[III]

31Jeg minnes ikke så klart som jeg pleier, fra den tiden jeg gikk gravid for første gang. Disen er over den. – Jeg husker fru Helles besøk, de tre korte dagene. Og Gabrielles. Mamma vilde ikke reise den lange veien før jeg skulde føde. Da vilde hun komme, være hos Just og hygge for ham. (Hvor vi grudde til det, begge to!) Men i brevene sine la hun ikke skjul på at hun var bedrøvet for min skyld. Leiligheten vår var så liten, vi skulde ventet til vi hadde fått en bedre. Og hun pinte sig med å tenke på alle de plagene jeg nå måtte gjennem – fortalte hvad hun selv hadde lidt da hun blev deformert av svangerskapene, fikk skjolder i ansiktet og hovne ben. Du arme barnet mitt, skrev hun.

Stakkars lille mor, som til og med fikk døtre og ikke sønner som du ønsket dig. Som fikk Gabi og mig, og som aldri kunde forstå hvor vi var kommet fra, siden vi ikke var vakre som dig og far. Nei, som aldri kunde forstå – –

Forstod vi dig?

Jeg har tenkt meget på dig også herinne. Jeg som fra mitt skjul har elsket skjønnheten, ja, som så vanskelig kan skille den fra det gode – hvad vet jeg om hvordan den føler som kommer fullkommen til jorden og en hel barndom og en ungdom har hatt en liten verden for føttene sine? Som hver dag har godkjent det speilet viste henne – 32som har vært en selvfølgelighet mellem skapningens mesterverk og måttet beundre sitt eget billede som hun beundret dem? Efter skjønnhetens lov kjente hun sig vel dradd mot sine like, på sin naturs bud valgte hun ham som var den vakreste av beilerne hun hadde. Og som siden – –

Hun hadde kanskje drømt hun også. Fra en liten by skulde hun flytte til en større – med en høi, vakker mann, som skulde gjøre «karrière», ordet hun så gjerne brukte. Alt la hun sikkert i det: gode inntekter, stor omgang, ny hyldest i nye omgivelser. Så blev det trange kår i en årrekke, husarbeid, barnefødsler, og en mann slukt av arbeid, ofte trett og taus, uten overskudd til å dele de små bekymringene hennes, høre på klagene, dyrke henne som hun var vant til å bli dyrket. Karrièren kom, med ære, diplomer, medaljer – kunde hun kjøpe sig pene kjoler for dem? En ny omgang kom, videnskapsmenn som satt ved bordet vårt, snakket forbi henne om emner hun ikke skjønte og ikke brydde sig om.

Da har lengslene hennes søkt tilbake til barndomshjemmet, til garnisonsbyen med unge menn i uniform, – til ballene, rideturene, kurtisen, eventyret hun fortalte oss. Og så kom kulden i de store øinene når hun så på far, så tidlig grå, han, med den dype furen mellem brynene. Så kom de bitre ordene. Far tidde. En eneste gang svarte han da vi var til stede. – Det vesle, pene hodet ditt er 33så fullt av bagateller som en maurtue av maur, Glenny – fordriv dem! sa han.

Å, vi var enige med ham den gangen, Gabi og jeg, vi så på hverandre og skadefrydet oss. Endelig hadde far brutt tausheten sin. Nå vet jeg bedre. Hvad er hver dags liv for en husmor med lite hjelp annet enn bagateller, som skal klaffe? Et bygg av små, små ting, og mannen bor i det og får stellet sitt der, mens han raster fra arbeidet, sitt arbeid. – Det falt aldri lett for mig heller, en sinke var jeg og trehendt og sen. Jeg også klaget mig for en mann …

Var du her nå, mamma, vilde jeg kysse den hvite, smale hånden din, som du gråt over for at fingrene blev ru. Og du vilde bli forundret og irritert og enda en gang si det du så ofte sa til oss: Ja, jeg er aldeles alene, jeg har ingen som bryr sig om mig siden Otto døde. Men jeg vilde svare: Du har mig, nå har du mig.

For sent. Kjærlighet og forståelse, som kommer for sent. Det er alle de dødes efterslått – alle deres som ikke fikk se det blomstre mens de var hos oss. Mamma selv ved fars grav …. Andre og mildere tårer, nye, varme tårer fra et hjerte som savnet – fra et sinn som bare mintes ungdomsfølelsene, som higet efter en venn ingen kunde erstatte.

34Justs mor …

Hun kom til oss en kveld i januar, for første gang. Hun kunde så vanskelig reise bort, avhengig som han var av henne, den lamme. Hun hadde fått en slektning til å være hos ham, – men straks hun så Just og mig, sa hun ut av kupévinduet: Jeg har slik uro på mig for far – jeg kan visst ikke stanse lenger enn til imorgen, barn.

Jeg gikk i den tredje måneden da. Jeg undret om hun vilde se det på mig – ennå hadde vi ikke fortalt det til noen. Det var min skyld; det var den gamle frykten min for å røbe noe, for å miste det.

Vi sa det til henne da vi hadde spist og hun satt i den store stolen med strikketøiet sitt. Aldri har jeg sett et ansikt bli så forklaret av glede. De milde øinene gikk fra Just til mig. Hun bad Gud velsigne oss og det. Hun smilte brydd og fortalte, de hadde treget på å høre nytt, hun og far. Og hun gråt litt og lo litt og sa: Nei, nå skal han bli tilfreds der han sitter.

Tre døgn fikk vi henne til å bli hos oss. Hun gikk nødig ut – hun var dårlig til bens og sparte på skrittene, satt i stuen og strikket, satt ute på kjøkkenet hos mig, mens jeg stelte maten. Og jeg blev kjent med henne på en inderligere måte enn før, vi hadde fått noe felles, kanskje det eneste kvinner kan ha helt felles.

35Hun hadde vært hustru og mor, vært det av kall og vilje, av ømhetstrang i dyp og hellig enfold. Som en av bibelens kvinner, tenkte jeg ofte. Og hun sa selv, hun hadde ventet år og år, som Sara, «før Gud åpnet skjødet». Hennes stille ord på den skjøre røsten førte mig inn i en tilværelse, hvor en Gud og en frelser hele tiden var til stede og tok vare på det minste og det største. Jeg lot mig gli inn i tankeverdenen hennes, som jeg hadde fulgt far inn i hans, der var fredfullt og trygt – alt hun sa reiste et vern om mig og barnet, vern mot alt ondt.

Men jeg husker jeg lå våken også en av disse nettene, med en uro nettop for fars skyld, – jeg visste jo han aldri hadde trodd på en personlig Gud eller på en guds-sønn som kunde dø for alle. Selv hadde jeg ikke lært å be noen bønn, jeg var ikke døpt og ikke konfirmert. Jeg hadde lest i bibelen som i andre bøker og funnet en vill og fremmed skjønnhet i den og funnet evangeliene fulle av visdom og sødme og godhet. Men jeg hadde aldri forbundet det jeg leste med tro eller vantro hos andre enn jødefolket, som far hadde fortalt og forklart oss så meget om. Nå merket jeg at alt som kunde tjene til å verge og bevare barnet mitt, var kjært for mig – forestillingene i Justs og hans mors kristentro også, – enda jeg visste det var et slags forræderi mot fars høie, dagsklare livssyn.

36Sommetider, før vi blev gift, hadde jeg smilt litt når fru Helle aldri blev trett av å fortelle fra Justs barndom, for en makeløs og enestående gullgutt han alltid hadde vært. Nå hørte jeg gjerne på det. Jeg tenkte nok: fullt så blind må du ikke bli. Men jeg visste, denne urokkelige kjærligheten hadde vært med på å gi Just styrke.

Jeg var breddfull av takknemlighet da jeg den søndags morgen i januar, i sno og kulde på den åpne perrongen, omfavnet Justs mor til farvel.

Hvor varsomt han støttet mig på det glatte føret hjemover. Han sa han var glad for moren og jeg var blitt så fortrolige. Da kom det så overveldende for mig at herefter var hun med, alltid med i mig – hun og Justs far, mine egne foreldre – og hundre andre, en kjede bakover, helt inn i glemsel og mørke. Og det siste nye leddet gjemt i mitt eget mørke … Og jeg sa jeg følte det som var hans mor nærmest det av alle, nå. Jeg husker han svarte, rolig og kort, som hans vis er: Mor er et bra menneske – han kan gjerne slekte på henne. Jeg spøkte med at han alltid sa «han». Han svarte en jente skulde være velkommen, hun også. – Men han vilde helst ha en gutt? – Da svarte han: Landet trenger menn, Bett.

Jeg tok ikke imot ordenes mening, den gangen. Jeg var lykkelig som en sovende er lykkelig i en lys drøm.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.