateringer, trolig i Ankers hånd, som må ha holdt i en rødblyant og en gråblyant om hverandre.


Nasjonalbibliotekets utgivelse av brev fra Sigrid Undset til Nini Roll Anker

Brevene utgis i Nasjonalbibliotekets digitale serie for kildeutgivelser, NB kilder, i tre deler. Denne første delen gjelder brevene fra 1911 til 1918. Andre og tredje del vil omfatte brevene fra 1919 til 1924 og 1925 til 1940. Den enkelte delens start- og sluttpunkt er basert på biografiske hendelser, eller det man i ettertiden kan kalle for merkeår i Undsets liv.

Første del inneholder 44 brev. Det første brevet er skrevet i januar 1911. Da var Undset hemmelig forlovet med kunstmaleren Anders Castus Svarstad (1869–1943). 1911 er også året da hun opplevet stor suksess med romanen Jenny og fikk seg en ny og fortrolig venninne i Anker. Det siste brevet er fra desember 1918. Høsten/vinteren 1918 tok ikke bare første verdenskrig slutt, men den var også starten på slutten for det tradisjonelle samlivet mellom Undset og Svarstad. Familien Undset Svarstad bestod på dette tidspunktet av Undsets og Svarstads to felles barn, Anders (Castus) jr. (1913–1940) og Maren Charlotte, kalt Mosse (1915–1939), samt Svarstads tre barn fra ekteskapet med Ragna Moe (1882–1963): Ebba Svarstad (1903–1984), Gunhild Svarstad Andreassen (1905–1992) og Trond Svarstad (1909–1980).

Andre del inneholder 49 brev. Det første brevet i denne bolken er sendt nesten et halvt år etter det siste brevet i første utgivelse, nemlig 10. juni 1919. Da hadde Sigrid Undset innlosjert seg med Anders jr. og Mosse på Breiseth hotel på Lillehammer. Hun var gravid og på boligjakt – uten sin ektemann. Hans Benedict Hugh Undset Svarstad (1919–1978) kom til verden på Lillehammer 27. august, på det stedet som snart skulle bli kjent som Bjerkebæk. Stikkord for perioden er etableringen av Bjerkebæk, livet som aleneoppdrager og verdenssuksessen med romantrilogien om Kristin Lavransdatter (1920–1922). Høsten 1924 konverterte Sigrid Undset til Den katolske kirke, og i den forbindelse ble ekteskapet med Anders Castus Svarstad annullert. I desember 1924 oppstod det som nevnt tidligere en misstemning i vennskapet med Anker, og forholdets dynamikk endret seg først og fremst for Undset.

Tredje del inneholder 46 brev. Det første brevet er datert «midsommerdagen 1925» og er preget av vårfølelser og forhåpninger om nye møter med venninnen når høsten kommer. I 1925 utkom første bind av Sigrid Undsets andre store romanverk fra norsk middelalder, Olav Audunssøn i Hestviken, etterfulgt av Olav Audunssøn og hans børn i 1927. Året etter mottok hun Nobelprisen i litteratur for sine middelalderskildringer. Det siste brevet i denne utgivelsen er datert 18. januar 1940. Andre verdenskrig hadde ennå ikke nådd norsk jord. Bare tre måneder senere, den 20. april, så Undset seg nødt til å flykte fra den tyske okkupasjonen. Hun forlot Bjerkebæk, Lillehammer og Norge, og kom seg sensommeren 1940 via mange omveier til Brooklyn, New York, USA. Allerede 27. april 1940 hadde sønnen Anders jr. blitt drept i kamper ved Segalstad bro. Det tok tid før venner og bekjente fikk vite hvor det hadde blitt av Undset, og selv fikk hun først vite om sønnens død da hun ankom Stockholm i mai 1940. Hun vendte hjem til Norge i slutten av juli 1945. Ankers død 20. mai 1942 hadde da allerede satt et endelig punktum for et langt og innholdsrikt vennskap.


Brevene 1911–1918: Om kjærlighetsreiser, krig og travel hverdag

Det var 17. januar 1911 forfatterne Sigrid Undset og Nini Roll Anker møttes for første gang. Den dagen noterte Anker i sin dagbok at kunstmaleren Anders Castus Svarstad og Sigrid Undset hadde kommet til middag hos henne og ektemannen på Lillehaugen i Vollen i Asker. Ifølge T. og J. Ørjasæter (2000, 152) kjente Ankers Svarstad fra et opphold i Paris, og de hadde også kjøpt malerier av ham. Nå ville Svarstad presentere Undset for sine venner, og Nini Roll Anker beskriver sitt første inntrykk av Undset:

S.U. har egentlig noget dansk over sig – og fortalte, at hendes mor er dansk. Hun er en stor pike, tungt bygget og uten former, med lange smale hænder, som uten overgang løper over til arm – et rundt barnehode paa en litt tyk hals – store, vakre graagrønne øine. Blikket er litt tilsløret; hun gjemmer sig selv hele tiden i samtalen. Fortæller meget og nøiagtig, med litt øverste-klasse jargon om «snurrige» oplevelser, især i Danmark. […] Det forekom mig, at Svarstad var gla i hende.Ms.8 2669:2.

Undset og Svarstad hadde kjent hverandre siden julen 1909 da de begge bodde i Roma. I juni 1910 reiste hun til Paris, der Svarstad da oppholdt seg. De drømte tidlig om en felles framtid, men forholdet måtte holdes hemmelig: Svarstad, som var 13 år eldre enn Undset, var gift med Ragna Moe og hadde tre små barn hjemme i Norge. Nini Roll Anker ble deres begge fortrolige i tiden som kom, og paret møttes flere ganger hemmelig hos Ankers på Lillehaugen.

1911 og 1912 stod i forelskelsens og i hvetebrødsdagenes tegn. Sommeren og høsten 1911 fullførte Undset romanen Jenny. Det ble både suksess og rabalder rundt boken. I juni 1912 reiste paret utenlands. 30. juni giftet de seg i Antwerpen, uten forlovere, gjester eller fest, men holdt stadig venninnen oppdatert. Etter det dro de videre til London, der de oppholdt seg i nesten et halvt år, fram til desember 1911. De «hjemmet»Undset bruker uttrykket første gang i reisebrevet «Pariserbreve II. Utover takene» skrevet i 1910, trykt i Morgenbladet (nr. 483) 4. september 1910. Jf. også Undset (2004, 39ff.). Uttrykket er i dag kjent som et typisk Undset-begrep, både i definisjonen å skape seg et eget hjem for seg og sine hvor som helst man befinner seg, og å gjemme seg for omverdenen innenfor hjemmets fire vegger (jf. introduksjon til utstillingen Å hjemme seg – i Sigrid Undsets hus er det mange rom, Bjerkebæk/Lillehammer, 20. mai–27. oktober 2019, ved kurator Cecilie Skeide). seg raskt hos Mrs Tanner i Hammersmith ved Themsen og fikk med seg alt av det London kunne tilby. Brevene til Anker ble sendt omtrent én gang i måneden, og de er mange sider lange og i beste reisebrev-ånd. Undset forteller levende om Londons yrende gateliv og om kunstgallerier der et snobbete publikum anstrengt prøver å forstå seg på moderne kunst. Hun forteller om teaterforestillinger, gjerne av det folkelige slaget, og at hun leser seg opp på engelsk middelalderlitteratur og søstrene Brontë. De holdt seg mest for seg selv, møtte bare forfatteren Peter Egge (1869–1959) og hans kone Anna Egge, født Svensen (1869–1964). Hyggelig i og for seg, skriver Undset, men håpløst tåpelig når samtalen får «denne gifte karakter» med dette «taapelige snak om ‘gamle jomfruer’ og det enslige livs ufuldkommenhet».Brevs. 171, 23. november 1912. I London ferdigstilte Undset novellesamlingen Fattige skjebner. I den slår hun et slag for alle de enslige kvinnene som ikke har valgt, eller ikke har fått muligheten til et såkalt gift A4-liv. I desember 1912 ankom paret Roma. Undset var da høygravid med sitt første barn og gledet seg til et langt opphold i den byen der hun bare få år tidligere hadde møtt Svarstad: «Here we are again», skriver hun den 19. desember.

Året 1913 startet brått. Fødselen den 24. januar hadde gått bra. Anders jr. viste seg å være «en liten dritpaase» som «konsumerer ca 6 skjorter og 12 bleier i døgnet», skriver en sliten Undset i et langt brev til Anker.Brevs. 171. Brevet er på 12 sider, påbegynt den 19. og avsluttet den 26. februar 1913. Gutten var ellers vakker og snill, men Roma skuffet. Sol og varme lot vente på seg, og terrasseleiligheten viste seg som upraktisk, fuktig og kald, der vinden fra nord blåste rett inn. Klær måtte vaskes uavbrutt, ingenting holdt seg tørt. Vannet måtte hver gang bæres opp flere etasjer, og den italienske barnepiken visste ikke hvordan norsk ull skulle vaskes. Og det verste: Til foreldrenes store fortvilelse ville ikke Anders jr. legge på seg. I brevene til Anker skildrer Undset barnets vektutvikling og fordøyelsesproblemer til minste detalj. Misunnelig og underholdende skriver hun om de italienske spedbarna hun observerer i parkene: De er «firkantet i hodet av fett allesammen, kan næsten ikke faa igjen munden, og ammemelken driver ut av munnviken paa de».Brevs. 171, 20. (–24.) mars 1913. Det ble lite tid til forfatterbedrifter under slike forhold, men Undset fikk i det minste arbeidet på et foredrag som hun skulle holde året etter: «Hædre din fader og din moder».Foredraget ble holdt for husmorforeningen Hjemmenes Vel i Latinskolens festsal i Trondhjem 30. mars 1914 og i Studentersamfundet i Kristiania 25. april 1914. Det ble også trykt i Tidens Tegn 3. mai 1914. Opptatt med alt sitt kunne hun fort glemme å spørre sin venninne om hvordan det egentlig gikk med henne. Anker hadde fra sin ungdom av slitt med kroniske magesmerter og var i lange perioder svært dårlig og sengeliggende.

I april 1913 nærmest flyktet Undset og lille Anders hjem til Norge og flyttet inn hos mormor. Her kviknet barnet raskt til. Da Svarstad kom etter om sommeren, hadde Undset skaffet dem bolig på Ski i Villa Solvang. Undset og Anker kunne nå ringe til hverandre – i etasjen over leiligheten holdt nemlig stedets telefonsentral til. De var også mye sammen med venninnen og forfatterkollegaen Regine Normann (1870–1939). De møttes oftest hos Ankers på Lillehaugen, der Undset og Normann kunne bo i flere dager. Svarstad hadde leid et atelier i Kristiania og var borte dagen lang, men livet føltes godt. Da Svarstads barn fra første ekteskap kom på julebesøk, ble det en «riktig gjil, god, gammeldags jul», skriver Undset 5. januar 1914. Det er bare bevart ett brev til fra 1914, fra 14. april. Undset og Anker så hverandre regelmessig, hverdagen var blitt lettere, og første verdenskrig hadde ennå ikke kastet sine skygger over verden og Norge.

Da krigen var et faktum, traff den Nini Roll Anker hardt. Hennes yngre søster var gift med en franskmann og familien bosatt i et nå nedstengt Paris. Attpåtil ventet søsteren sitt første barn mutters alene ettersom ektemannen var kalt inn til krigstjeneste. Det var vanskelig og farlig å reise, men ekteparet Anker kom seg fram til Paris og den fortvilte søsteren og svigerinnen. Undset, som selv var gravid med sitt andre barn, var særlig opptatt av mødrenes redsler i denne krigen: «Av alle kvinder som lider i denne krigen har jeg mest vondt av de mødrene, hvis gutter dør for sine egne bødlers sak» skriver hun til Anker 16. august 1915. Hvis de i det minste fikk dø for sitt eget land og flagg, kunne det bæres, mente hun. Selv skulle hun miste sin eldste sønn Anders under andre verdenskrig. At «Das Volk der Dichter und Denker digter og tænker forbandet daarlig», det er Undset overbevist om i et brev hun skrev til Anker 18. november 1915. Også da befant venninnen seg hos sin søster i Paris, og Undset ventet spent på nyheter. Selv hadde hun 29. oktober født sin Mosse, en søt datter, «liten, men svært lubben og hvit og rød med lyst haar og stor næse», forteller hun i samme brev. Undset var sliten, men hadde rukket å fullføre boken Fortællinger om Kong Artur og ridderne av Det runde Bord innen fødselen. Og i barselsengen hadde hun også lest (om igjen) Ankers nye bok, Det svake kjøn, som hadde gjort stort inntrykk. En hel side vier hun boken i brevet fra 18. november 1915.

Brevene fra de siste tre årene, 1916 til 1918, er preget av de nære ting. Krigen og andre ytre hendelser, som den såkalte spanskesyken,Influensaepidemi som i 1918–1920 rammet store deler av verden, også Norge. kommer mer i bakgrunnen. Våren 1916 flyttet familien Undset Svarstad fra Ski til Sinsen. Om høsten tok de til seg Svarstads tre barn fra første ekteskap – på Undsets initiativ og mot Nini Roll Ankers råd. Undset var da også snart konstant bekymret for «dine, mine og våre barn» og slet med dårlig helse. Forholdet til Svarstad begynte å skrante. Ved siden av å være mor, husmor og ektefelle rakk hun likevel tre utgivelserEssayet «Tre søstre» (1917) om Brontë-søstrene og novellesamlingene Splinten av troldspeilet (1917) og De kloge jomfruer (1918). i disse årene og fungerte som streng konsulent for andre forfatterkolleger. Om Olav Sletto (1886–1963) melder hun bitende i brevet til venninnen 23. oktober 1916: «Jeg skjønner ikke et levende ord […] Jeg kan ikke se noget norsk i landsmaalet – jeg synes alle maalforfatterne later til at tænke paa daarlig riksmaal og oversætter til ‘maalet’».

Høsten 1916 fikk datteren Mosse flere krampeanfall og viste etter hvert tegn på en alvorlig utviklingshemning. Heller ikke stesønnen Trond på 8 år utviklet seg helt som andre barn og slet på skolen. Førjulstiden 1916 var stri og Undset «segnefærdig og utvendig og indvendig belagt med fett» etter å ha bakt fattigmann av 30 egg, samt partert og saltet en halv gris.Brevs. 171, 12. desember 1916. Samtidig satt første verdenskrig sine spor, også hos de nærmeste. Sigrid Undsets søster Ragnhild skulle snart gifte seg i Stockholm, men det var stor bolignød og konstant mangel på matvarer. Svarstad var mest på atelieret og nevnes lite i brevene: «Gid Svarstad hadde været dekorationsmaler og gid alle ungerne hadde vært mine» sukker Undset i august 1917.Brevs. 171. Brev påbegynt 6. og avsluttet 17. august 1917. Også julen det året ble ille. Nesten alle lå syke, Mosse ble lagt inn på «Rigshospitalets barnklinikk» med høy feber, og Undset selv slet med en vond tannbetennelse.

Mellom 6. januar og 22. oktober 1918 er det ikke bevart og trolig heller ikke skrevet brev fra Undset til Anker (og heller ikke til nær familie). Ankers dagboknotater fra 17. oktober gir imidlertid glimt fra de siste månedene og viser hvor bekymret Anker var for venninnen den høsten:

Sigrid Undset er sikkert syk. Siden jeg saa hende i vaares er hun blit aldeles mager […] Hun aborterte i sommer – kanske er det grunden til, at hun ingen kræfter har. Men jeg er saa angst for, at Svarstad skal ha smittete hende med tuberkulose. Har skrevet til hende og bedt hende søke læge og gjøre alt for at faa flere kræfter.Ms.8° 2669:5. Transkripsjon ved Rebecca Boxler Ødegaard. Jf. også Ørjasæter (1993, 151).

Undset stod på randen av et sammenbrudd: «Ingen kan forestille sig for en pigtraadsperring jeg lever i til daglig», skrev hun Anker noen dager senere, 22. oktober 1918. Spanskesyken var nå inne i sin andre og mest alvorlige bølge, men nevnes kun i forbifarten fordi Svarstads kunstutstilling i Haugesund er blitt utsatt. I begynnelsen av november 1918 la Undset seg inn på Midtstuen Sanatorium på Ankers anbefaling. Årets siste brev fra 19. desember er kort: «tak for alting – mere greier jeg ikke at si ikvæld».

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brev til Nini Roll Anker 1911–1918

Sigrid Undset (1882–1949) og Nini Roll Anker (1873–1942) hadde et nært venninne- og kollegaforhold i over 30 år, fra det første møtet i 1911 til Anker døde i 1942. I denne utgaven presenteres det som er bevart av brev sendt fra Undset til Anker i årene 1911–1918, til sammen 44 brev.

Det første brevet er skrevet i januar 1911. Da var Undset hemmelig forlovet med kunstmaleren Anders Castus Svarstad (1869–1943). 1911 er også året da hun opplevde stor suksess med romanen Jenny og fikk seg en ny og fortrolig venninne i Anker. Det siste brevet er fra desember 1918. Høsten/vinteren 1918 tok ikke bare første verdenskrig slutt, men den var også starten på slutten for det tradisjonelle samlivet mellom Undset og Svarstad.

Brevene utgis i kildeskriftserien NB kilder. Det er planlagt to utgaver til med brevene fra 1919 til 1924 og fra 1925 til 1940.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Sigrid Undset regnes som en av de store norske forfatterne. Hun debuterte med dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie i 1907, og forfatterskapet består først og fremst av romaner og noveller fra samtiden og historiske romaner fra middelalderen.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.