7Finne hjem igjen til begynnelsen.
Jeg prøver det. Men opkommet ligger så dypt i det dunkle. Røtterne søker dit i blinde.
Barndommen, sier de nå, alt emnes til i barndommen, sier de. Jeg har tenkt meget på barndommen min herinne. Jeg var vel glad, ja, ofte var jeg glad. Men jeg husker ikke at jeg var trygg, minnes best at jeg var full av uro. En indre verden, stor og mangfoldig; en liten ytre; de vilde ikke blande sig og det gav angst.
Jeg var så trehendt, slapp og knuste. Jeg var stygg og tynn. Jeg tålte så dårlig at de lo av mig. Så laget jeg mig et tilfluktsrum fra virkeligheten; det gjør mange, det er det ikke noe selsomt ved.
De bad mig snakke, de spurte hvad jeg tenkte på, mamma kalte mig den stumme. Men jeg hadde det for mig at det inne i mig, det var bare til så lenge jeg ikke nevnte det. For det stod en engel med sverd ved porten og voktet det, liksom i det andre paradiset. Men røpet jeg noe, fløi han sin vei og da blev porten stående åpen.
Jeg røpet ingenting.
Hvad var det jeg ikke torde snakke om? Billeder vilde jeg vel bortforklart det med, hadde jeg måttet bekjenne. For det var billeder også – blomster aldri noe øie har sett; landskaper øiet mitt aldri hadde sett; skikkelser som kunde sveve. Men oftest var det fabler, født av eventyrene far fortalte oss; omigjendiktning; drømmer bøkene 8vakte. Almindelig, altsammen. Jeg vilde være en annen enn jeg trodde jeg var. Jeg måtte bli det ved å flykte fra mig selv. Men det gjør ingen til menneske.
Nei, flukt gjør oss ikke til mennesker.
Sommetider kommer det for mig at jeg først nå, herinne mellem disse grå veggene, er til stede. Nå, hver dag er blitt opgjørets dag.
Du er redd for opgjør, Bett. Gabrielle sa det så ofte. Det er svakhet, sa hun, hvorfor går du din vei når jeg holder litt dommedag med mamma? Du skulde sette dig ned og høre på det. Det vilde du ha nytte av. Men jeg gikk. Mammas tårer og anklager, Gabis sterke ord på den lave røsten, nei, jeg vilde ikke holde med noen av dem, vilde ikke spørres og bli nødt til å svare. Jeg rømte til Helles.
Jeg var feig. Jeg vilde ikke ut med noe som var mitt. Jeg hadde ikke store tanker om det, men de andre vilde ikke forstå det.
Herinne er jeg ikke redd lenger. Jeg har ikke mere å miste.
Begynnelsen for mig var barna mine. Det var da jeg blev til. Det kjennes som er jeg viss på det.
Derfor er det jeg bærer på skyldfølelsen mot Just, fra den første samlivstiden vår. Blir fylt av den, når jeg husker slik jeg var på slutten av de 9to årene før det skjedde. Urolig, nervøs, desperat av lengsel var jeg. Hvorfor kom ikke barnet? Hver måned, når håpet brast, blev jeg ulykkelig. Jeg prøvde nok å skjule det, men jeg vet han merket det, enda han ingenting sa.
Begynnelsen for mig var barna mine. Det var da jeg blev til. Det kjennes som er jeg viss på det.
Jeg visste det finnes gifte kvinner som ikke ønsker sig barn. Men jeg fattet det ikke. Med et barn ved brystet har ingen levd forgjeves, trodde jeg. Når barnet kom vilde meningen med livet komme. Trodde jeg. Hadde Gabi rett da hun sa det er den nedrigste form for egoisme. En ny flukt fra å realisere sig selv, flukt over i et annet vesen, som skal være mig og mitt og ta ansvaret for mig selv fra mig.
Gabi har hatt rett i så meget.
Den natten jeg fortalte henne om Just og mig …
Det var mørkt mellem sengene våre, jeg kunde ikke se henne, det var vel derfor jeg fikk motet. Jeg sa det: Gabi, jeg vil gifte mig med Just Helle.
Oprøret i stemmen hennes. Ordene jeg aldri har fått til å glemme …
– Dette var bare et nytt eksempel på miljøets press, på den såkalte skjebnes innfall, og på kvinnens totale mangel på reisning og mot til å trasse dem begge. Hvad skulde jeg med å gifte mig? Hadde jeg ikke omsider fått arbeide i arkivet og 10månedslønn. Hvem visste om jeg ikke kunde bli til noe, jeg så vel som en annen. Jeg selv visste det iallfall ikke med de tyve årene mine.
Jeg sa det var avgjort.
– Avgjort. Det fins ingenting som ikke kan gjøres om igjen. Det skulde da være å dø. Elsker du ham kanskje?
Jeg svarte ikke ja, jeg løi ikke. Jeg sa det bare én gang til, at jeg vilde gifte mig med Just, når han fikk en bedre stilling.
– Du vil gifte dig med en eller annen, ropte hun, for du vil hjemmefra siden far døde.
Ikke med en eller annen. Med Just. For jeg kjente ham.
Og det tror du? At noen kjenner hverandre. At du kjenner noen.
Jeg sa at jeg visste Just var snild.
Da var det hun sprang ut av sengen sin og kom frem på gulvet. – Snild! Du tror det er det det kommer an på. Tror du det er derfor en gifter sig med en mann fra topp til tå. Bett, en gifter sig for at en er nødt til det, for at det ikke fins annen utvei, skal en få fred med sig selv, så en kan fortsette.
Jeg rakte efter henne, men jeg kunde ikke nå henne. Jeg sa jeg vilde få det trygt hos Just.
– For mammas skyld, altså. Så svak er du.
Jeg svarte jeg var ikke sterkere. Jeg vilde ha fred.
11– Fred i ekteskapet, la mig le i fred! Og nå hørte jeg gråten i stemmen hennes. – Med en mann du ikke engang er tullet efter, med en fyr du ikke blir kvitt hverken natt eller dag. Og som til og med er Justus Helle med prinsipper og kristelighet og den almindelige mening og hele utstyret. Du, Bett, du! Tenk dig om, menneske. Friheten din da. Du er forrykt. Du vet ikke hvad du gjør.
Gabi lå over forenden hos mig og gråt. Jeg reiste mig op og la hånden på ryggen hennes. Men jeg visste jeg aldri skulde glemme et eneste av ordene hun hadde sagt.
Nei, jeg har ikke glemt. Og når skyldfølelsen er over mig, kommer Gabis ord fra den natten, og jeg må skille dem i rettferdige og urettferdige.
Hun gråt over at jeg skulde miste friheten min. Men den friheten Gabi elsker og ikke kan leve foruten, den har jeg aldri kunnet bruke, det er den ytre friheten. Hun må få gå og komme som hun vil, hun reiser sig mot den minste tvang og trasser den, hun har styrt sitt eget liv fra hun var sytten år, uavhengig av alle.
Jeg lever her i en celle. Jeg vet ikke lenger om jeg kan leve utenfor den. Gabi vilde omkomme herinne.
Men likevel var det en frihet jeg vilde berge, og jeg vilde gjøre det hos Just. Han var snild – 12hvorfor forakter de kloke det ordet? Snildhet gir plass ved siden av sig, den gjør det lett å puste i et hjem, får hjertet til å slå rolig, den frir oss fra å speide og lytte efter stormkast og heftige ord. Hos Just vilde jeg få fred med alt mitt, ikke fred til å «fortsette», men fred til å rydde op i forvirringen inne i mig, fred til å tie og lese uten å bli spurt hvorfor, fred til å være mig selv.
Jeg syntes jeg hadde lært noe av mammas og fars forhold. Engang sa far til Gabi – det var det siste året han levde, det var da Gabi hadde begynt å sverme. – «Forelskelse er en fakir, Gabrielle, den får oss til å se det som ikke eksisterer. Tenk litt på det imellem.» Jeg husker, først letnet det så underlig i mig da jeg hørte far si det. Gabi hadde alltid følge med en gutt fra skolen, jeg torde ikke gå med Just engang. Og hennes uhemmede munterhet fikk mig til å merke lenkene mine. Nå sa far noe om forelskelse, som gjorde den litt mindreverdig. Men straks efter brast lyset i mig over noe annet: Far hadde diktet deilige ting inn i mamma engang; siden hadde han skjønt at de ikke eksisterte.
Jeg var ikke forelsket i Just, da vi blev enige om å gifte oss. Men jeg var glad i ham. Og jeg tenkte på mammas fortellinger om hvor far og hun hadde tilbedt hverandre. Jeg mintes det. Hun hadde glemt nå, han var død – hvor vanskelig det var blitt mellem dem siden. Jeg trodde jeg 13hadde lært noe. Hvert menneske har sin verden og den skal de få ha i fred. Var Justs en annen enn min, var den ikke ringere for det. Jeg skulde bli trygg hos ham med mitt; og jeg skulde ikke bryte noe av hans ned.
Å, var det så lett å leve som å tenke!
Jeg kjente ham ikke, jeg hadde ikke kjent ham nok – ikke ham, ikke mig selv heller. I det hadde Gabi rett. Just var sterkere enn jeg visste; jeg var svakere. Hans verden var ferdig og uinntagelig; min var det ikke. Han gikk ved siden av mig og hadde opnådd; jeg ventet. Vi gikk ved siden av hverandre disse første årene, men vi møttes ikke. Og det var mig som ikke greide det.
Just er ikke «almindelig», i det hadde Gabi urett. Han er ekte og hel, han er sig selv hvert minutt, – hvor mange tør være det? Men han har temmet styrken i sig, han lar ikke innfall og følelser råde, han har en vilje som styrer alt. Har han det ondt, tier han; har han det godt, deler han det med oss alle. Jeg kan telle de gangene han har vært utålmodig med mig – så få, så få.
Den natten han vekket mig, det var om vinteren det siste av de to årene. Jeg hadde skreket i søvne og skremt ham igjen. Han tok hardt i mig, sa jeg måtte slutte med dette, han trengte søvn, han som hadde sånn lang arbeidsdag; jeg måtte få tak i brom, jeg måtte ta noe og få orden på nervene 14mine. Dette kunde ikke fortsette. Han var opskaket og utålmodig.
Jeg sa jeg ikke kunde for det. Jeg hadde drømt.
Han spurte hvad det var for leie drømmer jeg hadde?
Jeg kunde ikke fortelle ham det. Da måtte jeg fortalt alt. Da måtte jeg sagt at ventingen på barnet holdt på å ta makten fra mig. Måtte sagt, at hvis barnet ikke kom da, hadde ikke han og jeg noe sted hvor vi kunde finne hverandre. Jeg hadde bedradd oss; det var ikke nok for mig å få være i fred hos ham med mitt, vi måtte ha noe helt og fullt sammen også. Og jeg kunde ikke få det på annen måte, ikke uanstrengt og opriktig. Det vilde forferde ham å få vite det, såre og forferde ham.
Kanskje savnet Just barnet; jeg vet jo nå at han ventet på det. Men han var lykkelig som det var, også. Engang spurte jeg ham: Har du noe ønske, Just? Da rystet han på hodet og smilte. Jeg har alt jeg ønsker og mer, svarte han. Det går godt, kanskje får jeg pålegg til nyttår, det har gått over all forventning, vi har hatt lykken med oss. Noe sånt sa han.
Og så jeg det ikke hver dag? Just var tilfreds. Han hvilte ut i den verdenen han selv hadde slitt for å bygge sig. Han hadde fått mig, han hadde fått den gode stillingen i «Jern og Stål» – han og ikke de mange, mange andre ansøkerne. Det 15var som eide han hele denne nye byen. Og det gjør han jo på sin vis, siden Jern og Stål eier den og han er ett med bedriften. Nei, ham kunde jeg ikke fortelle drømmen min.
….. Barnet som lå i fanget mitt. Hendene mine som hadde det. Gleden som fylte mig. – – Og så den plutselige skyggen over oss, skyggen fra fuglen, som senket sig og kom nærmere og var like ved oss – strakte frem nebbet og klørne og vilde ta barnet.
Og jeg kunde ikke røre mig.
Den samme drømmen mange netter.
Og dengangen var det drøm.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kvinnen og den svarte fuglen er en av Nini Roll Ankers mest kjente romaner. Romanen ble utgitt posthumt i 1945.
Romanens «jeg» sitter i fengsel og ser tilbake på sitt liv som har vært viet hjemmet og sønnene. Mens hun var mest opptatt av familiens ve og vel var mannen hennes opptatt av å forberede sønnene på krigen han så komme.
Krigen splittet familien, og hun anklager sin mann og resten av den mannlige befolkningen for å drevet krigen fram. Men samtidig analyserer hun kvinnens rolle i samfunnet og familien, og erkjenner sitt medansvar.
Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.