[II]

19Nei, vi spør ikke om vi har rett til å gi et barn liv. Vi vet det er vår rett, legemet vårt vet det. Det skjer og vi går i opfyllelse. Alt annet kan endres, skapes om av nye lover, men ikke dette. Vi er det evige så lenge jorden lever.

Det skjer og lykken sprer ut vingene sine og flyr inn i hjertet vårt.

En hemmelighet blev til inne i mig, jeg hadde den hos mig fra time til time, fra døgn til døgn – torde knapt røre mig av skrekk for å miste den, vilde ikke tro, vilde ikke skuffes på nytt – lå stille på sofaen med lukkede øine og holdt på den med sinn og kropp. Bli hos mig!

Og dagen kom, jeg blev sikker. Jeg skulde bli mor – – –

Just gikk til arbeidet sitt den morgen som ellers. Jeg husker jeg tenkte da han kysset mig til farvel: nå merker han det. Han kom hjem til middag, sov den halve timen efterpå. Jeg satt og så på ham, tenkte: nå våkner han, nå reiser han sig op, nå har sofaen vår hvisket det til ham.

Om kvelden vilde jeg si det, når arbeidet var slutt og vi kunde bli sammen, vilde jeg fortelle det.

Det var lørdag. Det var den lørdagen Just var i sjakk-klubben og spiste aftens der. Jeg hadde syntes det var litt sørgelig da han begynte med det. Men jeg kom over det, det var den eneste luksus i livet hans, den eneste pasjon han hadde 20utenfor kontoret og hjemmet, jeg vilde unne ham den.

Ventingen blev lang. Jeg stod ved vinduet til slutt, hadde rullet op gardinet, så ut over byen med de rette gatene og radene av lysstolper og rekkene av likedanne hus; og ytterst mot natthimmelen silhuetten av fabrikkene – gnister og sommetider blå lue op fra de høie pipene.

Jeg hadde alltid kjent mig fremmed her, ja, jeg hadde kjent noe fiendtlig i mig mot denne ferske byen. Jeg bar ennå på billedet av barndomshjemmet vårt inne i mig – de gamle, trange gatene, den uregelmessige bebyggelsen og så plutselig parken med de store, deilige trærne. Fars universitet med søilene, akademiet, hvor Gabi hadde lært å tegne, museet med karyatidene foran inngangen, arkivet, hvor jeg selv hadde sittet i tre år bak de støvete rutene og registrert håndskrifter, og fortapt mig i brever på gulnet papir. Det var der jeg hørte hjemme. Der lå Helles lave, grå hus bak syrinene, der lå vårt eget fordums hjem med altanen ut mot elven. Der levde mennesker som far og Gabi, videnskapsmenn og kunstnere; der levde stille, fromme folk som Justs foreldre, kjent og æret av alle håndverkere i byen. Der sang studentene i parken vårkveldene.

Nå stod jeg og lette med øinene efter gaten og huset, hvor jeg visste Just var. Og med ett merket jeg alle lysene der nede fra så på mig med noe nytt 21i blikket, hilste mig, var venn med mig, kjente hemmeligheten min. Det var her det hadde hendt og skulle skje, det var der borte i det vesle anlegget med de spee trærne jeg skulde trille ungen min i barnevogn, jeg også. Å nå skulde jeg ikke lenger sitte på en av benkene der alene og se mig syk på mødre med småbarn, ikke stå og lengte mig veik foran sandkassen, hvor de minste satt og laget «kaker» mellem de sprikende små bena sine – nå skulde jeg aldri snu ansiktet bort, når jeg møtte en gravid kvinne. Jeg stod og bad Justs nye by om tilgivelse, – jeg stod og gjorde slutt på noe i mig selv.

Og jeg gjorde det engang til den kvelden.

Jeg så ham komme, så ham skrå over gaten med de forte skrittene sine. Men jeg møtte ham ikke ute i gangen, jeg stod midt på gulvet da han lukket op døren til stuen. Han var glad i ansiktet – da hadde han vunnet i sjakkspillet. Men han spurte: Noe i veien, Bett? For jeg brukte alltid møte ham ute i gangen.

Så var det jeg ikke kunde få frem en lyd.

Jeg så ham – han var vel Just som Just er – den grå dressen, det mørke slipset; de blå øinene med det våkne og likevel litt slitte blikket – det snauklipte håret, den faste munnen. Men det hendte noe i mig igjen, jeg kom hjem til ham også.

Et sekund, kanskje varte det ikke lenger enn 22et sekund. Men på det sekundet sanset jeg anderledes og dypere enn før, hvem Just var. Så lenge hadde mamma klaget over misgiftet jeg gjorde – å, stemmen hennes når hun sa: Sønn av snekker Helle og så du, Beate, datter av en verdenskjent bakteriolog; – så lenge hadde Gabi protestert mot ham at kanskje hadde det forgiftet mig litt. Kanskje hadde jeg trodd Just på hans ord når han sa det på nytt: forsynet hadde vært god mot ham da han fikk mig. Hovmodet bor i oss alle –. Men i dette korte øieblikket brast det frem for mig at det var med ham jeg skulde få barnet, og at alt det sterke i ham og alt det gode skulde gå over i barnet vårt – at det var med ham og ikke med noen annen på jorden eller i drømmeland jeg vilde ha barnet – ja, at det var det jeg hadde villet fra første stund …..

Just sa: Jeg så det var lyst her, jeg skjønte du satt oppe ennå. Jeg vant i kveld.

Da sa jeg: Jeg også har vunnet, Just.

Han så på mig, han skjønte det ikke med det samme. Så blev han flammende rød –, han hadde skjønt det. Han gjorde noe underlig – han slo hælene sammen, han stod som en soldat, han lukket øinene og sa lavt: Jeg takker dig, herre.

Jeg blev så liten, jeg ønsket jeg hadde hatt en gud å takke, jeg også. Jeg takket Just. Jeg slo armene om halsen hans, vi stod tett inn til hverandre, – vi var ett, endelig ett, han og jeg og det.

23Sommetider om våren får landskapet, ja, byen selv, et sølvhvitt slør over sig, noe drømmeaktig. Solen skinner gjennem disen, som ikke viker, men mildner og forflyktiger alt. Når vi gikk på veiene utover landet vårdagene, syntes jeg alt jeg så var midt mellem virkelig og uvirkelig –, gårdene lå der, markene – kanskje var de, kanskje ikke.

Sånn ter den sig for mig også hele den tiden da jeg gikk med barn. Jeg levde på to plan, i virkelighet og uvirkelighet. Men de blandet sig – drømmen om det som skulde komme svøpte sig om alt arbeid jeg gjorde. Tankene mine strømmet fremover og bakover, bandt det nye til det svunne, skapte sammenheng, for første gang sammenheng i mig selv og i alt jeg hadde levd.

Jeg satt meget ved det store bordet i stuen og sydde – bitte små plagg. Hendene mine elsket dem. Og når de var ferdige og jeg holdt dem op foran mig, vilde øinene mine tvinge frem synet av den vesle kroppen, det levende vesenet, de skulde dekke og varme. Lyst eller mørkt? Hvem skulde det ligne? Gutt eller pike? Å, legemet mitt visste det, men det tidde.

Jeg tenkte på alt vi skulde gjøre for å hjelpe barnet, glede det, og på alt vi måtte undgå, skulde vi verge og beskytte det. Jeg leste en dag i avisen om en liten pike som var blitt overkjørt og drept. Nå var hun min, jeg blev skjelv av gru, jeg sa til Just at vi aldri måtte la barnet leke i gaten mens 24det var lite. Han lo og svarte, det var bedre det tidlig lærte å hytte sig og være aktpågivent, – den som ingen risiko tar som liten, tar den heller ikke som stor, sa han. Og vi kan ikke hver time våke over andres ferd, ikke engang over våre egne barns.

Jeg husker jeg tenkte: Jo, alltid, så lenge jeg lever.

Jeg enfoldige stakkar.

I denne tiden mintes jeg så ofte alle fars eventyr, de første han fortalte oss om Askeladden, om troll og hulder, – men mest de siste, da han begynte å forklare oss naturen, om arbeidet sitt – eventyr det også, men hans egne. Plantenes oplevelser og trærnes; basillenes dulgte liv, menneskekroppens bortgjemte verden, – molekyler, atomer, elektroner. Engang sa han: Selv har vi skjønne stjernebilleder inne i oss, barn, fine og lovbundne, like vakre og beundringsverdige som dem vi ser på natthimmelen.

De ordene gjorde sånt inntrykk på mig den gangen. Nå kom de tilbake til mig. Om far selv skulde jeg fortelle barnet, han levde slik at stjernene i ham aldri sluknet.

Ja, det var til minnet om far jeg trøstet mig, når den tanken kom over mig at Just hadde så meget å gi et barn, jeg så lite. Og Justs liv steg frem for mig, tydelig, positivt, tappert fra første 25stund. Hjemmet i huset bak syrinene kom frem, og mellem mig og Just og foreldrene hans spant nye følelser spinnet sitt. På ny stod jeg på dørstokken til den lave stuen, på ny så jeg dem alle tre. Gamle Helle i rullestolen med avisen, Justs mor med det grå hodet bøid over sømmen. Borte ved skatollet Just i arbeid med opgavene fra skolen og fra høiskolen. Velkommen fra dem alle. To par milde øine over brillene: Nå ventet vi dig så smått, Beate, sett dig ned, barn.

Nei, det blev ikke stor forundringen derinne den dagen jeg kom dit som Justs kjæreste. Der var det ingen som tenkte på misgifte eller tap av frihet. Kanskje studerte de to gamle på om jeg var god nok for den eneste de hadde, for Justus. Og var jeg det?

To mennesker som skal gå i opfyllelse i et tredje, i et nytt vesen, men likevel ett som er knyttet til dem med tusen lønnlige bånd. To mennesker som hver for sig og sammen bærer på ønsket om at barnet må få av det beste i dem selv – som minnes alt de har feilet og lidt under og stridd med, og håper barnet skal bli skånt for byrder de selv måtte løfte. Ja, tror de har båret dem for barnets skyld, så det skal kunne bygge videre og høiere på erfaringene de selv betalte så dyrt for – skal kunne nå målene de selv bare skimtet langt 26borte. En far og en mor i emning sammen med barnet. Just og jeg i denne tiden.

Vi følte det likedan – på de små setningene han plutselig kunde si, på spørsmålene han kom med, skjønte jeg han følte som mig. Det var lykke.

Men jeg merket også hvor mangfoldig livet hans hadde vært ensomt mellem menneskene som mitt, men rikere på røynsler, fordi det hadde vært så målbevisst fra første stund.

– Jeg skal med Guds hjelp skaffe barna våre gode kår, beholder jeg helsen, kunde han si.

Jeg kjente alt som gjemte sig i de ordene: tanken på faren, som var blitt helseløs da Just var femtenårs gutt – tanken på ansvaret han hadde kjent over sig helt siden da, plikten til å støtte og hjelpe, plikt til aldri å skuffe, plikt til å drive evnene sine til ytterste grense for de gamles skyld. Han hadde hatt strenge kår og han hadde greid dem, – på skolen, i idrett, i alt arbeid helt frem til siste eksamen hadde han vært blant de beste. Som han er det idag. Men han hadde måttet betale for det, – øinene hans fortalte det til alle som kunde se, de blå, alvorlige øinene, spente, som alltid på vakt foran nye opgaver som skulde mestres.

– Vi skal gi dem en glad barndom, Bett, kunde han si. Når jeg svarte ja, rummet det vesle ordet hans savn og mine.

27Og jeg lette inn mot mine egne minner. Jeg kunde ikke lære barnet alt det nyttige, alt det sterke Just var fortrolig med. Så tenkte jeg på drømmene mine, på bøkene og dikterne jeg elsker. På hvad jeg visste om menneskenes kamp og seier gjennem det far hadde fortalt oss. På barna hjemme i gaten tenkte jeg – om dem kunde jeg fortelle, dem kjente jeg best efter jeg var blitt voksen også. Og jeg syntes jeg fikk bud fra samlivet som skulde komme, Justs og mitt og barnets. Kan hende vilde det jeg hadde å gi, blande sig med Justs og gjøre én verden av to, kan hende vilde kjærligheten vår ta med sig av hans jordbunn og av min, som elvene gjør det når de møtes. Og barnet skulde speile sitt jeg i floden og se lyset og skyggen fra to andre liv, øse en styrkedrikk av det, få kraft til å komme videre der far og mor måtte stanse op.

Jeg tror barna våre gjorde det, jeg tror det – om ikke så enkelt som jeg drømte det, om ikke så kampfritt og gratis som jeg vilde det for dem. Det er ikke så lett å blande syn og meninger selv for foreldre, som jeg tenkte. Men vi var foreldre, vi hadde gave til å være det, han som jeg. Der skal ikke tvilen i mig få slippe til, der vil jeg være trygg.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.