Brevene 1925–1940: Mot parnasset og på kanten av stupet

Mot slutten av 1920-årene tronet Sigrid Undset på høyden av sin forfattergjerning. I 1928 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for sine skildringer av norsk middelalder i bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn. Hun ble selve dikterdronningen av sin tid.Jf. tittelen på Slapgard (2007), Dikterdronningen. Sigrid Undset. Noen år senere, fra 1936, ble hun også alle forfatternes dronning, en uredd og kompromissløs leder av Den norske Forfatterforening, fram til hun flyktet til USA i april 1940.

Det er vanskelig å tolke brevene i denne perioden uberørt av kunnskapen om at verden stod på randen av en katastrofe de færreste kunne forestille seg i midten av 1920-årene. Viten om andre verdenskrig og dens følger for enkeltmennesket Undset og hennes generasjon mørklegger lesningen i enda større grad enn hva en gjennomsnittlig etterpåklokskap innebærer. Den gjør imidlertid særlig brevene fra og med 1933 relevant for et allmeninteressert publikum. De er som dokumentasjon mer løsrevet fra det rent personlige enn brevene før 1925. Satt i dialog med Ankers dagboknotater gir de et umiddelbart og sterkt innblikk i tiden de skrives i. De bærer bud om den velbegrunnete angsten for katastrofen som rir den som har levd en stund, og som har fulgt godt med i tiden. Samtidig er forestillingen om hva som er i emning fremdeles vag, og i siste brev fra Undset til Anker finnes det både håp og tro på enkeltmenneskes påvirkningskraft.

Denne brevutgaven starter «midsommerdagen» 14. juli 1925 og slutter 18. januar 1940. Brevene fra korrespondansens siste 16 år utgjør omtrent en tredjedel av de brevene som totalt er bevart fra Undset til Anker gjennom 30 år. Mer enn det dobbelte antall brev, i alt 93, stammer følgelig fra de første 14 årene av korrespondansen – med forbehold om at brev kan ha gått tapt i Ankers eie også. Det kan være flere årsaker til denne ubalansen. At Undsets forhold til Anker endret seg etter episoden med Nordahl Grieg i desember 1924 var sannsynligvis én årsak.Jf. innledningen til Undset (2022) om møtet med forfatteren og journalisten Nordahl Grieg (1902–1943), samt Ørjasæter (1993, 199 ff. og 255) og Slapgard (2007, 266). Men kanskje spilte også andre, mer naturlige omstendigheter i et livsløp en rolle. Sommeren 1925 var det to godt voksne, selvsikre og svært produktive kvinner og forfattere på henholdsvis 43 og 52 år som korresponderte med hverandre. I november året før hadde Undset konvertert til katolisismen. Hun hadde ikke bare funnet sitt forfatterkall og etablert seg blant de fremste i sitt fag. Hun hadde også funnet en indre ro. Som praktiserende og konfronterende katolikk hadde hun stilt seg i en sideposisjon til et stadig mer sekulær-protestantisk samfunn. Personligheten var satt, og behovet for velmenende råd utenfra ikke så presserende lenger. Og med tre barn mellom seks og tolv år i huset, med stebarn, en drøss med nieser og nevøer og venninners barn i nær relasjon, var det duket for mange år med høyt sosialt tempo og engasjement, i tillegg til tydelig disponering av egentid.

Fra årene 1927 til og med 1934 foreligger det kun mellom ett og tre brev per år. Dette var år der livet stort sett gikk på skinner. Behovet for å meddele seg til andre svinner i stabile tider mens det tar seg opp når krisen inntreffer. Men også tonen i Undsets brev til Anker framstår mer overfladisk enn før. Undset ser ut til å holde litt igjen. At Nordahl Grieg-saken hadde ført til at viljen for intime betroelser fra Undsets side hadde minket, innrømmet hun i et brev til Anker mange år senere.

De fleste brevene i utgaven stammer fra årene 1935 til 1939, mellom fire og ni brev per år. Ikke bare var Undset og Anker nødt til å kommunisere og møtes regelmessig på grunn av sine fremtredende verv i Den norske Forfatterforening. Også krigstrusselen paret med personlige, delvis også felles tapserfaringer, og en sterk vilje til å bidra positivt i kraft av egen posisjon, gir brevene noe av den gamle gløden tilbake. Nini Roll Anker var en god venninne å støtte seg til i en mørketid. Og som fortrolig av det norske kronprinsparet var ekteparet Anker ikke minst et viktig bindeledd til norsk politikk og samfunnsliv.Nini Roll Anker og Johan Anker (1871–1940), ingeniør. Jf. Rem (2020, 16 ff.) Da siste brevet ble skrevet, i januar 1940, var Undset 57 og Anker 66 år.

1925–1929: Veldedighet, Nobelprisen og et nytt vennskap

I juli 1925 var det over et halvt år siden vennskapet for Undset hadde tatt en uventet og sår vending, men i årets første brev går Undset ikke inn på Grieg-saken, eller sine følelser rundt den. I 1925 oppholdt Undset og Anker seg knapt nok samtidig i Norge. I mars hadde Undset lagt ut på en tre måneders lang reise til Italia, sammen med sin morCharlotte Undset (1855–1939). og eldstesønnen Anders.Anders Castus Svarstad jr. (1913–1940). Mot slutten av julimåneden til helt ut i oktober befant så Nini Roll Anker og ektemannen seg på forretningsreise i USA. 10. november 1925 spurte Undset spent: «Undres paa hva du syntes om Amerika. Jeg gyser ved bare tanken». Om Undset fikk stilt sin nysgjerrighet, vet vi ikke, men at USA-turen hadde vært en opplevelse av det sjeldne, manifesterer seg i Ankers dagbok: «Vi reiste og vi kom igjen […] Og øinene sitter enda, saa mye de har set».16. oktober 1925. Jf. Ms.8° 2669:7, s. 7 ff.

20. november kom første bind om Olav AudunssønOlav Audunssøn i Hestviken (1925). ut i bokhandelen. Produksjonen hadde vært «en rekord i hurtighet og præcision» kunne Aschehougs disponent Møller meddele pressen.Georg Jens Juul Møller (1869–1947) opprinnelig dansk. Disponent i Aschehoug & Co. forlag. Jf. Indlandsposten 27. november 1925 (NB avissøk). At Olav Audunssøn også gjorde inntrykk på en ung leser, finnes det spor av i Ankers dagbok. Yndlingsniesen, «lille Nini»,Nini Heitmann (1907–1926) var den yngste datteren til Ankers søster Jeanette «Etti» Heiberg (1877–1957), født Roll, og ifølge Ørjasæter (2000, 216) et «hjertebarn» av Anker. Jf. Ms.8° 2669:7, s. 24 ff. hadde fått et underlig mareritt etter lektyren: «’Aa inat drømte jeg saa fælt. Jeg drømte jeg fikk ham [Olav Audunssønn] baade hist og her og tilslut paa Majorstutrikken. Men da kom far og mor sint og spurte mig hvad jeg hadde gjort. Men jeg sa jeg hadde bare læst Sigrid Undset.’»29. november 1925, Ms.8° 2669:7, s. 23 ff. Få dager senere ble 18-åringen syk av tuberkulose, og julen endte som en vond drøm. Anker skriver først dagbok igjen 3. januar 1926: «Nat til nytaarsdag, kl. 6 – døde lille Nini.» Det som mangler av spor etter levde liv, kan ofte gjøre sterkest inntrykk.

Det er svært spinkelt med brev fra Undset til Anker i denne tiden og i de påfølgende årene. Når de skrives, handler de mye om sønnenesAnders Castus Svarstad jr. og Hans Undset Svarstad (1919–1978). utvikling. Datteren MosseMaren Charlotte Undset Svarstad, kalt Mosse (1915–1939). og bekymringene for henne settes det ikke ord på lenger. Brevene beskriver årstidene på Lillehammer, det drøftes hagearbeid, forfatterkolleger og felles (forfatter)venner. De handler ikke minst om de viktige relasjonene utenfor familiekretsen. Venner og kollegaers ve og vel står mer i forgrunnen enn tidligere der forholdet til de nærmeste tok mest plass i all sin logistikk og omsorgsbehov. Undset er dessuten en skarp og belest samfunnsanalytiker og kommenterer også flittig venninnens nyeste bokutgivelser. I oktober 1927 kom tredje og siste bind i Ankers trilogi om embetsmannslekten Stampe, Under Skraataket. Undset syntes romanen om den såkalte siste jobbetidenBrukes i dag om «den perioden som ble skapt av konjunkturene under første verdenskrig, særlig årene 1917 og 1918. Den ytret seg spesielt ved vill spekulasjon i aksjer, hovedsakelig skipsaksjer» (kilde: SNL). Under skråtaket var oppfølgeren til Huset i Søgaten (1923) og I Amtmandsgaarden (1925). var «uhyre fengslende».Brevs. 171, 30. oktober 1927. Undsets dom var alltid ærlig, og hun tok seg tid til grundige analyser, noe Anker satte pris på. Samme høst hadde Undset internert seg selv «to maaneder paa fjeldet, utenfor folkeskikken»,Brevs. 171, 30. oktober 1927. og i november kom andre bind om Olav Audunssøn.Olav Audunssøn og hans børn (1927). Et langt viktigere emne var imidlertid fattigdommen som også hadde råket Lillehammer-traktene. Undset hjalp der hun kunne, både småbrukerne i nød og «kvinder uten strikkemaskiner». Forholdene «paa Hedmarken og Opland er slik nu, saa jeg begriper ikke hvor det skal ende» skrev hun fortvilet til Anker.Brevs. 171, 30. oktober 1927. Undsets stille veldedighet fremheves særlig av Karin Sveen:

De hadde hørt om det, at a Sigrid Undset, forfatterinna, hadde vært på døra til en nabofamilie rett over gata, flere ganger, alltid mørkkledd og blek under hatten, med torgvesker og poser fulle av mat til dem i tredje etasje, der forsørgeren hadde fått slag og dødd på flekken og enka satt igjen med fem unger.Jf. Sveen (2020).

På nyåret 1928 bestilte Undset seg en skrivemaskin – heller motvillig – for brevene til Anker skrev hun for hånd i mange år framover. Men «bæstet»Brevs. 171, 18. september 1936. skulle komme godt med da året var omme og Nobelprisen et faktum. Samtidig skjøt revmatismen fart. Det er bevart kun tre korte brev fra 1928. Det mest innholdsrike melder om en snart forestående London-tur for å besøke stedatteren Ebba Svarstad.Ebba Svarstad (1903–1984). Anders Castus Svarstads (1869–1943) eldste datter fra hans ekteskap med Ragna Moe Svarstad (1882–1963), født Moe. Ekteskapet med Moe ble oppløst i 1912. Ebba skulle opptas i den katolske kirken i april.Brevs. 171, 2. mars 1928. Selv hadde Undset nettopp blitt såkalt tertiær-nonne i Dominikanerordenen av tredje-orden under navnet søster Olave.Katolsk orden stiftet i 1215 av Dominikus de Guzmán (rundt 1173–1221). Undset ble opptatt som tertiær-nonne, eller lekdominikaner, dvs. medlem av St. Dominikus’ tredje-orden, 7. mars 1928. Jf. også Ørjasæter (1993, 238) og Slapgard (2007, 303). Brevet introduserer også en tiltakende og øm bekymring for deres felles venninne, forfatteren Regine Normann.Regine Normann (1867–1939), forfatter. Normann slet økonomisk i store deler av sitt liv til tross for fast lærerinntekt og gode anmeldelser. Undset og Anker gjorde sitt for å skaffe henne stipendier og andre typer lån.Ifølge Willumsen (1997, 260) fikk Regine Normann i 1928 et stipend på 2000 kroner fra Olaf Schous legat. Normann var dessuten en hengiven fadder for Undsets Mosse.

Nyheten om tildelingen av Nobelprisen i litteratur kom telefonisk om ettermiddagen den 13. november 1928. Da var Anders Castus Svarstad tilfeldigvis på Bjerkebæk, og ifølge biografene ble begivenheten feiret med et glass sherry, men ellers i rolige former.Anders Castus Svarstad (1869–1943), kunstmaler. Undsets ektemann 1912–1924. Jf. Ørjasæter (1993, 229) og Slapgard (2007, 304 ff.). Stort var det å kunne opprette Maren Charlotte Undset Svarstads legat. 80 000 av i alt 156 000 Nobel-kroner skulle bidra til at foreldre kunne pleie barn som Mosse i sine egne hjem.Ørjasæter (1993, 231) og Slapgard (2007, 305). Årets siste skrivelse til Anker er et kort takkekort: «Ja – jeg er glad – aller gladest blir jeg naar jeg har kvittet hele herligheten.»Brevs. 171, 22. november 1928. Overrekkelsen av Nobelprisen fant sted 10. desember 1928 i Stockholm. Anker omtaler begivenheten i sin dagbok i en blanding av anerkjennelse og spydig spådom:

Sigrid Undset har faat Nobelprisen og vi har hat os en god national rus i novemberregnet […] Hun fortjener den – diktets flamme brænder ikke klarere i mange end i hende. Hun skulde hat den paa én betingelse: Fat Dem i større korthet herefter, Frue. Om femti aar orker ikke folk ta de 3 binds tykke bøkene ned av hyllen.17. november 1928. Jf. Ms.8° 2669:7, s. 158.

I det eneste brevet som er bevart fra 1929, 23. januar, nevner Undset for første gang Ingeborg MøllerIngeborg Møller (1878–1964), forfatter. overfor Anker – selv om det er i en mindre flatterende kontekst. Undset og Møller hadde blitt nære i midten av 1920-årene og korrespondert flittig fra og med sommeren 1924.Det er bevart ni brev fra Møller til Undset og rundt 100 brev fra Undset til Møller i Nasjonalbiblioteket, men ingen fra årene 1929 og 1930 (jf. hhv. Brevs. 348 og Brevs. 742). Ifølge Bliksrud (2010, 104 ff.) oppstod det i 1927 en splittelse før «likevekten» senere ble gjenopprettet. I 1935 stiftet antroposofen Møller og katolikken Undset sin helt særegne GullalderklubbJf. Ørjasæter (1993, 276), Slapgard (2007, 381) og Bliksrud (2010). der de dyrket fellesinteresser av både intellektuell og mer hverdagslig art. Forholdet til Møller var ikke noe Undset omtalte i brevene til Anker. Muligens hadde et nytt venninneforhold her avløst et annet på viktige aspekter i tilværelsen. Mange år senere tok Undset tydelig Møllers parti da Anker irriterte seg over «kjeften hennes»: «[D]et kommer så lite an på om folk har de og de skavanker, det kommer an på om de går op med plus».Brevs. 171, 23. oktober 1938.

1930–1938: Forsoning, helseplager og forfatternes dronning

Mellom januar 1929 og oktober 1930 finnes det ikke bevart brev til Anker. I mellomtiden hadde Undsets gode venninne på Lillehammer Helene FrøislandHelene Frøisland (1885–1945), født Fagstad, pianist. og hennes barnAnne Marie Weidemann (1921–2010), født Frøisland, og Helge Frøis Frøisland (1923–1945). vært utsatt for alvorlig sykdom – og enda verre – Helene hadde blitt enke og aleneforsørger. Journalisten Frøis Frøisland hadde dødd av kreft i januar 1930, bare 47 år gammel.Frøis Frøisland (1883–1930) døde 29. januar 1930. En stund bekymret Undset seg også for stedatteren Ebba Svarstad. Hun ble utredet for tuberkulose, men kviknet heldigvis fort til.

Det stod heller ikke bra til med Nini Roll Anker. Ankers fra før kronisk skrøpelige helse forverret seg betydelig utover 1930-årene. Hun ble plaget av en voldsom hodepine og måtte i perioder trekke seg helt tilbake. 19. oktober 1930 skriver hun i sin dagbok: «Har kavet med mine plager. […] har gaat til dr. Seland, som mener […] alt kommer fra en sykelig tilstand i tarmen. Haaber han har ret.»Ms.8° 2669:8, s. 60. Jf. også Ørjasæter (2000, 339 ff.).

Likevel var det Anker som i slutten av 1930 tok det første steget til å rette opp i det som måtte ha ligget mellom linjene i vennskapet med Undset, helt siden den mørke desemberkvelden i 1924. Anker må ha sendt et brev like under årsskiftet og spurt om ikke alt kunne bli som før mellom dem. Undset svarte 2. januar 1931, i et ærlig forsøk på å forklare hvordan det egentlig stod til. Hun ville så gjerne at alt kunne bli som før, men forstod rett og slett ikke helt hvorfor «den gamle historien blir ved at føles saa vond». Anker hadde vært den eneste hun virkelig kunne betro seg til. Det hadde vært sårt å kjenne seg så misforstått av nettopp henne. Men heller enn å skrive om sine følelser, ville hun gå med på å møtes. Tirsdag 17. februar 1931 hadde de sittet sammen i flere timer, noterer Anker dagen derpå, og fått endelig «klart op den gamle historien om Nordahl Grieg intervjuet».Ms.8° 2669:8, s. 77. Også Undset var lettet. Et brev til Tore ØrjasæterTore Ørjasæter (1886–1968), forfatter. avslutter hun slik: «Skal hilse dig fra Nini Anker […] jeg […] kom ut av en lang og bitter misforstaaelse».Brevs. 730, 20. mars 1931. Jf. også Ørjasæter (1993, 255) og Slapgard (2007, 343 ff.).

Våren 1932 fylte Undset 50 år og rømte til Sverige. Det var ille nok at Bjørnson skulle feires over hele landet!8. desember 1932 ville forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) ha fylt 100 år. Ifølge Aftenposten 9. desember 1932 hadde Undset vært blant dem som gratulerte Karoline Bjørnson (1835–1934) under markeringen på Aulestad den 8. desember (kilder: NB avissøk). Men kanskje det ble anledning til å møtes i en slik sammenheng? «Ser jeg dig mon under Bjørnsonsjaaet? […] de skal komme fra Aulestad, en hel stamme vist» lød det lakonisk 21. november 1932. De kom begge med nye romaner den høsten, Anker med Enken og Undset med Ida Elisabeth. Det eneste brev fra året 1933 er datert 20. desember, over ett år senere. De hadde nettopp sett hverandre på et forfatterforeningsmøte, men «det var ikke stort jeg fik snakket med dig» sukker Undset. Anker minnes samme møte som en eneste «grå forsamling […] Sigrid Undset var der, stor og stappet og uten smil – undtagen da jeg satt mig bort til henne».Jf. Ms.8° 2669:9, s. 3 ff. Sannsynligvis refereres det til møte i Den norske Forfatterforening 15. desember 1933.

Vinteren 1933 hadde nasjonalsosialisten Adolf HitlerAdolf Hitler (1898–1945), østerisk-tysk nasjonalsosialistisk politiker og diktator, utnevnt til rikskansler i Tyskland 30. januar 1933. overtatt makten i Tyskland. I løpet av kort tid var landet blitt forvandlet til en totalitær ettpartistat. Både Undset og Anker fryktet en ny storkrig med Tyskland som aggressor. Undset hadde tidlig advart mot nasjonalsosialismen og dens raseteorier. I en essaysamling utgitt på tysk så tidlig som i 1931 hadde hun utfordret sitt «største europeiske publikum» ved å fremheve «kristendommen som den bærende faktor i den europæiske kultur».Packness (1963, 10) om «Begegnungen und Trennungen. Essays über Christentum und Germanentum» (1931). Kun et par år etter Hitlers maktovertagelse skulle hun fordømme jødeforfølgelsene på det sterkeste i en antologi utgitt på et sveitsisk emigrantforlag.«Fortschritt, Rasse, Religion» (1935), trykt i Die Gefährdung des Christentum durch Rassenwahn und Judenverfolgung på forlaget NOVA i Luzern/Sveits. Sistnevnte er trykt på norsk som «Fremskritt, rase, religion» i Fritt ord (1936) og i Undset (1952). Jf. Ørjasæter (1993, 280) og Slapgard (2007, 347). Bekymringen over Europas fremtid gjennomsyrer Undsets brev til Anker fra og med 1933. Julebrevet 1933 er kort og dystert. Det føltes «nesten bespottelig at ønske godt nytt aar, naar det er et nytt aar som en venter omtrent […] som det trettende barnet i en arbeidsløs og tæringsherjet familie».Brevs. 171, 20. desember 1933.

Det brøt ikke ut krig i 1934 som venninnene hadde fryktet. Kontakten mellom dem det året var fortsatt sparsommelig. I sitt eneste brev fra 1934 beklager Undset at det «blir længer og længer mellem hver gang vi ses».Brevs. 171, 19. mai 1934. Utover møtene i forfatterforeningens litterære råd som hun nå var leder for, kom hun seg sjeldent inn til byen. Og da ble tiden helst tilbragt hos den snart 80 år gamle moren. Heller ikke premieren på Ankers nye skuespill, På ærens mark,På ærens mark kom ut våren 1934 og hadde premiere på Nationaltheatret 26. april 1934 under regi av Ingolf Schanche (1877–1954). fikk hun med seg. Sommeren 1934 dro hun derimot nordover og besøkte blant annet sin gode venn Gösta af Geijerstam.For Undsets mangeårige vennskap og korrespondanse med den svensk-norske kunstmaleren og forfatteren Gösta af Gejerstam (1888–1954), se Hagenlund (1994). Det er registrert to brev fra Geijerstam til Undset i Brevs. 348 samt fotokopier av 177 brev fra Undset til Gösta og Astri af Geijerstam (1885–1972), født Smith, og familie, 1923–1949. Originalene befinner seg i Universitetsbiblioteket i Bergen. Om høsten ga hun ut Elleve aar som vakte stor oppmerksomhet: «[E]n barneskildring som det ikke finnes maken til i norsk og kanskje heller ikke i de fleste andre lands litteratur».Jf. Nordlands Folkeblad 24. november 1934 (NB avissøk). Her hadde forfatteren «atter tatt sin barndom op til litterær behandling. […] ‘Elleve Aar’ er en av de bøker som er sikret et langt liv.»L. Aas i Dagsposten 27. november 1934 (NB avissøk).

Fra og med 1935 tok brevskrivingen mellom Undset og Anker seg opp igjen. Kanskje var også skrivemaskinen en medvirkende årsak for Undsets del. Den medførte riktignok en del dobbel- og trippelskriving av konsonanter, men i all hovedsak lot hun feilene passere. I mars var Gullalderklubben med Ingeborg Møller i gang, og forfatterforeningens unge enfant terrible Axel SandemoseAksel Sandemose (1899–1965), forfatter og samfunnsdebattant.. hadde (igjen) skapt ståhei. «[M]en bevare mig vel for et talent da! […] Han er vel mindst halvgæren, men […] hvor han kan skrive!» røpet Undset begeistret for Anker.Brevs. 171, 18. februar 1935.

Årene tok på, og revmatismen forverret seg. Utover våren 1935 begynte 53-åringen på en rekke med kuropphold på danske Montebello.Dansk bade- og kursted ved Helsingør (kilde: annonse , danmarksarkiv.dk/danske sanatorier). Første gangen ble til et opphold på til sammen tre måneder, kun avbrutt av det store nordiske forfattermøte i Finland mot slutten av mai. Tilbake på Montebello tilbrakte Undset verdifull tid med deres gamle, felles venn forfatteren Nils Collett Vogt.Nils Collett Vogt (1864–1937), forfatter. Vogt befant seg tilfeldigvis i behandling samtidig med Undset. Hans kronisk dårlige helse hadde ført til mange kuropphold gjennom årene. Nils Collett Vogt «var helt henrivende at snakke med og høre fortælle», rapporterte Undset til Anker.Brevs. 171, 15. mai 1935. At de også på hver sin side snakket fortrolig om hverandres vennskap og utfordringer med Vogt, antyder Ankers dagbok fra samme tidsrom:

Han [Collett Vogt] fortalte mig blandt annet, at Sigrid Undset hadde sagt om mig, at jeg hadde de samme meninger, som hun hadde i skoledagene. Jeg kunde snu det og si, at hun nå har de meningene, jeg hadde da! Hun er blitt konservativ, jeg radikal –. Forsåvidt er kanskje hennes utvikling den normaleste.Antatt 6. juni 1935. Jf. Ms.8° 2669:9, s. 73.

I november 1935 ble Undset foreslått som kandidat til ledervervet i forfatterforeningen. Hun så seg nødt til å ta imot valget – «hvis ikke du vil! […] Det blir en pind i min likkiste – men all right.»Brevs. 171, 28. november 1935. Anker feiret samme høsten en av sine største litterære triumfer med romanen Den som henger i en tråd om fabrikksliteren Karna. «Denne boken kan du trygt være glad du har skrevet», skrev en begeistret Undset.Brevs. 171, 7. november 1935. Hennes eget romanprosjekt for året, Den trofaste hustru, måtte derimot utsettes et år.Den trofaste hustru (1936). Det var alt for travelt som det var fra før. I tillegg kom økende helseplager og økonomiske bekymringer. Ikke bare hadde hennes største utenlandske publikum, det tyske bokmarkedet, blitt en vanskelig arena å forholde seg til.For Undsets posisjon på det tyske bokmarkedet i 1930-årene, jf. bl.a. Krane (1970, 263ff.) og samlingen av utenlandske avisutklipp i Undsets arkiv (Ms.fol. 4235:M:1:c), samt Tone Modalslis oversikt 11. januar 2023: «SU i Tyskland 30-årene». En jevn strøm av pengeforespørsler i kjølvannet av nobelprisen gikk utover både samvittighet og arbeidsro. Fra tid til annen kunne hun plutselig overmannes av svimmelhet og besvime.Jf. Ørjasæter (1993, 177).

Også sønnenes fremtid skulle det finnes ut av. Anders på snart 23 var, hevdet hun, like upraktisk som sin mor. Han ønsket å ta en bilmekanikerutdannelse i England. Om ikke Anker kunne hjelpe ham litt på vei? Mens Anker var innlosjert på et pensjonat på Lillehammer i nesten to uker, kom Anders seg endelig av gårde. Undset bekymret seg også for skolegangen til Hans på 16. For tiden gikk han på en skole i Asker, og i helger var han gjerne innom ekteparet Anker. Vintermånedene på Lillehammer og et nesten tomt hus føltes plutselig tunge. Tanken om å forlate Bjerkebæk var ikke utenkelig lenger. Oppholdet hos venninnen har satt spor i Ankers dagbok:

Forunderlig er hun [i sitt] ensomme liv [som ønsket nå så veldig] å komme vekk fra sine tre hus og fra den lille byen […] Tilbake i det store hjemmet sitter hun nå alene med sin åndssvake datter, 20 år – et like yndig vesen, som ikke kan tale […] alt praktisk volder henne vanskeligheter […] Pengesorger har hun […] Dessuten er hun gavmild i en stil, som overvelder […] Så er hun stor som kunstner, er hun like stor som menneske. Og enda – hjelpeløs og ensom.2. november 1935. Jf. Ms.8° 2669:9, s. 80 ff.

20. desember 1935 tok Undset på seg vervet til å lede Den norske Forfatterforening inn i det mørkeste tiåret Europa hadde stått overfor på lang tid. 1936 stod i foreningens tjeneste, særlig da den såkalte Ossietzky-sakenCarl von Ossietzky (1889–1938), tysk journalist og pasifist. nådde sitt høydepunkt. Undset hadde vært en av flere prominente nordmenn som hadde signert en omstridt appell til «Herrn Reichskanzler Hitler» om å løslate den tyske journalisten og pasifisten Carl von Ossietzky fra konsentrasjonsleiren.26. juli 1934, en gjennomslagskopi av brevet til Adolf Hitler finnes i Brevs. 130. Høsten 1936 valgte Norge å tildele Ossietzky Nobels fredspris for året 1935.Ossietzky ble løslatt før selve prisutdelingen, men ble nektet utreise for å motta prisen den 10. desember 1936. Han døde 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra torturen i konsentrasjonsleiren. Avgjørelsen satte punktum for en langvarig og bitter forfatterstrid, med bl.a. Undset, Anker og Nils Collett Vogt på den ene, og Knut Hamsun på den andre siden.Knut Hamsun (1859–1952), forfatter. I november 1936 var Undset «trætt […] verdens elendighet sliter paa en». Hun fant litt trøst i hagen sin – hun hadde «puttet en masse rart i jora» og lurte på «aassen alting er naar det kommer op».Brevs. 171, 14. november 1936. Anker på sin side gledet seg over at ingen mindre enn «Thomas Mann fra Zürich» hadde rost Norges nobelkomité for å trosse «Goliaten» i en slik mørketid.11. desember 1936. Jf. Ms.8° 2669:9.

De fire brevene fra året 1937 er nesten utelukkende viet Nils Collett Vogts langvarige endelikt. De er et sjeldent vakkert vitnesbyrd om mennesket Vogts posisjon blant flere generasjoners forfattere der minnet om forfatteren Vogt hadde bleknet.Jo Ørjasæters biografi (2004) legger vekt på nettopp karismatikeren Nils Collett Vogt. På nyåret 1937 bekostet forfatterforeningen transporten til Norge fra sykehjemmet i Stockholm der Vogt lå innkvartert. Han ønsket å dø på norsk jord. Valget falt på Røde Kors’ sykehus på Lillehammer, og Undset ga detaljert og rørende rapport om vennen til Anker helt til Vogt sovnet inn lille julaften 1937: «Han var uendelig vakker, der han laa».Brevs. 171, 23. desember 1937. I samme mørke måned hadde Undset også måttet skrive triste brev til Gösta og Astri af Geijerstam – uten at hun nevnte dette for Anker. De hadde mistet sin 20 år gamle sønn Svante i en tragisk båtulykke. Det var vanskelig å finne ord for en slik sorg.Svante af Geijerstam (1917–1937) omkom 10. desember 1937. Undset var gudmor til Svantes lillesøster Sunniva af Geijerstam Hagenlund (1929–2009), født af Geijerstam. Mange år senere,10. mars 1949, omkom også deres sønn Peter-Lorentz af Geijerstam (1919–1949) i en båtulykke. Da visste Undset ifølge Hagenlund (1994, 248 ff.) av bitter erfaring «hvad det vil si å miste voksne barn».

1938 ble enda et travelt år. Fra januar til juli bodde lille Knut på seks, stedatter Gunhilds sønn, på Bjerkebæk.Knut Andreassen (1932–2013), sønn til Gunhild Svarstad Andreassen (1905–1992), født Svarstad, gift med Vidar Andreassen (1894–1968). Jf. Ørjasæter (1993, 291 ff. og 294) og Slapgard (2007, 405 ff.). Gutten trengte å legge på seg, og til tross for lite arbeidsro nøt Undset avvekslingen som hverdagen med «en søt og kvikk liten fyr» brakte med seg i alt «arbeide i anl. Forfatterforeningen».Brevs. 171, hhv. 10. februar og 24. juni 1938. Om sommeren ble det tid til både kur på Montebello og besøk hos yndlingstanten, 82 år gamle Agnes Gyth,Agnes Gyth (1856–1939), bosatt i Undsets fødeby Kalundborg på Sjælland. I det amerikanske bladet Mademoiselle (1935–2001) skriver Undset om tante Agnes i artikkelen «My favourite aunt» (1940–1945), jf. Packness (1963). i Kalundborg – om ikke til noen større skriveprosjekter. Anker ga ut Bak Munkeruds fasade samme høsten, en roman som Undset likte heller «mere» enn mindre av venninnens bøker selv om «den godt kunde vært noe større». Fra Undsets side ble det artikler og ellers tid til å gå turer, lese nye bøker og annet hun ellers «aldrig får tid til».Brevs. 171, 23. oktober 1938. Ifølge Ørjasæter (1993, 289) hadde Cappelen forlag bestilt tre artikler («Klosterliv», «På pilegrimsferd» og «Sognekirken») av Undset til bind 2 av Norsk kulturhistorie (1939), som skulle ferdigstilles innen høsten 1938. Jf. også Røsoch (1939). Men hadde Anker sett noe til Regine Normann i det siste? Hun hadde virket så sliten under deres forrige sammentreff.

1939–1940: Avskjed og avgrunn

1939 stod i de mange avskjeds tegn. Avskjed fra nære og kjære, og avskjed fra et Europa i fred. Hele ni brev stammer fra 1939. Første brevet er datert 12. januar og kort: «Kjære Nini, Mosse døde i morges stille og rolig. Jeg vilde bare fortelle dig det».Brevs. 171, 12. januar 1939. Datteren hadde ikke vært nevnt i brevene til Anker på flere år, og Mosses bortgang ble kun annonsert for de aller nærmeste. Begravelsen fant sted 16. januar, etter det katolske ritualet for uskyldige barn med «Mosse i brudedrakt med krans og slør».Brev fra Undset til Anders Castus Svarstad, jr. i England, 17. januar 1939. Jf. Brevs. 348. Ifølge Slapgard (2007, 418) ble «det ringt som til bryllup, kapellet var pyntet med en mengde blomster». Jf. www.katolsk.no/praksis/syklus/artikler/requiem. Undset bestilte dobbelt gravsted med det samme. Datterens bortgang hadde utløst mange motstridende følelser, skrev hun til venninnen et par dager senere.Brevs. 171 18. januar 1939. Nå var hun nødt til å legge om hele livet «likesom», men hun måtte ikke frykte lenger for å «dø fra henne og vite at nu skulde hun rykkes op fra hjem og fra vaner […] og overlates til fremmede». Det ville bli vanskelig «å venne sig til å være henne foruten».

Samtidig hadde også Undsets mor blitt dårlig. Våren var en skjør glede når det ikke var «mye annet […] til å holde ut å tenke på.» Så måtte venninnene ta farvel med Regine Normann. Forfatteren valgte å flytte hjem til Nordland i juni 1939, etter et halvt liv i hovedstaden. Undsets største bekymring gjaldt nå søsteren SigneSigne (Dorothea) Thomas (1887–1976), født Undset. som var i ferd med å slite seg ut i pleien av moren. Charlotte Undset kviknet jo stadig til av ren «forbittrelse» bare noen nevnte Hitler eller MussolinisBenito Mussolini (1883–1945), italiensk politiker og diktator siden 1928. Grunnlegger av fascismen (Partito Nazionale Fascista (PNF)). Satt ved makten i Italia fra 1922 til 1943 og gikk inn i krigen på Tysklands side i 1940 inntil han ble avsatt i 1943 (kilde: SNL). navn. I sine feberdrømmer var hun «redd for tyskere i Nordsjøen» som kunne overfalle barnebarnet Anders på vei hjem fra England. Og den snille, men dessverre tyske «Elisabethssøsteren»Ikke identifisert sykepleier fra St. Elisabethsøstrenes kongregasjon Den norske provins. som pleiet henne døgnet rundt, ble gjort ansvarlig for «de fire krigene som Tyskland har ført fra 64 av, mot Danmark, Østerrike, Frankrike, og Verdenskrigen tilslut».Brevs. 171, 4. september 1939. I midten av august kom beskjeden om at Regine Normann hadde dødd hjemme i nord.Regine Normann døde 14. august 1939. Ikke lenge etter, 26. august 1939, sovnet Undsets mor inn etter et opprivende sykeleie. Heldigvis hadde Anders da rukket hjem fra England. Rett før hadde også tante Agnes i Kalundborg gått bort.

Året hadde likevel ikke vært helsvart. Det hadde vært godt å ha Anders og hans forlovede Gunvor(Klara) Gunvor Gausheim (1910–2010), født Hjerkinn, var forlovet med Anders Castus Svarstad, jr. fra august 1937 og fram til Anders’ død i 1940, jf. Opland Arbeiderblad 11. august 1937 (kilde: NB avissøk). på besøk tidligere på sommeren. Undset hadde også kommet seg til Stavanger og til utgravingene rundt Utstein kloster som niesen og arkeologistudenten Charlotte var engasjert i.Anne Marie Nicoline Charlotte Gyth Blindheim (1917–2005), født Thomas, kalt Charlotte, arkeolog. Jf. Blindheim (1982, 32 ff.) om arbeidet ved Ulstein kloster og besøk av Undset. Blindheim daterer imidlertid besøket til 6. juli 1938, ikke 1939. Utgravingene foregikk under ledelse av Gerhard Fischer (1890–1977), arkitekt og arkeolog, og hans kone Dorothea («Tulla») Fischer (1903–1992), født Stoud Platou, kunsthistoriker. Jf. Ryfylke 2. juni 1939 om restaureringsarbeidene (kilde: NB, avissøk). Men 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen. I årets siste brev til Anker, datert 4. september, konstaterer Undset: «Det var startskuddet». Det ble ikke noe julebrev til Anker i år, men til gjengjeld en siste roman. Madame Dorthea, satt til 1790-årene, var planlagt som første bind i en ny romansyklus, men krigen ble også en avskjed fra romanforfatteren Undset.

Det siste bevarte brevet fra Sigrid Undset til Nini Roll Anker i Nasjonalbibliotekets samling er datert 18. januar 1940. Brevet er på to maskinskrevne A4-sider med det sedvanlige egenhendige «Sigrid» til slutt. Selv om Undset føler seg «elendig» og ligger søvnløs om nettene, strutter hun av pågangsmot. Ikke uventet tok hun styringen i en krisetid. Mens forfatterforeningen ufortrødent prøvde å skaffe mer penger for sine utsatte medlemmer, ville Undset vite om ikke også Ankers gode venn kronprinsen kunne være behjelpelig. Hun ville få sine artikler om Finlands skjebne «anbragt hvor de kan gjøre mest effekt (om de kan gjøre noen effekt)».30. november 1939 startet den såkalte Vinterkrigen, krigen mellom Finland og Sovjetunionen. Den varte til 2. mars 1940. Undset ga ut artikkelen «Finland fights for life, her own and that of Europe» i det katolsk-amerikanske tidsskriftet America 2. mars 1940, jf. Packness (1963). Dessuten hadde hun sagt ja til å ta imot finske krigsbarn på Bjerkebæk.Elmi, Toimi og Eira Koivula, eller Koivola, (leveår ikke identifisert) flyttet til Bjerkebæk i februar 1940. Utover våren ble de plassert hos Ingeborg Møller i Gausdal. Derfra reiste de videre til Finlandshjelpens kontor i hovedstaden. Jf. Blindheim (1982, 45), Ørjasæter (1993, hhv. 304 og 323) og Slapgard (2007, hhv. 429 og 432). Det var så mange det var synd på, men kanskje minst på dem som hadde sluppet unna en så redselsfull tid: «[J]eg fik bildet av Regine i kisten […] Godt at hun slapp å opleve denne tiden!»Jf. Brevs. 171, 4. september 1939. Det var også synd på hennes «venner i Tyskland, for jeg har da noen der, og de har hat det fælt i år og dager».Brevs. 171, 4. september 1939. Undset underkjente på ingen måte alvoret i det hun rett etter krigsutbruddet hadde kalt for «tragediens sisste akt».Brevs. 171, 4. september 1939. For øyeblikket var hun mest bekymret for skjebnen til Ankers søster og nevø bosatt i Paris – så nær der det brant.

Ettertanker

I ettertidens grelle lys framstår Undsets frykt for tragediens siste akt som en selvoppfyllende profeti. Allerede i april 1940 skulle også Norge bli et offer for Tysklands ekspansjonspolitikk. Undset skulle miste enda et barn, sin eldste sønn Anders.Anders Castus Svarstad, jr., ble drept 27. april 1940 i kampene ved Segalstad bro i Gausdal. Da var Undset allerede på vei til Sverige. Hun fikk først vite om dødsfallet 11. mai, dagen etter ankomsten i Stockholm. Jf. Ørjasæter (1993, 312 ff. og 379) og Slapgard (2007, 438 og 547). Og Anker skulle miste enda en ung slektning, nevøen Ferdinand i Frankrike.Jon Ferdinand Peyronnet (1915–1940) ble ifølge Ørjasæter (2000, 339) drept av en bombe «på jernbanestasjonen i Rennes […] dagen etter Frankrikes kapitulasjon». Frankrike undertegnet avtale om våpenhvile 22. juni 1940. Denne gangen skyldtes tapene menneskeskapt ondskap, ikke tragisk sykdom. Heller ikke venninnen Helene Frøislands sønn Helge skulle overleve den tyske aggresjonen.Helge Frøis Frøisland (1923–1945) ble drept av tyskere 29. mars 1945. Liket hans ble først funnet i juni 1945, jf. bl.a. Dagningen 13. juni 1945 (kilde: NB avissøk). Jf. også Ørjasæter (1993, 341) og Slapgard (2003, 504 ff.). Helene Frøisland gikk bort få måneder etter sønnens død, den 17. november 1945. Der det i feberdrømmene hos en døende gammel mor i august 1939 ble rippet opp i eldgamle sår, åpnet det seg nye sår hos en middelaldrende generasjon mødre, fedre, tanter og onkler. Deres levetid skulle bli for kort til at en tynn hinne rakk å legge seg over dype kutt. Hverken Sigrid Undset, Nini Roll Anker, Helene Frøisland, Johan Anker,Johan Anker døde 2. oktober 1940. eller Anders Castus SvarstadOgså Anders’ far oppholdt seg i mai 1940 i Stockholm, «like forkommen av sorg som da de møttes ved Mosses grav» (Slapgard 2007, 438). Anders Castus Svarstad døde 22. august 1943. skulle oppleve et nytt tiår i fred.

For forfatteren Undset ble 1940 starten på en ny produktiv fase som sakprosaist og informasjonssoldatJf. Skouen (1981, 53 og 64) samt intervju med Skouen, «Sfinxen som ble soldat», i Samhold-Velgeren 27. januar 1982 (NB avissøk). på Norges og verdensfredens vegne fra sitt amerikanske eksil. En innsats som hun 18. juli 1947 som første kvinne mottok Storkors av Den Kongelig Norske St. Olav Orden for. Men for alt vi vet ble det brått slutt på korrespondansen med Nini Roll Anker etter 18. januar 1940. I Ankers dagbok står det så sent som 9. mai 1940: «Ingen vet, hvor Sigrid er. Jeg antar, hun reiste over til Sverige».Undset forlot Bjerkebæk den 20. april 1940. Jf. NB Ms.8° 2669:10, s. 67. Der hun til vanlig i sine dagbøker pleide å omtale venninnen som «Sigrid Undset», fremstår nå bruken av det intime «Sigrid» paradoksalt mer nærværende i sin totale forsvinning. Først tre uker senere fikk Anker nyheter fra ektemannen Johan Anker som nå også befant seg i Stockholm. Han hadde møtt Undset i byen. Hennes plan var «å dra til Amerika» mens han hadde rådet henne «til å reise hjem og ‘stelle for Hans’». Venninnen i Asker visste bedre: «[H]un greier vel ikke å være i Norge nå.»Jf. Ms.8° 2669:10, s. 69 ff.

I en nylig utkommet utgave av forfatteren Rainer Maria RilkesRainer Maria Rilke (1875–1926), østerriksk forfatter og lyriker. korrespondanse med kunstneren Agnes Therese BrumofAgnes Therese Brumof (1893–1987), født Pariser, tysk kostymedesigner, illustratør og lyriker. legger utgiverne vekt på betydningen av brevsamtalen («Briefgespräch») som integrert del av en forfatters litterære produksjon.Nyere Rilke-forskning fremhever nettopp dens poetologiske dimensjon, særlig også fordi Rilke hadde støttet offentliggjøringen av sine brev ut fra en slik tilnærming. Se Rilke/Brumof (2023, 46ff.): «RMRs [Rainer Maria Rilkes] Korrespondenzen sind kein Nebenwerk, sondern integraler Teil seines Gesamtwerks […] Auch die neuere Rilke-Forschung […] hebt ihre poetologische Dimension hervor.» Jf. Honold/Wirtz (2019). Litteraturprofessor Tone Selboe hevder i sin siste bok at brev er «litteratur i seg selv»: «Snarere enn å være kilder til et forfatterskap, er de del av et forfatterskap og de er, ikke minst, et sted for å bygge et jeg.»Selboe (2003, 10). Medisinhistorikeren Øivind Larsen kaller i sin kronikk om private brev som historisk kilde, brev for «sakprosa om en opplevd virkelighet».Larsen (2023). Selv om den tradisjonelle brevskrivingens epoke er passert, avtar ikke interessen for brevenes funksjon og betydning.

I Undset og Ankers tilfelle er riktignok kun Undsets brev bevart, men brevsamtalen likevel ivaretatt i stor grad. Brevene til Anker er skrevet innenfor en kontekst på over 30 år. De inneholder av natur spor av mottakerens brev. Ankers dagbøker er i store deler nettopp dagbøker, det vil si refleksjoner også over Undset, som Anker ville holde for seg selv. Men de er i tillegg journaler, en type loggbøker over det samfunnet og den tiden de er skrevet i. Med sine innlimte avisartikler og brev, sine forsøk på nøytral gjengivelse av hendelser og møter innenfor en privat og en offentlig sfære, samtaler de med Undsets brev til Anker. De supplerer og nyanserer der brevene tier.

Om Undset selv så på sine brev som en integrert del av sin litterære produksjon er et annet spørsmål. Men at hun forstod betydningen av brevet, er åpenbart. Sammen med hennes øvrige bevarte korrespondanser er brevsamtalen med Anker et vektig bidrag til å nyansere bildet av forfatteren og privatpersonen Sigrid Undset. En person som sterkt mislikte å dele med andre det som rørte seg bak det publiserte verk. Mens Rilke ønsket offentliggjøring av sine korrespondanser, hadde Undset sørget for å tilintetgjøre det meste av utkast, kladder og mottatte brev.Jf. Undset (2021). I et brev til forfatterkollegaen Johan Falkberget, skrevet så sent som 29. juli 1947, innrømmer hun at også brevene fra Anker til henne var tilintetgjort. En gang hadde hun sverget på å ikke overlate noe til «likranerne».Undset til Johan Falkberget (1879–1967), 29. juli 1947 (Privatarkiv 23). I sitt siste brev til Anker 18. januar 1940 hadde hun skiftet mening. Venninnen ønsket å bruke brevene fra Undset i forbindelse med en erindringsbok om deres vennskap.

Fra først av syntes jeg jo heller ikke synderlig godt om din idé, å lese opatt alle de gamle brevene mine, og muligens skrive noe om mig på basis av dem. Men som tingene ligger an nu så har du min velsignelse til det. Verden kan gjerne få vite at jeg har aldrig trodd på ‘den hellige egoisme’, hverken for kunstnere eller andre. Individualisme, i den forstand, at en krever rett for sin egen individualitet på bekostning av andres tror jeg ikke kan føre til annet end at det blir lettere for voldsmentaliteten å underkue individene.

Det ble ingen gjensyn med venninnen gjennom tretti år. Nini Roll Anker døde hjemme i Asker, på dagen da Sigrid Undset fylte 60 år – den 20. mai 1942. Min venn Sigrid Undset utkom posthumt, i 1946.

Om Brev til Nini Roll Anker 1925–1940

Sigrid Undset (1882–1949) og Nini Roll Anker (1873–1942) hadde et nært venninne- og kollegaforhold i over 30 år, fra det første møtet i 1911 til Anker døde i 1942. I denne utgaven presenteres det som er bevart av brev sendt fra Undset til Anker i årene 1925–1940, til sammen 46 brev.

Mot slutten av 1920-årene tronet Sigrid Undset på høyden av sin forfattergjerning. I 1928 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for sine skildringer av norsk middelalder i bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn. Noen år senere, fra 1936, ble hun en uredd og kompromissløs leder av Den norske Forfatterforening, fram til hun flyktet til USA i april 1940.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook